Debatt

Riksrett for Trump: Fase II

Donald Trumps skjebne som president er totalt avhengig av tre kritiske avstemninger i Kongressen.

Dette er et debattinnlegg som gir uttrykk for skribentens holdninger og meninger. Du kan sende inn debattinnlegg til debatt@dagsavisen.no.

Skal man forstå hva som foregår i amerikansk politikk for tiden, må det godtas at konflikten er konstitusjonell, ikke partipolitisk. Trumps absurde og banebrytende adferd er et spørsmål om Trump vs grunnloven, ikke om Trump vs politiske motstandere.

Og i denne sammenheng er det kun én «variabel» som er avgjørende for en eventuell riksrettprosess for Trump. Prosedyren kan kun settes i gang av justiskomiteen i Representantenes hus («Huset»). Én eller flere medlemmer av komiteen må legge fram én eller flere anklager mot presidenten om brudd på Grunnlovens bestemmelser («articles of impeachment»). Anklagene drøftes og må så enten vedtas eller forkastes hver for seg. Det kreves kun ett positivt vedtak på én av artiklene for å sende saken videre til drøfting og avstemning i Huset samlet i plenum.

Justiskomiteen er nå sammensatt av 23 republikanere og 17 demokrater. Dette betyr at om samtlige demokrater stemmer for riksrett, må minst 4 republikanerne bli enige med dem for at saken sendes videre til et plenumsmøte i Huset. Maktfordelingen i Huset er for tiden 238 republikanere mot 193 demokrater, slikt at minst 23 republikanere må stemme sammen med samtlige demokrater for å bifalle anklagene mot presidenten.

Deretter sendes saken til Senatet for behandling i plenum. Et flertall på to tredeler av de frammøte medlemmene er nødvendig for å finne presidenten skyldig i brudd på Grunnloven (i tråd med anklagene vedtatt av Huset). Med dagens sammensetning av Senatet (52 republikanere og 48 demokrater) må da minst 18 republikanske senatorer støtte et vedtak om å fjerne presidenten fra embetet sitt.

Gitt at ingen president i historien faktisk har blitt fjernet fra stillingen i Senatet, er det umulig å vite om Trump ville «stå på» til en endelig avstemning i Senatet. Kun to presidenter har blitt «dømt» av Senatet i tråd med riksrettprosedyren: Andrew Johnson i 1868 og Bill Clinton i 1998. Begge to ble «frifunnet». Når det gjelder Richard Nixon ble anklagene mot ham oversendt Senatet i 1974, men han valgte å trekke seg fra embetet før saken kom til behandling.

Situasjonen med Trump er med andre ord slik at hans skjebne som president er totalt avhengig av tre kritiske avstemninger i Kongressen. På hvert trinn i prosedyren må et bestemt antall republikanere stemme med demokratene for å få ham fjernet. Og det er kun disse avstemningene som er avgjørende. Alt tyder på at Trump overhodet ikke vil la seg affisere av noen annen form for «press», verken partipolitisk, privat, juridisk eller i den offentlige debatten. Alt tyder også på at én eller flere anklager mot ham vil bli fremmet i justiskomiteen i Representantenes hus.

Under «normale forhold» ville Trump kunne stole på støtte fra langvarige partifeller i både Huset og Senatet. Men slike forhold eksisterer ikke for Trump. På en måte passer hans form for reaksjonær konservatisme veldig bra med diverse ultrakonservative grupperinger blant republikanerne. Men i motsatt retning har Trump «lagt seg ut» med såpass mange av de mer moderate lederne i partiet, at det finnes flere muligheter for en mobilisering mot ham.

Alt i alt er imidlertid hans største fiende tiden. For hver uke som går blir det kortere og kortere tid fram til valget i november 2018. Da skal samtlige medlemmer av Representantenes hus og en tredel av Senatet stille til valg. Og tegn på alvorlig misnøye blant de mer moderate republikanske velgerne er allerede synlig. Flere av de republikanske kandidatene befinner seg dermed i et alvorlig «krysspress». Skal de alliere seg med Trumps såkalte «base», de som (fremdeles!) synes at han er helt topp? Eller skal de erkjenne fornuften i «å snu i tide» og ikke risikere å gå ned med en kaptein som har mindre og mindre støtte blant mannskapet, og som viser tydelige tegn på manglende politisk dømmekraft.

For de fleste er det nesten ubegripelig at etter mindre enn seks måneder med Trump som president har diskusjonen om riksrett blitt mer og mer alvorlig. Hadde det ikke vært for valget i 2018 ville Trump kanskje kunne hente seg inn via en «bot-og-bedrings» vri på sitt lederskap. Men «bot-og-bedring» hører definitivt ikke til Trumps stil og verdier. Han har allerede vist at hverken familie eller rådgivere klarer å få ham inn på en mer «presidentaktig» bane.

Som undertegnede har hevdet over lengre tid, er Trump-fenomenet fullstendig utenfor «boksen» i amerikansk historie og politikk. Fenomenet er et resultat av en «perfekt storm» som har truffet USAs demokratiske system med full ødeleggende tyngde. Trump som en «Apprentice President» har vist seg å være «Trump the Destroyer». Han er ingen Richard Nixon, som var klok nok til å skjønne at han måtte trekke seg før Senatet tildelte ham et historisk riksrettnederlag. Trump eier ikke en slik mentalitet. I egne øyne har han aldri tapt en kamp i sitt liv – og kommer aldri til å gjøre det.

Alt tyder nå på at et krav om riksrett kommer til å bli fremmet i Kongressen; at konflikten innad hos republikanerne blir verre og verre; og at det endelige utfallet – uansett hvilken vei det går – innebærer en eksistensiell krise for både demokratiet i Amerika og USAs videre status i internasjonal politikk.

Mer fra: Debatt