For andre gang på tre dager angrep israelske jagerfly i går mål i Syria. Spørsmålet i dag er om president Bashar Assad slår tilbake, og om Midtøsten nærmer seg nok en storkonflikt.

HAIFA (Dagsavisen): Borgerkrigen i Syria er inne i sitt tredje år, og innbyggerne i Damaskus har for lengst vent seg til lyden av bomber og eksplosjoner. Men det som skjedde i går var annerledes. Først kunne folk høre et høyt smell. Og så kunne en se røyken og flammene som steg opp fra Qasioun-høyden nær utkanten av byen helt fra sentrum. Så kom det flere eksplosjoner, den ene etter den andre, og det var klart at en flyplass og militærbaser i hovedstaden var under angrep.

Også president Bashar Assad fikk seg en støkk. Ifølge ubekreftede meldinger landet bombene så nær presidentpalasset, som ligger på Messe-høyden ved siden av Qasioun, at den syriske diktatoren og hans familie måtte evakueres. I går kalte Syria Israels angrep for en «krigserklæring».

I januar, da Israel gjennomførte et nærmest identisk angrep mot det samme militærdominerte området, truet Assad med at neste gang skulle Syria slå hardt tilbake. Så kom angrepet sist torsdag. Og tre dager senere, ved firetiden natt til i går, slo jagerflyene til igjen. Kan Assad tillate seg at hans styrker blir bombet av Israel minst tre ganger uten at han, den fryktinngytende diktatoren, flekser musklene?

Israelske og amerikanske kilder sier at målet med angrepet natt til i går var å ødelegge iranske Fateh-110-missiler, som skal ha vært på vei til Hizbollah-geriljaen i Libanon. Israel har gjentatte ganger erklært at landet ikke vil tillate at Hizbollah får såkalte strategiske våpen, og inkluderer både kjemiske masseødeleggelsesvåpen og de mer nøyaktige og langtrekkende missilene i denne listen.

Alle sider gjemmer seg imidlertid bak anonyme kilder, og det er vanskelig å skille fakta fra propaganda. Men med et slikt angrep avslører Israel likevel hvorvidt landet besitter korrekt etterretning om fiendelandet. For regimet i Syria vet selv utmerket godt hva som ble bombet. Og var det et «kvalitetsmål», bekrefter det at Israel har spioner «på rett sted». Hvis ikke, vet Damaskus i dag at Israel i virkeligheten famler i mørket.

Denne siste, farlige opptrappingen viser også hvor eksplosiv hele regionen nå er. Israel er ikke del av den interne konflikten i Syria. Der er det regimelojale styrker som står mot sunni-inspirerte geriljaer, og den blodige kampen er om Syrias framtid. Men siden frontlinjene i Midtøsten er så mange, og så innfløkte, er israelerne likevel i ferd med å bli trukket inn i en konflikt som ikke er deres.

Ingenting tyder på at Israel har konkludert med at landet vil være bedre tjent med et Syria uten Assad. For sett fra Israels side, er ingen av alternativene spesielt gode. Hvis Assad består, vil fronten ved Golanhøydene igjen bli stille, slik den har vært i 40 år. Men den sjiamuslimske Hizbollah-geriljaen i Libanon vil da forbli dominerende i nabolandet. Skulle Assad falle derimot, vil Syrias allierte Iran, Israels hovedfiende, bli alvorlig svekket. Men i stedet vil al Qaida-tilknyttede grupper kunne etablere seg ved Israels grense. Israels statsminister Benjamin Netanyahu frykter også at kjemiske masseødeleggelsesvåpen vil kunne bli spredt blant ekstremistorganisasjonene.

Netanyahu forsøkte i går å signalisere «business as usual», og skulle om kvelden reise på offisielt besøk til Kina. Men ingenting er lenger som vanlig i Midtøsten. Syria er et av flere ustabile land, og er i ferd med å bli et svart hull som ikke bare svelger sine innbyggere, men også truer med å ta med seg nabolandene - Tyrkia, Libanon, Jordan og Israel - i kollapsen.

Slik det hør og bør seg, anklager naturligvis både Assad og opposisjonen hverandre for å være allierte med erkefienden Israel. Selv om nabolandet i sør skulle ønske å stå utenfor konflikten, vil det i lengden bli vanskelig. Den islamistiske opposisjonen hevder å kunne bevise Israels allianse med Assad-regimet med israelernes frykt for hva som kommer etter regimets fall. Assad sier på sin side at Israel har inngått en allianse med «terroristene» for å velte ham og svekke Iran. Ifølge Syrias statlige fjernsynskanal var gårsdagens angrep ment å «styrke terroristenes moral og lette presset fra vår noble arme». Hizbollah-geriljaen la til at Syria hadde skutt ned et av de israelske krigsflyene.

