Det har vært tre debatter som på et vis henger sammen, og som har tatt en god del plass i offentligheten. Alle debattene er egentlig gjengangere. Det ser ut som om vi aldri blir ferdig med dem. For all del, det er ingenting galt med å debattere, men man kan jo stille seg spørsmålet hva slags røtter disse debattene har og om Norge som nasjon lider av en slags identitetskrise selv etter snart 200 år med selvstendighet.
«Romsaken» er blitt en hodepine for politikerne. Saken er så vanskelig at de fleste stikker hodet i sanden. Sannheten er at det ikke skjer noen verdens ting om man velger den strategien. Vanskelige saker må løses, selv om det kan være upopulært. Hvorfor er dette blitt en sak i det hele tatt? Det skal ikke mye fantasi til for å forstå at utenlandske tiggere er årsaken. Så lenge tiggerne var norske rusmisbrukere og norske bostedsløse, så var det fryd og gammen. Så kommer det hundrevis av utenlandske tiggere som følge av Schengen-samarbeidet, og helvetet bryter løs. Den negative nasjonalismen vekkes til live.
Dehumaniseringen begynner. Det blir stuerent å si «de kommer jo med buss», «jeg så de hadde bil til og med», «de har mobiltelefon». Ergo er det ikke nødvendig å tigge hvis du kommer med billigste skyssmiddel til Norge, sitter i en bil eller har en mobiltelefon. Dehumaniseringen tar av. Noen kaller tiggerne for brunsnegler og hva verre er. Plutselig ropes det om å gjeninnføre Løsgjengerloven som ble avskaffet i 2006. Ja, for grunnen til at den ble avskaffet var først og fremst at hvite norske rusmisbrukere ikke skulle stigmatiseres lenger, og kunne be om en slant hvis de ville. Ikke at utlendinger skulle gjøre det samme. Det er få som sier det høyt at de vil ha forbud mot bare utenlandske tiggere, men de kunne jo like gjerne sagt det.
Du tenker kanskje det bare er folk på nettet som sier slike stygge ting om utenlandske tiggere som det jeg beskriver her? Vel, da må jeg skuffe deg. I kjølvannet av tiggerdebatten, gikk nestleder i Frp, Per Sandberg, ut i mediene og sa at han mente romfolk kunne nektes adgang til Norges rike. Hvorfor er det så problematisk å mene det? Les igjen det jeg skrev. Nekte en folkegruppe adgang til Norges rike! Altså en gjeninnføring av jødeparagrafen som ble avskaffet i 1851, men denne gangen for en annen folkegruppe. Unødvendig å si kanskje, men du kan ikke se på folk om de er rom eller ikke, ei står det i passet deres. Han presterer å si dette om den mest diskriminerte minoriteten i Europa per dags dato.
«Grensekontroll»-saken var et utspill fra Senterungdommen. De ønsker å gjeninnføre grensekontroll som en konsekvens av at «den norske rikdommen har gjort oss attraktive for utenlandske kriminelle». Ja, da kunne vi også like gjerne melde oss ut av Schengen, ble det sagt.
Og «flaggsaken» startet ved at noen elever fra en skole i Ålesund ønsket å ha små papirflagg med norsk flagg på den ene siden og opprinnelseslandets flagg på den andre siden. I tillegg til store norske flagg selvfølgelig. Det som etterfulgte dette på sosiale medier var i en proporsjon som skulle tilsi at Norge var blitt lagt under Danmark igjen. Frp-politiker Aina Stenersen sa på Dagsnytt atten at vi ikke må blande 17. mai med demokrati og ytringsfrihet!
Europa er i krise og fremmedhatet har økt. Skal vi bare sitte og se på at det samme skjer i Norge? Har ikke folkevalgte et ansvar? Grensekontroll, forbud mot tigging som en følge av utenlandske tiggere, nekte romfolk adgang til riket kun basert på deres etnisitet (i fjor ville Siv Jensen deportere dem), forbud mot andre flagg enn norske på 17. mai? Retorikken ligner mye på 30-tallets Europa. Kanskje er det på tide å tørke støv av Einsteins velvalgte ord: «Nationalism is an infantile disease. It is the measles of mankind».
Det var en tid jeg var stolt av å bo i Norge. Jeg er faktisk ikke sikker lenger.