Å se individer i stedet for utelukkende å se grupperinger er en anstrengende øvelse, men allikevel verd å øve daglig.

Jeg tror du som leser det sikkert kjenner deg igjen. Det er alle disse «religiøse skrullingene» som gjør livet så surt, nei heller «høyresiden» som støtter oppom finanslobbyen, eller hva med «feministene» som krever kjønnskvotering? «Alle bankmenn er grådige», «alle troende muslimer er i utgangspunktet fiendtlig innstilt til demokratiske prosesser», «islamofober er egentlig rasister i forkledning», og så videre. Sånn kan man altså holde på. Og det ér lett å falle for det: Å gi en gruppering en egenskap og skylden for det meste som går galt.
Godt mulig er det helt menneskelig å gjøre det. For slik taktikk som «oss og dem» har blitt brukt opp gjennom tusner av år for å styrke det indre samhold. Og javisst fungerer det!

Smak på det: «Disse ikke-vestlige innvandrerne truer vår velferdsstat»! Aha, så innvandrerne fra «ikke-vesten», hvor enn den konstruerte grensen måtte gå, er truende. Godt å vite at vi har en gruppering vi kan skylde på! Da må jo løsningen (i entall, ikke flertall) være vel så banal enkel, eller? Men spør deg selv, du som leser dette: Er ikke-vestlige innvandrere én gruppe med samme egenskap? Eller er de kanskje like forskjellige som to innfødte nordmenn, en med bakgrunn i pinsemenigheten og politisk engasjert i KrF og en med bakgrunn i jazz-miljøet som er sofa-velger? Kunne man ikke like gjerne si at samtlige sofa-velgere (oioioi, generalisering på gang) også er en fare for vårt kjære demokrati og vår kjære velferdsstat? Representerer ikke-vestlige en eneste kultur? Eller i hvert fall en hovedkultur med flere sub-kulturer? Er det slik at man kan føye en burmeser sammen med en palestiner? Eller en russer med en filipiner? Er det mulig å tenke seg at en franskmann og en inder har mer til felles enn to fra personer fra Syria?
Så hvorfor bry seg med å putte alle man teoretisk kan betegne som ikke-vestlig og innvandrer i en og samme gryte? Det enkle svaret er fordi det er enkelt og komfortabelt. Men er det rett av den grunn? Burde man ikke vite bedre?

Og hva så med de som betegner seg som kristne eller troende? De blir jo hyppig karakterisert, av ulike folk med ulik bakgrunn, for å ikke evne å tenke selv. I tillegg kan man få betegnelsen av å være dårlig opplyst (Gud er jo død, ikke sant?), av å ikke å akseptere vitenskapen (som om tro og menneskelig viten nødvendigvis er to adskilte emner som aldri kan passe sammen), eller måtte ønske å forby alkohol (noe som er sant i visse kristne kretser, og likedan usant i andre kristne kretser). Kan det ikke tenkes at det finnes pietistiske kristne, så vel som mer liberale kristne? Eller hva med at kristne ikke nødvendigvis kun synger salmer hele tiden – det finnes tross alt kristne metallbands så vel som hiphopere.

Det vil alltids dukke opp assosiasjoner og forestillinger nå man hører visse ord. Spørsmålet er om man villig lar seg styre av disse eller om man vil heller velge å finne ut akkurat hvor forskjellig folk faktisk kan være. En person kan en kveld gå til en bibelgruppe med likesinnede kristne, og neste kveld heie på favorittlaget sitt i den lokale fotballpuben med likesinnede fans. Det er ikke umulig, det bare viser hvor mange ulike identiteter ett enkelt individ besitter.

Øvelsen av først og fremst se individer i stedet for enkeltgrupperinger er vanskelig, men i vårt forskjellsfellesskap er det høyst nødvendig.

Mangel på rettstat, fravær av en stabil situasjon, og ikke minst det at ingen holder den sterke part i tøylene er nok noen av hovedårsakene for hvorfor fattige land forblir fattige.

Det finnes mange bistandsorganisasjoner, og, i hvert fall de aller fleste, mener det jo bare godt. De vil jo så gjerne hjelpe til. Mens de klarer å lindre de fleste symptomene, så forblir årsakene for (fattigdoms)sykdommen(e) stort sett ubehandlet, uberørt og nær sagt ikke en gang nevnt. Man trenger ikke ha en bachelorgrad i utviklingsstudier for å forstå at noe ikke stemmer med den så kalte bistandshjelpen når de aller fleste utviklingsland fortsatt er nettopp det, og det etter så mange tiår. Problemene er helt klart komplekse, men jeg er av den oppfatning at man i høy grad kun behandler symptomer. Noe mer grunnleggende mangler, og det på institusjonelt nivå.

 Jeg er ingen økonom, i hvert fall ikke per utdannelse. Men jeg holder på, av egeninteresse, å lese meg opp på faget. Og en bok jeg virkelig vil anbefale er ”Undercover Economist” av Tim Harford. Han skriver både skarpt og morsomt samtidig. Ett av kapitlene i boken er viet til emnet om hvorfor fattige land er fattige. Harford var interessert i å finne ut hvorfor kamerunerne enda ikke har klart å ta steget vekk fra fattigdommen som tynger landet og befolkningen, og reiste like gjerne til landet og ble der tre uker.

