Som de fleste kanskje har fått med seg står vår sivilisasjon i dag overfor den kanskje største utfordringen noensinne (nei, det er ikke rosabloggerne - jeg kommer tilbake til dem seinere).

(Teksten er opprinnelig publisert på venstresida.net )

Globale klimaendringer vil sannsynligvis kaste vår verden ut i kaos, dersom vi ikke skifter kurs snart - helst for noen tiår siden, men det toget er gått. Eller vent nå - det toget er ikke gått, og det er halve problemet - det gikk en hel rekke biler i stedet.

At menneskeskapte globale klimaendringer er et problem er ikke noe jeg sier. Det er noe en overveldende vitenskapelig konsensus sier. Den vitenskapelige metoden, og det systemet vi har for kvalitetssikring av kunnskap (åpne prosesser, fagfellevurderte tidsskrifter osv.) er det overlegent beste systemet vi har for å avgjøre hva som er sant og riktig og ikke. Det er den samme vitenskapelige metoden som gir oss de dystre klimaprognosene som har framskaffet den teknologien som muliggjør mobiltelefonen din, nettbrettet ditt, PC‘en jeg skriver dette på, den moderne medisinen som gjør at du lever i dag og ikke døde av en barnesykdom da du var to, og stort sett det meste vi ser rundt oss (så framt du ikke befinner deg mitt i en urskog selvsagt). Dersom du ikke aksepterer globale klimaendringer og vitenskapelig metode, foreslår jeg dermed at du drar til USA og finner deg et Amish-samfunn å bosette deg i, for du vil vel ikke være hyklersk?

Årsaken til de globale klimagassutslippene er at vi har en oljebasert økonomi. Det betyr at nesten hva som helst som vi kjøper og forbruker her i verden bidrar til problemet på en eller annen måte. Det betyr selvsagt ikke at vi skal legge oss ned og dø. Folk trenger hus, folk trenger mat, folk trenger klær osv. Poenget med å forhindre klimaendringer må jo være at folk skal kunne leve gode liv. Da må folk benytte seg av jordas ressurser, om enn på en skånsom måte.

Men så er det slik at det faktisk finnes en del forbruk som ikke bidrar til livskvaliteten. (Dette er også forskningsbasert og veletablert, se Wilkinson & Pickett - The Spirit Level.) Når forbruket i et samfunn blir over et visst nivå bidrar det verken til å bedre sosiale indikatorer som levealder, barnedødelighet, kriminalitet etc. og det bidrar heller ikke til folks egenoppfatning av livskvalitet. Dette nivået passerte vi i Norge på 60/70-tallet. I slike samfunn er det heller de sosiale forskjellene som er avgjørende for innbyggernes livskvalitet.

Konsekvensene av dette er at vi i vår rike del av verden heller burde kutte ned på unødvendig luksusforbruk, og satse på sosial utjevning dersom vi vil skape et bedre samfunn å leve i. Problemet er at vi lever i et økonomisk system (kapitalisme) som er basert på et evig jag etter vekst. En kapitaleier investerer kapitalen sin i f.eks. klesproduksjon, får ut en profitt på dette (dvs. han har nå enda mer kapital), må investere dette igjen og dermed produsere enda mer. (Dette legger forøvrig grunnlaget for en bobleøkonomi slik vi har sett med finanskrisa, men det er en annen debatt).

De som produserer varene vi forbruker er derfor ikke interessert i å dempe forbruket - de vil øke det, og til det har de mange strategier. En er planlagt foreldelse, varer blir bevisst laget for å gå fort i stykker så folk må kjøpe nytt (slik vi kunne se i dokumentaren “The Lightbulb Conspiracy” (eller lese om i Lille Sprint)). En annen er en massiv reklameindustri som konstruerer falske behov - gjør at vi tror vi trenger masse ting for å bli lykkelige vi ikke har bruk for. En stygg bieffekt av reklameindustrien - og kanskje særlig moteindustrien - er et fokus på kropp og utseende som gir svært mange unge jenter (men også et økende antall gutter) dårlig selvtillit, ulike former for spiseforstyrrelser, og ikke minst psykiske problemer. Reklame- og moteindustrien må nok (sammen med rusmiddelbruk) ta sin del av skylda for den store økningen av psykiske plager blant ungdom.

Og det er selvsagt her rosabloggerne kommer inn: Rosabloggeren er det i dag kanskje mest synlige symptomet på en ungdomskultur som er fullt og helt sentrert rundt forbruk - særlig av klær og sminke - og av utseende. Bloggene inneholder lite tekst, men desto fler bilder av unge jenter med nye klær, ny sminke hvor man - selv om de forsøker og kjøper stadig ulike ting, ser til forveksling identiske ut. Ja, det ser faktisk ut som om noen på ett eller annet tidspunkt har funnet opp en slags “fjortisbertepresse” hvor rosabloggere sendes ut på samlebånd, til forveksling likt de produktene de forbruker i et heidundrende tempo. På tross av et gjennomgående urbant preg på både blogger, fritidsaktiviteter og mote, kan jeg ikke unngå å få visse landbruksassossiasjoner av forbruket av brunkrem. Overraskende mange unge jenter ser ut som ei bondekone som i arbeidet på åkeren har gått litt for nærme gjødselsprederen som bonden kjører rundt med bak på traktoren.

Men presset på utseende er et bipoeng her, selv om det for mange får alvorlige konsekvenser. Konformitetspresset blant unge tenåringer har alltid vært nokså stort, selv om det nok er mulig å jobbe for å endre på det også. Det som er spesielt med den delen av moderen ungdomskultur som rosabloggerne representerer er hvordan det hele dreies mot et usunt og miljøskadelig overforbruk. (At akkurat det får konsekvenser for ungdommene selv, kan man også se på den økende andelen unge som havner i store gjeldsproblemer nettopp fordi de ikke klarer å begrense seg.)

I tilfellet med det enorme forbruket av klær blir det hele fullstendig absurd. Det finnes nesten ikke klesindustri i Europa lenger. De fleste klærne produseres i Asia av underbetalte arbeidere i enorme fabrikklokaler, de sendes deretter til Europa i digre Containere og skysses ut til klesbutikkene som kanskje har en innkjøpspris på en tier eller to på de toppene de selger til 400 kroner til fullpris i butikken.

Her raver altså ungjentene som har shopping som hobby rundt som fulle sjømenn og rasker med seg plagg etter plagg for ukepengene. Deretter havner de i klesskapet, for å bli brukt ingen, en, to eller fem ganger (for å gå i de samme klærne mange ganger er jo sååå kleint - nesten like kleint som å gå med sekk). Deretter blir de liggende i skapet helt til plassmangel nødvendiggjør en ryddesjau. Så pakkes de nesten ubrukte klærne i en plastpose, og i et anfall av dårlig samvittighet for verden fattige kastes de i en av containerne merket “folkehjelp fra folk til folk” (eller kanskje Fretex hvis du er kristen), hvorpå klærne sendes til folk i fattige land som ikke har råd til klær sjøl.

