«Kongens Person er hellig; han kan ikke lastes, eller anklages»
Norges Grunnlov.
På samme måte som det er et ritual at kongen forestår den høytidelige åpningen av Stortinget, er det et ritual at Stortinget minst en gang hvert fjerde år diskuterer innføringen av republikk, et forslag som så blir iskaldt avvist av et stort flertall av representantene. Men debattene forut for disse voteringene er alltid interessante. De er sjeldent gode eksempler på at føleri og sirkelargumentasjon trumfer prinsipiell tenkning og rene faktaopplysninger.
I går hadde to nye elementer kommet inn i republikanersaken. SV sto ikke lenger alene, men hadde fått selskap av fire Ap-representanter. Og forslaget var ikke lenger å innføre republikk nå, men å sette i gang arbeidet med å utrede republikk som styreform i Norge. Stortinget pleier ellers å være over gjennomsnittet glad i utredninger, så i utgangspunktet burde dette styrke mulighetene for flertall. Kanskje særlig når vi vet at 40 prosent av representantene egentlig er republikanere, men at partipisken er på kongehusets side i dette spørsmålet.
Å utrede republikk i Norge, det er fali‘ det. Ifølge Arbeiderpartiets Martin Kolberg vil en slik utredning «destabilisere vår demokratiske forståelse». Intet mindre. Hva Kolberg mener med dette, fikk vi ikke vite i går. For da Snorre Valen fra SV lurte på hva dette egentlig betyr, ble Kolberg like godt sittende på plassen sin uten å be om ordet. Destabiliseringen av den demokratiske forståelsen er derfor foreløpig et mysterium. En annen sak er at alle tidligere forslag om republikk er blitt stemt ned fordi statsformen er for dårlig utredet. At de samme representantene som har ment det, nå stemmer ned en utredning, er ganske fantastisk.
Et annet argument for å bevare det norske monarkiet, er at det er veldig demokratisk. Folket stemte jo massivt for monarki i 1905. Ferdig snakka. Det er minst tre problemer som dukker opp her:
For det første begynner det å bli en stund siden 1905. På andre områder i samfunnet går ikke politikere av veien for å endre på lover som er over hundre år gamle.
For det andre stemte vi ikke over statsform i 1905. Spørsmålet til velgerne i folkeavstemningen var om de ønsket at Stortinget skulle be regjeringen om å oppfordre prins Carl av Danmark til å bli konge av Norge. Temaet statsform var ikke nevnt med ett ord på stemmeseddelen. Valget av Carl, senere Haakon VII, hang også nøye sammen med at Norge som ny og skjør stat trengte allianser med de europeiske maktelitene. Prins Carl var et kinderegg. Han var dansk, kona var i slekt med den engelske kongefamilien, og på toppen av det hele hadde de allerede en fiks ferdig tronarving på rede hånd.
For det tredje ble halvparten av befolkningen nektet å stemme. Det er forhåpentligvis de fleste klar over nå i stemmrettsåret 2013. Av denne halvparten gikk 75 prosent til urnene. Da er vi nede i 37,5 prosent av folket. Og av disse 37,5 prosentene stemte 78,9 prosent for prins Carl. Det gir en oppslutning på 29,6 prosent. Slett ikke verst, men det er ikke et rungende og begeistret folkelig mandat. Et tilleggsmoment var da, som nå, at republikk ikke forelå som et reelt alternativ. Det var ikke utredet den gang heller. Spørsmålet var rett og slett ja eller nei til prins Carl.
Monarkiets forsvarere gjentar også at kongen ikke har formell politisk makt. Det er riktig, i alle fall nesten. Men kongen har makt. Og den makten går i arv. For eksempel har kongen uformell makt fordi han setter dagsorden, blir lyttet til og fungerer som rettesnor. Også for Stortingets egne monarkitilhengere. Da Hans Olav Syversen fra KrF med stort alvor skulle argumentere for monarkiet i mai 2010, for eksempel, brukte han to sterke sannhetsvitner for å understreke hvor viktig denne styreformen er for Norge. Det ene sannhetsvitnet var kongen, som ble sitert på at monarkiet er viktig særlig i krisetider. Det andre sannhetsvitnet var kronprinsen, som sa at «det kan i hvert fall være godt i en tid med mye skifter og en stor informasjonsstrøm». I den norske monarkidebatten er det altså fullt mulig å argumentere for at kongen er uten politisk innflytelse det ene øyeblikket, for så å sitere ham ordrett fra Stortingets talerstol for å understreke poenget i det neste øyeblikket. Og det uten å bli svimmel.
Gårsdagens ordskifte var over på godt under en halvtime og gikk langs de samme linjene. I tillegg til argumentene over hørte vi også den gamle kjenningen om hvor samlende kongehuset er. Det er det sikkert, for all del. Men betydningen bør ikke overdrives. Det som først og fremst er limet i det norske samfunnet er høy grad av tillit, stor oppslutning om grunnverdiene våre og utbredt økonomisk likhet. Den norske fellesskapsfølelsen er sterk og går helt sikkert ikke i oppløsning av at vi endrer statsform. Hvis nasjonen ikke hadde tålt konflikter og motsetninger, hadde det vært ute med oss for lenge siden. Ingen konge kunne gjort noe med det.
Oppsummert kan vi si at Stortingets syn på statsform er som følger: Vi kan ikke bytte fordi det ikke er utredet. Og vi kan ikke utrede det fordi det ville destabilisere vår demokratiske forståelse. En demokratisk forståelse som får oss til å tro at vi er bundet av stemmene til under 30 prosent av den voksne befolkningen, avgitt for over hundre år siden, endatil i et spørsmål som strengt tatt handlet om noe annet. Til sist virker dagens system samlende, det føler i hvert fall mange, tror vi. Dessuten er det kjekt å ha i kriser, for det har kongen sagt.