 Mange av dere som leser dette har sikkert spurt dere om hvordan diktatorer kan klamre seg til makten tilynelatende med folks ”velsignelse”. Harfords svar tegner et relativt enkelt bilde å forstå: Man kan forestille seg en banditt som herjer et landområde og folkene som bor der. Han raider uten nevneverdig nåde landsbyene og dets goder før han forsvinner. Banditten kan velge å ta absolutt alt, eller, om han ønsker å ha noe tilgode til neste høsting, velge å la noe være igjen. Befolkningen må leve i konstant frykt for hva som måtte komme til neste år. Tenk deg så at denne banditten heller velger, gjerne med den rikdommen han har fått ved plyndringen sin, å opprette et mektig bopæl. Og med sin rikdom har han en hær som kan undertrykke befolkningen. Dette virker temmelig urettferdig, men så igjen har folket det nå bedre nå som banditten har valgt å slå seg ned i området enn om han og gjengen sin hadde plyndret og herjet sesong for sesong. Banditten, nå diktator, innser nemlig at for sin egen del bør han gi sitt undertrykte folk ett visst minimum av levestandard for selv å kunne fortsette i årevis å utbytte dem. Og med det oppstår en stabil situasjon, i motsetning til hva som var før.

 En annen tanke er det jeg nevnte i innledningen, nemlig mangelen på krefter sterke nok til å holde de med makt i tøylene. I fravær av slik balanse vil tilkomne penger alltid bli sløst bort, gjerne i storslåtte og like feilslåtte og meningsløse prestisjeprosjektet. Harfords eksempel er slående: Han besøkte en privatskole, likeverdig med Eton i England, i Kamerun hvor rektoren var temmelig enerådene. Han beskriver hvor betatt han ble av skolens bibliotek. Selve designet var, skal vi tro Harford, temmelig imponerende. Taket lignet en åpen bok, og var et syn nok i seg selv. Problemet lå i at arkitekten ikke hadde tatt med Kameruns tunge regntid. Taket tålte med andre ord ikke regnskyllene og lakk stort under regntiden. Eneste grunnen til at flesteparten av bøkene enda var brukbare: Bibliotekaren som hadde nektet å flytte bøkene fra det gamle biblioteket til det nye. For som Harford skrev det, var synet som møtte en innendørs i det nye ganske nedslående. For å skrive det med litt andre ord: Rektoren hadde trumfet gjennom sitt prestisjeprosjekt, som i seg selv ville vært katastrofalt for verdifulle bøker om ikke en motmakt – bibliotekaren – hadde satt seg til motverge og dermed reddet, i hvert fall de fleste, bøkene. Slik makt og motmakt mangler i de fleste fattige land, og slik pengesløseri er ofte en hovedårsak for hvorfor fattige land forblir nettopp det. Men om man tror at slike maktfolk som er villig til å øse penger på egne prestisjeprosjekter kun finnes i utviklingsland så må man tro om igjen. ”Self-interested and ambitious people are in power all over the world.In many places they are restrained by the law, the press and democratic oppositions. Cameron’s tragedy is that there is nothing to hold the consequences of ambition or self-interest in check.”(Harford, 2011, s. 223). Dette er også hva jeg mente med sterke institusjoner som holder hverandre i sjakk.

 Et annet punkt er at bistandsorganisasjoner, som oftest, må kunne vise til øyeblikkelige og raske resultater. Som konsekvens går dette utover langtidsplanlegging og –virkning. Man skyndter seg inn i et land eller region, bygger opp prosjektet, før man overlater resten til en befolkning som muligens ikke hverken har kunnskapen eller midlene til å vedlikeholde fortsettelsen av et ellers så vel uttenkt prosjekt.

 Utvikling tar gjerne tid, og den tiden må man ta seg. I tillegg må man tålerere å feile, for så å lære av sine feil og prøve noe nytt. Én metode som fungerer ett sted, fungerer ikke nødvendigvis ett annet. Til det må man ta med i beregningen både demografi, geografi, kulturforskjeller og så videre. Samtidig kommer institusjonsbygging på toppen. Hva hjelper det et barn om barnet har muligheten til skolegang når det utdanner seg til arbeidsløshet? Med en slik utsikt er det ikke så fristende å sette seg på skolebenken.

To saker veide tungt i østerriske medier den siste delen av fjoråret: ”Korruption” og ”Mehr Transparenz”. Begge henger tett sammen.

Jeg har nå bodd i alpelandet i ett og et halvt år, og følger selvsagt med i hva som skrives i pressen og uttales på fjernsynet. Ett er meg sikkert, og det er at man lett kan få inntrykket av – som boulevard-mediene (Die Krone, Heute og Österreich) prompt hevder – at Østerrike ”blir mer og mer korrupt”. Det riktige er nok heller å hevde at ”mer og mer korrupsjon blir avdekket.”

Men hva korrupsjon går ut på og hvordan det utarter seg kan være ganske så forskjellig.

Transparency International, som har vært en aktiv kritiker av hvordan korrupsjon blir taklet her i Østerrike, har følgende definisjon: ”Generally speaking as “the abuse of entrusted power for private gain”.Corruption can be classified as grand, petty and political, depending on the amounts of money lost and the sector where it occurs.”Alle tre, altså “grand”, “petty” og “political” virker å ha vært i sving avhengig av sakene som har blitt rullet opp.

Selv om mange av sakene har endt i rettsalen, så har det enda ikke blitt så mange rettskreftige domsfeller. Én skiller seg ut betydelig, mye pga personen som ble dømt.

 Ernst Strasser, tidligere ÖVP (Kristendemokratene), ble anklaget for bestikkelse for endringer i lovverk. Tilfellet ble kjent som ”Cash for law”-affæren, hvor Strasser, i møte med to engelske journalister under dekke av å være lobbyister, skal, mot et rådgivningshonorar på 100.000 €, har lovet at han med sin innflytelse kunne endre på EU-lovverk. Strasser ble til slutt dømt, og trakk seg fra sitt verv i ÖVP.

 Andre bestikkelser som har blitt påstått er bl.a. om firmaet Telekom-Austria som angivelig skal ha bestukket tidligere Teknologi-minister Hubert Gorbach (tidl. FPÖ) og Matthias Reichhold (også FPÖ) mot ytelser som ville gitt firmaet store fordeler (uvisst hvilke fordeler det er snakk om).

