Når Sør-Afrikas president Jacob Zuma denne måneden holder sin tale om rikets tilstand, er dette bakteppet: En økonomi som er nær stagnasjon, og som følges med argusøyne internasjonalt. Ulikheter som øker. En voksende sosial uro, et stigende sinne på grasrota. Spørsmålet som har hengt ved ANC i mange år allerede, er sterkere enn noensinne i år: hvor lenge vil det holde sitt grep om folket?
Snart 22 år etter det første demokratiske valget, er én ting fortsatt det samme: ANC styrer med stort flertall, og dominerer administrasjon og politikk på alle nivåer de fleste steder i landet. Gang på gang har det sørafrikanske folket gitt regjeringspartiet fornyet tillit, til tross for at frustrasjonen bare vokser i befolkningen. Folket har valgt status quo.
2016 blir av mange beskrevet som det mest avgjørende året siden 1994 for Sør-Afrika, både økonomisk og politisk. I år kommer en viktig test på hvor sterkt ANC står. Sør-Afrika skal holde lokalvalg, trolig i mai eller juni. Selv om valgene er lokale, vil det nasjonale spille kraftig inn.
Bekymring nummer én er økonomien. Sør-Afrika er et av de såkalte BRICS-landene, de framvoksende økonomier, og er lenge blitt sett på som Afrikas økonomiske motor. Nå opplever Sør-Afrika i likhet med mange av de andre BRICS-landene at den økonomiske veksten saktner farten betraktelig. Det internasjonale pengefondet (IMF) venter en vekst på under en prosent i år i Sør-Afrika. Regjeringen selv er noe mer optimistisk og tror på en vekst på 1.7 prosent. Den sørafrikanske valutaen, randen, har sunket dramatisk i verdi. Internasjonale kredittvurderingsbyråer sier Sør-Afrikas økonomi i år kan bli nedgradert ytterligere, til såkalt «junk status» (søppelstatus). Arbeidsledigheten er på 25 prosent, mørketallene er større.
Det gjorde heller ikke underverker for utenlandske investorer at president Jacob Zuma i desember sørget for at landet hadde tre finansministere på mindre enn en uke. Finansminister Nhlanhla Nene ble plutselig avsatt og erstattet med den mer ukjente David van Rooyen. Nene hadde satt foten ned for en rekke store investeringer og innkjøp som Zuma ønsket å presse gjennom, fordi finansministeren mente det var uansvarlig. Skiftet ble møtt med stor forbauselse og uro både nasjonalt og internasjonalt. Tre dager senere ombestemte Zuma seg, og erstattet van Rooyen med Pravin Gordhan, som har vært finansminister før.
Samtidig ulmer det på grasrota. De siste månedene har det vært en rekke demonstrasjoner og protester i landet. I oktober begynte en bølge av studentdemonstrasjoner man ikke har sett maken til før, den såkalte #FeesMustFall-kampanjen mot en økning av studieavgiftene. Men protestene handlet om mer; om frustrasjonen over enorme ulikheter, manglende jobbmuligheter og også mot korrupsjonen og selvberikelsene man kan se på alle administrasjonsnivåer.
26 år etter at Nelson Mandela en februardag spaserte ut av fengselet som en fri mann, er det måten landet styres på av ANC folk protesterer mot. I mange år har takknemligheten og lojaliteten til frihetsbevegelsen vært enorm. ANC brakte friheten, og kan tross alt vise til store endringer etter apartheids fall. Men følelsen av at ANC-lederne har sviktet bevegelsens gamle idealer, og enkeltsaker som skandalen rundt utbyggingen av president Zumas bolig i Nkandla, har begynt å gi utslag. Støtten har sunket ved de siste valgene. Ved det nasjonale valget i 2014 gikk ANC ned til 62 prosent av stemmene fra nær 66 prosent ved valget fem år tidligere. Det største opposisjonspartiet, Democratic Alliance (DA), økte til 22.2 prosent av stemmene fra 16.7 prosent. Det nye partiet Economic Freedom Fighters (EFF), ledet av den tidligere ANC-utbryteren Julius Malema, fikk 6.4 prosent.
Det er i den svarte urbane middelklassen ANC mister stadig mer tillit. I lokalvalgene i år er det derfor rundt storbyene ANC risikerer å tape mest. Det risikerer å miste flertallet i valgkretsene rundt storbyene Pretoria, Johannesburg og Port Elizabeth. Kretsen rundt Cape Town er allerede kjerneområdet til DA – byen ligger i Western Cape, som er den eneste av landets provinser der ANC ikke dominerer.
Opposisjonens problem er at mange velgere fortsatt ikke ser noen opplagte alternativer til ANC. DA anses fremdeles som partiet for de hvite og privilegerte, selv om partiet nå har fått en svart leder og gjør store innhogg i den svarte middelklassen. EFF appellerer i større grad til fattige svarte, og snakker om omfordeling av jord og nasjonalisering, men er langt fra noen stor trussel mot ANC i dette segmentet. Blant dem som i år for første gang vil droppe å gi sin stemme til ANC, er det nok derfor mange som ikke vil stemme i det hele tatt.
Men mange har begynt å stille spørsmålet om Zuma vil bli sittende helt til neste nasjonale valg. Lokalvalgene i år vil ha betydning. ANC vil fortsatt ha en solid posisjon i landet, men taper partiet mange urbane strøk, vil det være nok et tegn på at grepet løsner. ANCs moralske posisjon, som har sikret partiet så mange stemmer i så mange år, er svekket. Unge velgere som skal stemme i årene som kommer, opplevde ikke apartheids fall. De vil gi sin dom utelukkende på grunnlag av hvordan dagens Sør-Afrika fungerer.