Sammen med fagbevegelsen har vi fått til mer de sju siste årene enn det noen kunne drømme om under en H/Frp-regjering.

Per Sandberg (Frp) forsøker seg med kreativ historieskriving i Dags­avisen (2/5) i sitt angrep på Ap og LO. Den gutten har frekkhetens nådegave og kan ikke kjenne historien spesielt godt.

I 1887 møttes 19 fagforeninger i Arendal for å starte et nytt politisk parti, Arbeiderpartiet. Arendal var på denne tida rammet av en bankkrise. Arendalskrakket var utløst av en forgjelda trelast- og båtindustri. Industrien hadde satset tungt på seilskuter mens resten av Europa bygde dampskip. Om årsaken til krakket var satsing på gammel teknologi eller grådig og korrupt bankdrift, strides de lærde. Uansett årsak, konsekvensen var brutal. Den rammet vanlige arbeidsfolk som mista jobben, inntekten og håpet om ei framtid.

Høres det kjent ut? Det er lett å trekke paralleller til dagens Europa. I Arendal møtte de ikke krisen med resignasjon, men med handling. Svaret var å stifte et parti for vanlige folk.

Det første partiprogrammet besto av fire punkter: Alminnelig stemmerett (inkludert for kvinner), lovfestet normalarbeidsdag, direkte skatt og streikerett.

Det er vårt historiske prosjekt å gjøre mennesker frie. Alle mennesker. Frie fra tvang, fra sult og nød, frie til å skape et anstendig og godt liv for seg og sine. En frihet som best oppnås gjennom sterke fellesskap, ikke ved at hver og en må klare seg selv.

Vi er opptatt av at folk skal ha arbeid, med et organisert og anstendig arbeidsliv.

Sammen med fagbevegelsen har vi fått til mer de sju siste årene enn det noen kunne drømme om under en H/Frp-regjering.

Siden vi tok over har vi vedtatt; to handlingsplaner mot sosial dumping og en tredje er underveis; innsynsrett for tillitsvalgte; påseplikt og informasjonsplikten; innstramming i arbeidsleie mellom bedrifter; solidaransvar for arbeidsgivere; likestilling av skift og turnus og regionale verneombud i hotell, restaurant og renhold. Det meste mot Høyre og Frps stemmer.

Kan Per Sandberg gi meg et eksempel på et nytt initiativ Frp eller Høyre har tatt for å styrke arbeidstakernes rettigheter?

Det blir viktig å løfte internasjonale spørsmål fram mot valget i 2013.

Internasjonal politikk angår oss alle og er avgjørende for landets framtid. Derfor blir det viktig å løfte internasjonale spørsmål fram mot valget i 2013.

Arbeiderpartiet og sosialdemokratiet er, og har alltid vært, en internasjonal forankret politisk bevegelse. Vårt mål har alltid vært solidaritet mellom folk og land. Vårt mål har alltid vært en rettferdig og fredelig verden. Dette styrer også vår hjemlige politiske dagsorden. Ingen andre partier i Norge er klarere forankret i internasjonal politikk enn Arbeiderpartiet.

De viktigste politiske spørsmål har til enhver tid hatt en internasjonal kobling: Klimautfordringer, økonomisk krise og migrasjon er noen. Dette er utfordringer som påvirker hver enkelt av oss og som påvirker landet vårt. Uten et klart internasjonalt engasjement og en klar internasjonal politikk vil vi ikke kunne utforme en politikk for hele Norge og for alle i Norge. Som et folkeparti henger derfor internasjonal og nasjonal politikk tett sammen for oss.

Arbeiderpartiets politikk tar utgangspunkt i folks hverdag. Å sikre folks arbeid, økonomi og velferd er bærebjelker i vår politikk. Men som et lite land er vi avhengige av å ha et godt internasjonalt samarbeid for å sikre alle en trygg hverdag. Vi er avhengige av internasjonal rettsorden og vi er avhengige politisk organisering.

All historisk erfaring forteller oss at om vi ikke har en organisert verdensorden, vil små land lide. Og folk vil oppleve utrygghet for hjem og arbeid. Derfor kan vi aldri stille oss passive til internasjonale spørsmål. Derfor må vi som et lite land engasjere oss internasjonalt. Derfor har vi som parti vært i front for å knytte oss sterkt til internasjonal organisering.

Arbeiderpartiet ble skapt som et resultat av den internasjonale kampen for vanlige folks rettigheter. Våre første tillitsvalgte hadde beina plantet i Norge, men blikket vendt ut mot verden. Å skape rettferdighet i Norge var aldri et mål alene. De ville skape en mer rettferdig verden. Og de ville gjøre det innenfor rammen av et internasjonalt samarbeid.