 En av de sakene som lengst har rullet og gått i mediene er anklagene mot den tidligere finansministeren Karl-Heinz Grasser (ÖVP). Her dreier det seg om misbruk av stillingsmakten, i og med at han visstnok skal, mot en provisjon på nesten ti millioner euro, ha gitt insideinformasjon i forbindelse med privatisering av ”Wohnungsgesellschaften” (leilighetsselskaper). I tillegg til det, blir han møtt med anklager om å ha blitt bestukket av østerriske flaksspillfirmaer som ønsket slakking av flaksspillmonopol.

 Også banker er involvert i saker hvor det er høy mistanke om korrupsjon. Salget av Hypo-Alpe-Adria skal ha skaffet en sum i millionklassen som igjen har blitt pumpet til partiene på landesnivå (fylkesnivå i Østerrike) som ga klarsignalet til salget (Kärnten ÖVP og FP Kärtnen). Salget gikk til Bayerische Landesbank, og dette til tross for at Hypo-Alpe-Adria var en bank råtten til roten. Og nettopp det blir de innvolverte (minus Jörg Haider, som ikke lenger kan snakke for seg) anklaget for å ha visst om.

 I ansettelsesprosesser er det ikke så sjelden en fordel å ha de rette forbindelsene. To gode eksempler er to privatutdanningsbedrifte (hhv. BFI og WIFI). Blir du kalt inn til intervju hos førstnevnte er det lurt å ikke nevne sin eventuelle sympati med de kristenkonservative, mens hos den sistnevnte bør man ikke uttrykke sine standpunkt for tydelig hvis standpunkt er å finne hos sosialdemokratene. Dette har blitt fortalt meg som et tegn på de partinære forbindelsene i mange av stillingene spesielt hos hel- eller halvoffentlige firmaer. Og det igjen er synd, fordi det går på bekostning av veiingen kandidatenes egenskaper. Tilhørighet blir altså viktigere enn personlige egenskaper og ferdigheter.

 Men noe er i gjære, noe rører på seg under overflaten. I år er det valg i Østerrike, og det er en del som tror at den eneste koalisjonen (for koalisjon blir det uten tvil) som vil være i stand til å faktisk gjennomføre reformer må bestå av de røde og de grønne. Sistnevnte har aldri hatt regjeringsmakt i landet. SPÖ og Die Grünen kan virke lettere å bli enige om reformer og gjennomføring av dem enn de nåværende regjeringspartiene (SPÖ og ÖVP), i og med at de førstnevnte står hverandre nærmere ideologisk.

I tillegg blir ordene korrupsjon og betydningen av åpenhet (les: Transparenz) i det østerriske samfunn mer og mer klare for hvermannsen. Strengere regler og lover blir diskutert og iverksatt. Politikere tar selvkritikk og pressen er mer på hugget nå, virker det som, enn før. Samtidig slår juristene nå hardere ned på korrupsjonstilfeller enn hva de gjorde i fortiden. Med andre ord virker det som, om enn langsomt, om Østerrike tar viktige steg i riktig retning. Sakte, men sikkert karrer landet seg opp av korrupsjonssumpen. Og godt er det.

Tenke globalt, handle globalt, og sette opp toppmøter hvor ikke noe blir avgjort eller bestemt. Er det rart den vanlige menigmann rister på hodet?

Gode intensjoner, men...

 Disse miljøorganisasjonene, de mener det jo egentlig bare godt. Men jeg har en stund spurt meg selv om de også har et kommunikasjonsproblem. Eller nærmere bestemt et problem med å overbevise. For stadig vekk får vi høre det. Hvis en ikke reduserer klimautslippene innen så og så lang tid, vil en katastrofe hende – og verden som vi kjenner den blir borte for alltid. Så handle nå! Før det er for sent!

 Minner gjerne om dommedagsprofetier, selv om det gjerne kan ha noe for seg.

Det er med slike profetier som alle andre, de klarer å overbevise noen få, mens resten enten rister oppgitt på hodet eller bare trekker på skuldrene. Etter min mening utøser de fleste klimaforkjemperne for abstrakte argumentasjoner. Og på det globale nivået virker det å yte sitt heller meningsløst.

Altså er det på tide å tenke nytt.

Mer lokalt fokus

 Flere toppmøter internasjonalt har blitt arrangert, og fått stor mediaoppmerksomhet. Som fortjent? Kan diskuteres. Overdrevent? Så absolutt. Hva med å endre perspektivet til det lokale og regionale? Jeg tror det virkelig kan ha noe for seg. Det er lettere å spørre om hva en selv kan bidra med lokalt og regionalt enn på verdensbasis. Og det er ikke rent lite hva en selv kan bidra med. For Gandhi sa at man bør selv være den endringen man ønsker å se i verden. Også myndighetene kan lettere bidra nasjonalt og sammen med sine naboland enn globalt, det har i det minste toppmøtene vist.

Det er en del å ta tak i: Redusering av plastikksøppel og –forbruk og overgangen til energieffektive bygninger er to områder.

Dette kan gjøres noe med, samtidig som at man kan ha trusselen om klimaendringer i bakhodet.

Sparer man strøm, sparer man penger

 Strøm er jo så dyrt, og mange klager over strømregninger og høye priser. Mange forsøker å spare strøm, men er samtidig ikke klar over at det huset de bor i er svært så dårlig egnet til nettopp å bedrive strømsparing. Huset er med andre ord ikke energieffektivt. Og det er jo hva det dreier seg om, å bygge og konstruere energieffektive hus og bygninger man jobber i. Alt fra bedre isolasjon til faktisk å planlegge for hus som kan være selvproduserende – dvs. at huset ikke bare sparer strøm, den produserer til eget forbruk. Hvor forlokkende høres ikke det ut? Og ja, det jobbes den dag i dag med å realisere alt dette og her et ett av mange eksempler: http://www.youtube.com/watch?v=rN0HvT-bgQ4

Ikke bare sparer man penger selv, man er med på å redusere klimaskadelige utslipp. To fluer i en smekk, med andre ord. Men det er viktig at ikke enkeltindivider eller bedrifter alene bærer kostnadene. Derfor bør så absolutt lokale og nasjonale myndigheter bidra med finansiell hjelp for dem som måtte ønske å gjøre sine bygninger energieffektiv.