Er du ekstra heldig sendes kanskje klærne tilbake til det landet hvor de ble produsert, og blir brukt av noen til de er utslitte. Da har klærne blitt produsert og brukt i verdens fattige land - de måtte bare ta en ekstremt unødvendig og klimafiendtlig tur innom klesskapet ditt først.

Mote har en eneste funksjon i en markedsøkonomi som vår: Å få folk til å bytte ut klærne sine før de er utslitte. Dersom det var dette folk tenkte på når de hørte om mote hadde de jo ikke brydd seg, så derfor har industrien en stor propagandaindustri som forteller deg om hvordan mote er en måte å uttrykke deg på, å være individualistisk (noe som er svært ironisk med tanke på hvor kliss like de motebevisste ungjentene som sagt er), ja det er joe nesten kunst skal man tro propagandaen, men det er selvsagt bare propaganda.

For hver eneste topp og leppestift du kjøper, er du med på å ødelegge vår verden enda litt til. Det kan vi slå fast, faktisk på en forskningsmessig bakgrunn. Men det er nå en ting - rosabloggerne er en fire-fem hakk verre - de forteller hele verden rundt seg om forbruket sitt, og fungerer dermed som gratisreklame for mote- og sminkeindustrien. Jeg tenker det sitter en del feite rike gamle menn i store kosmetikk- og moteselskaper og gnir seg i hendene. I gamle dager måtte de faktisk betale ungjenter (eller filmkjendiser), aviser og blader for å bedrive propagandaarbeidet sitt for dem. Nå har de en hær av fjortenåringer som gjør det for dem - helt gratis. Heldigvis er dette barnearbeidet frivillig (om enn pga. hjernevasking), og ikke like direkte helseskadelig som det som foregår i fabrikkene som lager klærne.

Så jeg er altså ikke enig med Magnhild som digger rosabloggerne. Til det er aktiviteten deres for ødeleggende både for dem selv og for andre. På den andre siden skal man jo ikke være kjempekritisk mot andre, uten å rette et kritisk blikk på seg selv: Er jeg ekstremt moralistisk nå, og krever jeg ikke litt vel mye av landets 15-åringer? Svarene på det må bli: Ja, og jo. Men du verden det føltes godt å få det ut. Forøvrig tviler jeg på at så mange rosabloggere orker å lese en bloggpost som er lenger enn en gjennomsnittlig aviskronikk, så som så mye annet blir nok også denne bloggposten stort sett lest av folk som er enig med meg fra før. Hvis en rosablogger skulle finne på å lese dette: Ikke bli sint - gå ut i verden i stedet og opplev at det finnes så uendelig mye mer i den enn shopping, mote og sminke. Du har politikk, teoretisk fysikk, fransk-belgiske tegneserier (som du kan laste ned miljøvennlig fra nettet om du blir en aktiv bruker av det og ikke bare en passiv forbruker), amerikansk vestkysthiphop fra tidlig 90-tall (ditto), og sikkert masse mer også.

Jeg klarte nylig å rote meg inn i en lang diskusjon på Nye Meninger med en gruppe debattanter som nærer det jeg vil kalle en stor, innbitt og irrasjonell frykt for Islam, koblet med en tendens til å foreta gruppekarakteristikker om alle muslimer.

Hver gang jeg kommer i slike debatter slår det meg hvor mange likheter det er mellom vestens gale islamofober og østens gale islamister. På mange måter er de to sider av samme sak - de representerer den samme formen for reaksjonær konservatisme og ensporet ekstremisme med utspring i hver sin sivilisasjon. Men ikke nok med det: selv om de framstiller hverandre som sine mest innbitte fiender, er de i praksis hverandres beste venner- på mange sentrale områder har de faktisk felles interesser, og de bidrar til å “spille hverandre gode”. La oss ta noen punkter hvor de er enige.

Både islamister og islamofober er fullstendig enige om hva islam egentlig er. De legger begge til grunn en ytterliggående og ekstrem tolkning av religionen, og avviser alt annet med at dette ikke er “ekte islam”. Mot seg har de selvsagt det overveldende flertallet av verdens muslimer som vil ha et fritt og demokratisk samfunn, og ikke islamistenes teokratiske diktatur.

Islamistene vil selvsagt ikke ha noe fritt samfunn, men hva med islamofobene? Tja - de har et svært selektivt forhold til ulike friheter. Et ad-hoc-forhold om du vil. Kan det brukes til å gjøre livet kjipt for muslimer er de for det, kan det beskytte muslimer er de mot det. Slik snudde f.eks. Frp (som er moderat i forhold til de nyfascistiske partiene i Europa, men som nok har støvsuget opp det meste av islamofobe norske velgere så langt, Demokratene er bittesmå og blir mindre) og mange kristenkonservative med dem fra å være for blasfemiparagraf til å være mot den over natta når de plutselig oppdaget at den også kunne beskytte muslimer. I samme slengen ble de islamofobe miljøene også veldig opptatt av ytringsfrihet. Så lenge man ikke er muslim og ytrer seg i offentligheten ved å be da selvsagt, eller ved å ha på seg et klesplagg som ytrer noe religiøst. Da er ikke ytringsfriheten så nøye, og vi kan forby det.

Langt utenom de ekstreme islamofobe miljøene, har den såkalte “krigen mot terror” ført til omfattende terrorlover og økt overvåking av innbyggerne i Vesten - dvs. en innskrenking av innbyggernes sivile rettigheter. En utvikling som til forveksling ligner det tiltakene visstnok skal beskytte oss fra. Ikke bra.

Når relativt moderate konservative og liberale partier går til slike skritt, er det ikke rart om de mer ekstreme partiene går enda et skritt i autoritær retning. Enda mindre rart er det dersom man kan historien sin og har fått med seg at mange av de nye innvandringsfiendtlige og “islamkritiske” partiene i Europa rett og slett er gamle fascistiske og nynazistiske partier, som har skjønt at det var svært liten grobunn i den Europeiske befolkningen for jødehat og hakekors, men at man kan vinne mye større oppslutning for en lignende politikk ved å bytte ut dette med blådress og muslimhat. Et nærliggende eksempel er vårt nabolands Sverigedemokratene hvor folk så sent som i 1996 holdt appeller i full naziuniform på partiets sommerleir. Partier som det belgiske Vlaams Belang har bånd tilbake til landets gamle naziparti under okkupasjonen (Det er fort gjort å nøste historien tilbake fra Vlaams Blok via Vlaamse Militanten Orde, Vlaamse Concentratie og til nazipartiet Vlaamsch Nationaal Verbond.) Østerrikes Jörg Haider var også en politiker som kombinerte antijødiske utsagn og en positiv holdning til det tredje rike sammen med den mer moderne islamofobien, og slik kan man ta for seg land for land.

