Jeg skal ikke legge skjul på at jeg deler bekymringen om at en økende innvandring kan skape utfordringer når det kommer til integrering. Dog er jeg kanskje mest bekymret over de praktiske utfordringene det skaper med en sterk befolkningsvekst i byene

Jeg synes det er typisk norsk - når det kommer til politikk - å ikke se problemer før de står på dørstokken med vekten lenende innover. For å si det på en annen måte, jeg synes vi er sørgelig sjeldent føre-var. Når vi da i tillegg bruker flere år på å få utfordringen vi står ovenfor gjennom byråkratiet og finne en løsning, er det ingen tvil om at vi alltid vil henge etter.

Så hva da, når befolkningen i de store byene øker så raskt som den gjør? Vil vi i fremtiden møte byer som har plasser i nærskoler og -barnehager, nok boliger, godt kollektivtilbud, moderne veinett, tilfredsstillende helse- og omsorgstilbud og et politi med nok ressurser? Jeg har mine tvil.

• Oslo er allerede spådd skolekaos i ti år, med antatt 18.000-20.000 nye skoleelever frem mot 2020. Med en antatt vekst på 32 prosent blant barn mellom null og fem år og 45 prosent blant barn mellom seks og tolv år frem til 2030 kan vel alle være enige om at det vil bli utfordringer.

• Boligmangelen er allerede et faktum, det gjelder alle de største regionene i landet, og Oslo er anslått å trenge mellom 4000 og 5800 boliger i året frem mot 2020. I tillegg er arealprisene i Norge tre ganger høyere enn normalt, noe som gir ytterligere utfordringer for førstegangskjøpere og barnefamilier.

• Alle som har tatt 37-bussen i Oslo vet hvor sprengt kollektivkapasiteten er, selv etter å ha satt inn leddbusser, og det er ikke den eneste linjen hvor folk blir frakjørt på busstoppet. Kollektivtilbudet i Oslo utvikler seg i det hele tatt med museskritt - bare se t-banestasjonen i Homansbyen som har vært planlagt i flere tiår uten enighet om byggestart, som nå er en del av Oslopakke 3 som man visst heller aldri klarer å bli enige om. Og rushtrafikken vil sannsynligvis ikke bli mindre den heller.

• Eldrebølgen er kjent for de fleste, hvilket man i Norge regner med vil gi en fordobling av antall eldre over 67 år frem mot 2060, fra 0,6 millioner til 1,5 millioner, og en tredobling av antall gamle over 80 år. Og stadig hører vi om svikt i eldreomsorgen - hvilket Jens Stoltenberg faktisk innrømmet i sin nyttårstale.

• Og hva med politiet? Det er absolutt ikke den minste utfordringen, for det er vel ingen hemmelighet at politiet pr d.d. har problemer med å løse relativt enkle saker, som vinningskriminalitet, til og med når gjerningsmannen er kjent. I tillegg finnes det langt mer smertende saker, som voldtekt og drap, som politiet ikke klarer å sette av nok ressurser til.

Befolkningsvekst skaper utfordringer, og de har vi vel egentlig allerede nok av. Da mener jeg det er på sin plass å snakke om bærekraftig innvandring i forhold til befolkningsveksten. Det handler altså om å være føre-var og ikke selv skape utfordringer vi ikke klarer å takle. Befolkningsvekst vil vi selvsagt ha uansett antall innvandrere, men det er i hvilken skala veksten skal foregå vi bør tenke på.

Jeg mener dessuten det er verdt å tenke på at ingen med livet som innsats kan fortelle hvordan været vil bli neste uke, på lik linje som ingen kan fortelle oss hvilke katastrofer som kan inntreffe - hvilket raskt kan skape innvandringsbølger vi ikke har sett maken til.

Skal vi først løse problemene vi har i dag og legge tilrette for fremtiden, eller skal vi alltid henge etter?

Forrike ukes artikkel i Aftenposten om manglende erfaring i ikke-politiske yrker blant politiske rådgivere og statssekretærer sjokkerte meg ikke noe særlig. Isteden forsterket det min teori om hvorfor vi har lave valgoppslutninger.

