Kan demokratiet og kapitalismen hindre matmangel når oljen tek slutt? Bør bestefedre kjenne sitt ansvar i høve til etterslekta og danne matpatriotiske ”inngrupper”?

Bestefedre har nokre fordeler samanlikna med dei fleste yngre menneske. Dei har større historisk tidsperspektiv. Dette gjeld serleg bakover. Dei har lengre livserfaring. Dei har fleire å kjempe for. Dei blir utfordra til framsyn. Dei har gjerne betre tid til å analysere og trekkje komplekse konklusjonar. Og denne bestefaren har forstått at vi som styrer no har ein stor del av ansvaret for etterslekta sine livsvilkår.

Eit sentralt spørsmål her er matforsyninga. Vil etterslekta ha fred og ro til å dyrke sin eigen åkerlapp og rå for sin eigen mat? Vil dei ha bytemiddel til å få tak i det dei sjølv ikkje maktar å rå til? Vil dei ha helse og styrke og kløkt nok til å kjempe mot hunger og naud?

Under Krigen såg eg far og onkel hogge knott til billaget. Vi måtte setre og byfolk kom på landet for å handle mat. Det var før mat vart ”produsert”, men framleis avla, dyrka, jakta, fiska eller plukka. Eg har teke vare på blåbærkassen og arret etter mi siste hesteskoing. Eg har dessutan teke vare på forestillinga om at landet også i framtid kan få mangel på drivstoff og importmat. For ein bestefar svir det at Norge ikkje maktar å få fram halvparten av maten vi treng.

I 2004 skreiv eg ein kritisk kronikki landbruksavisa om framtidig matmangel. Nå er både oljeutvinning og landbruksproduksjon på veg nedover. Ordførarar som vil jordvern vert ikkje attvalde og gardkjerringemne vil til byen som syngedamer eller sosionomar.

Den ferske landbruksmeldinga, eit finskreve politisk festskrift, nøyer seg med å målsetje at ”matproduksjonen” skal auke likt med folketalet. Det betyr at det i 2030 vil bu 3,25 millionar munnar i Norge, som treng all mat tilførd frå utlandet.Det finst tenkje- og rekneføre nordmenn. Men eg finn sjeldan nokon som målber redsle for at det skal bli mangel på importmat. Mi redsle i så måte har fire årsaker:

Global matmangel.
Krig om mat og olje.
Gjeldskollaps i vestlege land.
Etniske konfliktar.

Desse truslane kan kvar for seg eller i samvirke ta bort fri handel med mat og gjere fleire land om til helvete. Få nordmenn ser ut til å forstå at global matforsyning og fred er avhengig av ein ressurs som er i ferd med å døy barnlaus - olje. Kva skal etterslekta vår då leve av? Har ingen høyrt om ”worst case design” – å førebu seg på det verste?

I 2005 foreslo eg i bondebladet å investere 500 milliardar av oljepengane i svensk matjord, for å markere unionsoppløysinga. Ingen såg ut til å forstå den reelle tanken i forslaget. Oljefondet kunne ikkje investerast i krisesikre verdiar, berre i håplaus aksjelotto. I ein agrarsivilisasjon er matjord den ultimate, uforgjengelege ressurs.

Demokrati og markedsøkonomi vil ikkje hindre matkrise og hunger når matimporten går nedover. Dei som ikkje forstår dette utsagnet burde lese kapitel 5 i Det biologiske menneske av Bongard og Røskaft. 

Dei som derimot forstår dette kan drikke ei Skaal for dette landet (Cato Sanden). Og deretter danne ei ”inngruppe” på grunnlag av bodskapet i denne videoen.

Ansvaret for etterslekta er et aktuelt tema. Her følger en tekst som tar opp foreldre sitt ansvar for å skaffe sine barn mat. Adresseavisen, Aftenposten, Dagbladet og Nationen ønsket ikke å publisere dette.

En fortiet menneskerett: Ikke å bli født til hungersnød.

Det burde være en menneskerett å slippe å bli født til et tomt matfat. Global moral og lov er at foreldre kan avle barn selv om de mangler mat til dem. Briten Malthus fant et botemiddel mot sult i Norge allerede i 1799.