Det mangler altså ikke på dokumentasjon på båndene mellom den gamle og den nye fascismen. Da skal man ikke forundres over at også mange av de nye islamofobiske kreftene vil dra samfunnet i en autoritær retning. Vi ser samtidig at de ofte framstiller seg selv som forkjempere for liberale verdier, så dette kan jo se ut som en selvmotsigelse, men den omgås selvsagt rimelig lett. Det er enkelt å rettferdiggjøre autoritære grep når man har fått innprentet folk et paranoid verdensbilde som framstiller det som at vi er, eller snart vil være i full krig, og at hele vår sivilisasjon står på spill - truet av både ytre og indre fiender. Det er en oppskrift på å innføre autoritarianisme - naturligvis, siden det i stor grad er nyfascistiske partier vi snakker om.

Både islamofobene og islamistene utgjør konservative høyrestrømninger i sine respektive, miljøer, og det gjør at mange islamofober kommer i nok en logisk skvis. De samme folkene som i tiår har klaget over, og hetset norske (og andre vestlige) feminister, skal nå plutselig bruke kvinnesak som et argument mot islam. Vi får her mye av den samme løsningen som i de andre problemene islamofober har med å skulle være stokk konservative og liberale samtidig - ad hoc. Man singler ut de kvinneundertrykkende elementene man finner i enkelte kulturer som er dominert av islam, legger all skyld for disse på religionen, og kritisere kun disse. Kvinneundertrykkende elementer i vestlig kultur (som f.eks. usunne skjønnhetsidealer skapt av fotomanipulerte modeller, en kultur hvor seksuell trakassering er vanlig i brede ungdomsmiljø) forbigås i stillhet, og norske feminister kritiseres som før, og kritiseres nå i tillegg for å ikke dele islamofobenes konspirative verdensbilde.

Sånn rent bortsett fra at de begge har mange av de samme autoritære, og konservative trekkene, og er helt enige i hva Islam er - har islamofobene og islamistene noe annet til felles? Joda - de sprer selvsagt et identisk verdensbildet, og den samme konfliktbeskrivelsen. Det er “oss” mot “dem” - “islam” mot “vesten”, selv om selvsagt bare en bitteliten minoritet av muslimer er enige med de høyreekstreme islamistene, og bare en bitteliten minoritet av vestens innbyggere deler de høyreekstreme islamofobenes forkvaklede verdensbilde. Skummelt blir det derimot dersom islamistene og islamofobene til sammen blir såpass sterke og får spredd sitt verdensbilde. Dersom mange i vesten blir skeptiske til muslimer, vil selvsagt unge muslimer føle seg isolert og utstøtt, og i større grad begynne å tro på det islamistene sier. På samme måte fungerer selvsagt islamistenes uttalelser til å mobilisere til islamofobenes rekker. Disse to ekstremistmiljøene er ikke bare like - de lever i en symbiose hvor de i praksis aktivt rekrutterer til sitt eget miljø. I forhold til en del minoritetsmiljøer i vesten bidrar islamofobene sannsynligvis til å rekruttere til islamistmiljøer på en mye mer effektiv måte enn det islamistene selv evner. Islamister og islamofober er i praksis hverandres beste venner, selv om de framstiller hverandre som sine verste fiender.

Fagmiljøene vil ha bedre rammevilkår og tid til å forske. Men Fagerbergutvalget foreslår mer av det som tidligere er bevist at ikke fungerer innen forskning: konkurranse om pengene og ­­elitetenkning.

Innlegget er skrevet sammen med Ann Kristin Alseth, leder NTLs landsforening for universiteter og høgskoler.

Nå er det semesterstart på landets universiteter og høyskoler. Sektoren forsk­ning og høyere utdanning har gjennomgått store reformer de siste tiårene, men man er ikke fornøyd. Det kommer stadig nye rapporter fra stadig nye utvalg. Sist i rekken er det såkalte Fagerbergutvalget, som nylig kom med en innstilling om hvordan vi bedre kan utnytte forskningsressursene våre.

Et ensidig rop om mer marked og mer konkurranse i forskningen kunne vi kanskje forventet fra en arbeidsgruppe innad i Høyre. Fra et utvalg nedsatt av en rødgrønn regjering burde det derimot ha kommet som en overraskelse. Uavhengig av forventningene viser det i hvert fall at det legges opp til nettopp mer måling og telling, og til mer konkurranse.

De som jobber i sektoren, og deres organisasjoner, har nå i årevis kommet med et svært entydig krav om å fjerne, eller i det minste dempe, bruken av insentivmidler – det fullstendig motsatte av det Fagerbergutvalget anbefaler. Fagmiljøene selv er tvert imot svært samstemte i sine krav om generelt bedre rammevilkår og ikke minst tid til å forske.

Hva foreslår så Fagerbergutvalget? Jo, et «Forskningsbarometer» som er en større utvidelse av dagens tellekantsystem hvor man blant annet også inkluderer siteringer. I tillegg skal konkurransen om forskningspenger og dermed belønning for oppnådde tellekanter som vi til nå har hatt mellom institusjonene føres videre helt ned på individnivå.

En konkurranse har selvsagt både vinnere og tapere. Hva vil konsekvensen bli av dette? Vil mindre høyskoler forsøke å kjøpe seg inn i spillet ved å gå inn i en konkurranse om de mestpubliserende toppforskerne? Vil Norges universiteter og høyskoler bli en slags akademia-versjon av Tippeligaen, hvor salg og kjøp av toppspillere blir en snarvei for å komme seg opp på tabellen/rankingen, og for å unngå den stadige spiralen av underfinansiering det vil innebære å sakke akterut i relativ produksjon av forskningspoeng?

Studentene fortviler også over forslaget fra utvalget. Når de individuelle forskerne som produserer flest tellekanter får frigjort mer tid og ressurser til forskning, fjerner de seg selvsagt samtidig stadig mer fra undervisningen. Forskningsbasert undervisning har lenge vært et fyndord som man smykker seg med i høyere utdanningsinstitusjoner. Det er kanskje i ferd med å bli lite annet.

Med Fagerberg vil vi forske oss vekk fra undervisningen. En faglig ansatts samfunnsoppdrag er bredt. Du skal forske, du skal utdanne, du skal formidle, kanskje skrive lærebøker og delta i ulike utviklingsprosjekter. Alt dette er viktig. Lite av det gir publiseringspoenger i kassa. Det skal vi kanskje være glade for, for dersom enhver førsteamanuensis skulle registrere ethvert leserinnlegg og ethvert foredrag i nasjonale databaser, ville vi kanskje ikke fått tid til så mye annet enn registreringen.

