Påsken 2014 ble på ingen måte en stille uke for biskop Ingeborg Midttømme i Møre bispedømme. Langfredag fikk hun melding om at politiet natten før hadde blitt tilkalt til en prestefamilie fordi mannen skulle ha utøvd vold i familien. Da politiet kom til, møtte de en åpenbart beruset prest. Historien spredte seg raskt i lokalmiljøet.
Politiet satte i gang full etterforskning, men kona, som var den fornærmede, trakk etter hvert anmeldelsen. Det førte til at politiet henla straffesaken.
Selv om politiet kom til denne konklusjonen, kunne ikke arbeidsgiveren, Møre bispedømmeråd, se gjennom fingrene med hendelsen. Det ble innledet avskjedssak mot presten. Bispedømmerådet slo fast at han ikke lenger kunne stå i stillingen, og han mistet også «kappe og krage». En prest må være ordinert for å kunne ha en kirkelig tjeneste. Gjennom ordinasjonen får han eller hun retter og plikter. Når ordinasjonen blir trukket tilbake, betyr det at han ikke kan søke andre prestejobber.
Episoden i Møre skjedde da Den norske kirke fortsatt var statskirke, og presten anket saken inn for departementet. I regjeringsapparatet var forståelsen den samme som i kirkelige organer: Mannen kunne ikke fortsette som prest.
Presten aksepterte ikke beslutningen og brukte sin siste mulighet; han gikk til sivilt søksmål. Heller ikke i tingretten var det støtte å få, men han anket til lagmannsretten. I dag starter behandlingen i Borgarting. Den er lagt til Oslo fordi det formelt sett er staten som er saksøkt, og det er regjeringsadvokaten som prosederer for stat og bispedømme. Både biskop og prost er innkalt som vitner.
Det er ganske sjelden at prester blir fratatt sine embeter. På 80-tallet skjedde det med abortprestene Børre Knudsen og Ludvig Nessa. Både stat og biskop mente at deres aksjonsmetoder var uforenlig med prestetjeneste. Blant kirkelige aktive var det mange som ble provosert av at offentlige myndigheter brukte makt mot prestene, men i det brede lag av folket ble det sett på som en nødvendig handling.
Folkemeningen var ikke like klar da den frittalende og stuntaktive soknepresten i Vålerenga, Einar Gelius, søkte avskjed i 2010. Det var en frivillig avtale, men riset bak speilet var at bispedømmerådet kom til å innlede avskjedsprosess. Ved å inngå en frivillig avtale unngikk Gelius å miste kappe og krage, og han er nå tilbake i en prestestilling i Lom. Her er det blitt langt mer stille om ham.
Mange tenker at kirken skal vise storsinn og generøsitet overfor ansatte som ikke fikser livene sine, men en prestetjeneste kan ikke være grenseløs. Et godt testspørsmål er følgende: Hva om en lensmann eller en sorenskriver hadde gjort det samme. Ville disse yrkesgruppene kunne fortsette i stillingene? Er svaret nei, bør det være legitimt også at kirken kan stille krav til vandel og oppførsel, uten at det skal bli sett på som moraliserende.
Dette skal nå lagmannsretten ta stilling til. Det er bra at Norge har et system der folk som er avskjediget har retten til å få prøvd sine saker helt til toppen av rettssystemet. Hos kirkens ledere er det spenning knyttet til kjennelsen. Får den avsatte presten medhold, vil det i fremtiden bli langt mer krevende for kirken å stille krav til sine ansatte.