Ikke mye er sikkert i Midtøsten i disse dager, utenom at regionen er på vei inn i en enda farligere periode.

Hva venter statsminister Benjamin Netanyahu på? At de palestinske lederne skal stille seg opp og synge Israels nasjonalsang, «Hatikvah»?

HAIFA (Dagsavisen): I september 1967, tre måneder etter seksdagerskrigen, kom de arabiske landenes ledere sammen til et krisemøte for å diskutere nederlaget i krigen mot Israel.

Det var der, i Khartoum, Sudans hovedstad, at Den arabiske ligaen kom fram til resolusjonen som snart fikk historiske proporsjoner. I det som senere ble kjent som «de tre neiene fra Khartoum», sa de arabiske lederne nei til fred med Israel, nei til anerkjennelse av Israel og nei til forhandlinger.

Mye har forandret seg på de snart 50 årene som har gått siden Khartoum-resolusjonen. Israel skulle sende flere hundre tusen jøder ut til å besette de nylig okkuperte områdene. Senere skulle en få al-Qaidas angrep mot New York, noe som snart presset Saudi-Arabia, et av de dominerende landene i Midtøsten, til å lansere det som skulle bli kjent som Den arabiske fredsplanen.

Planen, som ble vedtatt av Den arabiske ligaen i Beirut i 2002, tilbød Israel en historisk fred i bytte mot en tilbaketrekning fra alle de okkuperte områdene. Så litt over 30 år etter de «tre neiene» var det den arabiske siden som tok initiativet til å fremme en fredsløsning.

Deretter kom den arabiske demokrativåren som førte til at flere av regimene i Den arabiske ligaen falt. Det som tidligere hadde vært en diktatorklubb, ble kanskje ikke demokratisk, men i det minste noe mer lydhør for grasrotas krav. Og det er da det er så fremragende at Den arabiske ligaen igjen strekker ut en fredens hånd til Israel, denne gangen selv med islamistiske Egypt om bord. Mandag la ligaen fram et forslag der Israels sikkerhetsbehov blir vist større forståelse.

Det var Qatars statsminister, Hamad bin Jassim al-Thani, som erklærte at den arabiske siden er villig til å akseptere en fredsløsning der palestinerne og israelerne bytter landområder og ikke blindt forholder seg til linjene fra 1967-krigen. Mer kan ikke Israel drømme om. Likevel var svaret fra kontoret til statsminister Netanyahu kjølig. Vil han at de arabiske lederne først skal synge «Hatikvah»?

Uten at mange har lagt merke til det, skjer det andre tragiske ting i Midtøsten: Krigen i Irak har nå kostet flere menneskeliv enn den israelsk-arabiske konflikten i alle sine mer enn 100 år. Minst 176.000 mennesker er blitt drept av krigføringen i Irak. Indirekte, som en følge av krigen, har trolig over en halv million mennesker mistet sine liv, ifølge en undersøkelse gjennomført av Brown University.

I den arabisk-israelske konflikten, i alle dens mange kriger til nå, har rundt 96.000 mennesker blitt drept. Det sier litt om hvor blodig det ble i Irak at antallet drepte der overgikk den arabisk-israelske konflikten i løpet av få år. Og i Syria, i blodbadet som begynte for to år siden og som ennå pågår, har minst 70 000 blitt drept, ifølge FN.

Nå når tapstallene i Irak langt overgår tapstallene fra den israelsk-arabiske konflikten må det ikke overraske om et lignende sinne som det som Israel i dag står overfor, også blir rettet mot Vesten, og Norge, en deltaker i krigen. Om Irak i dag er et bedre sted enn under Saddam, er det bare irakerne selv som kan svare på. Saddam var en av vår tids mest brutale diktatorer og drepte minst 350.000 av sine egne, deriblant med kjemiske masseødeleggelsesvåpen.

Når en ser seg rundt i Midtøsten, blir det raskt klart at hovedproblemet ikke er den arabisk-israelske konflikten. Tragisk som den er, er den først og fremst en tragedie for de to involverte folkene selv. Over 350 millioner andre mennesker lever i Midtøsten, og er det noe de fleste har felles, så er det at de lever under regimer som ikke tilbyr folk frihet, utdannelse, verdighet og en rettferdig deling av godene - kort sagt, en framtid. Kanskje vil Vesten fortsette å bli angrepet av frustrerte individer med bomber, men det er her en må lete for å finne årsakene.