Hungersnød har fulgt menneskene i alle sivilisasjoner. Uår og naturkatastrofer har vært en liten del av årsaken.  Den mest framtredende ser ut til å ha vært overbefolkning i forhold til næringsgrunnlaget.  „Sykdom, sult, krig og jordskjelv må oppfattes som nasjonenes hjelp til å få bort overbefolkning ”skrev Tertullian allerede i år 215.

Hunger kan ha to årsaker. Offisielt skyldes hunger matmangel. I virkeligheten kan hunger ha to årsaker: Underskudd på mat eller overskudd på munner. Eller for å uttrykke det på økobiologen Garrett Hardin sitt finurlige engelsk: ”Hunger may have two reasons: shortage of food or longage of people”. Hardin er mest kjent for sitt essay Almenningens tragedie, hvor han hevder at overbefolkning bare kan hindres ved å bli enig om fødselsbegrensning.

En fortiet menneskerett. En begrensning i retten til fri reproduksjon kommer til uttrykk i en menneskerett som er blitt fortiet i politikk og media: Retten til ikke å bli født til sult og nød. US-paleontologen Preston Cloud kalte dette menneskerett nr. 1. Det er den aldri blitt. Derimot er friheten til å få mange barn gjort til menneskerett.

Tanken på å nekte noen å avle barn til fattigdom og hungersnød har vært tabu i alle demokratier. En av dem som våget å antyde at kloden var overbefolket og at barnetallet måtte begrenses, den tyske økoguruen Herbert Gruhl, pådro seg skjellsordet ”økofascist”.

Krav om befolkningsøkning. Generaler, religiøse ledere, kremmere, industrielle og ordførere har til alle tider ønsket seg flere soldater, henholdsvis sjeler, kunder, arbeidere og skatteytere. Tilsvarende har alle politiske farger i alle demokratier holdt retten til fri forplantning hellig. Både røde, grønne, gule og blå politikere skyr tanken på å skulle begrense barnetallet. Britiske økososialister og US-ultrakonservative slår ring rundt friheten til å få mange barn, uansett innholdet i matskapet.

Det har altså vært politisk ukorrekt og grovt diskriminerende å si til et par foreldre at de ikke burde få flere barn enn de hadde mat til. Noen regimer tar riktignok foreldreretten fra dem som ikke gir barna tilfredsstillende mat og stell. Men samtidig fordømmes Kina for å ville hindre at landet blir overbefolket. Og Yitta Schwartz, som etterlot seg over to tusen etterkommere ved sin død i 2010, ble hedret.

En demografisk myte. Det er nå korrekt politikk å ville hindre overbefolkning ved å sørge for mer mat og utdanning til kvinner i U-land. Enkelte som har studert befolkningsstatistikk har nemlig funnet at mette kvinner føder færre barn. Dette bestrides av populasjonsbiologer. En US-professor uttrykker det slik: ”Man reduserer ikke tallet på lemen ved å fore dem.”  I boka Har jorden plass til oss? gikk Arnulf Øverland  til angrep  på demografisk transisjon allerede i 1952,

Matmengden er begrenset. Noen vil gjøre matmangel til et globalt ansvar. Men det vil i praksis være et foreldreansvar å tilpasse barnetallet til matfat.

”Barmhjertighetsindustrien” blomstrer og holder liv i tanken om at verdens sultproblemer kan løses ved rettferdig fordeling. Samtidig fortsetter verdens befolkning å stige med sytti millioner munner pr. år. Ingen land, unntatt Kina, bryr seg aktivt om å hindre at det avles barn til sult.

Borlaug bekymret for overbefolkning. Norman Borlaug fikk Nobels fredspris i 1970 for sitt bidrag til den ”grønne revolusjon”og økte kornavlinger. Han beklaget seinere dette bidraget til en kollega.  Bakgrunnen for denne beklagelsen vil en ane av slutten på hans Nobelpristale:

Most people still fail to comprehend the magnitude and menace of the "Population Monster". …By the time of Christ, world population had probably reached 250 million. But between then and now, population has grown to 3.5 billion. ... Currently, with each second, or tick of the clock, about 2.2 additional people are added to the world population. …. The ticktock of the clock will continually grow louder and more menacing each decade. Where will it all end?