Partiet gikk i kamp mot kapitalkrefter som utnyttet arbeidsfolk, ropte på 30-tallet varsku mot de mørke, nasjonalistiske krefters framvekst i Europa. Og lokale Ap-politikere reiste til Spania i 1936 for å slåss mot fascismen.

Arbeiderpartiet har vært i første linje i alle de store internasjonale spørsmål i vår tid. Før krigen, under krigen og etter krigen. Trygve Bratteli skrev allerede i 1944-45, i tyske konsentrasjonsleire, et politisk manifest om hvordan Norge skulle bidra til en positiv utvikling i forholdet til nettopp Tyskland når krigen en dag var over. Han forsto at varig fred i Europa måtte inkludere et Tyskland i harmoni med seg selv og sine naboer. Vi måtte få et politisk organisert Europa som sikret fred.

De heftigste og mest harmdirrende debatter gikk i Arbeiderpartiet om hvor Norge skulle søke sin sikkerhet etter Andre verdenskrig. Skulle man satse på det nordiske spor eller det transatlantiske? Det ble som kjent NATO og en bred forankring.

Det var i Arbeiderpartiet de tyngste debattene om vårt forhold til både Sovjetunionen og USA gikk gjennom den kalde krigen. Og det var forrige generasjons Ap-tillitsvalgte som kjente de hardeste dragningene i diskusjonen om norsk EF-medlemskap i 1972. Og slik gjentok det seg i 1994.

Arbeiderpartiet har aldri veket unna de store, internasjonale spørsmål: Forholdet til Israel, forholdet til det palestinske folk, forholdet til Norden, fattigdomsproblemene på det afrikanske kontinent, frihetskampene i Latin-Amerika - diskusjonene har alltid gått levende i Arbeiderpartiet. Derfor er det en selvfølge for oss å støtte frihetskampene i den arabiske verden i dag. Og vi viker selvsagt ikke unna diskusjonene om Kinas utvikling og påvirkning på verden.

Ett av mine viktigste prosjekter som partisekretær i Arbeiderpartiet er å fornye og videreføre partiets lange internasjonale tradisjoner. Det internasjonale engasjementet er en livsnerve for oss og avgjørende for landets framtid. Lufta vi puster i, streben etter sikkerhet, forebygging av terror (som alltid rammer ett sted, altså lokalt) og konkurransevilkårene for de lokale arbeidsplasser avgjøres langt på vei utenfor nasjonalstatene.

Fram mot valget i 2013 vil vi løfte opp internasjonale spørsmål - fordi det er viktig for hver enkelt av oss, for landet vårt og for internasjonal solidaritet. Og når Arbeiderpartiet i dag samler sine tillitsvalgte til sitt årlige internasjonale seminar for å diskutere de store fattigdomsutfordringene, tar de tak i en stafettpinne som er vekslet gjennom flere generasjoners arbeid for en bedre og tryggere verden.

I dag åpner Arbeiderpartiets 
internasjonale seminar med tema «Utvikling i skjæringspunktet mellom fattigdomsbekjempelse, økonomisk utvikling og klima».

Motstanden mot vikarbyrådirektivet baserer seg på gale premisser. Spørsmålet er ikke om man er for eller imot vikarbyråer, men hvilke tiltak som kan sikre lønns- og arbeidsvilkår.

Som følge av vikarbyrådirektivet har regjeringen nettopp sendt på høring en kraftig tiltakspakke med nye regler som gir sterkere rettigheter til de som jobber i vikarbyråene. Det vil gjøre arbeidslivet tryggere og bedre regulert. Kanskje bidrar det til og med til å bremse den økte bruken av byråer som leier ut midlertidig arbeidskraft.

Vi har sett flere eksempler på at bemanningsbransjen har betydelige utfordringer når det gjelder å sikre de ansatte anstendige arbeidsvilkår. Adecco-skandalen fra i vår er ett av flere eksempler som illustrerer dette. I flere bransjer opererer også utenlandske vikarbyråer, der det beste de ansatte kan håpe på er å få minstelønn etter allmenngjorte tariffavtaler.

Vikarbyrådirektivet og den tilhørende tiltakspakken vil sikre ansatte i slike byråer like lønns- og arbeidsvilkår som de som er fast ansatte i bedriften som leier dem inn. I praksis betyr det langt bedre lønn og langt bedre arbeidsforhold for en rekke arbeidsfolk. Likebehandlingsprinsippet vil gjelde ansatte både i norske og utenlandske vikarbyråer. Vikarer fra lavkostland i Europa vil dermed ikke lenger kunne leies inn og gis dårligere lønns- og arbeidsforhold enn det som gjelder i innleiebedriften. Det gjør også direktivet til et svært virkningsfullt virkemiddel i kampen mot sosial dumping.
Arbeiderpartiet legger opp til å implementere direktivet og samtidig få på plass en tiltakspakke for å sikre likebehandling i praksis. Vi ønsker blant annet å innføre solidaransvar som innebærer at innleiebedriften skal stå solidarisk ansvarlig for vikarbyråets ansatte dersom de ikke får samme lønn som de fast ansatte i bedriften. Da blir presset sterkt for å påse at vikarbyrået man bruker opptrer seriøst.