I disse blodige dager er Israel faktisk ikke engang palestinernes mest akutte problem. Langt flere palestinere blir nå drept i Syria enn av israelerne. Hele 235.000 palestinere er blitt jaget på flukt i Syria, men disse palestinerne er som glemt. Hvorfor? Alt dette må selvfølgelig ikke unnskylde Israels mange og systematiske overgrep. Men dette sier noe om hvilke dype problemer som egentlig hersker i Midtøsten, problemer som kom til overflaten som følge av den arabiske demokrativåren.

Ennå er det for tidlig å se hvordan det vil gå. Det kan ennå eksplodere, for å si det billedlig. Mange av landene har fremdeles de vanskeligste dagene foran seg. Egypt, Syria og Iran står på denne listen. Men det er her Israels Netanyahu da gjør en historisk blunder når han ikke svarer positivt på det arabiske fredsforslaget. For selv om Israel og Palestina ikke utgjør kjerneproblemet, vil en fredelig løsning på den mer enn 100 år gamle konflikten kunne hjelpe stort med å sette hele regionen på et bedre spor.

I 1989 samlet titusentalls studenter seg ved Tiananmen-plassen for å demonstrere mot regimet i Beijing. I dag sitter ungdommer over hele Midtøsten foran dataskjermene og gjør det samme.

JAFFA (Dagsavisen): Det var da den kinesiske reformisten Hu Yaobang døde den 15. april for 24 år siden at studentene strømmet ut i gatene. Titusener samlet seg ved Tiananmen-plassen, og snart ble det klart for en hel verden at det også fantes andre stemmer i Kina.

Ved Tahrir-plassen i Kairo og andre steder i Midtøsten demonstrerer folk fremdeles for ei framtid uten undertrykking og for større rettferdighet. Verken på Tiananmen-plassen eller ved Tahrir-plassen kan det sies at demonstrantene virkelig har lykkes. Likevel har verden forandret seg mye siden Tiananmen. Og disse forandringene vil påvirke Tahrir.

I dag prøver to regionale stormakter å stanse den arabiske demokrativåren. Den ene er det provestlige Saudi-Arabia, som bruker sin enorme innflytelse til å bremse opp kravene om reformer før de når kongeriket. Den andre er rivalen Iran, som også frykter at deres regime vil falle hvis protestvindene sprer seg. På mange måter begynte demokrativåren nettopp i Iran - to år før resten av Midtøsten - med de store gatedemonstrasjonene etter valgfusket i 2009 som sørget for at president Mahmoud Ahmadinejad ble gjenvalgt. Om bare to måneder skal det igjen holdes valg i Iran.

Både Saudi-Arabia og Iran må i dag kjempe mot en opposisjon som ikke nødvendigvis inntar gatene, men vel så mye sitter hjemme foran dataskjermene. Og de nye kreftene yter en motstand det ikke var mulig å forestille seg for bare få år siden.

Bare i forrige uke underskrev 350 iranske bloggere et protestbrev der de advarte om at livet til en annen blogger, Mehdi Khazali, står i fare ettersom han sultestreiker i sin fengselscelle. Khazali ble arrestert i fjor da iranske sikkerhetsstyrker brøt opp et møte av lokale forfattere.

Og i mars, denne gangen i Riyadh i Saudi-Arabia, ble to menneskerettighetsaktivister, Mohammad al-Qahtani og Abdullah al-Hamid, dømt til henholdsvis ti og fem års fengsel for å ha «brutt lojalitetsbåndet til landets leder». Dommeren advarte at det ville være «farlig» hvis aktivistene fikk operere fritt.

Over hele Midtøsten finnes det slike individer som dag ut og dag inn avslører på nettet regimenes menneskerettighetsbrudd, korrupsjon og maktmisbruk. Den gamle verdenen, der diktatorene hadde kontroll over informasjonen, er over.

I forrige uke hacket ukjente gjerningsmenn seg inn på websiden til en libanesisk avis for å offentliggjøre navnene på vitnene i rettssaken etter attentatet mot eksstatsminister Rafik Hariri i 2005. Den FN-ledede rettssaken mot de mistenkte, som inkluderer fire medlemmer av Hizbollah-geriljaen, er ventet å begynne senere i år, og offentliggjøringen av listen legger nå ytterligere press på den iransk- og syrisk-støttede geriljaen.

Rett over grensen, i Syria, ser en hvordan YouTube blir brukt av vanlige folk for å dokumentere overgrepene i borgerkrigen som til nå har krevd over 70.000 menneskeliv. Det sies at sannheten er den første taperen i en krig. Dette gjelder ennå, for alle sider forsøker å manipulere mediebildet. Men med vanlige syreres blogger og videoklipp er det noe lettere å verifisere de forskjellige sidenes skildringer.