Valgoppslutning
Ved kommunevalget i fjor høst - til tross for tragedien 22. juli, som man regnet med ville gi en effekt på oppslutningen - var det kun 62,5 % av de stemmeberettigede i Norge som stemte. Det er selvfølgelig mange grunner til at nesten 40 % velger å ikke stemme, men jeg tror hovedgrunnen er at mange har et generelt dårlig inntrykk av norske politikere. En del av teorien går ut på skillet mellom politikere og oss dødelige; det at samfunnet gjenspeiles så lite hos de som styrer det.

Skillet er såpass synlig at politikerne i høy grad burde forsøkt å gjøre noe med det, men det er tilsynelatende ikke sælig kaldt der oppe på pidestallene.

Nettdebatter og sosiale medier
Vi som skriver innlegg på debattsider som Nye Meninger gjør det som oftest for å skape, nettopp, en debatt. Vi følger opp eventuelle kommentarer for å diskutere og forklare standpunkter, teorier osv. Noen skriver ikke egne innlegg, men er aktive i kommentarfeltene på andres innlegg. Felles for de aller fleste av oss, når det kommer til politikk, er at vi ønsker å fremme egne meninger, bli forstått og forstå andre. For noen gjelder dog kun det første, altså å fremme egne meninger. Jeg tenker selvsagt på elitepolitikerne. Stort sett bidrar de med lange innlegg fylt med bastante konklusjoner, som helhetlig i stor grad presenteres som om det er urokkelig fakta. Noen vil kanskje kommentere et innlegg med et sitat og et spørsmål som "hva mener du egentlig med dette?", men sannsynligheten er stor for at det aldri kommer noe svar. Personen bak signaturen er nemlig fraværende etter at innlegget er publisert.

I mange tilfeller har innleggene i tillegg en total mangel på empiri. Jeg har ved flere tilfeller sett bruk av historie for å bygge opp under egne meninger og poeng, hvor det som brukes er så stykket opp og forvrengt at jeg blir helt svett. Dette blir selvsagt i de aller fleste tilfeller kommentert, men ikke engang da ser vi et svar. Jeg forventer ikke beklagelse (ærlig talt, vi snakker jo om politikere), men et lite forsøk på å forklare ville nok de fleste satt pris på.

De fleste elitepolitikere har som kjent også en Twitter-konto og/eller en Facebook-side. Felles for Twitter-kontoene er at de har mange følgere, mens de selv følger relativt få. Det er kanskje kjendisfaktoren som gjør dette. På Facebook fungerer det, som kjent, litt annerledes. De aller fleste har en åpen vegg der folk kan skrive, noe folk også gjør. Elitepolitikerne skriver selv på veggen en gang i blant. Og akkurat som på Nye Meninger, er det lite aktivitet i kommentarfeltet.

Og nettopp denne aktiviteten er etter min mening kritikkverdig. Alle de tilfellene av sterke, rørende og spørrende innlegg fra folket som aldri blir besvart. En venn av meg la nylig inn en leseverdig tekst med noen interessante spørsmål på Facebook-veggen til Finansminister Sigbjørn Johnsen. Jeg har alltid syntes Johnsen har virket så hyggelig og snill, kanskje mest på grunn av dialekten og hatten, men innlegget fra min venn vil nok stå ubesvart uansett hvor hyggelig og snill Johnsen faktisk er.

Fellesnevneren for nettdebattene og de sosiale mediene er altså at elitepolitikerne tilsynelatende ikke tar seg tid til å høre på hva folket har å si.

Arroganse
Noen ganger er det ganske klart hvorfor de ikke tar seg tid til det. For eksempel nevnte Arne Strand i et innlegg at da han jobbet som statssekretær, hevdet regjeringsmedlemmer at «journalistene ikke hadde forutsetning for å uttale seg fordi de ikke visste hvordan statsrådene jobbet bak lukkede dører». Dette var i forbindelse med utdelte terningkast for jobben de hadde gjort. Påfallende? Jeg vil påstå det.

Jeg kunne dratt konspirasjonsteorier ut av det, hvis jeg bare ville, men jeg mener at det først og fremst vitner om arroganse. Og det er jo ikke bare vi som interesserer oss for politikk som merker disse holdningene. En venn av meg som ikke interesserer seg noe særlig for norsk politikk sa en gang at han ikke hadde stemt i hele sitt liv, og sannsynligvis ikke kom til å gjøre det noen gang heller. Grunnen til at han ikke stemmer – kanskje også grunnen til den manglende interessen for politikk – er det at han ikke kjenner seg igjen i det elitepolitikerne kaller virkeligheten. Selv om jeg helst ser at alle stemmer, hadde jeg ingenting på lager som kunne argumentere imot dette.