Den årlige befolkningsveksten ser nå ut til å ha flatet ut på noe over 1%. Men doblingen i befolkningsgrunnlaget siden 1970 betyr at vi fortsatt blir 2,2 flere pr sekund – 200.000 pr. døgn.

Fødselsbegrensning politisk ukorrekt. Det ser derfor ikke ut til at en global, kollektiv løsning på problemet overbefolkning finnes. Det som står igjen blir lokale løsninger. MIT-professor Jay Forrester, fadder til et prosjekt som noen vil kjenne fra boka Hvor går grensen?, med Jørgen Randers som medforfatter, foreslo for rundt 40 år siden at byer skulle stoppe innvandring for å hindre overbefolkning. Men heller ikke Forrester våget å antyde noe om lokal begrensning i barnetallet.

Sommeren 1799 dro Thomas Malthus til Norge for å samle grunnlagsmateriale for sin tese:  Folketallet vil vokse til hungersnød bringer det i balanse med mattilgangen. Ifølge Malthus ventet norske menn den gang ofte med å gifte seg og få barn til de kunne skaffe mat til familien.

Foreldre har ansvar for å skaffe barna mat.

Møter du medlemmer i Anonyme Ignoranters Forening (AIF) på Internett? Her er forslag til ammunisjon, type ”paintball”, for å merke dem.

Debattfora på Internett flommer over av innlegg som vitner om lavt kunnskapsnivå, høy ideologifaktor, sterk skrivekløe og dårlig debattkultur. De fleste er anonyme. Jeg avstår fra å være ”nabokjerring”, uansett hvor mye faktainformasjon det ville være mulig å bravere med. Det hender imidlertid at jeg tar opp to debattekniske paintballkuler og ser på dem før jeg legger dem tilbake på harddisken.

Den første fikk jeg nylig fra en US-kjenning:

He/she is as dumb as a box of rocks, gerbils, crawdads, crickets and green beans.  If brains were gasoline, he/she wouldn't have enough gasoline to fill an ant's motorcycle and drive half way around a BB.  God creates some really stupid people, but he/she takes the cake.  In the end, God's worst mistake was creating humans to ravage, savage and destroy this planet.  Good grief!

Denne tør jeg ikke oversette til norsk. Men den neste har jeg laget etter inspirasjon fra et tysk nidvers anno 1909:

Når Ola på nettet skal klage
forveksler han titt hjerne og mage
og plasserer på jeg-mener-plass
slikt som skulle vært sluppet rett i dass.

Har initiativtakerne til The Earth Day tenkt på hva de gjør og hva det kan føre til?

Folk og kongelige, ja selv kommuner, slutter opp om Earth Day. Selveste Solheim truer med å isbade for den gode sak. Men vet de hva de utløser? Her er et dikt som dukket opp på nettet i 2009:

VERDENSØKSLINGSDAGEN

Den 28. desember 2009 vert fødselsdag for mange.
På verdensøkslingsdagen 28.mars 2009,
Maria Bodskapsdag,
slo millionar av lyset ein time.
Dei slo også
på stearinlysa
i vinglasa
på sjarmen.
Då rakk dei
på denne timen
å kome i stemning
og gjere slikt
det vert born av.

Ein kan aldri gjere
berre ein ting sa Garrett James.
Alt ein gjer har konsekvensar. 

Slik vert den velmeinte symbolbrytarbruken
eit nytt steg
på vegen mot Malthusbalansen.
Bereevna styrer kor ofte
vi kan slå av lyset
for å berge klimaet.

Heilt til nokon forstår
at vi må få ned talet
på folk som har lysbrytar.

Sepp Tainter

Demokratiet ser ut til å mangle evne til å ta langsiktige og framsynte grep. Hvordan kan vi ta bedre politiske beslutninger og ikke bare rope ”MER DEMOKRATI”? Boka The Righteous Mind tar opp noe av denne utfordringen.

”Mer demokrati” sier Stoltenberg. ”Samfunnets rettsfølelse” sier Sandberg. Begge peker i samme retning. Folket skal bestemme.

