Rune Gerhardsen
Turene må tilpasses vår tid og de unges egne tidsbilder. Det finnes vitner fra andre kriger og katastrofer, og det finnes vitner fra Utøya som så terroren rett i øynene.
Da de Hvite Bussene brakte krigsfangene trygt hjem fra tyske konsentrasjonsleire, brakte de håpet og troen på livet tilbake. Jeg forestiller meg hvordan det var å stå bak piggtrådgjerdene og se de Hvite Bussene stå utenfor å vente, og ikke minst hvordan det må ha vært å ta skrittet opp på stigtrinnet og inn i bussen, til frihet og trygghet. Slik kjørte bussene seg inn i Norgeshistorien.
I disse dager markerer vi 20-årsjubileum for organisasjonen Hvite Busser. Det dreier seg fortsatt om busser, men de er sjelden hvite. Formålet er å ta med skoleungdom til tidligere tyske konsentrasjonsleire slik at de kan få førstehånds inntrykk, og beskrivelser av dagliglivet som det fortonte seg for dem som var der. Tiden kan lege sår. Men tiden må aldri viske ut historien, erfaringene, eller lærdommene.
Da Hvite Busser ble opprettet i 1992, var det gått nesten 50 år siden 2. verdenskrig. Det er lang tid, og det var kommet til generasjoner, som verken hadde egen erindring eller annen tilknytning til krigen og dens redsler. I bussene har det vært med tidsvitner som kunne gi tidsbildene og fortelle sine egne historier. Opplevelsene blir sterkere og mer troverdige når de formidles av folk som var der, og opplevde selv.
Gjennom disse 20 årene har mer enn 150.000 unge vært med. Det har vært sterke opplevelser, men inntrykket er at de har satt pris på det, og funnet det lærerikt og viktig.
Så er det likevel kommet synspunkter av kritisk natur. Hvor lenge skal vi dvele ved krigen? Hvor lenge skal vi sette fokus på Tyskland og tyske konsentrasjonsleire. Det er spørsmål det er verdt å ta alvorlig. Selv har jeg fått a-ha-opplevelser når jeg i foredrag for ungdom har nevnt krigen og noen har spurt: Hvilken krig?
Jeg har gjort meg noen tanker om det, og la meg være litt personlig. Far hadde sittet i konsentrasjonsleir i fire år, mor satt alene hjemme med to barn, ingen av dem var meg. Med slike foreldre ble krigen en del av min oppvekst, selv om jeg ble født etter at den var slutt. På skolen fortalte Frøken Rygh, (det het det den gangen), om krigen og historien, og krigen preget mediebildet og samfunnsdebatten langt ut på 50-tallet
Hva så med annen generasjon etterkrigsbarn? Foreldrene og lærerne deres har knapt hatt egne erindringer fra krigen. Noen har nok hørt historier fra besteforeldre, men det er flere som ikke har det. Det er de som, etter hvert spør «hvilken krig» når vi snakker om krigen.
Mine døtre hadde en person i sin nærhet som hadde vært der. Far ble gammel, slik at de rakk å sitte på fanget og høre ham fortelle. Jeg forsøkte også selv å gjøre mitt slik at de fikk høre hva krigen gjorde med folk. Men barnebarna har ikke sittet på fanget til noen med egne opplevelser og erfaringer fra krigen. Da blir avstanden til krigen stor, og vi kan ikke forlange at de skal ha noen innlevelse om noe som var over mer enn 50 år før de var født.
Derfor har det vært viktig å kjøre de hvite bussene sydover, og derfor er det viktig å fortsette med det. Men turene må tilpasses vår tid og de unges egne tidsbilder. Vietnamkrigen rystet en hel ungdomsgenerasjon. I Kambodsja skjedde et grusomt folkemord, «Dødsmarkene» het filmen om det. Fortsatt går rettssaker for krigsforbryterdomstolen i Haag om folkemordene i tidligere Jugoslavia, og hver eneste dag får vi redslene fra Syria rett inn i TV-ruta. Akkurat nå truer rasisme og vold EM i fotball i Polen og Ukraina.