Man skulle håpe at myndighetene sørget for at landets universiteter og høyskoler ble styrt etter prinsipper man kunne finne vitenskapelig dekning for, men det ser dårlig ut. For hva sier tilgjengelig forskning om hvordan man motiverer folk til innsats når vi snakker om arbeidsoppgaver som krever en viss kognitiv aktivitet?

I boken «Drive» har Daniel Pink oppsummert mye av det som finnes av forskning på feltet. Økonomer, sosiologer og psykologer er for en gangs skyld enige. Gulrot-og-pisk-styring fungerer ikke, det er tvert imot kontraproduktivt. Når fokuset blir på belønning heller enn på oppgaven som skal løses, svekkes den innebygde motivasjonen vi har gjennom at vi synes problemløsning er givende i seg selv. Gjennom gjentatte forsøk har man sett at produktiviteten og kreativiteten går ned når belønningssystemer innføres. De beste resultatene får man når man gir ansatte en god bunnfinansiering og stor frihet. Ikke overraskende ganske likt de kravene som NTL og andre organisasjoner har stilt i forhold til forskningsfinansieringen.

Sammen med de siste årenes fokus på «sentre for fremragende forskning», peker Fagerbergutvalgets innstilling mot en stadig sterkere elitetenkning innen finansiering av forskning. Elitetenkningen går som påpekt over på tvers av hva forskningen selv sier er en fornuftig styringsmodell, men hvordan er erfaringene?

Tyskland har gått langt foran Norge i løypa hva angår spissing og eliteinstitusjoner. Den tyske sosiologen Richard Münch har oppsummert erfaringene i boken «Die akademische Elite» (2007), og han kommer med funn som bekrefter det som annen forskning har vist. Ikke bare har mer penger unnlatt å resultere i flere publikasjoner per medarbeider. Det er heller ikke de universitetene som har fått elitestatus som drar inn mest penger. Som et eksempel drar Ludwig-Maximillians-universitetet i München, som har fått elitestatus i Tyskland inn 22.800 euro per forsker, mens universitetet i Bayreuth, som ikke har elitestatus, får inn 30.000 euro, og dette er gjennomgående resultater. Eliteinstitusjoner gir dårligere resultater – selv når man måler forskningen etter de tellekantene strukturendringene er gjort i samspill med.

Fagerbergutvalget har utvilsomt hatt gode intensjoner i å få mer og bedre forskning ut av de ressursene vi i Norge bruker på forskningen. Det er derfor det er synd at de har valgt å se seg blinde på tellekanter og gulrot-og-pisk-tenkning, at de har valgt å se fullstendig bort fra den betydelige forskningen som finnes rundt hva som faktisk fungerer og de erfaringene som er gjort i land som Tyskland, som har gått foran oss på denne veien, og feilet.

Kanskje er det en annen medisin som skal til. Kanskje kan vi gjennom gode rammebetingelser, gjennom mer tid, gjennom å vektlegge samarbeid, tillit, kvalitet og demokrati – elementer som kjennetegner den norske modellen, legge forholdene bedre til rette for å skape kvalitet i både utdanning og forskning – til samfunnets og velferdsstatens beste. Det er mye som tyder på det.

Når fakta og kunnskap blir erstattet med ytterliggående konspirasjonsteorier, kan utfallet bli svært farlig, slik vi nå har sett i tilfellet Anders Behring Breivik.

Breivik har åpenbart kraftige personlighetsforstyrrelser, men det finnes mange psykopater her i landet uten at de begår grusomheter av Breiviks kaliber av den grunn. Når en mangel på empati derimot kombineres med et fullstendig forkvaklet verdensbilde, kan det bli en dødelig cocktail. Det er derfor god grunn til å kikke nærmere på de konspirasjonsteoriene rundt muslimer som florerer i det miljøet Breivik var en del av. For de av oss som har fulgt, og kjempet mot dette miljøet i noen år kommer dessverre ikke Breiviks handlinger helt ut av det blå.

11. september 2001 og den påfølgende “krigen mot terror” gav en vitamininnsprøyting til mange som hadde en tendens til konspirativ tenking. Mange har sikkert hørt om de såkalte “truthers” som er overbeviste om at Bush-administrasjonen selv stod bak angrepene. I tillegg fikk dessverre også de kreftene som ønsker å overbevise oss om at muslimer som gruppe inngår i en stor global konspirasjon og er ute etter å ta oss vann på mølla. Mens “truthernes” teorier sjelden fører til verre ting enn en del urettmessig kritikk av Bush-administrasjonene (i tillegg til den rettmessige kritikken mot angrepene på Irak og Afghanistan), fører konsprasjonsteoriene om Islam til en demonisering av minoritetsgrupper i mange vestlige land.

Tilhengerne av konspirasjonsteorien som ofte går under navnet “Eurabia” tror at innvandrere fra muslimske land er en slags ”5. kolonne” i europeiske land, som jobber for å ta over makten innenfra, ofte i en konspirasjon med de styrende elitene/venstresiden for å innføre et shariastyre, hvor vestlige ledere har akseptert en status som såkalte “Dhimmier” - annenrangs borgere i det framtidige Eurabia. Teorien kommer i ulike varianter hvor det varierer hvor ytterliggåede de er, men felles for de alle er gruppetenkingen. Alle muslimer (endatil ofte definert som alle innvandrere fra muslimske land, uavhengige av om de er religiøse eller ikke) blir gjort til kollektive skyteskiver, og framstilt som en slags invasjon. Til og med små barn blir gjort til fiender gjennom skremmebilder av at en demografisk utvikling vil skape “muslimsk flertall”.

Eurabia-konspirasjonen går langt over grensen for hva som kan oppfattes som saklig og seriøs religionskritikk. Den neglisjerer eller bortforklarer det som finnes av seriøs forskning som f.eks. tilbakeviser både demografiske spekulasjoner, og ideen om muslimske innvandrere som spesielt ytterliggående, og gjør i stedet ofte et poeng av å skrive enkelthendelser inn i den store konspirasjonen på en måte som kan virke overbevisende for den som ikke kjenner helheten. Et ofte brukt grep for bortforklaring er ideen om det såkalte “Taqiyya” - at det for muslimer er moralsk riktig å lyve til ikke-muslimer. Dette er en hendig liten boks hvor konspirasjonstepretikerne kan putte alle uttalelser fra muslimer som ikke passer inn i den ferdiglagte konklusjonen. De lyver - de fører oss bak lyset - det er en del av den store konspirasjonen.

