Hundretusener er på flukt fra bomberegn og overgrep i Syria - uten beskyttelse og uten mulighet til å søke beskyttelse verken i nabolandene eller i et Europa som lukker sine grenser. Nok engang utgjør våre ubevæpnede og sårbare hjelpearbeidere et handlingslammet verdenssamfunns eneste redskap. Men de færreste har forstått at det livreddende hjelpearbeidet kan også forsvinne i altfor mange krigssoner. Våre ansatte i felten må ta uakseptabel risiko for å redde liv i terrorens og straffefrihetens tid.
Vi har bak oss et tiår der utenrikspolitikere og diplomater har vært på vikende front i arbeidet for å forebygge krig og terror. Til tross for svimlende summer brukt på militære operasjoner i Afghanistan, Irak, Libya og Syria er dette nå land med tilsynelatende endeløs konflikt og lovløshet. Antallet mennesker fordrevet av vold og overgrep har økt fra drøyt 35 millioner i 2006 til over 60 millioner i dag.
Setter sin lit til de humanitære
Når politiske og militære virkemidler svikter ender både regjeringer og folkelig opinion opp med å sette sin lit til at humanitære hjelpearbeidere skal ta hånd om stadig flere krigs- og terrorofre. Men "nærområdene" hvor flertallet av verdens flyktninger og internt fordrevne befinner seg er preget av mer vold, overgrep og terror enn noen kan forestille seg i vår trygge norske virkelighet. Det har blitt farligere å være hjelpearbeider og angrepene mot hjelpekolonner, sykehus og skoler blir stadig flere. Angriperne slipper unna med straffefrihet, og mange humanitære organisasjoner klarer ikke å finansiere nødvendige risikohåndteringstiltak. Konsekvensen er at vi er for få organisasjoner til stede i de farligste områdene der behovene er størst.
Jobber i verdens farligste land
Fire av fem terrordrap i verden i 2014 fant sted i fem land: Irak, Afghanistan, Nigeria, Pakistan og Syria. Det er her titusener familier fordrives hvert år, og det er her lokale hjelpearbeidere risikerer sitt eget liv for å redde andres. I 2014 ble 121 hjelpearbeidere drept på post og 120 ble kidnappet. Året før var det enda verre. 2015-statusen, som ennå ikke foreligger, vil bli like dyster lesning.
Et flertall av Flyktninghjelpens 9000 kolleger arbeider i farlige områder. Mange har sitt daglige virke i noen av verdens fagligste land. Årsaken til at Flyktninghjelpen er en av Europas største hjelpeorganisasjoner, og får 75 prosent av sin finansiering internasjonalt, er at organisasjonen har lyktes i å gi effektiv hjelp og beskyttelse til fordrevne fra Colombia i vest til Myanmar i øst.
Humanitære prinsipper overses
I en stadig farligere virkelighet på bakken er sikkerhet en prioritet for organisasjonen. Hver dag må våre feltledere foreta hundrevis av vanskelige vurderinger om hvordan vi skal operere der ulike konfliktparter, terrororganisasjoner og organiserte kriminelle grupper er aktive. Hver uke registrerer og analyserer vi farefulle hendelser og mulige trusler mot våre hjelpearbeidere og de sårbare samfunnene vi skal hjelpe. Vi lærer av de truslene og angrepene vi utsettes for og bruker dette i opplæring og sikkerhetshåndtering. Hver måned avholder vi sikkerhetskurs i ulike deler av verden for å forberede ansatte og samarbeidspartnere på framtidens trusler. Sikkerhet for våre ansatte er avgjørende for at vi skal kunne yte hjelp til de mest sårbare.
Men, bare dersom politiske og militære aktører respekterer våre grunnleggende humanitære prinsipper om upartiskhet, uavhengighet og nøytralitet kan vårt hjelpearbeid overleve i kryssilden. Når politiske myndigheter til og med i våre giverland vil ha oss med i «krigen mot terror» viser dette omfanget av undergravingen av ubevæpnet humanitær tilstedeværelse i risikofylte områder med stort behov for hjelp. En slik militarisering og politisering av humanitær hjelp kan øke trusselnivået mot alle humanitære hjelpearbeidere.
Trenger flere ressurser
Da jeg i 2008 ledet FNs store studie om risikohåndtering i humanitært arbeid ("To Stay and Deliver"), avdekket vi at de fleste hjelpeorganisasjoner hadde for små ressurser og for dårlig læringskultur til å foreta en tilstrekkelig profesjonell risikohåndtering. Spesielt blir sikkerhetsbehovene til lokalt ansatte hjelpearbeidere neglisjert. De meget begrensede ressursene som giverlandene gir for å administrere hjelpearbeid blir ofte konsentrert rundt internasjonalt ansatte. Flyktninghjelpen prioriterer nå alle ansatte i de mest utsatte områdene i sikkerhetsarbeid og for sikkerhetskurs – uavhengig av om de er nasjonalt ansatte eller internasjonale.
FN har nå bedt Flyktninghjelpen om å bruke vår erfaring fra mange års risiko- og konflikthåndtering til å bistå dem med å utarbeide en ny stor studie for å kunne sikre at vi også i framtiden kan bli værende for å hjelpe også i ekstreme situasjoner. Vi håper vi gjennom denne studien kan overbevise giverland og internasjonale institusjoner om at større ressurser må settes inn for å sikre at hjelpearbeidere fortsatt kan redde liv også når politisk, diplomatisk og militært arbeid svikter.
Det kan ikke være slik at rike land i stadig større grad stenger sine grenser for de som flykter fra land i krise og kaos, men ikke er villige til å gi nødvendige ressurser eller verne om vår upartiskhet slik at våre hjelpearbeidere kan gi håp og hjelp uten å måtte ta helt uakseptabel risiko.