Så kan man selvsagt forsvare norsk politikk og si at det tross alt er vi som stemmer frem elitepolitikerne. Joda, men er det så mye å velge i? De som kjenner noen som jobber eller har jobbet med politikk har helt sikkert hørt at man virkelig må bruke albuer for å komme seg opp og frem. Vel, da er det jo bare de med de spisseste albuene vi får mulighet til å stemme på.

Arrogansen og de spisse albuene forklarer dog ikke det som tilsynelatende er et veldig annerledes virkelighetssyn.

Yrkeserfaring
Selv om ikke oppslutningen ved kommunevalget var noe å rope hurra for, så vi i hvert fall en stor økning i antall medlemmer i ungdomspartiene. Bra. Jeg liker at folk interesser seg. Jeg håper bare de tar seg en tur innom arbeidslivet i noen år, før de eventuelt bestemmer seg for å drive med politikk på fulltid. Jeg er nemlig skråsikker på at yrkeserfaringen har mye å si for hvordan politikerne ser verden rundt seg. Kun en sykepleier vet hvordan det er å jobbe som sykepleier – vi andre må bare anta.

Jeg er garantert ikke den eneste som har revet meg i håret over merkelige utspill, lovforslag og reguleringer, som ikke passer inn i det vi kaller virkeligheten. Noen har sikkert tenkt som jeg i affekt har tenkt noen ganger: «Har du noen gang satt føttene på utsiden av kontoret ditt?» Dette gjelder selvsagt ikke bare den nåværende regjeringen, også det opposisjonelle partiet jeg har stemt på de siste årene har bidratt til en tidlig måne.

Det kan dog virke som politikerne selv ikke mener at yrkeserfaringen utenfor politikken er så viktig. For eksempel uttalte både Erna Solberg, Jan Tore Sanner og Siv Jensen seg kritisk til oppslaget om antall politiske rådgivere uten «vanlig» yrkeserfaring. Jeg er selvsagt enig i at de politiske rådgiverne bør ha dette, men hva med Solberg, Sanner og Jensen selv da? I følge Stortingets biografier har ikke de stort å skryte av de heller.

I disse høyteknologiske dager, hvor informasjonen blir stadig mer tilgjengelig, tror jeg folk etter hvert vil bli lei av å ikke kjenne seg igjen i det som skal gjenspeile det norske folk.

Løsningen
Jeg har selvsagt ingen umiddelbar løsning på alt det sure oppgulpet jeg har kommet med her, det er rett og slett altfor mye å ta tak i. Hvordan skal vi kunne ha tillit til at politikerne gjør sitt beste for samfunnet når kommunikasjonen uteblir, når pragmatismen er fraværende, når deres politiske rådgivere aldri har hatt en jobb utenfor politikken og når de selv ikke har hatt sistnevnte?

Men jeg vil i hvert fall gi våre folkevalgte et tips: Da maktkåte romerske hærførere dro ut i krig, steg de ned fra hestene sine og både spiste og slåss sammen med sine soldater for å vinne deres tillit. Det fungerte.

Noen ganger lurer jeg på om moral, prinsipper og politisk korrekthet, for enkelte, er viktigere enn å beskytte befolkningen.

Hovedstaten har opplevd 49 registrerte overfallsvoldtekter hittil i 2011. 5 voldtekter eller voldtektsforsøk ble registrert denne helgen, rett etter at rundt 300 personer gikk i fakkeltog for å vise sin forakt mot alle voldtektene. De fleste har fått med seg nyhetene, som er en kvalmende lesing.

Selv om statistikkene mangler mange tall - det antas at ca 90 prosent av alle voldtekt og voldtektsforsøk ikke anmeldes - sier statistikkene sitt. Oslos ordfører Fabian Stang, Politiets Fellesforbunds leder Arne Johannessen og flere har på bakgrunn av disse statistikkene kommet med direkte forslag for å få ned mørketallene; for å hjelpe potensielle voldtektsofre. Forslaget, som har vært omdiskutert, er å begrense bevegelsesfriheten til asylsøkere. Det er selvsagt verken en ønskelig eller varig løsning, men det er i hvert fall et konkret forslag. Gjennomføres det sammen med mer synlig politi, bedre belysning og bedre kollektivtilbud er sjansene store for at tallene bedres; at færre barbariske handlinger vil finne sted.

