ANNONSE
OVASJON3

PROTEST: Leder av Arbeidsforeningen i Miljøtransport, Per Johannesen, og oppsagte renovasjonsarbeidere demonstrerte utenfor Rådhuset i Oslo under streiken i 1997. FOTO: PAAL AUDESTAD.

Vis bildetekst

27-10-2016

Resirkulert søppelpolitikk

Søppelbergene er i ferd med å forsvinne i Oslo. Men politikken som skapte dem, blir ikke skrotet.

Oslo-folk kommer til å huske høsten 2016 som søppelhøsten. I portrom, dunker og konteinere har posene med avfall hopet seg opp. Rotter har kost seg og ynglet. Det eneste lyspunktet har vært at krisen ikke kom midt på sommeren. Dermed har man i det minste unngått at fluer og larver har benyttet anledningen til å boltre seg.

Det begynner å roe seg, nå. Men jobben med å fjerne søppelbergene har ikke gått av seg selv. Ansatte forteller om vanvittige forhold. De har holdt på nesten døgnet rundt for å få bukt med problemet.

Selskapet som har vunnet anbudet om Oslo-søpla, Veireno, ble politianmeldt etter at Arbeidstilsynet fant arbeidslister i selskapets virksomhet i Vestfold som like gjerne kunne vært skrevet av Charles Dickens: En ansatt jobbet fra klokka 05.00 om morgenen til 23.00 om kvelden, altså 18 timer i strekk. 16,5 av dette ble regnet som arbeidstid. Dagen etter begynte han på jobb 06.00, etter kun 7 timer fri, og jobbet til 19.30, altså til sammen 13 timer og 30 minutter. Deretter jobbet han i 17 timer og 30 minutter, fra 06.00 til 23.30. Også resten av uka jobbet han overtid hver dag, uten tilstrekkelig hvile mellom vaktene, slik NRK refererer det. I Oslo har Transportarbeiderforbundet slått alarm om vakter på mellom 12 og 14 timer. I noen tilfeller så lange som 18 timer. Tillitsvalgte har fortalt at de ansatte trues og presses til å jobbe overtid.

Eieren av Veireno, Jonny Enger, sier han er overrasket over anmeldelsene. Han avviser at noen presses til overtid. Uansett hva som er sannheten om renovasjonsarbeiderne i Engers eget selskap, har han i alle fall grunn til å være fornøyd på egne vegne. I fjor tok han ut et utbytte på åtte millioner kroner. Tidligere har Dagsavisen skrevet at han har en hytte på Hafjells «Beverly Hills» for 20 millioner kroner, og at han for tida selger eneboligen på Nordstrand for 37 millioner kroner.

Les også: Jonny Enger tjener rått på Oslos søppel

Anbudet Veireno har vunnet i Oslo, er på 420 millioner kroner. En god del av disse millionene, som altså er kommunale renovasjonsavgifter betalt inn av Oslos borgere, kommer til å havne på Engers konto. Få av dem havner i lommene på arbeiderne i firmaet hans. En av grunnene til at anbudet ble vunnet, er nemlig at Veireno har satt en annen timelønn for de ansatte enn det konkurrentene opererte med. Veireno mener nemlig at de kan følge en godstariff framfor miljøoverenskomsten som de andre selskapene følger. Ifølge Fagbladet fikk ansatte i Vestfold redusert timelønna med 35 kroner og ble tilbudt 158 kroner timen da Veireno overtok. For å få jobben gjort i Oslo, har Veireno hentet inn arbeidskraft fra Romania.

Privatiseringen av renovasjonstjeneste i Oslo kommune er gammelt nytt. Endringene kom med Høyre-byrådets privatiseringsbonanza på 90-tallet. Alt skulle ut på anbud, med unntak for skolenes og sykehusenes primæroppgaver. I stedet for å kalle det privatisering, brukte man uttrykket konkurranseutsetting. Trinn én besto i å skille ut de kommunale tjenestene som egne selskap. Deretter ble tjenestene lagt ut på anbud, altså konkurranseutsatt. I Oslo fikk 139 renovasjonsarbeidere sparken da det tidligere kommunale selskapet Miljøtransport mistet kontrakten med kommunen. Det nyttet ikke med streiker og protester.

Nå er det gjengs at nye operatører overtar diverse tjenester med jevne og ujevne mellomrom, med små og store overgangsproblemer og mer eller mindre massive oppsigelser. Det bør være en tankevekker at det har vært så store problemer i høst. Det er få ting som er så synlig som søppel som ikke blir hentet. Hvordan står det egentlig til på sykehjemmene, i barnevernet, i hjemmehjelpen?

Da Arbeiderpartiet startet sin privatiseringsdebatt, anbefalte moderniseringsideologen Einar Førde gammeldags dogmatikk på visse felt. Han avviste alle forsøk på privatisering av grunnleggende behov som vann, energi, kloakk, renovasjon og kommunikasjon. Dette var i 1988. I 2003 blåste Ap-leder Jens Stoltenberg til ny kamp mot en privatisering som hadde gått for langt. Men da var det for sent. I løpet av de femten årene som hadde gått, hadde konkurranseutsetting og privatisering blitt normalt i Kommune-Norge. Ikke over natta, men sakte og gradvis.

Einar Førde advarte mot at privatisering kunne være frihetsinnskrenkende for svake grupper. Fagbevegelsen og venstresiden har gjentatte ganger pekt på det samme. I realiteten er det ikke så mye annet å konkurrere om enn de ansattes arbeids-, lønns- og pensjonsvilkår. Eierne av de profittsterke velferdsfirmaene høster pene gevinster av skattebetalernes penger.

Privatiseringen av renovasjonssektoren skjedde ikke over natta, den kom litt etter litt over mange år. Det er verdt å merke seg at jernbanesektoren nå rigges for framtidig privatisering og konkurranseutsetting. Når samferdselsminister Ketil Solvik-Olsen kaller dette for «en omgruppering av ansvaret», er det som et ekko av Høyre-politikerne i Oslo på 90 tallet da de avviste at renovasjonstjenestene ble privatisert.

Selv om søppel og resirkulering hører godt sammen, er det ingen grunn til å resirkulere den logikken som ble brukt for å privatisere renovasjonstjenestene.


"nyemeninger"

Se også

Blir du med i debatten ?

Vi ønsker at Nye Meninger skal være en plattform for opplyst og engasjert debatt. Vær saklig og unngå personangrep. Overtramp vil føre til sletting og kan føre til utestenging. Les mer om retningslinjene våre her!