I Dagsavisen 25. juni skriver Fremskrittspartiets Hanne Blåfjelldal om «Spesialundervisning uten resultat». Hun vil legge ned spesialundervisning i skolen. Argumentene er at det koster, og at mye av spesialundervisningen drives av ukvalifisert personell.
Ifølge opplæringsloven har alle elever rett til et «godt fysisk og psykososialt miljø som fremmer helse, trivsel og læring». Elever som ikke får tilfredsstillende utbytte av ordinær undervisning «har rett til spesialundervisning». Over halvparten av de som driver spesialundervisning i Norge, er ufaglærte. Selvsagt kan det ikke fortsette å være slik. Opplæringsloven sier at den som skal tilsettes i undervisningsstilling «skal ha relevant faglig og pedagogisk kompetanse». Dette må naturligvis i særlig grad gjelde lærere i spesialundervisning.
I opplæringsloven står det også: «Dersom det blir oppdaget forhold som står i strid med denne loven eller med forskrifter gitt med hjemmel i loven, kan departementet gi pålegg om å rette på forholdene.» Hvor mange forhold er oppdaget? Og hvor mange pålegg er gitt? En del av spesialundervisningen har dessverre utviklet seg til å bli nærmest en salderingspost. Opplæringsloven brytes daglig. Politikerne vet det, i likhet med skolemyndighetene.
Vet også Blåfjelldal og Fremskrittspartiet det? Snakk om å gå motstrøms. I stedet for å rette på forholdene og følge loven, skal tilbudene kuttes - fordi loven brytes. Hvor er logikken? Det eksisterer mange gode alternative tilbud for elever som faller ut av ordinær undervisning. Tilbud som har nettopp de spesielt kompetente lærerne, og som kan vise til utmerkede resultater. Og der elevene gir uttrykk for høy trivselsfaktor - og slett ikke føler seg stigmatisert.
Slike tilbud sparer det offentlige for store summer på andre budsjetter enn skolebudsjettene. For dette dreier seg i stor grad om elever som ellers ville falt ut av skolen, og der mange ville blitt en belastning både på kriminal- og sosialbudsjettet. Loven skal sikre alle elever rett til tilpasset opplæring - og garanterer spesialundervisning til de som trenger det. Norske politikere og skolemyndigheter står overfor store utfordringer. Hva gjør dere?