De fleste svarene på forslaget om internering har vært til motmæle for forslaget. Jeg kan være enig enig i mange av motargumentene, som at man tar friheten til mennesker som ikke har gjørt noe galt, at man stempler en hel gruppe, at det ikke er forebyggende arbeid og så videre. Det er selvsagt forebyggende arbeid vi må satse på - først og fremst når det kommer til holdninger, spør du meg. Men sånt skjer ikke over natten. Hva skal vi gjøre i mellomtiden? Bruke mer tid på å argumentere for og i mot statistikker? Bruke mer tid på å finne en løsning som alle vil være tilfreds med?

Jeg blir kvalm av å se nyheter om voldtektene. Like kvalm blir jeg av å se politisk korrekthet gå foran befolkningens trygghet. Vi må se på forebyggende tiltak, helt klart, men vi må også kunne gjøre strakstiltak som vi ikke nødvendigvis vil ha ren samvittighet for.

Så handler det heller ikke om fengsel på vann og brød, tortur eller hjemsending av asylsøkere. Det handler om internering. I all den tid det ikke finnes bedre forslag kan dette etter min mening gjennomføres. For det handler ikke om nasking, tigging eller biltyveri. Det handler om at menneskers liv blir ødelagt.

Ja, så dumme er vi, at vi spiser på oss fedme, blodpropper og hjerteinfarkt, kjører oss til døde, forurenser verden rundt oss uten dårlig samvittighet og drar på byen dritings bare for å lage bråk.

Det er en artikkel i Aftenposten i går som har fått meg til å skrive krasse ord om nordmenn. Artikkelen handler om sjenketider, som tilsynelatende bør skrenkes inn for å unngå bråk på byen i helgene. Det er nemlig så at vi mellom klokken 3 og 4 på natten får delirium alle som en, med påfølgende trang til å slåss, bråke og gjøre hærverk. Norges største by, Oslo, ser ut som en slagmark, der horder av overstadig berusede mennesker gjør opprør mot stengte kraner, kebabkøer og mangel på taxier. Da er det godt at noen tar et grep, og passer på at vi er hjemme før det akutte barbariet bryter ut og byen raseres.

Dessverre hjelper overnevnte tiltak om å skrenke inn sjenketider lite på alt det andre dumme vi gjør. Som matvanene våre. Etter å ha pleiet fysiske og psyskiske sår fra nattens kamper søndags morgen brukes resten av dagen på å fylle kroppen med blodfortykkende mat. Det er selvsagt av ren uvitenhet. Tilsynelatende vet ingen nordmenn at en stor dobbel Quarter Pounder-meny fra McDonald's er usunn. Hamburgere og pizzaer går ned på høykant i gapene til de samme dumme hordene, som selvsagt er sultne etter å ha brukt så mye energi på å ramponere byen. Da er det godt at noen tar et grep, og passer på at vi ikke går ut og bruker pengene våre på annet enn grønnsaker.

Men vår dumhet stopper jo ikke der. Når søndagens fettinntak er halvveis fordøyd mandags morgen er det på tide å komme seg på jobb. Sløve som vi er setter vi oss i de store dieselpurkene våre istedenfor å ta bussen, og setter kursen mot arbeidsplassen med eksosskyer som kullfabrikker bak oss. Langt over fartsgrensen gjør vi farlige forbikjøringer på motorveien før vi freser gjennom boligstrøk, forbi skoler og over fotgjengerfelt alle som en. Tilsynelatende skjønner ingen nordmenn at vi ikke bare bidrar til en mørk skodde over byen, men også er direkte livsfarlige i trafikken. Da er det godt at noen tar et grep, og passer på at vi ikke har råd til å kjøre bil så vi blir nødt til å ta bussen neste gang.

Eksemplene hadde selvsagt ikke trengt å stoppe der. Bare se på alle lover, regler og avgiftsreguleringer som er foreslått eller innført de siste årene. Det vitner klart om vår totale, gjennomsyrende dumhet og ignoranse.