Plastikk, overalt plastikk

 Mens evigvarende energikilder er noe man søker etter, så er plastikk ment til å være evigvarende blitt et miljøproblem. Det at det ikke brytes ned som naturlige stoffer gjør betyr at det ikke vil forsvinne. Allikevel kastes årlig flere millioner tonn med plastikk. For når det er ute av syne er det gjerne også ute av sinn. Men vi bedrar oss selv når vi innbiller oss at den er ute av våre liv for alltid ved å kaste plastikken hvor sjokoladen var innpakket i søppelkassen. Det ligger noe i utsagnet om at alt til slutt havner i havet. Og plastikken er intet unntak, desverre. Man har beregnet at om man samler alt plastikksølppel i havet ville det kunne utgjøre et lite kontinent. Og ikke nok med det så finner også dette søppelet veien inn i næringskjeden, fra alger via all mulig fisk opp til oss mennesker. 

http://www.youtube.com/watch?v=c7MtuG2I_f0&feature=related . Liker du som leser dette tanken om at du får i deg plastikk når du spiser sjømat?

Et av motsvarene som har blitt lansert, og jeg finner det svært så interessant, er så kalt bioplastikk. Det vil si plastikk som faktisk kan bli brutt ned i naturen, som f.eks. plastikk fra poteter: http://www.youtube.com/watch?v=VUkyW1Pir9g&feature=related

Enda har slik bioplastikk en lang vei å gå før den av betydning for oss kan måle seg med den syntetiske plastikken, men at det i det hele tatt går an viser at det peker i riktig retning. Og hvem vet? Kanskje er dette en lukrativ inntektskilde for potetbønder i framtiden? I mellomtiden forsøker i hvert fall jeg bevisst å unngå innkjøp av plastikk i den grad det går an.

Med andre ord - flytt fokus fra det globale til det lokale og regionale! Gjerne før det er for sent og ingen lenger ser poenget med å bry seg.

”He who sacrifices freedom for security deserves neither”, sa Benjamin Franklin i sin tid.

22. juli er uten tvil vårt 11. September. Men reaksjonen i etterkant i Norge var mye et motstykke av det mange amerikanere hadde. I stedet for hevntanker og krig mot terrorisme, ble det mer snakk om samhold, solidaritet og kringvern rundt vårt demokrati. Terroristen Breivik skulle ikke få ødelegge det norske samfunn og dets verdier. Og rundt om i verden mottok vi som nordmenn ros for hvordan vi håndterte tragedien i etterkant. Så langt, så bra.

 Sett bort fra Oklahoma-bomberen så var 11. september det verste med henhold til tap av menneskeliv som noensinne hadde skjedd siden borgerkrigen på midten av 1800-tallet. Ingen kunne klandre amerikanerne for deres sinne, frustrasjon og redselen for egne liv. Men etter hvert valgte de, eller i første omgang presidenten, hans administrasjon så vel som kongressen, å bytte frihet mot (falsk) trygghet. Dermed ble Patriot Act, et over 300 sider lang lovendringsforslag, godkjent nærmest enstemmig. Verd å vite er at kongressmedlemmene fikk omlag 15 minutter til å lese før de stemte over forslaget. Verdens eldste konstitusjon ble tråkket ned i gjørmen. Heretter ble enhver amerikaner ansett som en potensiell terrorist – for det er jo lovforslaget i sin ytterste konsekvens.

Så mye for slagordet om ”de fries land, de tapres hjem” – mer passende er nok; ”de overvåkedes land, de livreddes hjem.”

Advokat Johannes Erling Husabø har presisert problemet med terrorlovgivning i Advokatbladet: ” - Om en borger bryter straffeloven har han forbrutt seg mot samfunnskontrakten og samfunnet kan gripe inn med kontrolltiltak. Problemet er at man i terrorlovgivningen hele tiden utvider grunnlaget for det straffbare. Man definerer kriminelle tilfeller slik at området for myndighetskontroll utvides. Jeg kaller det pre-aktiv strafferett, der man først flytter grensen til etterforskingssporet i forhold til forberedende handlinger, og så til forebyggingssporet FØR man har planlagt den kriminelle handlingen”. Nettopp her ved forebyggingssporet ligger kanskje kjernen av problemet, etter min mening. Når det ikke finnes noen grenser for hva man kan putte under paraplyen ”terrorlovgivning”, så er det ikke så rart at enkeltes varsellamper gløder hett.

 Som Husabø mener også jeg at vi pga ny teknologi som har utvidet muligheten for private rom, så trenger en utvidelse av personvernet. Terrorlovgivningen gir det stikk motsatte – i bytte mot falsk trygghet. Jeg er av den oppfattelsen at den beste tryggheten kommer fra årvåkne innbyggere og synlige politipatruljer.

 Nok er nok! Vi har mer enn nok overvåkning som det er, storebrødre som ser oss altfor mange steder – uten at vi engang vet om det selv! Er det for mye å be om å få ha sitt privatliv i fred? Skal masseovervåkning og innskrenking av frihet og privatliv være resultatet av enkeltpersoners ubegripelige ugjerninger? Jeg bare spør... Og det spørs om jeg får svar.

Tiden er overmoden for en overgang til et økonomisk system som er bærekraftig på så mange måter.

