Annonse
Annonse
Annons
Annonse

Reiel Folven

Viser innlegg | Se kommentarer (186)

Påskenøtt for politikere

Publisert 16 april

Det er tid for hjerneknask. Her er ei påskenøtt spesielt for politikere og andre politisk polariserte personer:

 Hva er betydningen av uttrykket sosial entropi?

Tips 1: En engelsktalende professor skrev for en del år siden ei bok med disse ordene i tittelen. Dessverre brukte han så mange formler og faguttrykk at det var vanskelig å forstå den praktiske betydningen.

Tips 2: En doktor i sosiologi, som på sin 70 års-dag tok ekstranavnet og kunstnernavnet vonGlehn, skrev en praktisk forklaring på uttrykket. Men for å få boka antatt på et stort forlag, måtte han vinkle den som svart humor.

Tips 3: En norsk professor finner det ikke i sosiologipensum. Uttrykket er derfor trolig tabu i Norge.

 

 

Den tapte klimakampen

Publisert 1 april

Klimakampen ser ut til å være tapt for begge parter

Jeg tror begge sider i klimadebatten er dømt til å feile.

De som prøver å bagatellisere risikoen og neglisjere førevar-prinsippet, vil aldri skape annet enn støy. Det offentlige vil fortsette å kreve og betale klimaavlat.

De som kjemper innbitt mot klimafortapelse og har det politiske og faktamessige overtaket, har misbrukt sin politiske korrekthet til å fortie befolkningsproblemet i over 50 år. Og de fortsetter å gjøre det.

Antallet forurensere stiger med omlag 70.000.000 pr år. Menneskene, som alle andre arter, er genetisk bestemt til å formere seg til grensen av tilgjengelig matressurser.

Forurensningen kan ikke begrenses bare ved å sutte på labben og forske.

Så lenge ikke andre styresmakter enn de kinesiske får bremset sengeutslippene, vil forurensingen fortsette.

Selv om Norge slipper uklima, kan mange mennesker rote til mye annet.

 

Søknaden om å få arrangere OL22 blir i media begrunnet med flere argumenter. Her er samlet noen påstander som gjerne brukes, sammen en bestefars vurdering av virkeligheten.

 Girarrangørområdet næringsutvikling
Virkeligheten:  Professor Håvard Teigens kommentar til Lillehammer-OL i 1994: «Verken i folketalsutvikling eller næringsutvikling har milliardane etterlate seg synlege spor». Hovedproblemet ser ut til å være at en lang og hektisk anleggsperiode bremser normal næringsutvikling i OL-området.

Løfter sporten i vertslandet
Virkeligheten: Ingen land setter vintersporten så høyt og vinner så mye per capita som Norge. Det brukes mye penger på idrettssektoren. Ytterligere satsing her bør prioriteres etter satsing på viktigere sektorer, for eksempel utvikling av mer konkurranseevne i næringslivet.

God Norges-reklame
Virkeligheten: Norge som turistland er allerede godt kjent blant vintersportsinteresserte. Det er vel lurere å markedsføre landet blant betalingsdyktige grupper som ikke er opptatt av vintersport.

Norge bør reformere OL og IOC
Virkeligheten: Dersom Norge skal reformere IOC-systemet, er det sannsynlig at dette skjer mest effektivt ved å avstå fra en søknad på IOC sine nåværende premisser. Nå ser søkerbyen Oslo ut til å ville selge seg uten vesentlige reformer i IOC-reglene og IOC-styringsmåten. At Oslo prøver å gjøre ting billig, reformerer ikke IOC i særlig grad.

Brekkstang for statlige investeringer
Virkeligheten: Dette er et rent Oslo-argument. Selv om det er legitimt for nærområdet, er det usolidarisk og dermed urimelig overfor resten av landet.

Norge bør ta økonomisk ansvar av og til
Virkeligheten: Norge bruker allerede mye av skattepengene til å hjelpe trengende i andre land. OL-systemet genererer så mye overskudd, at norske skattebetalere bør få slippe å svi. Dersom det kreves, får Norge og de andre deltakerlandene heller bidra med deltakeravgift.

Tidsfrister og entusiasme vil gi anlegg som ellers ikke ville blitt bygget.
Virkeligheten: Dette må oppfattes som et skinnargument. Dersom anlegg er så lite nødvendig at politikerne trenger slike påskudd for å få dem realisert, er tydeligvis noe annet viktigere.

