Jeg synes det er uverdig av et samfunn som betegner seg som inkluderende å behandle mennesker som har jobbet og slitt i årevis, betalt skatt og bidrag til Statens Pensjonskasse, men som har mistet helsen sin etter 25 års dobbeltarbeid, som utstøtte p

Jeg så tilfeldigvis en artikkel i Dagens Næringsliv, datert 19.4.2013, om mennesker som snart har vært fire år på arbeidsavklaring uten at NAV har fått dem i arbeid, og derfor står i fare for å havne på sosialhjelp. Vi ble omdefinert fra midlertidige uføre til arbeidssøkere i mars 2010, uten at det ble lagt noen ny medisinsk vurdering ble lagt til grunn. Hva jeg ikke visste da, men som jeg ved en tilfeldighet har fått vite nå, er at den nye ordningen – altså arbeidsavklaring – bare er ment å vare i fire år. Er man ikke kommet ut i arbeid da, blir det over på sosialhjelp.

Som “elev” utdannet i det første “kullet” med arbeidsavklarte individer er jeg altså blitt en slik en slik tikkende sosialhjelpsbombe. Jeg var midlertidig ufør da denne ordningen ble opphevet, men jeg er ikke blitt mer arbeidsdyktig siden den gang, snarere tvert i mot. NAV har imidlertid avslått begge mine søknader om varig uføretrygd. Første gang fordi arbeidsavklaring ikke var utprøvd, sist fordi jeg av helsemessige årsaker ikke klarte å gjennomføre kurset. NAV synes i så måte å tolke et “kan ikke” som et “vil ikke”. Det hjelper heller ikke at fastlegen og spesialistuttalelsene støtter opp under min uførhet. NAV betviler likevel at min arbeidsevne er blitt satt ned med så mye som 50 pst.

Der står saken. Jeg blir mer og mer fortvilet og deprimert. Havner jeg på sosialstønad vil jeg ikke en gang ha penger til å betale for nødvendige medisiner og behandlinger. Frikortet dekker stadig mindre av de helsetilbudene jeg har behov for. Hva i all verden skal jeg gjøre dersom jeg blir fratatt mitt økonomiske livsgrunnlag?

Jeg synes det er uverdig av et samfunn som betegner seg som inkluderende å behandle mennesker som har jobbet og slitt i årevis, betalt skatt og bidrag til Statens Pensjonskasse, men som har mistet helsen sin etter 25 års dobbeltarbeid, som utstøtte pariaer. I stedet for å få blomster og marsipankake etter 25 års innsats for at posten skulle komme frem i tide til de tusen hjem ble jeg oppsagt på grunn av sykdom. Nedbemanning er nedbemanning, til tross for at Posten også den gang var en IA-bedrift. Det var likevel litt sårt å bli satt på porten – jeg som gjennom mesteparten av 1990-tallet hadde holdt det gående på jobb ved hjelp av ukentlige behandlinger hos kiropraktor og akupunktør. Jeg måtte finansiere det selv, for den gang ble ikke kiropraktorer og akupunktører sett på som annet enn kvakksalvere.

Det sies at utakk er verdens lønn. Det skal jeg gjerne være med på å underskrive. I så måte er det ikke Frp og Jensen som er hovedfienden. De sier rett ut hva de mener om snyltere, slabbedasker og annet rask som de mener forsøker å utnytte den norske velferdsstaten. Men det er Jens som er farlig. Det hjelper lite å holde seg med en finansminister som snakker med en godslig hedemarksdialekt, når han i praksis gjør hva han kan for å ta fra de som ikke har evne til å forsørge seg selv. Fra 1915 ryker også særfradraget for uføre. Da får man ikke lenger trekke fra på skatten livsnødvendige medisiner og behandlinger som man trenger for å kunne leve et noenlunde verdig liv.

Norge er i så måte et skikkelig bakvendtland. Mens friske arbeidsdyktige fedre skal presses ut i uønsket pappapermisjon og friske unge kvinner kan gå hjemme på Statens bekostning så lenge de produserer nye små barn, skal vi som har bidratt til å bygge opp velferdsstaten bli avspist med smuler fra de rikes bord når vi ikke lenger klarer å brødfø oss selv. Forså det den som kan.