Skeptikerne mener direktivet vil åpne for økt bruk av innleie. Det er det ikke lagt fram gode holdepunkter for. Direktivet gir landene fortsatt rett til å begrense innleie av arbeidskraft. Flere tunge juridiske vurderinger konkluderer med at vi kan beholde de begrensningene vi allerede har i dag. I praksis kan snarere direktivet ha motsatt virkning. Når et vikarbyrå uansett må betale de ansatte samme lønn som de fast ansatte i innleiebedriften, vil de miste et åpenbart konkurransefortrinn de hadde før: Nemlig lavere lønn og dårligere arbeidsvilkår. Når innleie er dyrere, vil det bli lettere for tillitsvalgte å påvirke innleiebedriften til å vurdere om det ikke er bedre å ansette noen i faste stillinger eller bruke en ordinær underleverandør. På den måten kan likebehandlingsprinsippet i direktivet bidra til å bremse en utvikling mot mer bruk av innleie.

I Norge har bemanningsbransjen vært et såkalt avtaletomt rom. Og bransjen har vokst. I Sverige er situasjonen en annen. Her har man i lengre tid hatt tariffavtale for manuelle arbeidere som sikrer likelønn og lønn mellom oppdragene for ansatte i vikarbyråer. Bemanningsbransjen i disse sektorene er langt mindre, antakelig fordi vikarbyråene ikke har kunnet konkurrere på lønn og arbeidsforhold på samme måte som i Norge.

Da vikarbyrådirektivet satte problematikken på dagsorden i Norge, forhandlet LO og NHO fram en intensjonsavtale i 2010 som legger opp til likebehandling. Dette har aldri NHO vært villige til å snakke om før. Reelt sett har vikarbyrådirektivet vært en brekkstang for å få på dagsorden omfattende reguleringer av bemanningsbransjen.

Sist høyresiden hadde regjeringsmakt i Norge la de til rette for økt bruk av midlertidige ansatte, i tillegg til en rekke andre svekkelser i arbeidsmiljøloven. Vikarbyrådirektivet gir noe større trygghet for at nye tiltak overfor vikarbyråene kan stå seg. I tillegg understreker det det viktigste: Det er faren for en borgerlig regjering med Frp på slep som er den reelle trusselen mot arbeidsfolks rettigheter. Vikarbyrådirektivet legger grunnlaget for et bedre regulert arbeidsliv både i Norge og i resten av Europa.

NHO sitt skattesyn forrykker den fine balansen mellom å dele og skape i det norske samfunn.

I en replikk i Dagsavisen (1/2) omfavner John G. Bernander den norske sosialdemokratiske samfunnsmodellen. Et bredt skattegrunnlag, en god effektiv offentlig sektor, og trepartssamarbeidet, gir resultater. Norge har god konkurranseevne og bra levekår. Videre trekker Bernander opp utfordringer som vi også er enige om. Behovet for et inkluderende arbeidsliv, og behovet for integrering. Det er når det kommer til løsningene på utfordringene, vi skiller lag.

NHO liker ikke formuesskatten. Å fjerne denne skatten, vil ikke bidra til mer yrkesdeltakelse eller høyere integrering i samfunnet. Tvert imot så fører den oss i en retning der fellesskapet blir svekket. Mer penger til skattekutt, betyr nødvendigvis mindre penger til andre oppgaver. Når fellesskapet økonomisk blir svekket, får befolkningen dårligere tilbud. Det kan være seg at skolen ikke får de ressursene den trenger, at en ikke får god språkopplæring, eller at en svekker ordninger som kvalifiserer de utenfor arbeidslivet til arbeid. Forskjellene i samfunnet øker. Og til hvilken pris? Land med større grad av likhet, scorer bedre på nesten alle levekårsindikatorer.

Næringslivet vil også bli rammet av økte forskjeller. For hvem skal sitte med regningen når velferdsordninger som bidrar til høy deltakelse i arbeidslivet, svekkes. Næringslivet som ikke får tak i kompetent arbeidskraft. Næringslivet, som stivner fordi arbeidsstokken ikke er omstillingsdyktig. Næringslivet som rammes av ansattes manglende språkkunnskaper. NHO sitt skattesyn forrykker den fine balansen mellom å dele og skape i det norske samfunn. NHO strekker ut en hånd med ønske om samarbeid om framtidens utfordringer. Det er bra. Men jeg vil samtidig minne NHO om at den sosialdemokratiske samfunnsmodellen forutsetter stor grad av likhet i samfunnet. Og det er en del av modellen jeg har til gode å se NHO omfavne.