 OL22 vil skape magiske dager som gir hele nasjonen et løft
Virkeligheten: OL22 skal arrangeres først om åtte år. Det er stor risiko for at det i løpet av så lang tid skal dukke opp en krise som vil gjøre denne globale «folkefesten» enda mer upassende. Allerede nå er det mange som reagerer negativt på OL-feiring i en plaget verden.

Bra for folkehelsa
Virkeligheten: Utsikten til gull og ære vil motivere idrettsfolk til å trene, uansett hvor pallen står. Det er vanskelig å forskuttere at et Oslo-OL gir noe ekstra helseløft for disse. Og for de anslagsvis  4  millioner andre kan olympiske leker virke passiviserende.

Idretts-Norge vil det og fortjener det
Virkeligheten: Norge bør prøve å belønne sine idrettshelter på en annen og mer balansert måte enn gjennom en dyr fest. Norge som stat kan til og med være tjent med å fremelske andre prioriteringer enn ønsket om idrettsære.

Pengene vil bli brukt uansett
Virkeligheten: Dette argumentet stemmer. Men det dette argumentet overser eller fortier, er at så å si alle andre oppgaver Staten står overfor er samfunnsmessig nyttigere enn en OL-fest. Noen av de oppgavene som forsømmes i dag kan til og med være nødvendige for å sikre våre etterkommere.

Argumentene for OL, i sin tid i Tromsø og nå i Oslo, vitner om sektortenkning. Det må godtas av idrettstopper og deres betalte rådgivere. Det kan også godtas av lokalpolitikere. Men på nasjonalt nivå, i Stortinget og riksmedia, må nasjonens totale og langsiktige interesser gå foran ønsket om en kortvarig idrettsfest.

Vanligvis er eliten opptatt av moral og etikk. Her møter vi en sektor som lar egeninteressene styre. Det kan føre til at både langsiktige hensyn og hensynet til parallelle behov blir neglisjert. Det vitner om særdeles dårlig samfunnsplanlegging.

Dersom en ser bort fra geografiske momenter i den norske OL-striden, vil en trolig avdekke avslørende forskjeller mellom dem som er for og dem som er i mot. Mot-gruppen vil trolig ha høyere utdannelse og større arbeidsdeltakelse. De vil være eldre og mer opptatt av langsiktige interesser.

For-gruppen vil på sin side ha større andel av personer som er engasjert i idrettsarbeid og personer som har personlige interesser, særlig økonomiske, av idrettsarrangement og anleggsvirksomhet.

For å ha en forestilling om hva 22 milliarder betyr, kan en tenke på 100.000 biler stilt opp støtfanger til støtfanger Trondheim – Oslo.

 Et vedtak om å arrangere OL i Norge kan bli et eksempel på hvordan velgerne prioriterer kortsiktige tiltak fremfor tiltak som kan styrke etterkommernes evne til å drifte Norge. Det er farlig for nasjonens fremtid dersom vi neglisjerer den skjerpete næringskonkurransen landet er i ferd med å møte til fordel for idrettskonkurranser.

 

For 22 milliarder, visstnok kostnaden for den planlagte vintersportsfesten i 2022, kunne en kjøpe ei bilrekke, støtfanger til støtfanger, Trondheim - Oslo

Tallet 22 milliarder er visst blitt stående som det kostnadsestimatet som skal lose Oslo sin OL-søknad gjennom Stortingssalen. Det finnes mye statistikk for OL-overskridelser gjennom tidene. Tallene fra OL14 er skremmende. Men la oss likevel starte med det beløpet som stortingsrepresentantene skal sluke. Har folk flest en forestilling om størrelsen av dette kronebeløpet? Hva tilsvarer det i andre målestokker enn 1 OL22?

Her er noen andre verdier, nemlig babyboxer, barnehageplasser, studentbøker, ski, nyetableringer, boliger, biler, nettbrett, hofteproteser, aldershjemsplasser og gravsteiner.

I Finland får alle nyfødte en «babybox» med utstyr eller 150 EUR. Fordi innholdet er langt mer verdt enn pengene, kan vi anta at det i realiteten tilsvarer 2200 kr. 1 OL22 blir da 100 mill. babyboxer som betyr utdeling til alle norsk årskull i 200 år. (Det er gått ut fra stabile fødselstall på 50.000.)

Utgiftene til barnehage for et barn varierer en del fra barnehage til barnehage. Ifølge Telemarksforskning ser store barn ut til å koste ca 150.000 pr. år. 1 OL22 svarer dermed til 150.000 barnehageår, eller plass for et årskull i 3 år.