Med mindre man har tilhørighet hos ytterste høyre – eller nasjonalistene om man vil, så kan det virke som om det per idag bare er to alternativer. Enten finanskapitalismen eller sosialdemokrati/sosialismen. Er det virkelig sant? Finnes det ikke noe annet troverdig alternativ til disse to? Joda, det er bare å vende blikket framover i stedet for kun til høyre eller kun til venstre. Se forover til horisonten – grønn økonomi er ett reellt alternativ. Men hva er egentlig grønn økonomi, og hvordan kan jeg påstå at det er et reellt alternativ? Ja, Hva er grønn økonomi, hva går det grovt sett ut på? ” I en grønn økonomi lønner det seg å leve miljøvennlig og det er dyrt å forurense.” (tatt fra: http://www.framtiden.no/view-document/98-gronn-okonomi.html ). Tenk grundig etter; lønner det seg i Norge per i dag å leve miljøvennlig? De fleste av dere vil helt sikkert, og med god grunn, riste på hodet.

To gode grunner for å gå over til grønn økonomi: 1) Renere byluft, 2) Oljesøl, og dets betydning for natur og folk langs kysten. Man kan selvsagt ramse opp flere, men velger i all hovedsak å fokusere på disse to.

Tyskland som foregangsland for oss nordboere

Ingrid Brekke skrev i Aftenposten for en tid tilbake (nærmere bestemt 26. februar i år) om Det Grønne Berlin.
”I Tyskland styres nemlig miljøtiltakene etter prinsippet alle monner drar. Grønn tankegang er en del av de fleste menneskers livsstil. Et eksempel: Naboen ringte forleden dag på døren. Han er forretningsmann, og som vanlig kledd i dress. I hendene holdt han en stor gryte. På lokket lå to uidentifiserbare kuler.
– Jeg må uventet på jobbreise, sa han og tilbød nylaget gresskarsuppe. – Det er bare å skjære av skallet ekstra tykt, så er den like god, la han til, Kanskje så han mitt noe skeptiske blikk på det som viste seg å være en svært rynkete og myk fersken. (Den andre kulen var en fristende, perfekt fiken.) Å spare strøm er en selvfølge, ikke minst av økonomiske grunner. Men mange, mange tyskere betaler også ekstra for såkalt økostrøm; elektrisitet som kommer fra fornybare kilder fremfor kjernekraft eller kullkraft. Når jeg svarer at Norge har flott natur, er rent og har god mat, men at økologiske produkter er et marginalt fenomen, sykkelveier sjeldne og klimamål noe vi bryr oss lite med, tror de knapt på meg. De vet at vi lever av olje og gass, men heller ikke det ødelegger bildet av Norge som et miljøparadis.”

For meg er dette virkeliggjøring av ”å tenke globalt og handle lokalt”. Og som sant er, ønsker man å endre samfunnet bør man starte med seg selv. Men det er jo ikke så lett, spesielt i et samfunn hvor f.eks. det er mer lønnsomt å kjøre bil enn å ta kollektivtransport.

Og så var det dette med byluften, da, og hva den gjør med allmennhelsen vår. Jeg mener, selv den mest hardbarkede og innbitte motstanderen av tanken på menneskeskapt global oppvarming bør vel innse at det å puste inn eksos fra flere tusen biler ikke akkurat er helsevennlig. Snarere tvert imot. Det  gjelder ikke bare privatbiler, men også tungtransporten – og kanskje spesielt den. Selv om man som privatperson godt kunne la bilen være hjemme når man skal handle på nærbutikken eller å bringe barna til diverse aktiviteter, så må også tungtransporten ta sin del av ansvaret. Lokal- så vel som fylkespolitikere har lenge forsøkt med rushtidsavgift. Men selv mener jeg at man ikke bare bør piske, men også å lokke med gulrot i samme slengen. Husker du fra det jeg nevnte ovenfor? Nemlig at ”I en grønn økonomi lønner det seg å leve miljøvennlig”. Og gulrot er tross alt mer positivt enn pisk.

En tur til stranden for å dyppe føttene ned i sjøen

Tenk deg, du har lenge sett fram til feriedagene du skal tilbringe på hytten du har skaffet deg ved havet. Men bare få dager før ferien starter, får du vite at et tankskip har gått på grunn og olje lekker i flere liter. Og som konsekvens er store deler av verdifull kyststripe tilgriset. Dette er ikke nytt, og ingen er sikret mot det. Spesielt med den lunefulle norskekysten vi har, så er vår kystnatur utsatt for slike skipsbrudd – og oljegriseri likeså.

Men det er ikke bare hyttetilværelsen som må lide under slike hendelser. Mangfoldige fugler, så vel som hele økosystemer blir skadelidende. Og det pga vår hang til olje, vår avhengighet.

Nå sier ikke jeg at vi skal jage enhver oljetanker som kommer inn i norske farvann, ei heller at vi i morgen skal slutte å importere petrolium, nei så dum er jeg ikke. Men alarmklokkene har for lenge blitt satt på slumring. Tilstrekkelige skritt for å få oss vekk fra petroholismen blir ikke tatt. Og flere tankere, så vel som oljeplattformer, risikerer å gå på grunn innen den tid før handlinger taes.

Rammer for innovativ og miljøvennlig tenkning trengs

Det finnes mange kloke hoder i privat næringsliv, så vel som i akademia, som sikkert kan tenke seg å komme opp med flere innovative og grønne løsninger. Som jeg nevnte ovenfor så er Tyskland i forkant på flere områder. Vi har mye å ta igjen her på berget. Og det gjelder ikke bare innenfor våre nasjonale grenser, men også på tvers av landegrenser. La oss lære av land som har kommet lenger enn oss på disse områdene!

Kloke hoder i både akademia og i privat sektor bør slå seg sammen der det er fornuftig. Og politikere bør legge rammene som trengs. Tenk globalt, handle lokalt! Vri om på rattet og gi kurs i en mer bærekraftig og grønn retning. For sent er det ikke, men alarmklokkene bør ikke lenger bli satt på slumring.