Det verste er at ordren om nedleggelse og innstramning i pasienttilbudene kommer fra den rødgrønne regjeringen – den som liksom skal være så jovial og omsorgsfull.

Jeg har siden 2007 vært pasient ved Smerte Medisinsk Institutt på Majorstuen i Oslo. Som kronisk smertepasient nøler jeg ikke med å si at deres ulike tilbud har bidratt til å inngi meg en smule livskvalitet. Enn videre; frikortet gjelder. Jeg har derfor kunnet benytte meg av lindrende behandlinger jeg ellers ikke ville hatt råd til. Jeg har også anbefalt alle de jeg kommer i kontakt med – og som sliter med smerter – å henvende seg dit. Jeg tror også at de har filialer andre steder enn på Majorstuen.

Fra nyttår ble imidlertid alt snudd på hodet. Anestesilegen min måtte slutte, stillingshjemmelen var blitt inndratt av Helse Sør-Øst. Hun var ikke alene om det, også andre stillingshjemler ble inndratt. Vi er mange som har forsøkt å klage, blant annet ved å prøve å få media interessert, det samme med politikere – og selvfølgelig direkte til Helse Sør-Øst. Jeg har fått mange svar. Alle inngår dessverre i samlingen med GPP (nada). I så måte er det utrolig hvordan offentlige instanser klarer å bruke en hel A 4-side på å si akkurat ingenting.

Kort tid etter fikk jeg en henvendelse fra Helse Sør-Øst med spørsmål om hvorvidt jeg hadde fått konkrete behandlinger, angitt pr dato. Det ble sagt at det var en rutinekontroll. Jeg har aldri tidligere vært borte i noe lignende, men syntes sammentreffet var litt for tilfeldig til å virke troverdig.

Men det stopper ikke her. Fra mai måned ble det slutt på at akupunkturbehandlinger skulle kunne dekkes av frikortet. Nå må pasienten ta hele regningen. Det vil således bli et spørsmål om økonomi i hvilken grad jeg kan fortsette med livskvalitetsnødvendige behandlinger ved Smerte Medisinsk Institutt. Hvor mange pasienter har allerede falt av? I hvilken grad vil behandlingstilbudene bli opprettholdt når det mangler stillingshjemler til å forestå dem? På meg virker det som om Helse Sør-Øst gjør hva de kan for å nedlegge Smerte Medisinsk Institutt. Det verste er at ordren om nedleggelse og innstramning i pasienttilbudene kommer fra den rødgrønne regjeringen – den som liksom skal være så jovial og omsorgsfull. Jeg for min del vil bruke betegnelsen offentlig omsorgssvikt overfor en pasientgruppe som ikke har (økonomiske og praktiske) ressurser til å kjempe for egen sak. Det er intet mindre enn skammelig.

Som råmateriale for en arbeidsmarkedstiltaksbedrift var jeg gull verdt så lenge jeg forble i systemet.

Det har vært sagt og skrevet mye om uføretrygd, særlig vinklet fra det synspunkt at mange, bl a funksjonshemmede, blir nektet deltakelse i arbeidslivet. Det finnes også en annen gruppe, vi som er uføre, men som av forskjellige grunner blir nektet uføretrygd. Vi tilhørte gruppen midlertidige uføretrygdete, hvilken opphørte å eksistere i mars 2010. Fra da av er mange av oss blitt regnet som arbeidsledige, selv uten noen ny medisinsk vurdering. Min søknad om varig uføretrygd ble avslått med begrunnelse at arbeidsavklaring ikke var blitt utprøvd.