Studier krever bøker. Gjerne mange bøker og dyre bøker. Dersom en anslår kostnaden for kjøp og leie av bøker til et gjennomsnitts studium til 2200 kroner, vil 1 OL22 gi bøker til 10 mill. studenter.

Nordmenn går gjerne på bortoverski. Et par kinesiske ski med staver kan forhandles inn over Møre for 1000 kr. 1 OL22 gir dermed 22 millioner par ski. Dermed kan alle oppegående konfirmanter få et gratis par ski de neste 500 år. Tenk hva der ville bety for folkehelsa og rekrutteringen om de ble brukt.

Rundt om i by og bygd dukker det stadig opp ideer om ny næringsvirksomhet. For å få ting i gang kreves kapital, for eksempel 10 millioner. For 1 OL22 kunne det med dette utgangspunktet startes 2200 foretak til beste for våre etterkommere.

Norge får omtrent 50.000 flere borgere hvert år, som trenger et sted å bo. Dersom bolig for en person koster 1 mill, vil 1 OL22 gi plass for 22.000, omtrent halve tilveksten.

En gjennomsnitts god bruktbil i distriktet koster 220.000 kr. 1 OL22 tilsvarer prisen for 100.000 slike biler. Disse bilene kunne stå støtfanger til støtfanger fra Trondheim til Oslo.

De fleste nordmenn anskaffer før eller senere en PC eller et nettbrett til underholdning og nytte. For 1 OL22 kunne alle nålevende få en slik til 4300 kroner. Eller dette beløpet i kontanter. Litt av en vinterfest.

Noen av oss kommer i uføre og får behov for sykehusopphold. En hofteprotese koster for eksempel 100.000 kroner. Det er naturligvis ikke aktuelt med slike proteser for alle, men tallene er illustrerende: 220.000 nordmenn kunne ha fått hofteprotese for 1 OL22.

Etter at familieomsorgen for gamle dabbet av for en mannsalder siden, vil flere og flere av oss få bruk for offentlig aldersomsorg. En aldershjemsplass koster omtrent 440.000 kr pr. år (Eidsvoll). 1 OL22 tilsvarer dermed opphold og stell for 50.000 – omtrent ett årskull – i ett år.

De aller fleste ender under en gravstein. En sømmelig naturstein med messingplate kan skaffes for 2200 kr. I et egalitært velferdssamfunn. som det norske, kunne dette være like mye en statsoppgave som den finske babyboxen. 1 OL22 tilsvarer slik gravstein for 10 mill. Dagens gravsteiner koster mellom 10.000 og 30.000. Tallene blir for øvrig omtrent de samme for enkle kister. De billigste i USA koster under 1000 kroner. For 1 OL22 kunne staten altså gi alle dagens nordmenn en komplett egalitær ende til ca. 1/6 av dagens kostnad. Like på målstreken med andre ord. Og meget, meget lønnsomt for etterslekta.

Og de nordmenn som ikke ville dra nytte av de godene som er listet opp her kunne la sine 4300 kroner hvile i Statens Pensjonsfond i et land med stabil økonomi.

22.000.000.000 kroner kan naturligvis brukes til mange andre nyttige ting enn en vinterfest. Kom gjerne med forslag.

Det er urettferdig at noen kan velge en frivillig død, mens andre nektes

Det er tid for å ta tema «aktiv dødshjelp» ut av hendene på en selvutnevnt moral-elite og overlate det til folket på demokratisk vis.

La håpløst syke og alvorlig lidende få bestemme over sine liv. La alle som vil, få lov til å velge «frivillig død» (tysk Freitod).

Noen trenger ingen hjelp, de kan hjelpe seg selv. Dersom det skal oppnås like vilkår for alle, må de som ikke er i stand til å trå ut av tiden på egen hånd, få lov til å be om hjelp uten å kriminalisere hjelperne.

En bestefars referendumtanker

Publisert 15 februar

Våre etterkommere har ingen representanter på Stortinget. Her foreslås å nytte referendum for saker av betydning for etterslekta.

Demokratiet, med valg annethvert år og politikernes valgkamp overfor egoistiske, optimistiske og naive velgere, risikerer å presse politikerne til populistiske vedtak som er uheldig for etterslekta. Derfor leter en bestefar etter en høyere makt som kan redde etterkommerne. Dessverre har ikke gudsmakten, verken den gamle eller noen av de nynorske, hatt noen forutsigbar eller etterprøvbar effekt som sperre mot dårlige stortingsvedtak og mot dårlige tider. Altruismen har derimot gjort oss sårbare overfor mindre altruistiske stammer. Nice guys finish last.