Vi får den (innvandrings)politikken vi stemmer på. Sånn sett godt at demokratiet ikke bare handler om stemmesedler.

I det siste har det blitt debattert heftig rundt temaet asyl, og om hvorvidt de aktuelle 450 barna skal bli sendt ut eller ei. Det er et gryende opprør, spesielt på grasrotnivå, som nær sagt forlanger at de må bli eller i det minste få sine saker utsatt til etter at den varslede stortingsmeldingen om barn som asylsøkere har blitt ferdigbehandlet. At det er vanskelig ikke å bli følelsesmessig engasjert i denne saken, er det ingen tvil om. Og personlig synes jeg bare godt om engasjementet for hvert enkelt barn det gjelder, og foreldrene deres likeså.

Men så er det nå sånn at det ikke nødvendigvis barnas beste som blir prioritert, men heller det innvandringspolitikken til partiene så vel som hensyn til gjenvalg.

Det er viktig å poengtere at en streng innvandringspolitikk er ønsket hos mange i befolkningen. Nøyaktig hvor streng varierer mer fra person til person. Og den økte populariteten blant høyrepopulistiske og innvandrerskeptiske (bruker her skeptisk og ikke fiendtlig) partier rundt om i Europa er mye et svar på en irrasjonell frykt, som er helt og holdent reell i den delen av befolkningen som innehar denne oppfatningen. Faktisk er det nå blitt mer politisk korrekt med en strengest mulig innvandringspolitikk heller enn å ønske å liberalisere den, samt å bedrive gruppetenkning framfor å se hvert enkelt individ. Det kan selvsagt være helt tilfeldig at et såkalt liberalt parti som Frp, som til vanlig er så flink til å se enkeltindividers saker, i innvandringsdebatter heller foretrekker gruppetenkning og splitt og hersk-metoden. Men ja, det er sikkert helt tilfeldig.

 Konsekvensene av at en streng innvandringspolitikk skal få forkjørsrett framfor barnets hensyn har mye å gjøre med dette ønsket om nettopp restriksjoner på innvandring generelt. Og ett av resultatene, nemlig at 450 barn, med foreldre, sendes ut i en uviss skjebne, er hva vi nå ser.

Jeg mener at dette kunne vært unngått dersom ”særlig tilknytning til riket” og en maksimaltid på hvor lenge en asylsøker blir boende på et mottak i all hovedsak hadde fått lov til å veie aller tyngst i saksbehandlingen av den enkeltes asylsøknad. Nå er jeg ikke skolert i lov og rett innen behandling av asylsøknader, men jeg bet meg i merke om hva Bondevik sa i gårsdagens (15.03.2012) debatt på NRK fra Litteraturhuset om at barnas hensyn skal tas hensyn til, mens innvandringspolitiske perspektiver kan bli tatt hensyn til. I hans, så vel som i mitt norskspråk, er ”skal” sterkere enn” kan”. Det virker bare som om ”skal” og ”kan” har byttet plass under saksbehandlingen. I så fall er det mer saksbehandlerne som har feilet enn politikerne. Kanskje er det et mye klarere regelverk som må på plass?

 Det er spesielt å legge merke til dette folkelige engasjementet for disse barna. Ut ifra de oppslutningen til de partier og til den restriktive innvandringspolitikken (samt den hos flere uttalte irrasjonelle frykten for det utenlandske og at vi burde ha en ”folkelig avstemning om innvandringskvoter”), så skulle man tro at de som sto opp og protesterte mot utsendingen av barna var i et kraftig mindretall. Men det er tydeligvis ikke tilfellet. Så hvorfor er ikke da oppslutningen av en liberal og individbasert innvandringspolitikk større? Kanskje har det med å gjøre for frykten for det ukjente og "de fremmede andre", og de 450 barna er nå ikke akkurat ukjent, fremmed eller tall på en statistikk. De er reelle og levende, har drømmer og ønsker – venner og naboer. Kanskje det er noe enhver burde ha i bakhodet neste gang man vurderer for hvilken type innvandringspolitikk man vil stemme på?

Fylkeskommunen bør avvikles og erstattes med sterkere regioner, og la oss styrke lokaldemokratiet i samme slengen. Dagens ordning er utdatert.

Staten vet best, alltid?

 Man skulle i hvert fall tro det, om man tar for seg reguleringer og bestemmelser fra statlig hold. Alt fylkes- og lokalpolitikere kan gjøre er å forsøke å protestere høylytt. Men til syvende og sist er det Far i huset som bestemmer. For det er jo han som alltid vet hva som er best, ikke sant?

 Nei. Slett ikke alltid.

Det er bare det at forvaltningsstrukturen og –systemet tilsier at Far i huset bare nøyer seg med å låne ut sin makt, og med klingende mynt følger gjerne en streng beskjed om hva de skal bli brukt til og hvordan. Reell lokal og regionalmakt? Kommer ikke på tale i dette huset! Men det er noen som i det minste prøver å heve stemmen sin. Gjerne for å bli forstummet. For etter Stortingsvalget i 2005 strandet den høylytte debatten om strukturendringer i forvaltningen vår. Kanskje ikke så rart, i og med at Ap (sentralt), sammen med SV, alltid har hatt en forkjærlighet for sentralisering av makt helst for å sikre det de tror på – at generalistprinsippet (du vet, det litt godtroende prinsippet som ønsker at vi, til enhver pris, skal ha det klin likt hvor enn i Norge man befinner seg) overlever koste hva det koste vil. Spør deg selv: Hva veier mest, nasjonal utjevning eller reell selvbestemmelsesrett? Kloning eller mangfold?

Og opp av asken reiser sterke regioner seg...