I februar 2012 ble jeg derfor plassert på et kurs i såkalt arbeidsavklaring. Selv om jeg hadde legeerklæring på at jeg ikke var frisk nok, ble jeg truet med umiddelbar stopp i utbetalingen av arbeidsavklaringspenger, dersom jeg nektet å delta. Kurset var i regi av Unikum, en arbeidsmarkedstiltaksbedrift i regi av Kirkens Bymisjon. Innledningsvis ble vi testet i forhold til utdannelse, erfaring og interesser. Til tross for 100 pst score på det teoretiske, 0 på det praktiske, universitetsutdannelse (magistergrad i klassisk arkeologi) og 25 års erfaring innen ledelse, økonomi og administrasjon, var det å sy puter i en vernet bedrift det eneste tilbudet Unikum kunne tilby meg. Det til tross for at jeg ikke tåler fysiske og/eller ensidige belastninger og har behov for intellektuell stimulans. Via sosiale medier har jeg fått kontakt med flere høyt utdannede kvinner i samme situasjon som meg selv. Det synes som om NAV ikke har noen tilbud for mennesker med høyere utdannelse. Vi blir kjørt gjennom samme kvern som analfabeter og asylsøkere uten utdannelse og norskkunnskaper. Jeg ser på det som et misbruk hva arbeidsavklaring burde være; nemlig en avklaring av på hvilken måte jeg fortsatt kan bidra, sett i forhold til utdannelse og arbeidserfaring.

Jeg måtte bryte etter halvveis utført kurs. Da sa kroppen stopp. Det var imidlertid ikke nok for min veileder ved Unikum; han mente å ikke ha tilstrekkelig grunnlag for å kunne anbefale en uføretrygd. Selvsagt hadde han ikke det. Som råmateriale for en arbeidsmarkedstiltaksbedrift var jeg gull verdt så lenge jeg forble i systemet. Veilederen hadde tidligere vært ansatt hos NAV. Det samme gjaldt flere andre ansatt i Unikum. De visste således nøyaktig hvordan de skulle forholde seg for å få utløst midler fra NAV. Noen statistikk på hvor mange som virkelig kom ut i (varig) arbeid etter endt kurs hadde de ikke. Men det var ikke uvanlig å gjenta kurset flere ganger. Dermed sitter jeg i klemma. Som anbrakt i en vernet bedrift kan NAV definere meg som i arbeid, hvilket også våre myndigheter ser seg tjent med, jf slagordet om at alle skal med.

En ting er alle enkeltskjebnene; kvinner som føler seg nedverdiget og tråkket på. Vi ser at det vi gjør bare er på liksom, kun et skalkeskjul for å melke det offentlige for midler. Noe ganske annet er de (betydelige) beløp som fortløpende forsvinner ut av statskassen og utbetalt til ulike arbeidsmarkedstiltaksbedrifter; lønnskostnader, administrasjon, drift, lokaler, materialer osv. Det er tross alt skattebetalernes penger det til syvende og sist dreier seg om.

Jeg har slåss mot NAV siden 2002 og er i ferd med å gi opp.

Det har vært sagt og skrevet mye om uføretrygd, særlig vinklet fra det synspunkt at mange, bl a funksjonshemmede, blir nektet deltakelse i arbeidslivet. De vil gjerne delta, men arbeidslivet vil ikke ha dem. Det finnes også en annen gruppe, vi som er uføre, men som av forskjellige grunner blir nektet uføretrygd. Vi tilhørte gruppen midlertidige uføretrygdete, hvilken opphørte å eksistere i mars 2010. Fra da av er mange av oss blitt regnet som arbeidsledige. Det uten at det er blitt foretatt noen ny medisinsk utredning eller vurdering. Utredningen fra 2007, som gav meg status som midlertidig ufør, ble tydeligvis bare lagt til side som uinteressant. Søknaden om tilståelse av varig uføretrygd ble også blitt avslått, med begrunnelse av at arbeidsavklaring ikke var blitt utprøvd. Jeg har spurt helseministeren og Helse- og omsorgsdepartementet om lovligheten av dette, men har ikke fått svar.