Og jeg har tydeligvis vært blind. Jeg hadde nemlig inntrykk av at de aller fleste drar på byen for å ta seg noen pils og kanskje ta en runde på dansegulvet. At de aller fleste ikke lager bråk på vei hjem. Jeg hadde inntrykk av at de aller fleste er noenlunde våkne på hva de spiser. At de aller fleste prøver å regelmessig få i seg grønnsaker. Jeg hadde inntrykk av at de aller fleste kunne tenke seg å ikke måtte ha en bil i gården. At de aller fleste benytter seg av kollektivtilbudet hvis de har mulighet.

Ja, så blind har altså jeg vært. Eller så er det bare min medfødte norske dumhet som har skygget for oppfattelsen av meg selv og den gjengen med neper jeg omgås med til daglig.

Så takk, Norges folkevalgte, for at dere vet så mye bedre. Takk for at dere bruker den kunnskapen til å passe på oss. Takk for den kollektive avstraffelsen som får oss til å forstå alt så mye bedre. Jeg gleder meg til fortsettelsen.

Med pisk skal landet bygges!

11. september 2001 sjokkerte terrorangrepene i USA en hel verden. Er vi nå, ti år etter, på vei mot en fredeligere verden?

9/11 – terrorangrepene som sjokkerer en hel verden
I forbindelse med tiårsmarkeringen for terrorangrepene som rammet USA har det vært mange dokumentarer på TV de siste ukene. Selv har jeg tilbrakt noen timer foran skjermen på kveldene for å få med meg en del av dem. Det er langt ifra hyggelig TV, og jeg fikk selvsagt en vond klump i magen da jeg igjen så klippene og bildene av folk som døde i World Trade Center. Det er ikke til å unngå å føle med alle de uskyldige menneskene som døde momentant i flykrasjene, de som døde i brannen, de som døde da bygningene falt sammen, de som hoppet ned i døden og de som i panikk forsøkte å redde seg ved å klatre ut, men som falt ned 100 etasjer med viftende armer. Det verste var nok å se de som hoppet eller falt ned, nettopp fordi jeg kunne se kroppene deres falle mot bakken. Et vitne forklarte lyden han hørte da kroppene traff bakken bak ham med jevnt mellomrom. Jeg ble kvalm.

Hatet mot USA
Jeg er ingen historiker, men har for å tilfredstille nysgjerrigheten lest og sett en del dokumentarer om hvordan Al Qaida startet opp sitt nettverk med hellige krigere for å bekjempe Sovjetunionen i Afghanistan, og videre hvordan hatet mot USA vokste seg større. I følge noen kommentatorer var det Gulfkrigen som fikk det til å renne over for Osama bin Laden. Da Kuwait ble invandert av Irak i 1990 stilte han sine hellige krigere til disposisjon for Saudi Arabia, som anså Iraks ekspansjon som en trussel. Al Qaida var dog ikke alene om å tilby Saudi Arabia hjelp, det gjorde også USA, og Saudi Arabia takket ja til dette tilbudet fremfor Al Qaidas. Dermed dukket det opp amerikanske styrker i Saudi Arabia, og Osama bin Ladens hellige krigere, som i hans øyne var de eneste som burde bekjempe hellig grunn, ble satt på sidelinjen. Etter dette krevde han ikke bare at kongefamilien i Saudi Arabia skulle styrtes, men han oppfordret også sitt nettverk til å legge sine ressurser i å bekjempe USAs tilstedeværelse i muslimske land. Det ble det resultater av.

9/11 er ikke det eneste resultatet. Jeg har registrert at mange ser på statistikker over terrorangrep i vesten, hvor det måles hvem som har gjort hva og hvor det avfeies at islamsk terror er så utbredt som mange skal skal ha det til, men det er ikke helt riktig. Hvis man leser litt grundigere og samtidig tar med alle forsøkene som er blitt gjort i vestlige land, som har vært mislykket eller som har blitt avslørt og stoppet, ser man at det ikke er rent lite som har skjedd siden 1990. I regnestykket bør man også ta med alt som har skjedd i ikke-vestlige land, som bombing av ambassader, gisseltaking m.m. Leser man litt mer enn statistikker får man raskt et inntrykk av hvor utbredt Al Qaida egentlig er, og dokumentarene jeg har vært gjennom de siste ukene inneholdt også mye informasjon rundt dette.