I Egypt forsøker nå Det muslimske brorskapet å etablere sitt styre, ikke en enkel bedrift etter mer enn 60 års militærdiktatur. Et av problemene til det nye islamistregimet er imidlertid at de nye lederne ikke har tatt inn over seg at verden faktisk har forandret seg. De bruker de samme undertrykkingsmetodene som det gamle Mubarak-regimet, der den frie tanken hadde heller magre kår.

Men alt fra bloggere til kunstnere og akademikere står i dag klare til å utfordre Egypts ledere, uansett hvem de er. President Mohamed Mursi vil ikke lenger kunne etablere noe meningsmonopol. I lengden vil islamistene bare kunne overleve hvis de lærer å leve med denne nye meningspluralismen. Med dagens kommunikasjonsteknologi kan man ikke lenger temme en hel befolkning til stillhet.

Saudi-Arabia og Iran har foreløpig greid seg gjennom de første to årene av Midtøstens dramatiske omveltninger. Men kan de overleve slik de er i fem eller ti år til? Ennå er det ikke sikkert at demokrativåren vil skape demokrati. Men også Saudi-Arabia og Iran, de to store og tonesettende reaksjonære regimene, vil i lengden måtte tilpasse seg den nye virkeligheten der større meningspluralisme er del av politikken. Det samme vil de nye islamistiske regimene også måtte gjøre.

Når komikere og 
satirikere blir kastet i fengsel, er det ikke morsomt lenger. Den arabiske våren skulle gi håp. Men nå er optimismen borte.

For å ivareta rikets sikkerhet, fant byråkratene til Egypts president, Mohamed Mursi, det nødvendig å arrestere fem ledende demokrati­aktivister. Og det er ikke hvem som helst de fjernet fra gatene. For disse fem som i dag tilbringer sin tid i nedslitte fengsler var med på å starte opprøret mot ekspresident Hosni Mubarak. Islamistene har begynt å arrestere selv de som brakte dem til makten.

I helgen ble det også besluttet at Bassem Youssef, Egypts ledende komiker, må forstummes. Youssef er en populær TV-personlighet, og han var kjent for å le av alt og alle, inkludert seg selv. Nå skal også han rettsforfølges - for å ha gjort narr av presidenten og islam. Noe nytt skjer i Midtøsten i disse dager. At Det muslimske brorskapet ikke er de største demokratene, er ingen nyhet. Men nå er folk i ferd med å tape noe avgjørende, nettopp det hele den arabiske demokrativåren ble skapt for å bringe - håpet.

Ikke engang islamistene er særlig optimistiske lenger. I dag prøver de bare å gripe til seg så mye makt som mulig. Men det er ikke som om de lenger oppriktig prøver å overbevise folk om at de vil gi Egypt en lysere framtid. Håp er noe grunnleggende i et menneskes liv. Etter mer enn 50 år med diktaturer av forskjellige slag, kom endelig den arabiske våren og ga folk håp om at livet kunne være annerledes. Endelig gikk det an å drømme om en framtid i frihet, uten regimenes brutale undertrykking. Folk våget å drømme om en framtid der ressursene ville bli fordelt mer rettferdig, der ikke kun de herskende klassene skulle nyte godt av godene. I dag er håpet nesten helt borte. Og som vi også har sett før, når håpet forsvinner i Midtøsten, øker faren for resten av verden.

Spørsmålet nå er ikke så mye hvorvidt Midtøsten vil bli demokratisk eller ikke. Dette er et viktig spørsmål, men i dag er de interne splittelsene og ødeleggelsene i mange land så store at det vil ta tid før demokrati igjen vil dominere dagsordenen. Nå er spørsmålet heller om de gamle statene i det hele tatt vil overleve. Syria, som i disse dager blir revet i filler av en borgerkrig, er bare et mer ekstremt tilfelle. Ifølge FN, har mer enn 70.000 mennesker mistet sine liv i Syria. De sivile lidelsene er så store at vi i Norge knapt kan forestille oss denne virkeligheten. Da sier det litt at EU likevel vegrer seg for å støtte opprørerne som bekjemper diktatoren. For hovedfrykten er ikke å bli trukket inn i en ny konflikt. Årsaken er at Brussel tror at de som vil overta etter president Bashar Assad - en av Midtøstens mest brutale diktatorer - vil bli enda verre.

Og hva er i dag det viktigste spørsmålet som opptar for eksempel Tunisia, landet der demokratiet ble antatt å ha størst sjanser? Jo, hvorvidt unge jenter bør ofre seg selv og reise til Syria for å gi seksuelle tjenester til de militante jihadistene. Ikke den helt typiske dagsordenen i et land som lover demokrati.