I februar 2012 ble jeg plassert på et kurs i arbeidsavklaring. Selv om jeg hadde legeerklæring på at jeg ikke var frisk nok, ble jeg truet med umiddelbar stopp i utbetalingen av arbeidsavklaringspenger, dersom jeg nektet å delta. Kurset var i regi av Unikum, en arbeidsmarkedstiltaksbedrift i regi av Kirkens Bymisjon. Innledningsvis ble vi testet i forhold til utdannelse, erfaring og interesser. Til tross for 100 pst score på det teoretiske, 0 på det praktiske, utdannelse og 25 års erfaring innen ledelse, økonomi og administrasjon samt en magistergrad i klassisk arkeologi, var det å sy puter i en vernet bedrift det eneste tilbudet Unikum kunne tilby meg. Det til tross for at jeg ikke tåler fysiske og/eller ensidige belastninger. Via sosiale medier har jeg fått kontakt med flere høyt utdannede kvinner i samme situasjon som meg selv. Det synes som om NAV ikke har noen tilbud for mennesker med høyere utdannelse. Vi blir kjørt gjennom samme kvern som analfabeter og asylsøkere uten utdannelse og norskkunnskaper. Jeg ser på det som en hån mot hva arbeidsavklaring burde være; en avklaring av på hvilken måte jeg fortsatt kan bidra, sett i forhold til utdannelse og arbeidserfaring.

Av helsemessige grunner måtte jeg trekke meg etter halvveis fullført kurs og har vært sykemeldt siden mars 2013. NAV ser imidlertid ikke ut til å respektere sykemeldingen, men truer med å frata meg arbeidsavklaringspengene, dersom jeg ikke fullfører kurset. Problemet er at jeg ikke har helse til å gjennomføre noe som helst som innebærer en daglig binding av timer over et lengre tidsrom. Kroniske smerter medfører at jeg trenger tid til oppmykning, bevegelse og trening og takler heller ikke press, som automatisk omdannes til stress. Tiden min går med til behandlinger og aktiviteter for å holde smertene på avstand. I utgangspunktet er dette en fortvilet situasjon å være i. NAVs stadige trusler om å frata meg hele mitt økonomiske grunnlag gjør den tilnærmet uholdbar. Jeg hadde aldri trodd at noe slikt kunne skje med en person som i mer enn 25 år har ofret helsen sin i samfunnets tjeneste, betalt skatt og tilskudd til Statens Pensjonskasse. Jeg har slåss mot NAV siden 2002 og er i ferd med å gi opp.

Jeg synes det er uverdig av et samfunn som betegner seg som inkluderende å behandle mennesker som har jobbet og slitt i årevis, betalt skatt og bidrag til Statens Pensjonskasse, som utstøtte pariaer.

Jeg så tilfeldigvis en artikkel i Dagens Næringsliv, datert 19.4.2013, om mennesker som snart har vært fire år på arbeidsavklaring uten at NAV har fått dem i arbeid, og derfor står i fare for å havne på sosialhjelp. Vi ble omdefinert fra midlertidige uføre til arbeidssøkere i mars 2010, uten at det ble lagt noen ny medisinsk vurdering ble lagt til grunn. Hva jeg ikke visste da, men som jeg ved en tilfeldighet har fått vite nå, er at den nye ordningen – altså arbeidsavklaring – bare er ment å vare i fire år. Er man ikke kommet ut i arbeid da, blir det over på sosialhjelp.

Som “elev” utdannet i det første “kullet” med arbeidsavklarte individer er jeg altså blitt en slik en slik tikkende sosialhjelpsbombe. Jeg var midlertidig ufør da denne ordningen ble opphevet, men jeg er ikke blitt mer arbeidsdyktig siden den gang, snarere tvert i mot. NAV har imidlertid avslått begge mine søknader om varig uføretrygd. Første gang fordi arbeidsavklaring ikke var utprøvd, sist fordi jeg av helsemessige årsaker ikke klarte å gjennomføre kurset. NAV synes i så måte å tolke et “kan ikke” som et “vil ikke”. Det hjelper heller ikke at fastlegen og spesialistuttalelsene støtter opp under min uførhet. NAV betviler likevel at min arbeidsevne er blitt satt ned med så mye som 50 pst.

Der står saken. Jeg blir mer og mer fortvilet og deprimert. Havner jeg på sosialstønad vil jeg ikke en gang ha penger til å betale for nødvendige medisiner og behandlinger. Frikortet dekker stadig mindre av de helsetilbudene jeg har behov for. Hva i all verden skal jeg gjøre dersom jeg blir fratatt mitt økonomiske livsgrunnlag?