De færreste tilhengerne av disse konspirasjonene begår voldshandlinger, men de beskriver et verdensbilde som tilsier at vi er i (eller snart kommer til å være i) en borgerkrig, at store deler av den vestlige befolkningen er femtekolonnister eller landsforrædere, og at bare væpnet kamp kan redde Europa. Breiviks handlinger er dessverre ikke handlingene til en gal mann. De er handlingene til en som tar ytterliggående varianter av den høyreekstreme ideologien som Eurabia-konspirasjonen utgjør på alvor, og trekker den til sin ytterste konsekvens. Denne volds- og krigstenkningen er livsfarlig.

Det er i liten grad partipolitikere som har vært drivkraften bak disse konspirasjonene. Selv om politikere fra flere partier har fisket i det vannet som har vært rørt opp, er ikke dette tidspunktet for å gjøre partipolitiske utspill. Tvert imot håper jeg at vi kan få en bred tverrpolitisk mobilisering som kan nedkjempe den tankegangen Breivik og hans meningsfeller forsøker å spre. Erna Solbergs uttalelser i VG om at muslimer i dag blir hetset på samme måte som jødene ble det på 30-tallet, er ord i rett tid. Mange utspill fra andre politikere om ønsker om en mer saklig debatt og retorikk om innvandring og islam, gir også håp om at en slik mobilisering skal være mulig.

Konspirasjonsteoriene om muslimer har vært drevet fram av av ulike nettsteder og organisasjoner på siden av partipolitikken. Selv om enkelte bloggere, nettsider og organisasjoner er svært ytterliggående og konspirative (som f.eks. ofte nevnte “Fjordman” som bl.a. skriver på bloggen “Gates of Vienna”), er de dessverre ikke blitt tatt avstand fra i alle konservative miljøer. En annen kjent norsk side er den ironisk navngitte “Honesthinking” drevet av Ole Jørgen Anfindsen. Nettsider som Hans Rustads Document.no, og organisasjoner som Hege Storhaugs Human Rights Service (HRS) (sistnevnte drives til og med med statsstøtte), har blitt tatt på alvor som seriøse politiske aktører av brede miljø, men også disse sidene lenker ofte også til, og anbefaler, de mer ekstreme. Vi kan også finne svært ekstreme synspunkter hos Storhaug selv. Hun sammenlignet seg f.eks. i et intervju med Dagbladet i 2006 med sin far som var motstandsmann under krigen, og var klar til å dra på skauen når islamistene kom. Rustad har på sin side nå uttalt at han vil bedrive strengere moderering av debatten, Anfindsen har tatt selvkritikk og vil endre språkbruk, mens Storhaugs utspill så langt bærer preg av retoriske øvelser for å kunne fortsette i samme spor. Det samme har utspillene til SIAN (Stopp islamiseringen av Norge) gjort.

På de internasjonale islamofobe nettstedene som “Gates of Vienna”, og “JihadWatch” finnes det ingen tegn til selvkritikk. Tvert imot brukes spalteplassen på å klage over hvordan Breiviks handlinger nå vil bli brukt til å kneble sannhetens stolte islamofobe riddere, selv om ingen slik knebling har funnet sted. De har blitt kraftig kritisert, javel, men det er faktisk en del av ytringsfriheten. Sjelden har mangelen på selvinnsikt og proporsjoner lyst så kraftig som på disse sidene etter 22/7.

De islamofobe konspirasjonsteoretikerne er glade i å framstille seg selv i en undertrykt offerposisjon, men i realiteten har de i liten grad blitt kraftig motsagt i offentligheten fram til nå. Det finnes noen viktige unntak. I Sverige har journalisten Andreas Malm gitt ut en murstein av en bok, “Hatet mot muslimer”, hvor han systematisk går gjennom påstandene som fremmes av konspirasjonsteoretikerne og dokumenterer de grove feilene. Han viser bl.a. hvordan HRS’ Bruce Bawers bok “While Europe Slept” har en argumentasjon som rett og slett er bygget opp på løgner, og han kontrer islamofobenes synsing og hets, med forskning og kunnskap.

I Norge har Marte Michelet i Dagbladet vært en alt for ensom, men tydelig stemme mot den hetsen og rasismen muslimer er blitt utsatt for. Hun har høstet storm, men stått med ryggen rak. Bloggeren og skribenten Olav Elgvin, har med sin blogg Muslimprosjektet også gjort viktige bidrag til å skape et nyansert og realistisk bilde av norske muslimer, for å kontre det ensidige konspirative bildet de nye høyreekstremistene skaper.

Det er en menneskerett å få ytre seg, også om man har svært avvikende meninger, men det er ingen menneskerett å bli lyttet til. I tilfellet HRS er det ingen menneskerett å få statsstøtte for å spre konspirasjonene sine. Det er heller ingen menneskerett å få ytre seg uten å bli kraftig motsagt. Jeg håper og tror at vi vil se litt mer til det siste i tiden framover når det fremmedfiendtlige konspirative dyr begynner å bevege på seg igjen (for det vil de gjøre).

Vi skal likevel ikke tro at disse tankene blir bekjempet bare vi møter dem med motargumenter og fakta. Har man havnet inn i et konspirativt og sekterisk verdensbilde kan det være vanskelig å komme seg ut igjen. Som John Mackay observerte allerede i 1852 “When men wish to construct or support a theory, how they torture facts into their service!”. Forhåpentligvis kan en tydelig offentlig debatt likevel dempe rekrutteringen til disse nettverkene.

Jeg har et håp om at vi skal kunne danne en bred front mot denne borgerkrigs- og hat-tenkingen. Dersom vi kan stå sammen - muslimer, kristne, jøder og ateister - sosialister, sosialdemokratier, liberale og konservative - mot de som forsøker å så splid med konspirativ gruppetenking og båssetting, så har vi kommet langt i å sikre at det som skjedde 22/7 aldri skal skje igjen.

4. april kommer sannsynligvis Arbeiderpartiet og Høyre til å presse Datalagringsdirektivet gjennom på Stortinget.

Direktivet vil innebære at det bl.a. vil lagres informasjon om hvem som kommuniserer med hverandre på epost og mobiltelefon, hvor lenge, og hvor de er når kommunikasjonen skjer.

Det er vanskelig å se konsekvensene av en teknologisk revolusjon når vi står midt i den. Men desto viktigere er de valgene vi gjør i en slik situasjon. Skal den digitale virkeligheten vår være fri og åpen, eller skal den være lukket, overvåket og kontrollert?

Hva hadde vi sagt på 80-tallet dersom Posten ble pålagt fra Staten å lage register over hvem som sendte brev til hverandre, hvor ofte og når? Det hadde blitt ramaskrik. Er det mer OK med epost?