Det manglende kapittelet
Problemet er dog at etter å ha vært gjennom overnevnt informasjon, stopper de fleste dokumentarene. Det fokuseres på Al Qaidas planlagte og gjennomførte terroristangrep, deres hovedpersoner, deres medhjelpere og deres hat mot USA. I tillegg ser man bilder på bilder, videoklipp på videoklipp, av amerikanere som blir drept, fra angrepet på WTC 1993 til angrepet på WTC 2001. Men ingen bilder, ingen videoklipp av ofrene for amerikanernes krigføring. Ingen stemme som forteller hvor mange uskyldige som er drept de siste tiårene. Det er riktignok vanskelig, om ikke umulig, å finne tall som alle sier seg enig i, men uansett hvilke kilder man bruker er tallene høye nok til at de burde få god plass i dokumentarene. Og ikke bare dem, men også alle de millioner som er blitt flyktninger som følge av krigene.

Man skal ikke av den grunn unnskylde terroristangrepene, men en god porsjon nyanse hadde vært på sin plass. Det river i øynene å se uskyldige falle ned fra tårnene, men det hadde revet like mye i øynene å se uskyldige bli drept av amerikanske bomber og skudd. Eller norske, for den saks skyld.

Konfliktdeltakelse med døden til følge
Norge har ikke vært i krig på lenge. Isteden har vi sendt militære styrker til andre land for å drepe og kalt det konfliktdeltakelser. Jonas Gahr Støre har ved flere anledninger uttalt at Norge ikke er i krig. Det er jo riktig det, hvis man skal følge Genèvekonvensjonene, men det er et faktum at vi har vært med på å drepe uskyldige sivile, og da synes jeg vi skal diskutere Norges delaktighet som om vi faktisk var i krig. Særlig resultatene. Vi vet jo at det er stor sannsynlighet for at Afghanistan, når en dag alle styrker trekker seg ut, blir etterlatt i borgerkrig. Planen om å innføre demokrati, som en del av krigen mot Taliban og Al Qaida, er mislykket. Det eneste i planene som har lykkes har vært alle drapene.

Vi skal heller ikke glemme – med Al Qaidas syn på USAs føtter i hellig land i bakhodet – at Norge sannsynligvis ikke blir sett på som en beskytter av fred og demokrati av alle i de konfliktrammede landene og deres naboland. Og et barn som sitter igjen uten familie etter et bombeangrep jubler ikke over at det samtidig ble drept en mulig terrorist. Hvis det skjer et terrorangrep i Norge, basert på vår konfliktdeltakelse, er vi som nasjon da et uskyldig offer? Nei. Det er bare en del av den onde sirkelen vi deltar i.

Fredsnasjonen Norge
Mitt poeng er ikke å konkludere med om det var riktig eller feil å innvandere Irak eller erklære krig mot Taliban, for å nevne noe. Ei heller hvilken side som er verst. Man kan bruke fakta for å bygge oppunder både argumenter og motargumenter, men det er allikevel personlige meninger man ender opp med. Jeg vil heller konkludere med at dette har vært forferdelig for alle parter og det fortsatt ikke ser ut til å ta noen ende. Vi bør nå se på hva vi skal gjøre fremover; hva vi skal gjøre annerledes. Resultatene for tidligere avgjørelser bør være grunnlag for debatten, for faktainformasjonen rundt dette er så klar at ingen med vettet i behold kan påstå at de siste ti årene med krigføring har vært en suksess.

Men det er ganske stille om dette i offentlig debatt i Norge. Fredsnasjonen Norge. Det finner jeg merkelig. Kanskje vi først trenger dokumentarer på TV der vi kan se de uskyldige ofrene på den andre siden også. Kanskje vi trenger dokumentarer på TV der vi kan se ofrene for Norges deltakelse. Kanskje det må være like morbide bilder som bildene av kroppene som faller fra WTC. Kanskje vi da våkner fra halvsøvnen vi tilsynelatende befinner oss i.

For det er på høy tid å bryte den onde sirkelen. Kall meg gjerne naiv, men jeg tror menneskeheten er moden nok til det nå.