Jeg synes det er uverdig av et samfunn som betegner seg som inkluderende å behandle mennesker som har jobbet og slitt i årevis, betalt skatt og bidrag til Statens Pensjonskasse, men som har mistet helsen sin etter 25 års dobbeltarbeid, som utstøtte pariaer. I stedet for å få blomster og marsipankake etter 25 års innsats for at posten skulle komme frem i tide til de tusen hjem ble jeg oppsagt på grunn av sykdom. Nedbemanning er nedbemanning, til tross for at Posten også den gang var en IA-bedrift. Det var likevel litt sårt å bli satt på porten – jeg som gjennom mesteparten av 1990-tallet hadde holdt det gående på jobb ved hjelp av ukentlige behandlinger hos kiropraktor og akupunktør. Jeg måtte finansiere det selv, for den gang ble ikke kiropraktorer og akupunktører sett på som annet enn kvakksalvere.

Det sies at utakk er verdens lønn. Det skal jeg gjerne være med på å underskrive. I så måte er det ikke Frp og Jensen som er hovedfienden. De sier rett ut hva de mener om snyltere, slabbedasker og annet rask som de mener forsøker å utnytte den norske velferdsstaten. Men det er Jens som er farlig. Det hjelper lite å holde seg med en finansminister som snakker med en godslig hedemarksdialekt, når han i praksis gjør hva han kan for å ta fra de som ikke har evne til å forsørge seg selv. Fra 1915 ryker også særfradraget for uføre. Da får man ikke lenger trekke fra på skatten livsnødvendige medisiner og behandlinger som man trenger for å kunne leve et noenlunde verdig liv.

Norge er i så måte et skikkelig bakvendtland. Mens friske arbeidsdyktige fedre skal presses ut i uønsket pappapermisjon og friske unge kvinner kan gå hjemme på Statens bekostning så lenge de produserer nye små barn, skal vi som har bidratt til å bygge opp velferdsstaten bli avspist med smuler fra de rikes bord når vi ikke lenger klarer å brødfø oss selv. Forså det den som kan.

Stempling av mennesker som ”jøde” eller ”muslim” er en måte å ekskludere mennesker på, selv om det i utgangspunktet ikke behøver å være slik ment.

I dag ble Jo Benkow begravet. Han ble 88 år gammel. I nyhetsendingene etter dødsfallet er hans jødiske bakgrunn blitt påpekt, blant annet at han var den første jøden som ble valgt inn på Stortinget. Nettopp denne påpekningen av religiøs tilhørighet er noe som norske jøder og muslimer har til felles, uansett om de er troende eller ikke.

Selv er jeg oppvokst med Jo Benkow som en anerkjent høyrepolitiker. I offentlig sammenheng opptrådte han som politiker og det er det han vil bli husket for, i alle fall av oss som ikke er så opptatt av religion, men mener at det får være en privatsak. Jo Benkow er heller ikke den eneste norske jøde som har preget norsk offentlighet - ikke på grunn av sin jødiske herkomst, men på grunn av sitt yrke eller kunstneriske begavelse. Det er det sistnevnte som bør ha offentlig interesse.

Når alle vi som er født innen den kristne kulturkrets dør gjøres det ikke noe poeng ut av det. Vi blir ikke omtalt som spesifikt kristne hvis vi ikke har gjort noe spesielt innenfor et av de kristne samfunnene. Det befinner seg også mange agnostikere, humanister og ateister innenfor den kristne kultursfære. Jeg antar derfor at mange mennesker innenfor andre religiøse kulturkretser heller ikke er spesielt religiøse. De har ikke gjort annet enn å bli født av foreldre som blir stemplet som tilhørende en bestemt religion, også disse kanskje uten å være spesielt religiøse.

Stempling av mennesker som ”jøde” eller ”muslim” er en måte å ekskludere mennesker på, selv om det i utgangspunktet ikke behøver å være slik ment. Jo Benkow var først og fremst politiker. Det samme er Hadja Tadjik, Knut Arild Hareide og Shoaib Sultan. Eventuell religiøs tilhørighet og seksuelle legning får være en privatsak. Det er særlig viktig å ha i mente vis a vis mennesker med asiatisk utseende; vi kategoriserer dem automatisk som noe forskjellig fra oss selv og – hva verre er – setter dem i en religiøs bås. Hvilket vi ikke ville ha gjort med våre egne. Her er det yrke, inntekt, politisk ståsted som fanger nysgjerrigheten. Det bør vi huske neste gang vi ønsker å ekskludere mennesker ved å tillegge dem en religion de kanskje ikke bekjenner seg til.