NHOs «velferdsfelle» er feilslått. Løsningen på framtidas velferdsutfordring er sosial trygghet og mindre forskjeller, som igjen skaper et inkluderende og innovativt arbeidsliv.

Finanseliten er samlet i Davos, på World Economic Forum (WEF). Høyt på agendaen står spørsmålet om hvorfor den nordiske samfunnsmodellen er så suksessfull? Her hjemme har Næringslivets Hovedorganisasjon (NHO) budskapet at vi er blitt et folk på trygd – og at velferdssamfunnet vil bryte sammen under presset av bølger med eldre, innvandrere og flere trygdede.

I dag arrangerer Arbeiderpartiet velferdskonferansen «Herfra til 2029», om hvordan vi også i framtida kan sørge for god helse, trygg alderdom og arbeid til alle. NHOs resept er å akseptere større forskjeller. Flere må finne seg i lavere lønninger, mindre jobbtrygghet og dårlige arbeidsforhold. Forskere sier derimot at det nettopp er sosial trygghet og små forskjeller som er nøkkelen til suksessen i Skandinavia. Vi, med en stor offentlig sektor, velferdsordninger for alle og en sterk fagbevegelse, har klart å skape et godt arbeidsliv, med gunstig effekt på innovasjon, omstrukturering og konkurranseevne. Svaret på utfordringen framover er derfor ikke å øke forskjellene, men å holde fast ved en solidarisk samfunnsutvikling.

Velferdssamfunnet er ikke skapt en gang for alle, og må endres, fordi folks behov for offentlige tjenester og inntektstrygghet endres. Noen kritiserer regjeringen for bare å administrere, og etterlyser det store reformprosjektet. Men den som ser etter, vil få øye på et nytt pensjonssystem som gjør at vi kan videreføre en trygg alderspensjon for hele befolkningen – også i en framtid med flere eldre og færre yngre. Ingen får mindre i pensjon – vi får litt mindre mer. Når de samlede pensjonsutgiftene ikke vokser så raskt, frigjøres ressurser til helse- og omsorgstjenester. Her er kjernen i samhandlingsreformen: Når flere blir eldre, flyttes også behovene for tjenester over mot omsorg og helsetilbud. Denne utviklingen er noe av det sikreste vi vet om framtida, derfor må vi forberede oss på dette i dag.

For å videreføre et solidarisk velferdssamfunn må flere jobbe. Vi kan ikke ha store grupper stående utenfor arbeidslivet. Det skal lønne seg å arbeide, og dette prinsippet styrkes både i den nye alderspensjonen og i den nye uførepensjonen. Men det er ikke nok at det lønner seg å arbeide. Vi må også sørge for at flere eldre og funksjonshemmede faktisk får jobb. Arbeidslivet må inkludere flere. Også unge som blir stående utenfor må få god hjelp til å komme inn i arbeid. Dette er navet i NAV-reformen, en modernisering av et foreldet og oppsplittet system som trakk i alle retninger. Med nye NAV har vi virkemidler som gjør at vi kan hjelpe hver enkelt inn i, eller tilbake til, arbeidslivet. Derfor må også NAV fungere.

Vi som er velferdsstatens sterkeste forsvarere, må også være de fremste kritikerne av forhold som ikke har fungert så godt som de skal. Til sammen betyr pensjonsreformen, samhandlingsreformen og NAV-reformen den største ombygging i vår velferdsstats historie. Velferdsstaten bygges ikke om for å spare penger, men for å bruke samfunnets ressurser på best mulig måte. Et fortsatt solidarisk samfunn sørger for at hver enkelt kan leve et godt og trygt liv. Og den bygges om for at vi fortsatt skal kunne høste de økonomiske fordelene av å ha et likhetsorientert samfunn.

Vi fortsetter samtidig å bygge morgendagens arbeidsplasser. Uten en sterk, norsk konkurranseevne på den globale markedsplassen, vil vi aldri kunne finansiere det velferdssamfunnet vi ønsker. Realiteten er press på omstilling og næringsutvikling. Historien viser imidlertid, som kapitalistene i WEF er i ferd med å oppdage, at samfunnssolidaritet og likeverd smører slike omstillinger. Når alle har gode velferdsordninger skapes trygghet. Trygge mennesker blir ikke late, snarere tåler vi mer av markedets utrygghet. Når vi deler godene rettferdig, blir flere motivert for å yte. Og jo flere vi kan inkludere i arbeidslivet, jo mer verdier skapes og kan fordeles. Trygge folk skaper rett og slett mer.