Og folket er de kloke og ukloke, kunnskapsrike og kunnskapsløse, altruister og egoister, som styrer landet gjennom stemmesedler, sine innkjøp og sine øvrige prioriteringer. Og det er de som ikke bryr seg om å ha noen mening og lar demokratiet skure.

I en traumatisk tid, med terror, fattigdom, oljetømming, overbefolkning, etniske gnisninger, overflodsnykker, politisk selvgodhet, mislykket globalisering, klimaproblemer og økende sosial entropi, (som få ser ut til å forstå) må en huske to forhold:

• Ekstremverdien av ”demokrati” er flertallstyranni.
• Ekstremverdien av ”samfunnets rettsfølelse” er lynsjing.

Det store VI skal naturligvis bestemme. Men da trengs innsikt og refleksjon. Dessuten må vi bli flinkere til å avpolarisere debattene. Nå utdeles rasistkortet og "du-forstår-ikke-meldinger" med lav terskel. Og anonyme legfolk utgyter seg med skråsikkerhet.

Jeg tror at enkelte, både leg og lærd, vil ha nytte av å lese ei fersk bok av Jonathan Haidt, The Righteous Mind (Det rettvise sinn). En smakebit finnes her.

I boka Våpen, pest og stål kolporteres den oppfatning at alle folkeslag er født uten genetiske forskjeller. Dette bestrides sterkt av biologer, som mener at ulike livsvilkår gjennom seleksjon har skapt forskjeller

I 2011 kom boka Guns, Germs, and Steel på norsk, 14 år etter originalen. Her er forlagets deklarasjon:

”I Våpen, pest og stål snur biologen Jared Diamond fullstendig opp ned på vante forestillinger om hvorfor europeere og asiater har dominert verden. De fleste kan enes om at de eurasiske sivilisasjonene har hatt en overlegen teknologi (våpen), motstandskraft mot sykdom (pest) og et enormt forsprang innen samfunnsbygging og militær organisering (stål). Men hvorfor var det vi som fikk denne posisjonen og ikke indianerne, aboriginerne eller afrikanerne sør for Sahara? Jared Diamond avviser alle forklaringer som viser til en intellektuell, moralsk eller genetisk medfødt overlegenhet. I stedet går han 13 000 år tilbake i tid, til punktet i historien da vi alle var jegere og sankere. Han tar for seg hvert enkelt kontinent og viser hvordan forskjellene hovedsaklig skyldes miljø og geografi. Eurasierne hadde fra naturens side tilgang på eventyrlige ressurser i form av husdyr, kornsorter og et gunstig, temperert klima. Våre forfedre hadde altså alle forutsetninger for en overgang fra jeger- til jordbrukssamfunn, som igjen gir befolkningsvekst og behov for å bygge stadig mer avanserte samfunn. Våpen, pest og stål forklarer menneskesamfunnenes skjebner på helt nye måter. Boka gir også fascinerende perspektiver på menneskelig innovasjon og utvikling, og har hatt stor faglig betydning, sin lettleste form til tross. Dette er en av disse ytterst sjeldne bøkene som er i stand til å forandre leserens forståelse av verden.”

Boka er en omfattende og verdifull historie over utviklingen av vår sivilisasjon. Samtidig er den et politisk kampskrift for den oppfatning at alle folkeslag er født like.  Eller for å bruke forlagets egne ord: Diamond avviser alle forklaringer som viser til en intellektuell, moralsk eller genetisk medfødt overlegenhet.

For egalitanere er dette naturligvis et fint budskap. Men det forties at Diamonds påstander bestrides av fagbiologer og at hans bok er meget kontroversiell i fagkretser.

En av dem som har formulert den klareste og sterkeste kritikken mot Diamonds anskuelse er biologen Garrett Hardin. Hardins hovedpoeng i en bokomtale i 1998 er at evolusjonen har tilpasset alle raser til de livsvilkår de har levd under. Dermed fikk uraustralerne fysiske og intelektuelle egenskaper som var forskjellige fra for eksempel afrikanerne eller europeerne. Alle folkeslag er altså ikke født like.

Boka er en verdifull merkestein for vår nåværende uvitenhet, konkluderte Hardin i 1998.