Forbudet mot utendørs overnatting kommer som en lettelse for alle som må ta jobben med å rydde opp etter tiggere. Eller andre som ønsker å benytte seg av Oslos grøntarealer uten å måtte vasse i søppel og avføring.

Byrådet i Oslo har (omsider) fattet et vedtak om forbud mot utendørs overnatting, biler inkludert. Av dem som stemte i mot forslaget var mitt eget foretrukne parti, Miljøpartiet de Grønne (MDG). ”Dette er ikke noen annet enn stigmatisering av den svakeste gruppen i Norge” uttalte Harald A. Nissen, nasjonal talsperson og bystyremedlem, i denne forbindelse. Det har han etter min mening både rett og urett i. Forbudet kommer som følge av (rumenske) tiggere, særlig romfolk, som slår leir i parker og bakgårder. Sånn sett kunne forbudet vært direkte rettet mot romfolk, hvilket man ikke kan gjøre, for da ville det bli oppfattet som diskriminerende. Men de er altså ikke norske. De er et annet lands problem. Deriblant Romania, som også har fått EU-midler til tiltak rettet mot romfolk.

Når rumenske tiggerfølger slår rot i en park eller et annet utendørs område, hindrer de samtidig andre i å kunne benytte seg av området. Det følger også søppel og ekskrementer med dem. Botanisk hage på Tøyen har f eks måttet holde stengt for å rydde opp etter dem. Selv har jeg passert fredete skogsområder som tiggerne nylig har forlatt. Det ligger så mye søppel etter dem at jeg ikke vil nøle med å kalle det for miljøkriminalitet. At man kommer fra Romania for å tigge i Norge skal ikke frita noen for å oppføre seg som folk. Det innebærer blant annet å oppsøke et offentlig toalett og ikke gjøre sitt fornødne der det måtte passe dem. Som hundeeier er jeg forpliktet til å ta opp ekskrementene etter ham. Det samme burde gjelde mennesker. For hvor ekkelt er det ikke at barn tråkker oppi dritten?

Forbudet mot utendørs overnatting kommer derfor også som en lettelse for alle som må ta jobben med å rydde opp etter tiggere. Eller andre som ønsker å benytte seg av Oslos grøntarealer uten å måtte vasse i søppel og avføring. Jeg tror ikke noen vil bli arrestert for å duppe av på en benk i en park. Det er de som slår rot og ikke rydder opp etter seg man vil til livs. Med andre ord en slaks Rusken satt i system. Det bør vi alle være glade for.

Interessen for dyr og dyrs velferd har medført et økende antall henvendelser til forvaltningen og til politisk ansvarlige myndigheter. Dette har ført til at dyrevelferd i langt større grad enn tidligere er blitt satt på den politiske dagsorden.

Ap’s landsmøte vedtok nylig å gå inn for en avvikling av pelsdyrnæringen. En av grunnene var blant annet økt fokus på dyrevelferd, hvilken også nedfelt i St.meld. nr. 12 (2002-2003) Om dyrehold og dyrevelferd. Denne omhandler imidlertid ikke bare pelsdyr, men dyrehold generelt, og burde være interessant lesning for alle som er opptatt av dyr, selv om det bare måtte være for å spise dem.

I disse dager skal årets landbruksoppgjør hales i land. Et oppgjør som forsøksvis skal forene bondens ønske om mest mulig lønn for (å si det litt forenklet) minst mulig arbeidsinnsats, forbrukernes ønske om mest mulig kjøtt til lavest mulig pris, samt regjeringens ønske om å øke matvareproduksjonen i Norge. Midt oppi denne interessekonflikten står Dagros og Nasse Nøff i trange binger og bås, uten mulighet for verken å se dagslys eller bevege seg fritt. De blir omtalt som produksjonsmidler i en kjøttproduksjon der lønnsomhet står sentralt. Denne tingliggjøringen av dyr bidrar til å fjerne fokus fra lidelser, stress, sykdom og ulykker som følge av slett (høyeffektivt) dyrehold.

