Debatt

Rettsstaten som politisk teater

Døm Anders Behring Breivik til usynlighet.

Dette er et debattinnlegg som gir uttrykk for skribentens holdninger og meninger. Du kan sende inn debattinnlegg til debatt@dagsavisen.no.

For snart fem år siden drepte Anders Behring Breivik 77 mennesker i Oslo og på Utøya. Han sprengte ei bilbombe utenfor regjeringskvartalet. Åtte mennesker døde og det vil ta år før gjenoppbyggingen er ferdig. Så skjøt han og drepte 69, de aller fleste barn og ungdommer, på Utøya. Fem år etter er han regissør, forfatter og hovedrolleinnehaver i sitt eget politiske teater, med den norske rettsstaten og mediene som kulisse og megafon.

Breiviks terrorhandling er det mest bestialske som har skjedd på norsk jord i fredstid. Han var motivert av to ting, en høyreekstrem ideologi og et voldsomt ønske om å bli sett. I rettssaken som nå pågår i Skien fengsel, anlagt av terroristen mot staten, formelt på grunnlag av farene ved isolasjon under soning, reelt sett startet fordi loven gir ham en mulighet til det, får Breivik rikelig anledning til å bli sett.

Allerede i innledningen til rettssaken etter terroren ble det klart at Breivik ønsket å bruke oppmerksomheten rundt drapene til å spre sin fascistiske propaganda. Handlingene hans kom ikke fra et vakuum, men hang tett sammen med hans blanding av venstresidehat, islamofobi og fascisme. Terroren var både et utslag av ideologien, og et virkemiddel for å spre den. Oppmerksomhet var målet, både psyken hans og ideologien hans pekte mot det.

Den gangen, i 2011 og 2012, var Norge nødt til å gi ham en scene i form av en rettssak. Nå, i 2016, velger vi å gjøre det. Og ikke bare det, først velger vi å behandle det absurde kravet hans i form av en påkosta åpen rettssak, og så stiller mediene inn både søkelyset og flomlyset på Skien kretsfengsel og sikrer hele prosessen maksimal oppmerksomhet. Det får meg til å lure på hva det er som feiler oss.

Hvorfor gjør vi, staten, dette, og hvorfor gjør de, mediene, det? Refrenget etter 22. juli har vært at vi må være tolerante. Heller enn et rasende oppgjør med høyreekstremisme og rasisme, har vi invitert de høyreekstreme kreftene som inspirerte Breivik inn i det offentlige ordskiftet. Det er ikke blitt bygget en sterk antirasistisk front i etterkant av rasistisk terror, og om det fantes noen slags politisk gentlemans agreement om hvordan man skulle omtale innvandrere, flyktninger og muslimer etter Utøya, så har den gått fullstendig i oppløsning i møte med flyktningstrømmen fra Syria. Er det redsel for å bli beskyldt for å være intolerant overfor de autoritære og rasistiske høyrekreftene som gjør at staten, i stedet for å avvise Breiviks sak som det vrøvlet det er, igjen gjør rettssalen til en scene?

Og om vi faktisk er tvunget av vårt eget lovverk til å gi ham muligheten til å prøve sin sak for en dommer, hva er det som gjør at mediene ikke gjør det åpenbart riktige. La hele saken forbigå i stillhet? Vi trenger verken ekspertuttalelser, liveoppdateringer eller kommentatorer for å vite hva som skjer. En oppmerksomhetssyk nazist med blod på hendene prøver å komme i rampelyset. Og norske medier gir ham alt han ønsker seg.

Hvorfor gjør de det? Er massemordene på Utøya og bomba i regjeringskvartalet glemt? Har også dette endt opp som scenografi for medienes sjølutfoldelse, på samme måte som et skiskytter-VM i Oslo? En mulighet til å lage livedekning, snakke med kjendiser, få kommentarer og lage metasaker? Er Anders Behring Breiviks transformasjon fra terrorist til kjendis fullendt? VGs livefeed fra rettssakens andre eller tredje dag starter med meldingen om at journalistene nå har stått opp og gjør seg klare for å dra til fengselet. Som teknikk for å skape og holde på følgere for ei nettavis, er det sikkert en god strategi. I møte med Anders Behring Breiviks oppmerksomhetshunger er det til å grine av.

Det tok mange tiår før alle papirer, protokoller og bilder fra landssvikoppgjøret etter 1945 blei offentliggjort. Bildet av Behring Breviks nazihilsen i Skien kretsfengsel blei spredd over hele verden umiddelbart. Det hadde ikke trengt å være sånn.

Anders Behring Breivik er en dømt terrorist og barnemorder. Han angrer ikke, men fortsetter å spre sin dødelige ideologi med alle virkemidler han får tak i. Det er ikke overraskende. Det er bare fem år siden sist han framsto i full mundur i det norske rettsapparatet. Det er ingen straff i norsk rett som er streng nok for de forbrytelsene Breivik har begått. Og det skal vi være glad for: det er han, og ikke staten, som er ekstrem. Han vil forhåpentligvis bli holdt i forvaring resten av sitt liv. Men det er enda en straff vi kan påføre ham. Det er usynligheten. For en som ham vil det svi hardere enn evig isolat. Det er en straff dommere ikke kan gi ham. Men det er den straffen norske redaktører burde dømt ham til.

Mer fra: Debatt