Det er for mange velgere som tror at mennesket er universets mål og at oljen vil vare ”evig”.

I et TV-intervjuden 18.02 ble Rick Santorum, potensiell republikansk presidentkandidat, spurt om hva han mente med at president Obama hadde en ”phony theology”, det vil si falsk religiøsitet. Her er svaret fra en som vil bli verdens mektigste:

“I was talking about the radical environmentalists. They believe man should protect the earth, rather than “steward its resources.” I think that is a phony ideal. I don’t believe that’s what we’re here to do ... We’re not here to serve the earth. That is not the objective, man is the objective.”

Det er mulig at mange legmenn, blant dem en del politikere, som tror at mennesket er skapt av en gud og er universets mål og mening. Og at vi skal legge universet under oss. Men jeg tror det er vanskelig å finne folk med naturfaglig innsikt, særlig biologer, som godtar at vi ødelegger og plyndrer naturen for å få plass til flere og flere mennesker.

I en meningsytring i Aftenposten den 19.02. kom Kåre Valebrokk med denne ytringen:

Det er nesten ubegripelig at så mange økonomer – også norske – velger å betrakte oljeindustrien isolert fra norsk økonomi, som en næring vi bare har til låns og som når som helst kan forlate oss slik de store gassinntektene i sin tid forlot Nederland. De fleste er klar over at både oljen og gassen en dag vil ta slutt. Men hva ligger i begrepet «en dag»? Om 50 år eller om 75 år? Etter Aldous/Avaldsnes (nå Johan Sverdrup) og de betydelige funnene i nord er det i et slikt perspektiv vi må måle oljeindustriens levetid i Norge.

Men hvorfor velger ellers vettuge økonomer å holde den utenfor normal norsk økonomi? At oljen kommer fra havet og ikke fra Hardangervidda, burde ha lite med saken å gjøre. Torsk og laks hører med i all statistikk. Begge deler kommer fra havet. Hvordan ville Islands økonomi se ut hvis alt som kom fra havet ble holdt utenfor? Fisk kan forsvinne ut av et lands økonomi langt raskere enn olje. Verdens største torskefiskerier foregikk for ikke mange år siden i Nord-Atlanteren utenfor Newfoundland. Der er det knapt en torsk tilbake.

Få bransjer, bortsett fra sykehus og begravelsesbyråer, er tryggere enn oljen når det gjelder levetid. Den er beregnelig i forhold til de funn som er gjort, om enn ikke når det gjelder fremtidige funn. Til gjengjeld kan det samme ikke sies om oljeprisen, som i øyeblikket ligger rundt 120 dollar per fat. For bare et drøyt tiår siden lå den 100 dollar lavere. Men dit kommer vi knapt igjen.

Det er vanskelig å forstå hvordan en mann som Valebrokk kan forveksle fornybare og ikke fornybare ressurser og raljere over torsken ved Newfoundland.

Det er også vanskelig å forstå hvordan en regnekyndig rikssynser som Valebrokk kan forsømme seg i enkel samfunnsregning. De 2500 millioner oljefat som angivelig ligger i Johan Sverdrup og de 250 millioner som skal ligge Goliat vil dekke klodens forbruk i 30 dager. Og med et uttak på 1,6 millioner fat per dag vil de forlenge norsk oljealder med ca. 5 – fem - år.

Med forbehold for at Valebrokk er oljesynsk, synes det underlig at han våger å kritisere NB-sjefens forsøk på framsyn og etterslektstenkning.

Dessverre tror jeg at altfor mange velgere omfavner både Santorum og Valebrokk og vil presse vår uskolerte politikere til å fortsette festen og tillate fortsatt befolkningsvekst. Boka Too Smart For Our Own Good, kom nettopp fra posten.

Vil demokratisk uvett kjøre oss alle i grøfta?

Folkeviljen makter ikke å føre Velferds-Norge ut av oljealderen uten solid realkunnskap. Her er fire demokratidrepere som kommer til å blokkere for reformer og fornyelse. De som mangler mest innsikt har størst problem med å forstå sin inkompetanse.

Her er de fire demokratdreperne:

Politikere som kan for lite realfag,
Realister som kan for lite politikk,
Ukyndige som er skråsikre,
Kloke som er usikre.