Det er ikke så mange år siden Lund-kommisjonen avslørte storstilt ulovlig politisk overvåkning gjennom store deler av etterkigstida. Er vi så naive at vi tror at slike ting, eller andre overtramp aldri vil kunne skje igjen?

Vi tuller ikke med rettsstatens og demokratiets prinsipper, f.eks. prinsippet om at vi ikke overvåker noen uten skjellig mistanke - bare fordi det vil gjøre jobben til noen politifolk enklere. Og når de resultatene vi ser fra andre land viser at slik lovgivning ikke har noen effekt på kriminalitet overhodet, finnes det ikke et eneste rasjonelt argument for Datalagringsdirektivet. Vi må ikke la oss styre av frykt!

Kampen mot direktivet vil fortsette - gjennom rettssystemet i Norge og Europa, og kanskje inn i neste stortingsperiode. Dersom Ap og H ikke har snudd til da, håper de er så redelige at de stiller fellesliste i 2013. Forslag til slagord: “Hvis EU er viktigst”.

Vi lever i revolusjonære tider hvor folk over hele Midtøsten slåss for friheter som de er blitt nektet i tiår etter tiår av autoritære regimer. Er dette virkelig tidspunktet for at vi skal gå de første små skrittene i motsatt retning?

Gro Harlem Brundtlands mest trofaste våpendrager, Gunnar Berge, rykker på nytt ut i kamp (lenge etter kampen er over), for å legge fram sin variant av historien i memoarboken "Til Kongen med fagbrev". (Beklager teit ordspill i overskriften men jeg kl

Alle som har vært i Arbeiderparti-toppen skal jo som kjent utgi minst en memoarbok, og nå var det altså Berges tur. Forlaget lager selvsagt også noen ferdige pressepakker med "avsløringer" som media kan klippe og lime fra, og debattere, for å få presse og øke boksalget. En vakker symbiose dette. Det er i hovedsak to momenter fra Berges bok som har blitt utsatt for offentlig debatt.

Den ene handler om bakgrunnen for at Gro gikk av som partileder (og Jagland kom inn). Her sier Berge at ledelsen ble utsatt for kraftig politisk kritikk internt i partiet, noe han åpenbart anser som ufint, og legger fram dette som hovedgrunnen til at Gro valgte å gå av. En slik analyse gjør at man uvergerlig stiller seg et par spørsmål. Dersom det ikke er legitimt å komme med politisk kritikk av ledelsen, hva slags kritikk er det legitimt å komme med da? Ingen?

Det er godt kjent at Arbeiderpartiet i Norge i mange år kanskje har vært den fremste eksponenten for det elementet i den leninistiske partimodellen som kalles "demokratisk sentralisme" - noe som betyr at man tar en demokratisk debatt internt, men deretter står samlet utad. Det ser nå ut som Berge vil fjerne "demokratisk" og stå igjen med et parti som bare er sentralistisk. Ledelsen bestemmer. Punktum.

Når man ser på Aps holdninger til en del EU-direktiv, kan man kanskje mistenke at Berge under Stoltenberg har fått det som han ville.

Det andre momentet som debatteres handler om forholdet til LO. Berge mener det er viktig med en "balanse" mellom Ap og LO. For en som står utenfor AP, er det vanskelig å tolke Berge på noen annen måte enn denne: Når Ap kan styre LO, er forholdet bra. Når LO får noen påvirkningskraft på Aps politikk, da går det over streken.

Berge framholder at det var Gerd Liv Vallas selvstendige linje som LO-leder som felte henne. Det har han åpenbart rett i. At hun i noen saker valgte å stå på medlemmenes interesser, også når de ikke sammenfalt med Stoltenbergs taler til hennes fordel. At Berge forsøker å gjøre nettopp det til problemet med Ap-LO-samarbeidet taler ikke til hans.

Berge ønsker nok heller en mer lydig LO-leder som vi har nå, som tar direktivene sine fra SMK, og ikke fra medlemmene.

Løsningen for LO bør heller bli et åpnere forhold til ulike partier. LO bør støtte de partiene som er enige med LO, samme hva de kaller seg, og ikke et stadig blåere Arbeiderparti, som har glemt hva første halvdelen av navnet betyr, uavhengig av hva slags politikk partiet fører..

Revolusjonen i Midtøsten er noe av det mest positive som har skjedd internasjonalt de siste 10-20 årene. Kanskje sammen med den lignende, men likevel svært forskjelligartede demokratibølgen vi har sett i Latin-Amerika.

Libya er nå på alles lepper - ja i så stor grad at det tar oppmerksomheten bort fra andre land med store opprør i regionen som Jemen og Bahrain. Det spørsmålet som heftigst debatteres nå, er hvorvidt en vestlig intervensjon i Libya har vært et riktig grep.

Hele det politiske landskapet i Norge (og vesten), støtter opprørerne i Libya. Det er en ubetinget god ting. Høyresiden i vesten har ellers vært litt mer avmålt i forhold til Tunisia og Egypt, der det var “deres” diktatorer og allierte som ble styrtet. Gadaffi har slik sett ingen særlige støttespillere verken på venstre- eller høyresiden i vesten, selv om han de siste årene har blitt sett i omfavnelser med mange vestlige statsledere, og fått kjøpe våpen av dem, som han nå bruker på egen befolkning.

Som nevnt ser vi hvordan Libya tar oppmerksomheten bort fra opprørene som skjer i Syria, Jemen og Baharain. I sistnevnte har som kjent utenlandske styrker fra vestens allierte (Saudi-Arabia, og de Forente Arabiske Emirater) gått inn for å støtte regimet, mens vestlige makter gjør ingenting. I så måte blir vestens hykleri overtydelig. Man vil bidra til å styrte en diktator, men gir stilltiende støtte til å beholde en annen.

Selv synes jeg denne intervensjonen kanskje har vært den vestlige intervensjonen de siste tiårene som har vært vanskeligst å ta stilling til, og jeg er enig med de som sier at “forhandlinger" etc. er en lite troverdig løsning. Gadaffi vil åpenbart ikke forhandle - ihvertfall ikke nå - kanskje kunne det ha eksistert en situasjon med tilstrekkelige skjulte trusler om makt som samtidig kunne gi ham en vei ut uten å miste ansikt, som kunne muliggjort det, men jeg ser det ikke i dagens situasjon.

Jeg ender nok likevel opp med å være klart imot vestlig intervensjon. En ting er agendaen til vesten og hykleriet. Dersom man først og fremst tenker konsekvenser er intensjonen mindre viktig, og det sentrale bør vel kanskje være de faktiske konsekvensene for det libyske folket. Verre er det med den arrogansen som ligger i det å ty til vold og tro man kan forutse virkningene av dette på både kortere og særlig litt lengre sikt.