Asken det er snakk om er den som den døde fylkeskommunen etterlater seg. Fylkeskommunen, etter min mening, hører fortiden til. Framtiden er ikke nødvendigvis sterke regioner slik man har i Tyskland eller i USA, men en gyllen middelvei ville være fint. Og visst er det mulig, det handler mye om ren politisk vilje (og politikk handler jo om å få til endringer man ønsker å se i samfunnet). Men til tross for at vi har et parti som liksom tror på lokaldemokrati, så er en slik politisk vilje fraværende.

 Med strukturendring melder sentrale spørsmål seg. Spørsmål jeg allerede har stilt i et tidligere innlegg (”Tiden er overmoden for sterke regioner”), som jeg velger å trekke fram også her:Hvordan skal nye regioner bli organisert? Hvor skal grensene gå? Hvilke oppgaver skal tilegnes regionene? Går vi med sterke regioner vekk fra den sterke sentralstaten til å ha et mer kvasi-føderalt politisk system? Er sterke regioner nødvendig, hvorfor ikke bare kvitte oss med mellomnivået (les fylkeskommunen)? Ok, jeg kan like gjerne svare på siste spørsmål. Jeg har selv ikke troen på en tonivåmodell (slik Frp har). Jeg tror det vil bare føre til mer sentralisering, og at et forvaltningsnivå mellom stat og kommune er nødvendig både for å forhindre for mye lokal sneversynhet, samt å hindre for sterk sentralisering av makt og samfunnsoppgaver. Som i forrige innlegg vil jeg heller ikke gå dypere inn i disse spørsmålene. Det overlater jeg heller til kommentarfeltet nedenfor, dersom det blir aktuelt.

 Så hva taler til de sterke regionenes fordel?

-         Geografisk ulikhet må gjenspeiles bedre enn hva det som blir gjort i dag.

-         Næringsgrunnlaget er ulikt fra sted til sted.

-         Befolkningssammensetningen er i aller høyeste grad ulik, med tyngde rundt Oslo by (omlag to innbyggere per km2 i Finnmark mot 5221,6 innbyggere i Oslo per km2!).

-         Selvråderett over egen inntekt, og det faktum at mange fylker i dag har innsett at de har en del fellesinteresser. BTV er et godt eksempel på et råd som har blitt opprettet på grunnlag av grenseoverskridene interesser.

-         Betydningen av å stemme ved fylkesvalg kan vel ikke sies å være så stor per i dag. I hvert fall er følelsen av reell innflytelse borte for min egen del. Når ikke ”alt blir bestemt fra Oslo” kan det også ha en positiv effekt for deltakelsen ved både lokale og regionale valg i framtiden. For hvorfor skal jeg egentlig bruke tid på å bestemme meg for hvilket parti jeg skal stemme på på fylkesnivå, når fylket i seg selv er nærmest robbet for interessante oppgaver?

Flere argumenter kunne ha blitt ramset opp, men jeg nøyer meg med de nevnte ovenfor.

Man spurte seg i fjor høst om hvorfor valgdeltakelsen ved kommune- og fylkesvalget bare steg med 1,2 %, så velger jeg å peke på at en hoveddel av svaret ligger i manglende følelse av reell innflytelse. Det gjelder også på lokalt nivå.

Mer robuste kommuner som svar på framtidens utfordringer

 Verden blir bare mer og mer kompleks. Således blir også de framtidige oppgavene som kommunene skal ta inn over seg. Til det trenger de større muskler så vel som handlekraft. I dag vil jeg påstå at mange kommuner har noe av det ene og svært lite av det andre. Og mye kan bli sporet tilbake til manglende reell selvbestemmelse (på alle relevante områder).Å disponere egne inntekter og å bestemme det lokale skattetrykket er av stor betydning når man skal ta hensyn til lokalt selvstyre og lokaldemokrati. Samtidig er det en stor utfordring for småkommuner (kommuner med under 10 000 innbyggere) å tiltrekke folk med ønsket spisskompetanse (derav dyrleger, psykologer, spesialpedagoger, arealplanleggere, og så videre). Men i lokaldemokratidebatten hersker irrasjonaliteten framfor rasjonaliteten. Å flytte på kommunegrenser er som å flytte på en kirkegård, en kan ikke forvente hjelp fra dem som ligger der. Enda verre blir det når en stor og en betydelig mindre (innbyggertallet tatt i betraktning) skal slå seg sammen. Tenke seg til at den store stygge ulven vil jafse i seg den stakkarslige lille grisen (som var gjenklangen hos motstanderne av sammenslåingen av Vest- og Aust-Agder). Her vil jeg vise til Mosvik og Inderøy som ett hederlig unntak til den irrasjonale frykten som hersker omkring slike sammenslåinger. I tillegg har Telemarksforskning (TF) utarbeidet noen gode punkter man bør ta hensyn til når en stor og en liten kommune skal slå seg sammen, hvor de understreker viktigheten ved en god dialog med innbyggerne og at disse er med i prosessen hele tiden, at de tillitsvalgte i kommunen trekkes med i prosessen, at man bør lære av andre, og mer til. Til sammen er det 21 råd som TF kommer med til kommuner som tenker å slå seg sammen. 

I en debatt om vår forvaltningsstruktur må alt sees under ett, som Rebekka Borsch skrev i sitt innlegg i Aftenposten 05. januar: ”Alt må ses under ett: kommuner, fylker, regioner, maktfordelingen mellom stat og lokale myndigheter... Blir kommunene større, bør vi også få færre, større regionale enheter som kan ta over flere oppgaver fra staten.” Til det er det bare å si: ”Amen!”

Det internasjonale samfunnet er bygget på hvordan vi forholder oss til hverandre på alle plan. Det er under konstant utvikling. Den arabiske våren og Occupy-bevegelsene er også et resultat av samhandling ulike individer i mellom.

 Selve tittelen på mitt innlegg er inspirert av Alexander Wendts artikkel om konstruktivisme i internasjonale forhold (les: International Relations eller IR) som sier: ” "(1) that the structures of human association are determined primarily by shared ideas rather than material forces, and (2) that the identities and interests of purposive actors are constructed by these shared ideas rather than given by nature"” (Wendt, 1999, s. 1).

