Når Frelsesarmeen reklamerer med suppe, såpe og frelse i 125 år, er det med god grunn. Frelsen står i sentrum, og ideologien bygger på en tanke om at mennesket har tre grunnleggende behov: det fysiske (suppe), verdighet og selvrespekt (såpe) og guds kjærlighet gjennom Jesus (frelse). Det unike med Frelsesarmeen er at den vokste frem som en egen kirke, på siden av statskirker og de rådende kirkesamfunn i England, USA og andre vestlige land. Gjennom uniformer, sanger, ritualer og sterke sosial bånd klarer armeen å skape lojalitet hos sine medlemmer og soldater, som det heter.
Frelsesarmeen er tydeligere i sitt kristne budskap enn sine kolleger på feltet. De har ikke omskrevet sitt grunnsyn for å tilpasse seg markedet og giverne som andre aktører. Armeen er en gjennomført kristen bedrift med «felleskristne bekjennelser» i sentrum av sitt arbeid, med frelse og helliggjørelse som sentrale begreper. Den hevder fortsatt at «forkynnelse og nestekjærlighet er to sider av samme sak». Selv om andre aktører har tilpasset seg et moderne publikum, er like fullt forkynnelse og tro en del av hverdagen. Hos dominerende aktører som Evangeliesenteret, Blå Kors, Kirkens Bymisjon, Actis, Kirkens Sosialtjeneste og andre er fortsatt bibel og forkynnelse av Gud bærende elementer. Forkynnelse og frelseer byttet ut med varme og raushet, og gjerningsmisjon med lavterskel.Vekkelse er erstattet med verdighet.
De religiøse bevegelsene skal ha deler av æren for fremveksten av sosialt arbeid. Aktørenes engasjement og erfaring har vært avgjørende for utviklingen av feltet. Det er likevel grunn til å hevde at myndighetene bør stille strengere krav til livssynsfrihet innen omsorg. Frelsesarmeens syn på homofili har skapt mange debatter, som da TV2 kunne fortelle at Are Veraas ble forhindret fra å bli korpssekretær i Frelsesarmeen fordi han var homofil. Talsmann Andrew Hannevik forklarte at Frelsesarmeen mener samliv må være basert på at mann og kvinne lever i ekteskap, og at synet er basert på «Frelsesarmeens forståelse av Bibelen, og det er de samme reglene som gjelder for Frelsesarmeen i 126 land».
Flere kjendiser trakk seg fra arrangementer denne vinteren på grunn av disse holdningene, og Rosenborg Ballklub kuttet pengestøtte.Det er grunn til å hevde at staten og kommune-Norge burde vurdert å gjøre det samme. Frelsesarmeen er en milliardbedrift og en av de største tilskuddsmottakerne, og det gir myndighetene full anledning til å gi signaler om hva som er akseptabel personalpolitikk. Man kan ikke forby tro eller ideologi, selv når den diskriminerer eller bryter med sunn fornuft. Men staten bør definere det som uaktuelt å finansiere virksomheter som aktivt diskriminerer på grunnlag av legning eller etnisitet.
Synet på homofili er et eksempel på hvordan religion eller overtro lett kommer i konflikt med samfunnet forøvrig, derforer det betenkelig at mye av arbeidet med ruslidelser overlates til troens domene. Tilskudd bør fordeles etter rasjonelle krav til resultat og forskningsbasert tilnærming, og det sentrale hjelpearbeidet må baseres på etterprøvbare metoder og rasjonelle verktøy. Det behøver ikke være noe galt i å tro på Bibelen, men noen rasjonell medisinsk behandlingskilde er den ikke. Også interesseorganisasjoner er preget av religion.
Paraplyorganisasjonen Actis har en rekke kristne foreninger som medlemmer, og det er deres budskap som stadig kommer til uttrykk i organisasjonens arbeid. Et av medlemmene er Norsk helse- og avholdsforbund, som har bakgrunn fra syvendedagsadventistenes tenkning og promoterer «tillit til Gud» som et av svarene på en god helse, på linje med sollys og vann. Sammen med Arne Johannessen i Actis-styret sitter ledere fra Blå Kors (Jan Elverum), Frelsesarmeen (Knut Haugsvær), Juvente, IOGT og andre kristne organisasjoner. En vesentlig andel av medlemsorganisasjonene er også religiøse. Det Hvite Bånd, Juvente, Frelsesarmeen, Det norske Totalavholdsselskap, Blå Kors, IOGT, JUBA og Norsk helse- og avholdsforbund har kristne vedtekter eller tydelige religiøse røtter.