Noe som derimot gir håp er de pro-demokratiske kreftene som fortsatt arbeider hardt i land som Egypt og Tunisia. Og nettopp derfor er det avgjørende at Norge og andre land prøver å styrke de lokale menneskerettighetsorganisasjonene. Dette er imidlertid ikke selvinnlysende. Ofte har vestlige land vært forsiktige med å støtte for eksempel kvinneorganisasjoner - basert på en frykt for at slike organisasjoner skulle anses som for «vestlige». Men det som er viktig i dag er å utvide det offentlige rommet, å skape debatt og dialog - for å bygge opp maktsentra som ikke er direkte underlagt regimene.

Men så er det dette med at landene i dag strider med langt mer grunnleggende problemer enn selv demokrati eller ei. Bare Egypt alene står overfor det som beskrives som en «økonomisk katastrofe». Arbeidsløsheten har vokst til rundt 20 prosent, og landets valutareserver er i ferd med å bli spist opp. I verste fall kan Egypt om få måneder ende opp med ikke å kunne kjøpe korn til sin befolkning på 83 millioner mennesker.

Som det viktigste arabiske landet i Midtøsten, vil utviklingen i nettopp Egypt avgjøre den arabiske demokrativårens utfall. Men hele samfunnsordenen i Midtøsten - med sine etniske, politiske og militære aspekter - som har eksistert i nær 100 år, faller nå sammen, og det vil ta år før en ny stabilitet vinner fram. Som vi ser, står mange reaksjonære grupper klare til igjen å trekke Midtøsten i antidemokratisk retning. Men her kan imidlertid Vesten spille en avgjørende rolle: Økonomisk hjelp er absolutt nødvendig for å gjenskape håpet om at Midtøsten vil kunne gå mot bedre tider. Denne gangen må støtten knyttes direkte til de nye regimenes opprettholdelse av FNs universelle menneskerettigheter og de grunnleggende demokratiske prinsippene.

I 1969 besluttet USA å sende en mann til månen. I 2013 besluttet USA å gjøre fred mellom israelerne og palestinerne.

Det var USAs nye utenriksminister John Kerry som nylig kom med den overraskende erklæringen. Målet er at de to stridende partene i Midtøsten skal bli enige om en fredsavtale innen president Barack Obama pakker sine saker og forlater Det hvite hus i 2013.

På kveldstid, når en spaserer rundt ute og titter opp i himmelen, skjønner en raskt hvilken historisk bragd det var å sende Apollo 11 til månen med to mennesker om bord. Til sammenligning kan fred mellom israelerne og palestinerne framstå som både litt virkelighetsfjern og ikke minst høytsvevende.

Den amerikanske erklæringen kommer på et tidspunkt da USAs innflytelse i regionen er på et lavmål. USA som tidligere var den store og dominerende stormakten i Midtøsten, har liten og ingen innflytelse i den blodige konflikten i Syria. I Egypt velger de pro-demokratiske opposisjonslederne, ledet av fredsprisvinner Mohamed ElBaradei, å boikotte et møte med Kerry i Kairo i protest mot USAs støtte til Det muslimske brorskapet.

Heller ikke palestinerne eller israelerne er spesielt skremt av USAs løfter om fred. President Mahmoud Abbas ble brent av Obama i presidentens forrige periode, sist gang han lovte å løse den historiske konflikten. Siden den gang har Obamas rådgivere blitt mer realistiske. I 2008 lovte amerikanerne å løse konflikten i løpet av to år. Denne gangen er det fire.

Israels statsminister Benjamin Netanyahu har i til sammen sju år vært landets leder. Gjennom hele den lange perioden har han kontinuerlig lovet å arbeide for en fredsavtale, men av mystiske grunner har det aldri lykkes. Kanskje vil det gå denne gangen, etter at han tar et vanskelig oppgjør med de jødiske bosetterne på Vestbredden, som han tilfeldigvis er i ferd med å bringe inn i sin regjeringskoalisjon.

Minuset er at statsminister Netanyahu egentlig er opptatt av andre saker. Langt viktigere enn en fred med palestinerne, sier han, er det å stanse Irans atomprogram. Ifølge avsløringer i israelsk presse, var Netanyahu ved å angripe mot Iran i fjor. Det var bare landets hærsjef som holdt tilbake. Han sa at hæren rett og slett ikke var klar.

Å begrense Irans atomprogram er også USAs interesse. En skal ikke utelukke at Washington vil være villig til å ta skrittene for å stanse iranerne, men at de da i gjengjeld vil kreve fra israelerne at de betaler prisen i form av en fredsavtale med palestinerne. Om tre uker kommer Obama på sitt første besøk i Israel som USAs president.