I denne situasjonen er det fristende å tenke i retning av folkeavstemning eller referendum som en korrigerende overmakt, som kan nyttes til beste for dem som skal leve her etter oss. Jeg er klar over innvendingen om at folkeavstemninger er blitt misbrukt til populisme og til å skape «majoritetens tyranni». Dersom vi mener at demokratiet er en overlegen styreform, må folkeavstemninger med gjennomtenkte valgspørsmål bety et løft. Det må kunne legges inn sperrer for både urimelig egoisme, optimisme og naivitet. Dessuten må vi aldri glemme at det finnes mer visdom i folket enn i Stortinget.

Følgelig har denne bestefaren tenkt over hvilke essensielle saker som kan påvirke framtidig overlevelse i Norge. Disse mener jeg folket bør rådspørres om.

Innvandring
Norge har nå (2013) en selvforsyning av matvarer under 40 %, altså vesentlig mindre enn feks Tysklands 88 %. Det betyr at alle framtidige innvandrere bør ha med seg matpakke for resten av livet. Verden har ikke evne til å øke matforsyningen i takt med de 75-80 millioner munner som kommer til hvert år. En typisk referendum-sak.

U-hjelp
Verdien av norsk bistand er for usikker til å fortsette som nå. Etterkommerne våre kan komme til å bebreide oss for våre betingelsesløse bidrag til globale befolkningsøkning. Dette bør også være en klar referendumsak.

Jordvern
Med vår lave selvberging og stagnasjonen i den globale matavlingen, bør ikke kortsiktige vekstinteresser få styre nedbyggingen av heilnorsk matjord. Et referendum kan kobles mot risikoen for å bli «matflyktning», dvs være henvist til evig importmat for seg og sine.

Kulturprioritering
Staten bruker ufattelig mange milliarder årlig på kultur i alle former. Det meste tilgodeser dagens behov for underholdning og opplevelser. Denne fokuseringen nedprioriterer tiltak som kan bygge opp en sterkere innovasjonskultur, til beste for dem som skal drifte Norge etter oljealderen. Et referendum vil kunne forandre prioriteringene her, til beste for etterslekta.  

Rovdyrpolitikk
Norsk matforsyning har tidligere vært avhengig av rovdyrfri utmark. Lettvint matimport på toppen av verdens oljekurve må ikke gjøre oss «rovdyrblinde». Her ligger det til rette for en grei folkeavstemning.

Oljeutvinning
Olje er blitt en forutsetning for livsførselen i vårt land. Den vil ikke vare evig. Men vi kan husholderere med de gjenværende ressursene slik at de varer lengst mulig. Fordi både oljeselskapene og politikerne ønsker hurtige gevinster, bør folket få mulighet for å stemme over utvinningstakten.   

Velferdsstatens omfang
En velferdsstat er verdt å kjempe for. Men kan den opprettholdes når den begynner å gå med underskudd, slik Statistisk Sentralbyrå hevder? Offentlige utgifter har alltid steget og steget. Oljeinntektene og skatteinntektene truer med å stagnere. Folket bør få anledning til å mene noe om det systemet vi skal la etterkommerne arve.

OL22
Idrettstoppene i Norge vil gjerne ha en statlig fest til mange milliarder. Våre etterkommere trenger helt annen innsats enn festing. De trenger for eksempel breddetiltak for folkehelsa, gode skoler og sikre arbeidsplasser. Her er også en klar referendumsak.

Noen vil savne monarki, statskirke og klima på denne lista. Verken monarkiet eller statskirka utgjør noen stor trussel for våre etterkommere. Og eventuelle klimaproblemer må løses globalt og ikke bare i lille Norge.

Jeg mener vi må fokusere på saker som gjelder langsiktige livsforhold i eget land. Opprettholdelse av fred og tilførsel av elektrisitet og livsnødvendige varer er viktigere for barna våre enn fred i Sør-Sudan. Jeg er klar over at ytre makter og hendelser kan ha stor og til og med avgjørende innflytelse på barnebarnas livsvilkår. Men det må ikke gjøre oss handlingslammete eller likegyldige i viktige spørsmål. Vi må ikke slå oss til ro med placebopolitikk og patologisk altruisme.

Jeg er klar over en del av de signaler som forteller at vi uansett vil ende i global kollaps i dette århundret. Men vi bør ikke bli lammet av pessimisme av den grunn. Vi skylder dem vi har satt til verden å kjempe for et levelig Norge for flest mulig lengst mulig.