 Det er naturlig å snakke om anarki på globalt plan ganske enkelt fordi det ikke finnes en verdensregjering, og anarki betyr på latin ”hodeløs” eller ”uten hode”. Innenfor dette anarkiet driver aktører og samhandler med hverandre. Internasjonale avtale og lover, som ofte er mer løse enn bindende, avhenger av konsensus og en felles oppfatning av hva som er korrekt. Grovt sett ser det ut til at, med unntak selvsagt, oppfatningen av hva som er rett og galt ser ut til å danne et skille mellom maktutøverne og de som kan bli påstått å stå utenfor.

 Siden Freden i Westfahlen i 1648 kan man sannelig si at det internasjonale samfunnet har utviklet seg betydelig. Forhandlingene den gangen endte i en enighet om at maktutøverne selv kan utøve makt innenfor sitt eget territorium uten innblanding fra en utenforstående aktør (les en annen konge/hersker). Max Weber snakket om en stats maktmonopol og betydningen av det. Denne maktmonopolen er noe resolusjoner i FNs sikkerhetsråd og utplassering av ”blåhjelmer”, samt utsteding av sanksjoner av ulike slag på dem som velger å bryte med den felles oppfatningen av hva som er rett og galt, bryter med. Men dette kan også bli sett på som en del av prosessen av det internsajonale samfunnets utvikling. Vi konstruerer virkeligheten og verden utfra hvilke briller vi har på oss. Slik er det også for verdens land. Det er klart at Kina ser annerledes på verden enn hva Norge og, for den del, USA gjør. Kinas politikk, både utenriks og innenriks, kan sees ut ifra verdiene kineserne (eller i det minste makthaverne) holder høyest. Stabilitet og selvstyre uten innblanding utenfra er to av disse kjerneverdiene. Selv om Kina, regionalt sett, har en unik maktposisjon i forhold til andre land, så velger landet å la være å blande seg inn i f.eks. Burmas anliggende. I tillegg kan Kinas veto mot sanksjoner mot det syriske regime også sees i sammenheng med stabilitet. Hvis Assads klan blir styrtet kan Syria ende i kaos, i hvert fall om man skal tro Kina og Russland. Kinesiske myndigheter ser med andre briller på den arabiske våren enn hva f.eks. norske myndigheter gjør. Mens Norge (gjerne offisielt) ser endringene i maktstrukturene som noe mer positivt, så ser Kina også en trussel mot intern stabilitet. Folk på gateplan kan jo bli inspirert av det som har skjedd i Tunisia, Egypt og Libya, og det vil kinesiske myndigheter forhindre for enhver pris. Økonomisk framvekst kommer i forsetet, sosiale rettigheter må finne seg i å sitte i baksetet – med taleforbud. Ett annet ”bevis” for det jeg skrev ovenfor om hvor skillet går om hva som er rett og galt kan man se i endringer i forhold til hva vestlige ledere, og da spesielt statsoverhoder i EU-medlemsland, velger å ta opp med kinesiske myndigheter når de er på besøk. Før tok man gjerne gladelig opp mangel på sosiale rettigheter og fordømmelse av undertrykkelse, nå gjelder det å blidgjøre kineserne for å redde euroen. Igjen ser man endringer, andre briller har blitt satt på – hvor enn ubehagelige og smertelige de må være å ha på. Men det skal ikke forundre meg om at de sosiale rettighetene til den enkelte kineser igjen kommer på dagsorden når eurosonen har blitt reddet og igjen er stabil.

 En annen bevegelse som kan bli sagt å ha blitt inspirert av den arabiske våren er Occupy-bevegelsen. Denne bevegelsen er et godt eksempel på hva som kan skje når mennesker samtaler (for det er gjerne i samtalen at endringer skjer) og kommer fram til at dagens situasjon ikke er til lags – og bestemmer seg for å handle (les protestere og okkupere). Denne bevegelsen ville ha hatt vanskeligere kår i Kina enn den har i USA, i og med at USA ønsker å framstå som fyrtårnet for frihet – som innkluderer ytringsfrihet. Og ytringsfriheten bringer oss videre til aksjonister, altså enkeltindivider, som ikke vil finne seg i sensurering av internett (les: ACTA og SOPA). Dermed oppstår grunnlaget for Anonymous som passende nok bærer Guy Fawkes-masker.

 Opprettelsen av globale solidaritetsbevegelser og -organisasjoner som Amnesty International og Avaaz er, slik jeg ser det, en annen del av utviklinen av det internasjonale samfunnet.Jeg er (betalende) medlem av sistnevnte, og får stadig vekk inspirerende e-poster. I den siste sto det følgende: ”In the last 30 days, our community has grown by 2.5 million people… We're taking more actions, winning more victories, donating more and generating thousands more media hits in one month than we used to in a year… We've come together and built something special, and it's taking off. Let's shoot for the stars.” Slike organisasjoner kan bli sett på som et svar på anarkiet som råder på internasjonalt plan. Individer fra ulike nasjoner som kommer sammen og har en felles idé og oppfatning om hvordan en bedre verden ser ut (gjøres bl.a. ved å underskrive på ulike aksjoner som igjen blir sendt til de ansvarlige).

 Som Wendt skrev i sin artikkel så bestemmes det som skjer i internasjonal sammenheng mer avhengig av menneskelig interaksjon og delte idéer og verdier enn av materiale krefter (les: f.eks. stående arméer) og det internasjonale samfunnet er ikke noe som er støpt i betong, men heller i en prossess av konstant endring (om enn små). Det er riktig som Avaaz skrev: Vi har kommet sammen og bygget noe spesielt, og det tar av.

Hva som venter oss rundt neste sving gjenstår å se. Idéer og verdier er mektige krefter som vil fortsette å forme framtiden vår.