Kerrys løfte om en fred kan likevel kanskje ha noe for seg: Etter mer enn 20 år med forhandlinger, vet israelerne og palestinerne nøyaktig hva som skal til for å inngå en avtale. Det som mangler er beslutningen, den politiske viljen.

USA håper at det vil være tilstrekkelig å utøve noe press på partene for å få dem til å gå den ekstra milen. Nå er det bare så synd at Norge kanskje har ødelagt det hele med å gi Obama Nobels fredspris på forhånd. For hvorfor skal han risikere noe nå? Ironisk nok kan det tenkes at fredsprisen dermed kanskje ikke hindrer, men i det minste heller ikke framskynder den ønskede freden.

I folkedypet blant både palestinerne og israelerne er det større anerkjennelse enn noen gang av at fred koster. For tjue år siden, da fredsprosessen begynte, var det ingen israelske ledere som våget å snakke om å dele Jerusalem. I dag er det anerkjent at en deling må til. På palestinsk side snakker selv president Abbas åpent om at flyktningene ikke vil komme tilbake til det som i dag er Israel.

Om bare litt over en uke er det ventet at statsminister Netanyahu vil ha regjeringskoalisjonen klar. Da vil for alvor det internasjonale arbeidet rundt de eventuelle forhandlingene begynne. EU signaliserer at tålmodigheten med Netanyahu er i ferd med å gå tom. Spørsmålet er om presset mot partene virkelig vil materialisere seg. I så fall kan det kanskje bli en historisk mulighet. Og hvis Obama, i håp om å presse sakene framover, beslutter å overkjøre israelerne og palestinerne, bør han finne seg et annet historisk uttrykk enn «dette er et lite skritt for meg, men et stort skritt for menneskeheten».

Da avdøde Yassir Arafat ble spurt om hva som skulle til for å få i stand en fred, svarte han ofte: «We are not asking for the moon». Som om det ikke skulle være så vanskelig. I løpet av de neste månedene vil det bli klart om det likevel er lettere å be om månen enn å lage fred i Midtøsten.

Ytterst sjeldent er det slik at noe som ikke skjedde - og som ingen da skriver om - kan komme til å forandre historien. Men slik er situasjonen i Syria for øyeblikket.

JERUSALEM (Dagsavisen): For to uker siden gikk israelske jagerfly til angrep mot mål i Syria. Ennå er det uklart hva det var som ble angrepet. Trolig var det enten en installasjon der ukonvensjonelle våpen ble utviklet, eller så var det avanserte russiske luftforsvarsraketter. Israels ledere var fullstendig klar over at bombarderingen kunne føre til en farlig opptrapping i Midtøsten. Rakettsystemer ble utplasserte nær Israels grense til både Syria og Libanon. Men så skjedde noe overraskende. Ingenting skjedde. Syria fordømte det israelske angrepet. Men utover det - ingenting.

Denne mangelen på reaksjon så vi for så vidt også i 2007, da israelske jagerfly bombet en hemmelig atominstallasjon som ble bygget i Syria. Men dag er situasjonen en helt annen. For seks år siden ledet Assad et stabilt og undertrykkende regime. I dag har folket gjort opprør. Ifølge FNs estimater er trolig over 60.000 syrere blitt drept, mens over 700.000 er på flukt. Assads regime slakter sitt eget folk. Og verden vurderer hva den kan gjøre.

Verdenspressen har nå for lengst lagt det israelske angrepet den 30. januar bak seg. I dag er heller fokuset i Midtøsten på utviklingen i Egypt og selvfølgelig Tunisia, der drapet på en opposisjonsleder truer med å undergrave demokratihåpet i det landet der den arabiske våren hadde størst sjanser. Men det er viktig å være klar over at det er bortimot utenkelig at beslutningstakerne i Washington, London, Paris og Ankara ikke har lagt merke til at ingenting skjedde etter flyangrepet mot Syria. I langt over et år har USA, Frankrike og Storbritannia overveid alt fra å etablere ikke-flysoner i Syria til å angripe Assads omfattende lagre av kjemiske våpen. Riktignok mer tilbakeholdne etter erfaringene i Irak, Afghanistan og Libya, har de tonesettende statene i Vesten likevel vurdert militære måter å begrense eller stanse Assads overgrep.

Assads handlingslammelse etter det israelske angrepet har nok tent varselslampene i mange militærhovedkvarter. Trolig konkluderte Assad at han i dag ikke er i stand til å risikere en krig med Israel samtidig som hæren hans viser tegn til å gå i oppløsning. Det betyr at Assad er mer en papirtiger enn noe annet - med kapasitet til å slakte ned ofte ubevæpnede syrere, men ikke til å imøtekomme en større militær utfordring. Derfor kan en ikke lenger utelukke at vestlige makter i de kommende uker og måneder vil kunne komme til å gjøre noe lignende som det Israel gjorde, å gjennomføre begrensede angrep mot konkrete mål. Og hvis dette skjer, kan det kanskje, kanskje føre til at det brutale overgrepet mot det syriske folket begrenses.