Historien til vestlige intervensjoner tyder som kjent på at konsekvensene nettopp blir noe helt annet enn man tror, og jeg vil da holde meg til et "føre-var"-prinsipp. (Hadde man gjort det, hadde man jo ikke solgt Gadaffi våpnene til å begynne med.) Denne ideen om å "ta ansvar" og "rydde opp" (selv om det er etter seg selv), lukter litt for mye av “den hvite manns byrde"-tenkning, noe jeg egentlig tror vi må kvitte oss med. Før vi skal opphøye oss til verdenspoliti som skal rydde opp i alt som er, burde vi forsøke i en periode å slutte å skape, og bidra til problemer, ved å vekselsvis støtte opp under og styrte diktatorer i ymse geopolitiske maktspill hvor vi sprer våpen til allierte som senere blir fiender i en blodig runddans som tilsynelatende aldri tar slutt. Norge har heller ikke rent mel i posen her, som en av verdens største våpeneksportører relativt til folketallet, som ikke krever sluttbrukererklæring på våpnene vi selger til våre allierte.

I en situasjon som den i Libya, tror jeg nok situasjonen nå er blitt slik at det er for sent å finne "gode løsninger". Det blir jævlig uansett, og det er umulig å si sikkert om vestlig intervensjon vil gjøre det mer eller mindre jævlig. Når det er situasjonen vil det beste være å ikke bidra, etter prinsippene fra den gamle Hippokratiske legeeden - “Framfor alt - gjør ingen skade”.

I verste fall kan vestlig intervensjon bidra til å øke støtten til Gadaffi (for han har faktisk en del støtte i grupper av befolkningen), og føre til en langvarig borgerkrig med betydelig større sivile tap enn tilfellet ville vært uten intervensjon. Situasjonen i Libya er også betydelig mer komplisert enn vi kanskje har fått inntrykk av i Norge. Samfunnet er preget av et diktatur med innslag av former for nepotisme og andre førkapitalistiske samfunnsstrukturer som brytes mot forskjellige klansstrukturer. Det er forøvrig neppe slik at alle opprørerne er ensidig snille demokratiforkjempere. Hvordan en vestlig intervensjon i Libya vil påvirke demokratiprosesser i resten av regionen, er heller ikke vanskelig å spå.

Utviklingen etter NATOs bombing startet peker også mot at den var et feilgrep. Protestene fra ulike deler av verden er blitt svært tydelige, og man har åpenbart ikke, slik man ga inntrykk av etter resolusjonen fra sikkerhetsrådet, den arabiske verden i ryggen. I det hele er store deler av verden svært kritiske til den vestlige intervensjonen. (Heldigvis melder vl.no at de norske styrkene har presten på plass, til støtte i ei vanskelig tid. Hvem vet - kanskje har Sandøy&Co sendt noen engler også.)

Venstresida i Latin-Amerika er en egen skål, og utenrikspolitikken der i gården har jeg villet skrive litt om lenge. Jeg benytter derfor anledningen til å smette inn et par avsnitt nå, selv om det kanskje blir litt på siden. Den har alltid vært preget av "min fiendes fiende er min venn"-tenking, og det har aldri vært et vakkert syn å se Chaves møte og hylle Lukasjenko, Ahmadinejad eller Gadaffi. Det er ikke noe nytt. Det blir bare ekstra synlig i en sånn situasjon. Ekstra trist er det jo at Chavez ikke ser parallellene med opprøret i midtøsten (som like mye er et opprør mot nyliberalisme og sosiale skjevheter som for politiske friheter) og Gadaffis (og andre diktatorers) reaksjoner på det, og det folkelige opprøret i Venezuela i 1989 som ble brutalt slått ned i "El Caracazo" av det daværende regimet med flere tusen døde. Det var mye av bakgrunnen for at Chavez selv senere kom til makta. At han nå vender det døve øret til for lignende opprør i andre land av geopolitiske hensyn er trist, men ikke uventet. Nå skal det nok likevel sies at vestlige media har malt et mer ensidig bilde av hva Chavez har sagt om Libya enn det som er realiteten. Han har ikke aktivt støttet Gadaffi, men han har heller ikke ville tatt avstand. I det hele har han vært svært uklar der han burde vært tydelig for opprørerne.

Nå blir det likevel feil å peke ensidig på Chavez i denne sammenhengen. Her er det liten forskjell på de ulike venstrestyrte landene i Latin-Amerika. Den kunstige oppdelingen som enkelte i vesten forsøker å gjøre mellom de “moderate og fornuftige” i f.eks. Brasil og Argentina på den ene siden og land som Venezuela, Bolivia etc på den andre, gir liten mening her. Både Brasil og Argentina har i alle fall gått tydelig ut mot vestens innblanding. Jeg frykter dessverre at historien vil gi dem rett.

Fylkestinget i Sør-Trøndelag vedtok 2/3 støtte til konsekvensutredning av oljeboring i Lofoten og Vesterålen, men i Fylkesordfører Tore O Sandviks forslag ble det i tillegg påstått at dette ikke var å anse som en støtte til åpning av områdene.

Dette reagerer jeg ganske sterkt på.

En konsekvensutredning etter petroleumsloven er nettopp en støtte til åpning av nye områder. Et vedtak som sier noe annet er å føre folk bak lyset. Dersom konsekvensutredning blir vedtatt av Stortinget vil det bli oppfattet som en støtte til oljeutvinning, og det vil bli brukt til igangsetting av oljeutvinning, samme hvilken retorisk spagat fylkestinget i Sør-Trøndelag vedtar. Dette var H og Frp ærlige på i debatten i Fylkestinget, mens Ap forsøker å omtolke virkeligheten for å gjøre alle til lags. Dersom man er mot oljeutvinning, må man si nei til konsekvensutredning i virkelighetens verden.

For å forsvare påstandene sine viser fylkesordføreren til et knippe felt som ikke er blitt åpnet etter konsekvensutredning, men dette er jo felt hvor det har vist seg å ikke være spesielt mye olje. Når prøveboringer viser det, blir de selvsagt heller ikke åpnet - det er noe annet enn det vi snakker om i denne sammenhengen.

Vi vet at ingen kan garantere mot et uhell slik vi så i Mexico-gulfen! Vi vet at kysten fra Lofoten og nordover i så fall blir innsmurt i olje! Vi veit at hovednæringene (fiske, oppdrett og turisme) i så fall blir ødelagt for hele vår generasjon. Jeg frykter at regjeringa nå vil gjøre som Fylkestinget: Lukke øynene for farene og presse igjennom denne saken rett før påskeferien.

