Debatt

Renessansemannen

Går det bedre nå? Eller var alt bedre før?

Dette er et debattinnlegg som gir uttrykk for skribentens holdninger og meninger. Du kan sende inn debattinnlegg til debatt@dagsavisen.no.

Det er et av de vanligste spørsmålene jeg får når folk setter i gang en samtale om Afrika. Jeg parerer hver gang med at det ikke er så lett å si om nærmere en milliard mennesker, om verdens nest største kontinent, om 54 stater (og to territorier med uavklart status). Det går selvsagt bedre en hel rekke steder, og lukt inn i helheimen noen andre steder. I mange land går det bedre for mange, mens andre ikke har det så bra.

Sist uke var Sør-Afrikas tidligere president Thabo Mbeki på besøk i Norge, blant annet på «Oslosenteret for fred og menneskerettigheter». For mange er Mbeki mest kjent som mannen som skulle fylle Nelson Mandelas sko – og ikke klarte det helt. Men Mbeki, som har brukt mye av tida etter at han gikk av som president i 2008 på å fly mellom afrikanske hovedsteder i diplomatiske ærend, er også mannen bak termen den Afrikanske renessansen, og var en pådriver da Organisasjonen for Afrikansk Enhet (OAE) ble til den Afrikanske Union (AU) i 2001. Mbekis renessanse var en drøm om at Afrika i et nytt årtusen skulle reise seg, bli mer stolt og selvsikker, kaste av seg tidligere tiders lenker en gang for alle. For å få til dette, skulle man sørge for større integrasjon på kontinentet, derav den nye Unionen. Og et nytt økonomisk partnerskap, New Economic Partnership for African Development (NEPAD)

15 år senere flyr han fortsatt opp og ned på kontinentet. Blant annet er han spesialutsending til Sudan, der flere uløste konflikter fortsatt herjer. AU sitter baktungt i Etiopias hovedstad Addis Abeba og NEPAD har kollapset. Men i Oslo ville han snakke demokrati. Akkurat på dette feltet har indikatorene lenge pekt riktig vei i Afrika. Det er rundt femti år siden store deler av kontinentet ble uavhengig. I løpet av den tida har vi sett kriger og kupp, men også sterk vekst og demokratisering. Det siste har for det meste funnet sted de siste 25 årene. Og på tross av noen tilbakeslag, har en langt større andel av kontinentets befolkning mulighet til å stemme nå enn tidligere.

Mbeki fikk i løpet av Oslo-besøket også tid til å svare på spørsmålet «går det bedre i Sør-Afrika nå?» Som med resten av kontinentet er det heller ikke for Sør-Afrika lett å stille noen diagnose. Samtidig er det fortsatt ingen grunn til å være nostalgisk på vegne av den gamle apartheidstaten. Denne var både brutal og lite demokratisk. Den leverte ikke for majoritetsbefolkningen og den drev kostbare kriger i flere naboland. Man kan selvsagt diskutere om det i et nytt Sør-Afrika har gått så bra som det var forutsetninger for. Her har Mbeki selv mye av ansvaret. Han var med på å utforme avtalen som gjorde slutt på apartheid, han var med på å planlegge den økonomiske politikken, han var visepresident og så president. Som president ble han oppfattet som visjonær, men litt fjern. Etter hvert tvang hans eget parti, African National Congress (ANC), ham til å trekke seg. Mbeki, sosialøkonom av utdannelse, leverte ikke på et viktig område som sosial utjevning. Samtidig rotet han seg inn i kontroverser over Sør-Afrikas HIV/Aids-epidemi og over Zimbabwe. Mbekis arv er et Sør-Afrika med mer ulikhet enn noensinne, og et regjeringsparti med store problemer.

Har det så blitt bedre eller dårligere i Afrika? Eller i Sør-Afrika? Svaret er at det er blitt annerledes. Det har lite for seg å sammenholde en kolonistat hvor de få har makta opp mot dagens mer eller mindre demokratiske stater. Det er ikke mulig å sammenligne Afrika 1960 med Afrika 1990, og i hvert fall ikke Afrika 2016. Og Sør-Afrika er ikke Zimbabwe, eller Somalia, Nigeria er ikke Algerie. Utviklingen på kontinentet er minst like mangslungen og kaotisk som utviklingen på andre kontinent, og det er flere prosesser som skjer på en gang. Noen renessanse har vi ikke fått siden årtusenskiftet. Det har vært en økonomisk, dog ujevn, vekst i de fleste land. Det er også nå langt vanligere å kunne lese og skrive og å ha universitetsutdannelse. Slike ting utgjør en vesentlig forskjell på Afrika 2016 og Afrika 1990. Det utgjør en verden av forskjell til Afrika 1960.

For tretti år siden satt Mbeki i eksil i Zambias hovedstad Lusaka og forberedte mindretallsstyrets fall i hjemlandet. Noen ganger kom de fra ANCs Lusaka-kontor på besøk hos oss i Luanda, hovedstaden i nabolandet Angola. Det var en verden av krig og spioner, og et politisk spill som holdt en hel region tilbake. Det er absolutt ingen tvil om at på tross av at man fortsatt har autoritære regimer som det i Angola og Zimbabwe, går mye bedre i dag enn på den tida dette var frontlinjestatene mot apartheid. Krig er ikke bra, og selv om de fortsatt herjer kontinentet, er de blitt færre. Gjennom opprettelsen av AU har man også fått et rammeverk for konfliktløsning og intervensjon. I teorien, det gjenstår litt i praksis.

Jeg så Mbeki tale 15 år etter oppholdet i Luanda, da i Durban i Sør-Afrika, hvor jeg studerte. Allerede da var mange av mine medstudenter kritiske, de kom med spredte tilrop til presidenten. Den første generasjonen med sørafrikanske studenter som tok det som en selvfølge å sitte i samme klasserom. Enda 15 år senere er Sør-Afrikas universitet og høyskoler åsted for massive studentprotester. De høye semesteravgiftene er en direkte hindring for sosial utjevning. Men på tross av slike protester, på tross av skandalene som dagens president Jacob Zuma har viklet seg inn i, er både universitetssystemet og det politiske systemet nå rigget for at alle kan delta, i teorien. Selv om det gjenstår litt i praksis. Det er faktisk et ikke så lite framskritt.

Mer fra: Debatt