Og så 22. juli. Terroren i regjeringskvartalet og på Utøya var annerledes enn i konsentrasjonsleirene, men tankene bak er de samme. Herskertanker hos dem som tror de har rett til å utrydde de som er annerledes og tenker annerledes enn dem. Det er utfordringene vi skal møte.
Nye tanker om de Hvite Bussene betyr ikke at vi skal slutte å dra til gamle konsentrasjonsleirene, men kanskje at vi skal dra andre steder også, og at vi må utvide perspektivene for det som fortelles i bussene. Tidsvitnene fra den 2. verdenskrig er ikke så tallrike lenger. Men det finnes vitner fra andre kriger og katastrofe, som har historier å fortelle, og det finnes vitner fra Utøya som så terroren rett i øynene.
Jeg ønsker noe stort for Hvite Busser. Jeg ønsker at all norsk ungdom i løpet av skoletiden, skal få anledning til å komme ut med de Hvite Bussene, slik at vi hele tiden kan gi historien videre til de unge, og gi innsikt, kunnskap og holdninger slik at de kan stå som søyler for menneskerettigheter, og mot undertrykkelse og terror. Det finnes ikke mange tanker som er større.
Høyre stemte mot dengang og har gjennom de snart 50 årene Munchmuseet har vært på Tøyen, lett etter en mulighet til å få flyttet det.
Munchmuseet åpnet på Tøyen i 1963 og var den aller første store kultursatsingen på østkanten. Byens teatre og Nasjonalgalleriet lå i sentrum. På vestkanten hadde vi lenge hatt både Vigelandsmuseet og Frognerparken med Vigelandsanlegget.
Men ikke alle ville ha et slikt fint museum på denne kanten av byen. Høyre stemte mot, og har siden, gjennom de snart 50 årene museet har vært på Tøyen, lett etter en mulighet til å få flyttet det. Den muligheten oppstod når Bjørvika skulle omskapes fra havn til byområde.
Munchmuseets plassering på Tøyen var et bevisst og godt kulturgrep. Det er ikke nødvendigvis en god løsning at alle store og viktige kulturinstitusjoner skal ligge tett på hverandre i byens sentrum. Ved å spre institusjonene vier man ut byens kulturengasjement til å omfatte store deler av byen. Det skaper større nærhet, tilgjengelighet og tilhørighet for befolkningen. Det er viktig fordi det er for byens befolkning vi bygger byen. Så er det slik at en by som er god og attraktiv for sine egne borgere, også er god for gjester, besøkende og turister. Selv har jeg stor glede av å få tak i et turistkart, og bevege meg på kryss og tvers i fremmede byer på jakt etter attraksjonene. Selve ferden rundt i fremmede byer er en kulturopplevelse i seg selv. Jeg finner støtte for slike tanker i de fleste større byer. Amsterdam har sitt Rijksmuseum og van Goghmuseet en god trikketur fra sentrum. Et av Londons mest spennende kunstmuseum oppstod da de etablerte Tate Modern i en gammel kraftstasjon i et arbeiderstrøk på Themsens østside.
Det er m.a.o. god kulturpolitikk å spre kunsten. Så er likevel ikke avstanden fra dagens Munchmuseum på Tøyen noe å snakke om. Det er kortere avstand fra Stortorget til Tøyen enn til Frogner. T-banen bruker 3-4 minutter fra Jernbanetorget til Tøyen. Skal man gå fra Jernbanetorget til Lambda, tar det lenger tid.
Jeg tilhører dem som tenker at når vi først skal bygge et nytt Munchmuseum, så må vi være villige til å bruke såpass med penger at vi blir fornøyde. Dette er jo et bygg som skal stå i hundre år, kanskje lenger. Men vi må jo likevel vurdere kostnadene, særlig når et flott museum et sted er dobbelt så dyrt som et flott museum et annet sted. Og slik er det. Lambda-tomten i Bjørvika er en av Oslos mest eksklusive tomter, og følgelig svært dyr. Dessuten ligger jo tomten egentlig ute i vannet på en fylling. Det er ikke direkte billig å bygge her. På Tøyen er byggeprosjektet enklere, og kommunen eier selv arealene der et nytt museum kan bygges.