Appell 19/2: http://venstresida.net/?q=node/1301

Saksdokumenter til Fylkestinget, inkl interpellasjonsteksten: http://pa.stfk.no/utv_caseinfo.asp?utvalg=FT&caseno=949641&dayno=6&Year=...

Video fra Fylkestinget: http://sortrondelag.kunde.media.itum.com/default.aspx?Video=63fd25d8-399c-4d98-a17f-ba605e093cc0

Etter kuppet i Honduras var det mange artikler og stor debatt om temaet.

Noe av det som overrasket meg den gang var at enkelte som kalte seg “liberale” faktisk forsvarte kuppet, og kjøpte de dårlige unnskyldningene kuppmakerne hadde for aksjonene sine.

For den som husker tilbake var hovedargumentet at den progressive presidenten Zelaya visstnok ønsket å utvide antall presidentperioder slik at han kunne sitte langer, noe som ble sett på som grunnlovsbrudd. Selv om Zelaya selv benektet dette (han ville ha en rådgivende folkeavstemming om hvorvidt det skulle skrives ny grunnlov) var dette altså påskuddet kuppmakerne kjørte ut til internasjonale media (med et visst hell), og selv om knapt nok noen land aksepterte kuppet, var det enkelte norske skribenter som gjorde det.

En ting er Onar Åm. Han er Randianer og de er som kjent i virkeligheten mer av typen sekt enn av typen politisk avskygning. At en erklært motstander av demokrati og tilhenger av Pinochet også er tilhenger av at moderne demokratisk valgte progressive politikere styrtes med vold er ingen stor overraskelse.

Litt mer overraskende var det kanskje at skribenter på nettstedet liberaleren.no støttet kuppmakerne og kjøpte de tynne påskuddene med hud og hår. Selv om skribenter der også til tider kan gå litt i den samme fella som Åm hvor de spinner prinsipielle filosofiske luftslott uten å sjekke hvordan idekonstruksjonene forholder seg til virkeligheten, er de et par hakk mindre ekstreme. (Det skal jo ikke så mye til da.)

Heller ikke ettertankens lys har fått liberaleren til å innse hvor illiberale deres bedfellows i Honduras er. Ikke et ord om den brutale undertrykkelsen av media og opposisjon i kjølvannet av kuppet, bare en selvrettferdiggjørende oppsummering.

Det var også miljø langt inn i Frp og Høyre som åpent støttet kuppmakerne, selv om partiene formelt tok avstand, blant annet Morten Myksvoll (nestleder i FpU), Sondre Rasch, leder i Bergen Unge Høyre og Jan Arild Snoen hos Minerva.

Men nå - naiv som jeg er - øyner jeg kanskje et håp for at også høyresidens arme riddere innser at det juridiske pratet rundt kuppet faktisk ikke var annet enn de vanlige oppkonstruerte påskuddene som gjennom tidene har fulgt ethvert kupp. (Jeg er i det minste ikke så naiv at jeg går på det.)

Nå har nemlig kuppmakerne, med president Porfirio Lobo (som altså ble valgt under unntakslover med massive overgrep mot både demokratidemonstranter og media) i spissen selv gått inn for nettopp en slik konstitusjonell endring som Zelaya visstnok ble styrtet for å unngå.

Som Freddy Cuevas fra Associated Press skriver:
“Honduras' congress has approved a measure that may allow referendums on once-taboo subjects like re-election and term limits, the hot-button issues behind the coup that ousted President Manuel Zelaya in 2009.”

Den siste demokratisk valgte presidenten Zelaya kommenterer lakonisk at "What two years ago was considered a crime, today is constitutional."

Så nå forventer jeg en av to ting: Enten at Honduras høyesterett sporenstreks får militæret til å hente president Lobo og de andre kupp-politikerne som står bak forslaget og får de flydd ut av landet. Eller at de godtroende naive (ønsketenkende?) ytre-høyreaktivistene som påstod at dette jus-snakket var noe mer enn bare påskudd, innrømmer sine feil, spiser hatten sin og går hjem og skammer seg.

Hva kunne den egentlige årsaken til kuppet være? Kan det være at presidenten bevegde landet i en retning de tradisjonelt styrende elitene - overklassen - ikke likte?

Mark Weisbrot fra Center for Economic and Policy Research hadde følgende oppsummering etter kuppet:

“President Zelaya was overthrown because powerful special interests objected to his efforts to help and empower the poor majority of Honduras. In his first two years he succeeded in reducing poverty by 10 percent. He won a 60 percent increase in the minimum wage; and a large increase in elementary school enrollment by abolishing tuition fees.

These are the real reasons for the coup, which differ greatly from the fictional ones that we read and hear every day.”

Heldigvis har ikke folket i Honduras gitt opp håpet. Denne dokumentaren av Johannes Wilm viser motstanden som har vokst fram mot kuppet: http://www.johanneswilm.org/honduras/

Det autoritære styresettet til kuppmakerne betyr dessverre at folket møtes med vold. Honduras er nå det mest voldelige landet i Sentral-Amerika, med stadige grove menneskerettighetsbrudd. De som støtter dette regimet, har virkelig grunn til å skamme seg.

Klassekampen har en god artikkel om saken 21/1. Yohan Shanmugaratnam skriver blant annet følgende basert på en av lekkasjene fra Wikileaks:
"I juli 2009, under en måned etter kuppet, redegjorde USAs ambassadør i Honduras for de juridiske forholdene rundt avsettingen av Zelaya. I telegrammet, som er lekket via Wikileaks, understrekes det at «det er ingen tvil» om at militæret, Høyesterett og nasjonalforsamlingen «konspirerte» for å få i stand «et ulovlig og grunnlovsstridig kupp» mot presidenten. USAs ambassadør Hugo Llorens lister opp argumenter framsatt av kupptilhengerne, og karakteriserer forklaringene som delvis basert på «antakelser» og «oppspinn»."

«I vårt syn har ingen av argumentene nevnt over noen substansiell gyldighet under den honduranske grunnloven. Noen er direkte uriktige,» kommenterer ambassadøren.

Artikkelen viser også til en annen rapport fra CEPR som bekrefter den sosioøkonomiske utviklingen under Zelaya:
"I løpet av hans to første år gikk andelen av honduranske husstander som levde i fattigdom ned fra 65,8 til 60,2 prosent, mens 450.000 fl ere barn fikk plass på skolebenken etter at regjeringen fjernet kravet om skolepenger. Zelaya økte også minstelønna i landet med 60 prosent og meldte Honduras inn i den Venezuela-initierte regionale alliansen Alba."

Vil høyresiden nå etterhvert beklage at de gikk ut og støttet voldelige og undertrykkende kuppmakere, eller vil de sitte stille, holde godt kjeft og håpe at det går over?