Oversikten over referenda i Sveits er interessant.

Jeg mener altså at dagens demokrati behøver er løft og at flere referenda kan gi et bedre folkestyre. En av grunnene til dette er at folket har mer kunnskap og kløkt enn Stortinget. Likeens håper jeg dette leses av besteforeldre og andre som kan gi mitt forslag et løft. Folven-at-online.no.

 

 

 

Retten til fri formering er i ferd med å føre til katastrofe for verdenssamfunnet.

Formeringstabuet

Med noen unntak, så som enkelte naturfolk, dagens Kina og Ceausescus Romania, har folk lenge kunnet bestemme hvor mange barn de ville ha. Denne retten ble i 1948 formalisert som menneskerett, til tross for at verdensbefolkningen var blitt doblet i løpet av de forutgående hundre år. (Tenk om vi skulle bygge hus, skoler og arbeidsplasser og skaffe åkerjord for et nytt Norge i løpet av dette århundret!) Dermed var det fortsatt fritt fram for religiøse og politiske dogmer å fylle jorda. Antydninger om at Norge og verden har for stort ”fotavtrykk” og at det bør settes grenser for familiestørrelsen, ble tabubelagt på høyt nivå.

Pådriverne

Gjennom kjønnsdriften ser vi ut til å være genetisk programmert til overformering. Sterke samfunnskrefter har alltid ivret for mange barn. Krigsherrer ønsker soldater, industrien arbeidskraft, kjøpmenn kunder, politikere skattebetalere, prelater sjeler å frelse og foreldre hjelp og aldersomsorg. Ingen maktgrupper ser ut til å ha kortsiktige fordeler av reduksjon i folketallet. Selv stagnasjon ville ødelegge økonomenes vekstprognoser. Og så: Hvem skal betale trygda når vi blir gamle?

Sosiologen Adolphe Landry kom i 1934 med teorien om at materiell velstand gir færre barn. Denne teorien passer både fattige og rike, røde og blå politikere. Man så for seg et velfødd utopia med små familier og en tilfreds befolkning tilpasset jordens ressurser. Men det fungerer bare ikke der det trengs mest.

Cassandra-syndromet

Som en del andre budskap, for eksempel negative energiprognoser, møtes også befolkningsprognosene av det såkalte Cassandra-syndromet, motviljen mot å tro på negative budskap. Ingen liker å gi avkall på overbevisninger, privileger og friheter. Dette fører til motmeldinger fra personer som ikke liker ubehagelig vitenskap. Ben Wattenberg fra US-høyreside hevder for eksempel i boka Fewer, at vesten vil dø ut på grunn av lave barnetall.

Den solide makt- og moralfronten med krav om fri formering har kvalt debatten om overbefolkning.

Malthus befolkningsteori

Mange har advart mot overbefolkning. Mest kjent er briten Thomas Malthus, som i 1798 skapte røre med An Essay on The Principle of Population. “The power of population is indefinitely greater than the power in the earth to produce subsistence for man.”  Dansken Otto D Lütken skrev forøvrig det sammen 40 år før.

Tilførselen av rimelig fossil energi i de mellomliggende to hundreår har fortrengt befolkningsproblemene som Malthus forutså. Kull og olje kombinert med oppfinnsomhet har skapt en matindustri Malthus ikke kunne ane.

Flere advarsler

I de siste femti åra har ei rekke demografer, biologer, geografer o. a. framført sine bekymringer for vår sivilisasjon. Navn som Paul Ehrlich, Garrett Hardin, Jonas Salk, Bill McKibben, Lester R Brown, Gösta Ehrenswärd, William Stanton, David Pimentel, Georg Borgström og Norman Borlaug er knyttet til varsling av overbefolkning. Tyskeren Herbert Gruhl tok det helt ut i boka Himmelfahrt ins Nichts fra 1992.

Fysikeren Albert Bartletti USA, som døde i fjor, kamuflerts sin dissidens i et foredrag om eksponensialfunksjoner. Den tyske sosiologen Manfred Wöhlckeknyttet sitt overbefolkningsbudskap til uttrykket ”sosial entropi” og avleverte det som svart humor i Das Ende der Zivilisation.

I Norge har få satt fakta åpent på plass. I 1952 skrev Arnulf Øverland boka  Har jorden plass til oss?”Kan hende vi burde nøie oss med å sette de barn i verden, som vi er i stand til å forsørge”. Professor Harald Kryvi (Db 080509) ut til å være den eneste som i dag våger å ta opp dette temaet. Han skisserte sogar en løsning: Vi må få ned antall barnefødsler. Hvordan det kan skje, politisk og praktisk, er ukjent.