Alternativt kan det også lede til at regimets masseødeleggelsesvåpen ikke lenger vil være like truende. USA har allerede tropper i både Jordan og Tyrkia. Og presset mot president Barack Obama om å «gjøre noe» vokser. Men selv om Syria trolig ikke har evnen til å hamle opp med slike begrensede angrep, har Damaskus absolutt kapasitet til ytterligere å destabilisere de langt svakere nabolandene Jordan og Libanon.

Det israelske jagerflyangrepet fikk også et annet høyst overraskende aspekt, også det stort sett oversett i verdenspressen. Nabolandet Tyrkias utenriksminister Ahmet Davutoğlu reagerte nemlig med regelrett å egge til krig mellom Syria og Israel. - Hvorfor kastet ikke Assad så mye som en stein mot de israelske jagerflyene som fløy over hans palass og lekte med hans verdighet, sa han til den tyrkiske avisen Hürriyet. Tyrkias utenriksminister lovet å forsvare ethvert muslimsk land Israel skulle angripe. Men Davutoğlu uttalelser ble rett og slett absurde. For Tyrkia gir selv omfattende materiell og logistisk støtte til opprørsstyrkene som kjemper inne i landet. Tyrkia har også bombet mål i Syria en rekke ganger. Med sin uttalelse fremmet den tyrkiske utenriksministeren en visjon for Midtøsten der religiøse lojaliteter skal ligge i bunnen av de politiske beslutningene. For hans del er det akseptabelt at Tyrkia hamrer løs på Syria, men ikke hvis et ikke-muslimsk land gjør det samme.

En slik visjon forsterker bare ett av regionens hovedproblemer - der motsetninger preget av religion- og stammelojaliteter får herske, mens demonisering av «den andre» også får dominere fritt. Davutoğlu hadde også en annen høyst original forklaring på hvorfor Syria ikke svarte med et angrep mot Israel. - Finnes det en hemmelig avtale mellom Assad og Israel, spurte den pro-islamistiske utenriksministeren retorisk, og lanserte nok en ny og heller idiotisk konspirasjonsteori i Midtøsten.

Regimer i Midtøsten har ofte forsøkt å styrke seg ved hjelp av vill anti-israelisme, men en hadde regnet med en mer veloverveid kurs fra et land som nå ønsker å gjenopprette sitt regionale hegemoni i Midtøsten. Uttalelsene er utrolige også med tanke på at Davutoğlu er professor i internasjonal politikk og i 2010 ble kåret til en av «Top 100 Global Thinkers» av magasinet Foreign Policy.

Det finnes mange årsaker til at Midtøsten forblir et kronisk problemområde. Årsakene strekker seg fra de europeiske koloniherrenes lite kloke grensetrekninger, de arabiske landenes manglende demokratiske tradisjon, korrupsjonen, fattigdommen, okkupasjonene og ikke minst Israels hyppige bruk av militære løsninger framfor politiske. Men den tyrkiske utenriksministerens uttalelse er likevel et prakteksempel. For er det én ting Midtøsten har lidd av i mer enn 60 år nå og som kontinuerlig har undergravd regionen, så er det ledere som fremmer manipulative konspirasjonsteorier og uhemmet egger til hat og konflikt. Alt av en eneste grunn: Å holde fast ved egen makt.

Volden de siste dagene viser at optimismen i Egypt kan bli erstattet av kaos og politisk lammelse. Det kan få konsekvenser også utenfor Midtøsten.

JERUSALEM (Dagsavisen): To år har gått siden president Hosni Mubarak ble kastet, og igjen brenner Egypt. Ved Tahrir-plassen roper demonstranter «ned med regimet», og nå sikter de til president Mohamed Mursi, islamisten. De siste dagene er minst 40 mennesker drept. Nå spør folk seg hva de har og ikke har oppnådd siden revolusjonen. Demonstrantene på Tahrir-plassen frykter at Mursi og hans muslimske brorskap forsøker å gjøre landet mer fundamentalistisk. For andre egyptere er det økonomien som teller, og siden revolusjonen har millioner av fattige fått det enda verre.

Med dette for øyet kan mitt eget høyst personlige minne fra Tahrir-plassen for to år siden virke fjernt: Det var tidlig om morgenen, Mubarak hadde annonsert at han trekker seg, og langs Mohamad Mahmoud-gaten, en avstikker fra Tahrir-plassen, møtte jeg vanlige mennesker med koster og bøtter. De ville vaske og gjøre den støvete millionbyen ren og pen.