Den moderne og organiserte omsorgsindustrien i Norge startet med Kirkens Bymisjon og Frelsesarmeen. Sistnevnte oppsto i London i 1878, da ekteparet William og Catherine Booth endret navnet på sin vekkelsesbevegelse fra Christian Mission til Frelsesarmeen. Bymisjonen startet også som en vekkelsesbevegelse, i 1855 under navnet Foreningen for indre Mission i Kristiania, og senere Oslo Indremisjon. Dagens navn kom først i 1985, og Blå Kors, Indremisjonsbevegelsen og KFUM springer ut fra Kirkens Bymisjon. Et sentralt aspekt i dannelsen av disse organisasjonene var forkynnelse og misjonsarbeid, og omsorg var et middel i arbeidet med å spre kristen tro. Matutdelingen var et helt konkret verktøy for å spre gudstro til de fattige. «Fattigpleie», «gatemisjon», utdeling av bibler og søndagsskoler var blant virkemidlene. Forkynnelse og omsorg var to sider av samme sak.
I takt med økende massefattigdom på 1800-tallet dukket det opp sosiale ildsjeler og religiøst motiverte foreninger, ogdet var kristne organisasjoner som først utviklet institusjoner for rusavhengige. Et av de første var et «kursted for alkoholikere», startet av Blå Kors i 1909.Målet er fortsatt det samme: «å hjelpe rusavhengige, utbre den rusfrie livsstilen og formidle det kristne budskapet gjennom ord og handlinger».
Felles for de religiøse organisasjonene er at de stammer fra en annen æra. Ikke bare var rusmidlene annerledes på 1800-tallet, fattigdommen var også av en helt annen art. Når kristne grupper samlet inn penger til mat, dekket de helt konkrete behov. I 1868 hevdet Eilert Sundt at 17 prosent av Kristianias innbyggere var fattige. Sykdommer florerte, og enkelte hadde ikke mat på bordet. Hjemløse, tiggere og prostituerte hadde ingen velferdsstat å få hjelp fra. Storbyene opplevde en eksplosiv befolkningsvekst. Når vi kaller noen fattige i dag, er det relativt og indirekte, og det er heldigvis få som opplever ikke å ha sko på beina eller mat på bordet. Derfor kan organisasjonene risikere å bomme i arbeidet fordi de fortsatt er sterkt opptatt av matutdelinger, klær og forkynnelse.
Verden går fremover, også på omsorgsfeltet. Vi er på vei bort fra den religiøst funderte omsorgsbransjen og på vei inn i en fremtid der nye premisser legger føringer for arbeidet med dem som faller utenfor. Det sekulære samfunnet tvinger frem nye måter å møte utfordringene på. Forskning gir oss kunnskap og metodikk, som gjerne står i motsetning til de forrige århundrers tilnærminger. Noe spissformulert kan vi si at bønn som metode har tapt terreng. Den industrielle revolusjon var også startskuddet til en eksplosjon av sosial nød, som førte til synlige ansamlinger av hverdagslidelse. På bakgrunn av dette oppsto en rekke organisasjoner og prosjekter rettet mot omsorg for fattige.
Når samfunnsutviklingen generelt beveger seg i rasjonell retning, kan man spørre seg hvorfor motstanden mot nye metoder og ideer i det sosiale arbeidet fortsatt står sterkt. For hvert teologisk baserte tiltak som forsvinner, får vi i stedet en ny begrunnet med ideologi – begrunnet i troen på hva som er rett og galt. I stedet for å fundere behandling og sosialt arbeid på forskning og kunnskap har vi erstattet gammel overtro med ny. Kanskje er det så enkelt som at vi henfaller til ideologi i troens bortfall. Det kan synes som om de troende i dag består av sosionomer, miljøarbeidere og vernepleiere. Kanskje har de som skulle erstatte religiøsiteten, i stedet kopiert dens modell og hangen til å forkynne Den rette lære. Men om vi først skal tro, er det nettopp på at det ikke finnes en fasit.
Det som skiller dagens omsorgsarbeid fra fortidens, er en noe svakere vektlegging av religiøse metoder. Det som like fullt består, er troen på at det finnes en fasit, en endelig løsning. Dette er en direkte arv fra den sosiale misjoneringen og ideen om frelse. Men det som idag omtales som «evidensbasert» eller «faglig» er i stor grad basert på ideologisk overbevisning. I realiteten er mye av det sosiale arbeidet basert på tro, men i en ny og mer tidsriktig bekledning. Arbeidet med rusavhengige verken overvåkes eller etterprøves i tilstrekkelig grad. Det er denne offentlige unnfallenheten som gjør det mulig for de ideelle aktørene å praktisere det vi ellers ville kalt kvakksalveri og juks.