Stortingsmeldingen om dyrehold bidrar i denne sammenheng til et fokus på velferd også for de dyrene vi spiser. Det er interessant å merke seg hva Landbruksdepartementet selv skriver: Interessen for dyr og dyrs velferd har medført et økende antall henvendelser til forvaltningen og til politisk ansvarlige myndigheter. Dette har ført til at dyrevelferd i langt større grad enn tidligere er blitt satt på den politiske dagsorden. Detaljnivået i henvendelsene er omfattende. Dette viser at det nytter å bry seg. Gjennom blant annet sosiale medier har alle og enhver fått en unik mulighet til selv å kunne bidra til å påvirke norsk politikk. Landbruksoppgjør er i så måte ikke noe som lenger bare angår bondeorganisasjonene og Staten, men også en arena for dyrevernere og forbrukere som heller vil ha mindre, men ”lykkeligere” kjøtt.

Av de tiltakene som Landbruksdepartementet går inn for ertiltak som skal redusere antall branner i driftsbygninger med husdyr i Norge. Et av tiltakene er pålegg om brannvarslingsanlegg i bygninger som har over et visst antall husdyr. Jeg for min del trodde faktisk at brannvarslingsanlegg i bygninger der husdyr står innesperret var påbudt i et så høyteknologisk land som Norge. Vi hører altfor ofte om husdyr som brenner inne. Kunne et brannvarslingsanlegg ha reddet dem?

Landbruksdepartementet refererer også til senere tids forskning som viser at storfe har en sterk preferanse for å ligge på mykt underlag når anledningen er til stede. Blant annet vil leddlidelser vil avta. Mykt liggeunderlag for kyr må derfor anses som det fremste velferdstiltak som kan gjøres for storfe innenfor dagens driftsform. Det foreligger imidlertid ikke sikre tall for hvor mange båsplasser som pr i dag har slike underlag, men det kan anslås inntil 10 %. Med andre ord lever (over) nitti prosent av kyrne våre under uslere vilkår enn de med dagens viten burde gjøre.

Selv er jeg av dem som etter den senere tids matskandaler - og derved økt fokus på hva det er vi egentlig putter i munnen - ikke lenger ukritisk vil kjøpe billigst mulig. Kjøttdeig er ikke lenger bare kjøttdeig. Både innhold og produksjonsmetoder varierer. Dersom den billigste kjøttdeigen stammer fra en stresset, skitten ku, vil ikke jeg ha den. Da foretrekker jeg å spise mindre kjøttdeig og heller betale mer de (få) gangene jeg spiser den. I denne forbindelse burde vi som forbrukere også stille spørsmål ved hva som ligger i begrepet ”frittgående høne”. Hvordan foregår egentlig egg- og kyllingproduksjonen?

Regjeringen går inn for at 15 pst av jordbruket skal drives etter økologiske prinsipper. Hva innebærer dette? Og på hvilken måte skiller økologisk landbruk seg fra tradisjonelt landbruk? Landbruksdepartementet har skrevet følgende:

”Økologisk produksjon bygger på en filosofi som omfatter økologiske, økonomiske og sosiale sider ved land- og havbruk, i lokalt og globalt perspektiv. Produksjonen skal være bærekraftig og i størst mulig grad basert på lokale og fornybare ressurser. Naturen betraktes som en helhet, og det er viktig å tilstrebe god balanse i hele økosystemet. Viktige målsettinger er å forvalte naturressurser slik at skadelige effekter på miljøet kan unngås, sikre mest mulig resirkulering av næringsstoffer og ivareta det genetisk mangfold og artsrikdommen. Husdyrenes velferd står sentralt, og det er et uttalt mål å skape et miljø som tilgodeser dyrenes naturlige atferd og behov. Det økologiske landbruket legger til grunn en forståelse av dyrevelferd der det legges stor vekt på artenes naturlige atferd. Driftsforholdene skal ta hensyn til dyrenes egenart og det er et mål i seg selv at eksempelvis griser og høner får leve på henholdsvis grisers og høners vis, og slik utfolde sitt potensial. Kunnskap og respekt for dyrenes egenart regnes som en forutsetning for økologisk husdyrhold.”