Jeg er ikke uten evner til å se at Lambda kunne være et morsomt bygg et eller annet sted, men ikke aller ytterst ved fjordkanten. Det er høyt nok der nede fra før. Tanken var dessuten å skrå høydene ned mot sjøen. Lambda gjør det motsatte, og blir følgelig liggende som en siktsperre i mange retninger. Operabygget vil forsvinne fra store deler av byen, ikke minst fra de mange flotte utsiktspunktene oppe i Ekebergåsen, og de som beholder utsikten til operaen, vil oppleve et høyhus som en breial konkurrent til det lave og smekre operahuset.
Det er laget skisser for hvordan et moderne Munchmuseum på Tøyen kan se ut. De viser hvordan et flott, lavt og funksjonelt bygg kan reises i flotte omgivelser på Tøyen, inntil Botanisk Hage, Ola Narr og rett ved både Tøyenbadet og T-banen.
Behandlingen av saken er nå utsatt til etter valget. Arbeiderpartiet har allerede i lang tid vært tydelig på at dersom det blir byrådsskifte blir det nytt Munchmuseum på Tøyen. Vi vil sette alt inn på en effektiv prosess slik at et nytt museum ikke skal bli særlig forsinket i forhold til Lambda-planene. Lambdaløsningen er dessuten i det blå, siden Fremskrittspartiet nå har hoppet av, og går i mot. Med så klare signaler fra Fremskrittspartiet er Lambda i virkeligheten uaktuelt siden det ikke lenger er flertall for det. Dermed står nytt Munchmuseum på Tøyen, som bystyret tidligere har vedtatt, som det tydeligste og beste alternativet.
Ingen statsråd ville overlevd noe tilsvarende i Stortinget. I ettermiddag behandler bystyret forslaget om mistillit til byråd Sylvi Listhaug for hennes håndtering av sykehjemsprosjektet i Altea i Spania.
Innlegget er skrevet sammen med Knut Even Lindsjørn, gruppeleder for SV, og Bjørnar Moxnes, gruppeleder for Rødt.
Der det nå skulle vært et livlig sykehjem med glade beboere, er det fortsatt et ødslig jorde. Mellom 30 og 40 millioner er kastet bort uten at kommunen har fått noe igjen, og i kjølvannet av Sylvi Listhaugs håndtering ligger uklare ansvarsforhold, mangelfull oppfølging, uryddig kontakt med spanske myndigheter og en serie med bevisst feilinformasjon overfor bystyret.
7. april 2005 inngikk daværende byråd Margaret Eckbo en intensjonsavtale om å etablere et sykehjem i Spania. 17. januar 2006 overtok Sylvi Listhaug som byråd, og har håndtert prosjektet helt til det ble begravd 7. desember 2009. Fra Fremskrittspartiets side har det vært gjort mange forsøk på å frita Listhaug for alt ansvar ved å hevde at Omsorgsbygg, som har hatt det praktiske utføreransvar underveis, sorterer under Byutviklingsbyråden. Dermed er det byutviklingsbyråden som skulle møtt bystyrets mistillit, ikke Sylvi Listhaug.
Det virker ikke særlig kollegialt av Fremskrittspartiet å angripe byrådspartner Høyre på denne måten, men det er ikke vårt problem. Det viktigste er at det ikke er riktig. Under hele prosessen har det vært Margaret Eckbo, og senere Sylvi Listhaug, som har frontet prosjektet, deltatt i kontakt med spanske myndigheter, vært på befaring i Altea flere ganger, lagt ned grunnstein og i det hele tatt forvaltet det som skulle være Fremskrittspartiets prestisjeprosjekt i Oslos eldreomsorg. Alt dette kan dokumenteres grundig. Byråd Listhaug har deltatt i alle deler og i alle faser av prosjektet langt utover det en byråd normalt engasjerer seg i, og langt utover rollen som «bestiller», som skulle være hennes egentlige funksjon. Byråd Listhaug understreket indirekte sitt ansvar da hun under høringen i bystyret i mars i år gjorde det klart at det var hun som hadde fullmakt til å skrinlegge prosjektet.