Da ettbarns-forkjemper Jack Alpert fra USA besøkte Oslo våren 2006, het foredraget Bad Thinking leads to Bad Behaviour. Det var typisk at en frammøtt fredsaktivist mente at militærbudsjettene brukt til fødevarer ville fjerne sult og nød.

Sannheten for dramatisk

Realiteten er at ingen politiske maktgrupper kommer til å arbeide for å stoppe og redusere verdensbefolkningen, slik at det blir samsvar mellom ressurser og forbruk. Noen fakta forklarer hvor håpløs situasjonen er:

1 Laundrys teori vil ikke fungere globalt, og gir politikere påskudd til feil tiltak.

2 De store religionene vil fortsette å promotere barnerike familier.

3. Lokal politisk begrensning i barnetallet vil aldri kunne bli global og er derfor nytteløs.

4 Folk med mange barn vil søke mot rikere områder og overbefolke dem.

5 Kriger, katastrofer, terror og sykdom slik de er kjent til nå, vil ikke ha noen praktisk effekt når det gjelder å redusere en befolkningsvekst på 70 mill pluss årlig.

Lokal regulering av barnetallet gjennom frivillig eller lovpålagt begrensning av familiestørrelsen vil i beste fall utradere de folkeslag som har gener eller kultur for lave barnetall. ”Vinnerne” blir etniske grupper som saboterer, for eksempel på grunn av lav kollektiv intelligens og/eller sterk religiøsitet.

Det finnes altså ingen politisk og praktisk mulig resept mot befolkningseksplosjonen. Det visste Thomas Malthus allerede da han turnerte på sosietetsselskaper i Christiania og Trondhjem i 1799: it seems highly improbable that evil should ever be removed from the world. Men det er lite sannsynlig at han diskuterte dette med sin vert, barnløse Bernt Anker.

Uten mat, ingen moral

Verden går derfor mot en globalisert matmangel, der folketallet holdes i balanse med mattilførselen. Hva det betyr når traktorene skal drives av vindmøller, blir holdt skjult bak en annen kollektiv myte: at oljealderen vil bli avløst av fornybar energi til en aksepterbar pris.

Det kan altså ikke være en menneskerett å formere seg fritt. Menneskeretter må være bærekraftige. Paleontologen Preston Cloud hevdet at menneskerett nr. 1 bør lyde Ikke å bli avlet til sult og plager.

 

Ordet som ikke fikk leve lenger

Publisert 5 februar

Et eller annet sted finnes et språkpoliti som tar politisk ukorrekte ord ut av ordlistene

Ordsmeder finnes helst blant reklamefolk, journalister og forfattere. Men folk fra ei fjerde gruppe er også aktive med ordskaping: folk i sosialbyråkratiet, inklusive politikere.

Ordene sosialbyråkrati og sosialbyråkrat er ikke registrert i de store ordbøkene, men de brukes sporadisk både på papir og nett.

I løpet av de siste hundre år har dette systemet generert ei lang rekke ord, delvis til fortrengsel for tidligere ord, delvis for å gi navn på nye fenomen.

Ordet invalid er blitt fortrengt av fysisk handikappet og ordet fattigkasse ble fortrengt av trygdekasse. Filologene kan sikkert fylle et hefte med politiske korrigeringer av språket.

Media står naturligvis bak en del nyord i sosialsektoren. Både helsekroner, sykehuskø ogsosialturist stammer fra avisspaltene.

Tidlig i forrige århundre ble ordet sosial grunnlag for ei lang rekke orddannelser. Ordet sosialstat kom tidlig i bruk. Om dette ordet ble direkte oversatt fra det tyske Sozialstaat, eller om det ble til ved innkorting av ordet sosialhjelpsstat er ukjent for meg.

Etter hvert har vi fått sosialtrygd, sosialsjef, sosialetat, sosialturisme, sosialstønad, sosialytelse, sosialkontor, sosialhøyskole og en del flere. Sosialen er vel etter hvert blitt bannlyst i politisk korrekt skrift og tale. Men det har ikke forhindret dannelsen av folkeordet nave.

Ordet sosialstat skulle være en betegnelse for et nasjonalt fellesskap som hjelper borgere i nød og prøver å forebygge slik nød.