Det var noe flott og symbolsk over denne høyst uvanlige handlingen: For første gang etter 60 år med militærdiktatur følte mange at landet faktisk var deres, og ikke kun tilhørte en korrupt overklasse. Mange følte endelig at de kunne påvirke sin egen skjebne, sin framtid. Og de ville at Kairo skulle bli fin.

Det var noe rørende ved disse egypterne som helt spontant begynte å vaske sine gater. I dag er det ingen koster å se. Men håpet som ble født for to år siden spiller fremdeles en rolle. I dag føler nemlig mange at Mursi ikke er stort bedre enn Mubarak. Men denne gangen er de ikke lenger villige til å finne seg i det.

I over 70 år var brorskapet den store og lovende opposisjonsbevegelsen, men i disse dager faller sympatien raskt. De har stort sett seg selv å takke: Før folkeavstemningen om ny grunnlov ga Mursi seg selv nær diktatorisk makt, og vekket frykten for mer undertrykking. Så kom grunnloven, som søker å trekke Egypt i en mer islamistisk, fundamentalistisk retning.

Opposisjonen mot Mursi vokser. Tidligere denne måneden offentliggjorde en regimekritisk egyptisk fjernsynskanal foredrag og taler Mursi holdt i 2009 og 2010, den siste rett før revolusjonen. En tale som han holdt på universitetet i Kairo omhandler blant annet forholdet til Israel, og gir et innblikk i en hatkultur som vanskelig kan forenes med et demokratisk verdensbilde.

- Kjære brødre, vi må ikke glemme å oppdra våre barn og våre barnebarn med hat mot sionistene og jødene. De må bli oppdratt på hatet. Hatet må fortsette, sa han i talen.

Og Mursi er utrolig nok en av brorskapets mer moderate ledere.

Mursis tale på universitetet er bare en av flere der han langer ut mot Vesten og jødene. Verdensbildet han formidler er så rystende at det ikke lenger kan bortforklares som for eksempel et forsøk på politisk vinning. For i talene opphøyer Mursi hat til noe positivt. Hat eksisterer mange steder, men kun i de mest ekstreme politiske kulturer blir hat åpent framstilt som et mål som må omfavnes og ivaretas.

Det er mange årsaker til at freden mellom Israel og den arabiske verdenen lar vente på seg. Men en årsak er nettopp dette hatet som i flere av landene i Midtøsten dessverre er en del av den ordinære diskursen.

Når hat i så mange år har blitt fremmet i samfunnet - både av regimene og av opposisjonen - kan en ikke utelukke at virkelighetsopplevelsen blant mange rett og slett blir forvrengt. Og man ser det i verdensbildet mange islamister forfekter: En verden som i økende grad blir oppslukt av en svart-hvitt konflikt mellom Vesten og muslimer. Det lover ikke godt for Egypts overgang til demokrati når selv presidenten sprer hat i full offentlighet.

Heldigvis har Egypt nå en levende opposisjon. De hundretusener som har demonstrert i gatene de siste dagene signaliserer at de ikke bare ville skifte ut et autoritært regime med et annet. Tidligere var egyptere tvunget til å leve uten håp, men i dag er forventningene til framtida høyere.

En samlet egyptisk opposisjon, som ledes av nobelprisvinner Mohamed ElBaradei, sier de vil boikotte parlamentsvalget i april med mindre den islamist-inspirerte grunnloven blir forandret, og krever at landets nye lover ikke lenger skal underlegges et øverste islamistisk råd. Mistroen er nå så dyp at opposisjonen krever nytt presidentvalg.

Faren nå er at avstanden mellom regjering og opposisjon er så stor, at sjansene for en dialog uteblir, og slagmarken er igjen flyttet ut på gatene. Dette fører til at regjeringen får større og større problemer med å styre. Og denne nye politiske lammelsen kan få illevarslende konsekvenser for en allerede kriserammet økonomi. Og til sjuende og sist er det dette som vil kunne bli den største trusselen mot det islamistiske regimet: Hvis regjeringen ikke makter å sette brød på folks bord, inkludert de aller fattigste, kan landet gå inn i tiltakende spiral av ustabilitet og uro.

Som det dominerende landet i den arabiske verdenen, vil utviklingen i Kairo påvirke demokrativåren også ellers i Midtøsten. Og hvis det ikke lykkes i Egypt, vil Midtøsten kunne bli kastet ut i nok en periode med voksende politisk uro - noe som også vil sette sine spor langt utenfor regionen.