Det er særlig to forhold som gjør det nødvendig å uttrykke mistillit. Det ene knytter seg til useriøs saksbehandling i forhold til spanske myndigheter. Det var fra første dag klart at tomten der sykehjemmet skulle bygges, var regulert til jordbruksformål. Byrådet slo seg imidlertid til ro med muntlige forsikringer fra varaordføreren i Altea om at dette ville gå i orden. Med tanke på den nøyaktige saksbehandling vi selv praktiserer i reguleringssaker, er det selvsagt helt uakseptabelt å videreføre prosjektet på et så løst grunnlag. Det viste seg da også å være verdiløse garantier. Det viser seg også at byrådet heller ikke har fulgt anskaffelsesreglementet, og foretatt anskaffelser uten konkurranse og nødvendige avtaler. Byrådet gikk også til det overraskende skritt å la være å benytte seg av kommuneadvokaten i forbindelse med tomtekjøpet, men leide i stedet inn en ekstern advokat, også det uten å rådføre seg med kommuneadvokaten. Dette er i strid med kommunens rettsinstruks. Det kan være grunn til å spørre om det i det hele tatt er noe som er gjort riktig i denne saken, siden det heller ikke foreligger noen taksering av tomten som ble kjøpt i Altea.
Den andre grunnen til mistillit, er serien av feilinformasjon til bystyret. Dette har medført at bystyret verken har hatt tilstrekkelig eller korrekt informasjon til å kunne gripe inn og korrigere eller avvikle Altea-prosjektet:
I bystyremeldingen fra mars 2008 om framtidas eldreomsorg, skriver Listhaug at «Oslo kommune har under oppføring et rehabiliteringssenter i Altea», selv om hun på dette tidspunkt hadde fått skriftlige meldinger om at Oslo ikke hadde fått byggetillatelse. I april 2008 fikk byrådet en ny skriftlig oppdatering fra prosjektleder om at det fortsatt ikke forelå noen byggetillatelse. Likevel sendte byrådet 15. mai, i byrådssak om Omsorgsbyggs årsregnskap, en gladmelding til bystyret om at «bygging av rehabiliteringssenter i Spania er igangsatt». Tydeligere kan det neppe dokumenteres at byrådet feilinformerte bystyret mot bedre vitende. Byråd Listhaug unnlot videre å informere bystyret om at det ville bli umulig å bygge sykehjemmet innenfor tidsfristen for tilskuddet fra Husbanken. Dette tilskuddet var betydelig, og en viktig premiss da bystyret vedtok Altea-prosjektet. I byrådssak 162/06 skriver byrådet at eiendomskjøpet kan heves dersom spanske myndigheter ikke godkjente prosjektet. Faktum er at det ikke fantes angrefrist uten tidsbegrensning i kjøpekontrakten. I samme byrådssak opplyses det at de lokalt vedtatte begrensninger om utnyttelsesgrad, totalt bebygget areal og lignende, oppfylte intensjonsavtalen fra våren 2005. Faktum er at det ikke fantes vedtak om saken i Altea kommunestyre. Byrådet baserte sine planer på muntlige løfter. Det fikk bystyret ingen opplysninger om.
Det er ingen overdrivelse å si at byråd Listhaug, gjennom feilinformasjon og unnlatelse av informasjon, ved en rekke anledninger har ført bystyret bak lyset. Kommunerevisjonen påpeker i rapport 17/2010 at verken meldinger eller rapporter fra Omsorgsbygg, eller beretninger og tertialrapporter fra byrådet, har pekt på de store utfordringene Altea-prosjektet etter hvert fikk. Notater om de reelle problemene i prosjektet har i hovedsak framkommet etter at bystyrets medlemmer selv begynte å etterlyse slik informasjon.
I ettertid er det også blitt klart at byråd Listhaug har prøvd å hindre bystyret i å få innsyn i en rekke dokumenter, blant annet ved å unnlate å journalføre mer enn 150 av dokumentene i Altea-saken. Byråd Listhaug har utallige ganger understreket sitt «brennende politiske engasjement» for å få på plass dette sykehjemmet, og at hun følgelig fulgte ekstra godt med på utviklingen. På denne bakgrunn er det merkverdig at alt likevel har gått galt i denne saken.
Som en konklusjon kan vi vel slå fast at ingen statsråd ville overlevd noe tilsvarende i Stortinget. Så får vi se hvordan det går i Oslo bystyre.