Denne målsetningen ble etter hvert for snever for å drive valgkamp. Økende rikdom gjorde at politikerne begynte å friste med velferdsstaten.  Velferdsstaten, det vil si den herskende majoritet bak den, lokker med relativt uavgrenset offentlig økning av borgernes sosiale, materielle og kulturelle velbefinnende. Dette ser det ut til å lykkes med så godt at SSB rapporterer om kommende velferdsbankerott. Det betyr av borgerne i gjennomsnitt koster fellesskaper mer fra konsepsjon til gravferd enn de i gjennomsnitt yter til det samme fellesskapet.

Så vellykket har den norske velferdsstaten vært, at den har fortrengt sosialstaten fra den politiske arena. Ikke bare det. Ordet sosialstat er også tatt ut av norske ordlister, i hvert fall Bokmålsordboken og Nynorskordboka. Kan noen fortelle hvem som er språkpoliti?

 

Dagens politiske dikt

Publisert 21 januar

Hans Rotmo sin foreløbig siste brannfakkel.

Hans Rotmo er stadig en aktør på den politiske arena. Her er hans siste sang som nå diskuteres i Trøndelag:.

Her er teksten til Svarte telt:

  • Kan du fortæl meg ka det er fer slags / Politikk nu te dags Dem sei at et stort innvandringskick / er bra distriktspolitikk.
  • Nei dæven han ta dem kan itj hold på son Det går itj an å få te integrasjon Med folk som går i svarte telt når sola skin Og nekte å drekk vin
  • Asylsøkeran kryr som lopp og lus og bur i forsamlingshus Der det va dans musikk og ville fan er det bønnestund fem gong fer dag`n
  • Odelsguten min han for te Afghanistan og sloss imot Taliban Han vart såra i ei hoft og såret er betent Han skull da vel aller ha vørti sendt
  • Dem snakke om å bygg moské her om ei tid Men fan itj på tomta mi Så sei dem skolen ska få eget bønnerom Koss går det an å bli så dom?
  • Men det som gjer dagens politikk så trist Og skitten og uten glæder er at du enten bli rasist eller landsforræder
  • Helsikes politikerkrapylet kakle som dumme gjess Vekk med flyktningeasylet Schengen og EØS

Med den kristne kyrkja som pådrivar har vi fått innprenta ein hjelpemoral som styrer både individuell og kollektiv handling. Det har skapt immunitet mot sakleg kritikk og auke i dysfunksjonell hjelp. Det er tid for kritisk analyse og debatt.

Altruisme, eller vilje til å hjelpe andre, har ein genetisk og ein tillærd del.Den genetiske delen er retta mot personar i eigen stamme. Den tillærde eller kulturelle delen er blitt meir og meir universell.

Ordet «bjørneteneste» er gamalt. Ei velmeint handling med eit dårleg resultat. No heiter det «patologisk altruisme» eller dysfunksjonell hjelp. Barbara Oakley definerer det som «åtferd som vil gagne andre, men som skapar skade som ein tilskodar kan forstå på førehånd.

Den kulturelle altruismen er utvikla gjennom to tusen år. Apostelen Lukas lanserte elsk din neste som deg sjølv i kapitel 10, vers 27. Neste, i starten i tydinga nabo, er gjennom århundre utvida til å tyde andre menneske generelt. Og denne delen av altruisme er etter kvart blitt hovudargumentet for den kristne kulturen. Den miskunnsame samaritan var Vesten si etiske polarstjerne i tre-fire generasjonar. Men så kom Mor Teresa, som eigentleg var ein fundamentalistisk emissær som heile livet støtta Vatikanet si oppmoding til folkevekst. Ho tok over rolla som toppaltruist. (Frå Nobelpristalen hennar: »Abortion…is the greatest destroyer of peace today«. Eit godt døme på patologisk altruisme.)

Den kristne kyrkja og kristenfolk har etter kvart gjort vilje til å gjera gode handlingar universell. God moral med vilje til å hjelpe andre, uansett nabotilhøve, er blitt fundament for dei fleste offentlege vedtak, utan fundament i Grunnlova. Bygging av ei dyr bru til eit lite øysamfunn er eit velviljeprosjekt. Storsamfunnet må vera snill mot småsamfunnet. Store deler av skattesektoren er velviljeprosjekt. Samfunnet må hjelpe dei som har problem. Naudhjelp til utlandet er eit velviljeprosjekt. Norge må hjelpe dei som svelt. Den kollektive altruismen, som utgår frå den individuelle, er per definisjon kulturell og synonymt med solidaritet.