Dersom vi skal ta dyrevelferd på alvor, er 15 pst et altfor beskjedent mål. Målsettingen burde ha vært 100 pst med tanke på at det er levende liv det gjelder. I så måte bør vi gå inn for å kanalisere landbruksstøtten til bønder som vil drive økologisk og la være å gi landbruksstøtte til bønder som foretrekker (insistere på) å drive tradisjonelt. På den måten kan samfunnet bruke både pisk og gulrot for at husdyrene våre skal få leve optimalt den tiden de lever. Såpass humane bør vi være.

17. mai er en dag åpen for alle, uansett religion, politisk ståsted, nasjonalitet og hudfarge.

I motsetning til julefeiringen – som jo er en religiøs høytid, basert på den kristne tro og lære og i sin natur derfor ekskluderende i forhold til andre religioner og ateister – er 17. mai en dag som hever seg over både det religiøse og politiske. 17. mai er derfor en dag åpen for alle, uansett religion, politisk ståsted, nasjonalitet og hudfarge. Det er bare å iføre seg finstasen, finne frem et (norsk?) flagg og strømme ut i gaten for å delta i festlighetene.

17. mai, slik vi feirer dagen i dag, med barnetog og paradering foran slottet, er imidlertid ingen gammel tradisjon. På begynnelsen av 1900-tallet var 17. mai fremdeles borgerskapets dag. Arbeiderbarna gikk i tog den 1. mai. Borgerskapets barn var heller ikke iført bunad, som ble regnet som bondsk, de ble kledd i matrosdress. Først etter at 1. mai mistet sin funksjon som barnetog og 17. mai overtok som en upolitisk markering av Norges grunnlov, ble det mer attraktivt for borgerskapet å spore sine aner tilbake til en passende norsk bygd, fortrinnsvis den med den flotteste bunaden, behengt med sølv for en hel liten formue. Telemark er i så måte opphav til tre fjerdedeler av alle nordmenn (norsker).

I og med at Oslos vestkantfruer uten blygsel kan paradere gatene 17. mai iført bunader fra steder de selv ikke har noen tilknytning til, må det etter min mening også være helt greit at ikke-etniske nordmenn med opphav et annet sted i verden også kan få vise frem sine lands nasjonaldrakter eller særegne plagg. For et par år tilbake var det også en diskusjon i Oslo om hvorvidt utenlandske barn skulle kunne få ha med seg andre lands flagg i barnetoget. Det ble ikke lagt ned noe forbud, men en oppfordring om (kun) å hedre det norske flagget akkurat denne dagen. Dette til tross for at internasjonale skoler, bl a i Stavanger, alltid har tillatt andre nasjoners flagg deltakelse i barnetoget.

Til forskjell fra mer totalitære land, som f eks Russland, Kina og Nord-Korea, der nasjonaldagen er preget av militærparader og streng koreografi, er Norges grunnlovsdag en langt mer uryddig affære, med barnetog, der ingen går i takt, og til dels amatørmessig korpsmusikk. Men ingen later til å bry seg med det. For det er den umiddelbare glede som gjelder. Senere på dagen er det potetløp og sekkeløp og annen moro myntet på lekne barn i alle aldere. Menyen er enkel; vi spiser pølser og is og drikker brus. Det blir som et gedigent barneselskap, der også vanligvis kjedelige (blaserte) voksne kan slå seg løs og bli som barn igjen. Pølsene er også blitt mer verdensvante: Choritzo for de finkulturelle og velsignede kyllingpølser for muslimer og barn hvis mødre har sykelig angst for kalorier.

I så måte er 17. mai blitt en dag der ulikhet kan forenes om en felles verdi: Demokratiet. Vi glemmer motsetningene og åpner for en fellesskapsfølelse, uansett alder, nasjonalitet og politisk ståsted. 17. mai er derfor en dag som viser at hver dag ellers i året også kan tuftes på det grunnleggende i 17.mai-feiringen: Frihet. I betydning frihet for alle innenfor de demokratiske spillereglene.