Snillismen rir politikk og vårt tilhøve til andre land. Når noko skjer med gode tankar og god vilje, har ofte vitskap og anna fornuft lite å bety. Og ingen vågar å stille spørsmål ved uheldige sider ved slike handlingar.

Kyrkja har gjennom århundre preika på oss kulturell altruisme med lovnad om evig liv i ein påstått himmel. På individplan skapte dette avlat og offer for gode føremål. At ein riking på dette grunnlag gjev pengar til ukjende fattige er ei privatsak. Der er ikkje like greit dersom ein overtruisk politikar stemmer for U-hjelp. Då vert det lett patologisk altruisme.

Eit døme på velvilje med vrang verknad er knytt til Etiopia. I 1950 hadde landet 18 millionar innbyggjarar og potensiale for å forsyne borgarane med mat og demokrati. I mellomtida er landet tilført mange milliardar i hjelp frå verdssamfunnet. No har Etiopia 86 millionar munnar, alvorleg svolt og ligg på 126. plass på ein demokratiindeks.

I 90-åra var hjelpeviljen serleg stor i Minneapolis, USA. Dette førde til mottak av ei stor gruppe flyktningar frå Somalia. Så stor, at eit område i byen vart heitande LittleMogadishu. Dei tilflytte hadde med seg ein kultur for ran og annan kriminalitet, som gjekk ut over folk elles i byen. Det er og eit eksempel på patologisk altruisme.

I vestlege land er altruisme vorte ein grunntanke i samfunnsstyringa. God vilje trumfar ofte sakleg argument og stengjer for kritiske spørsmål. Norge vil gjerne vera humanitær stormakt. Dersom det vart halde VM i nasjonal og privat altruisme, ville truleg norrønafolket koma på pallen i begge.

På individnivå er vilje til å gjera andre vel stort sett berre positivt. Men dersom ein går velviljen inn på livet, finn ein tilfelle som har eit negativt totalresultat. Ei kvinne som vil hjelpe ein drikkfeldig og valdeleg mann kan sjølv ende som tapar utan nytte for mannen.

Det er på kollektivt nivå uheldige resultat lettast kan øydelegge den gode gjerning. Altruistiske politikarar kan bli direkte farlege for samfunnet. I ein stat der rettar og plikter må stå i balanse, vil ubalanse på langt sikt føre til underskot og til slutt kollaps.

Når NHO vil ha gratis barnehage for femåringar, er altruisme sterkare faktor enn eigeninteressa. Argumentet er rett nok at det skal gje flinkare skuleelevar, men betalingsfritaket er altruistisk. Når Norge er med på å betale løn til 60.000 palestinarar som ikkje arbeider, er det klårt altruisme. Når Staten deler ut fiskeressursar gratis, er det altruisme. I desse eksempla er det ikkje dei styrande som sjølv er gåvmilde. Dei vil berre folk godt med pengar eller ressursar som høyre fellesskapet til.

Altruisme vil vera serleg farleg på tre område. I ein velferdsstat kan den skape ubalanse mellom rettar, det vil seia krav, og plikter. Ein velferdsstat som går med underskot, slik SSB har rapportert, må låne av etterkomarane. Dersom det ikkje strekk til, vil både velferd og stat forvitra.

Jorda vil aldri få nok ressursar og gode nok fordelingssystem til å mette, kle og hyse 8-9 mrd. Ein altruistisk utanrikspolitikk er difor ikkje berre nyttelaus. Kombinasjonen av idealisme, snillisme og naivitet gjer oss sårbare overfor nasjonar og folkeslag som er mindre idealistiske, mindre snille og mindre naive.

Det tredje området er offentlig styring av ressursar som vert nytta av fleire eller ålmenninger. Døme på slike ålmenningar er fiskerettar, beiterettar på Finnmarksvidda, det offentlege rom i Lom og oljekjelder i Lofoten. Gratis utdeling av norske fiskerettar vert kritisert, medan dei kommunale restriksjonane på byggeskikken i Lom vert rosa. Tendensen er at demokratiet tvingar fram skadeleg snillisme også på dette området. Både Garrett Hardin Ellinor Ostrom meinte at offentlig styring av ålmenningar var uheldig.

Når eit individ opplever at den kollektive altruismen kjem i konflikt med eigen nedarva stammealtruisme, går det ut over solidariteten. Det er vanskelegare å betale skatt til beste for utlendingar enn for folk i eige land. Denne konflikten vert lite akta på. Difor kan solidariteten i fleire og fleire samfunn forvitre.