T.Rist

Inspirert av Bertrand Russell og
http://people.psych.cornell.edu/~dunning/publications/pdf/unskilledandunaware.pdf

Tanker om skoleverkets bidrag til å skape mer teknisk oppfinnsomhet ved overgangen til et oljefattig Norge.

Det konkurreres om det meste. Med stoppeklokker, målebånd og avstemminger blir alle som kan løpe og gå innen idrett og kultur rangert. På ett viktig felt savner jeg imidlertid oppmerksomhet rundt toppytelser: på oppfinnersektoren.

Jeg trodde en gang at et fylke som kaller seg Kreative Trøndelag ville komme høyt på oppfinnerstatistikken. Men så viste det seg at slagordet gjelder kunstnerisk kreativitet og ikke praktisk kreativitet eller oppfinnsomhet. Og det er to forskjellige egenskaper. I alle fall ligger Sør-Trøndelag i midten av Norge også når det gjelder oppfinnsomhet, målt i antall innleverte patentsøknader, langt etter Rogaland, Akershus, Møre og Romsdal og Hordaland. (Kilde: Patentstyret).

I videre sammenheng ligger Norge langt etter de fleste land vi konkurrerer med.

Betydningen av oppfinnsomhet. Gjennom over hundre år er det bygd opp et samfunn hvor teknologi er blitt hovedforutsetningen for velstand. Selv om det finnes mange historier om glimrende oppfinnelser gjort og utviklet av nordmenn, må vi ikke glemme tre viktige forhold: Vi importerer det meste av industrivarer. Vår viktigste eksportvare, oljen, trenger avløsning i løpet av en mannsalder. Rekrutteringen av teknisk dyktige personer til arbeidsliv, skolevesen og politikk er for dårlig. Norge trenger derfor påfyll av oppfinnsomme og teknisk skolerte som kan sikre velferd for etterslekta.

Oppfinnsomhet må utvikles i skolen. Ingen vil vel tro at forskjellen i oppfinnsomhet mellom fylkene har genetiske årsaker. Dermed står miljøet igjen som bestemmende faktor. Som i idretten gjelder det å fange opp talentene i ung alder. Dersom vi holder foreldrene utenom i denne sammenhengen, blir skolen hovedarena i starten. US-forskeren Judith Rich Harris påstår for øvrig at leke- og klassekamerater betyr mer for interesser og vegvalg enn foreldrene.

 Denne logiske kjeden fører til den konklusjon, at skoleverket må aktiveres for å kompensere for den svakhet enkelte fylker har i forhold til de beste, og landet som helhet har i forhold til utlandet. En US-arbeidsgruppe (MIT 2003) anbefalte at oppfinnsomhet skulle innføres i undervisningsprogrammet for grunn-og videregående skole.Arbeidsgruppens anbefaling er så klar at den hitsettes:

” An overriding implication of the workshop results is that inventive creativity should be made an explicit goal of education at all levels. We believe this policy is essential to promote the national and global human quality of life – now and in the future”. 

Det skal nevnes at Goethe-Gymnasium i Regensburg, Tyskland, har ”Oppfinnerklubb” som valgfag på alle årstrinn.

Oppfinnsomhet fag i videregående. Jeg har tidligere (2004) ivret for tekniske gymnas på linje med Danmark og Sverige. Jeg anser det imidlertid for umulig å oppnå nasjonal tilslutning til en reform i retning av et teknisk gymnas med vektlegging på oppfinnsomhet. La meg kalle det ”oppfinnergymnas”. Jeg oppfatter at Det Norske Skoleverk er styrt av humanister som prioriterer å gi taperne best mulig løft. Og dette flertallet bryr seg mindre om å fremme de flinke og enda mindre dem som har særlig interesse og talent for teknikk. Derimot støttes forskjellige former for idrettsgymas og kulturundervisning.

Hva skal et ”oppfinnergymnas” være? Det bør bli en linje i videregående skole, som kvalifiserer til høyere teknisk utdanning. Følgelig må det legges vekt på realfag og matematikk. Videre må det finne plass for praktisk teknikk som involverer omgang med materialer, elektronikk og elektromekanisk utstyr, kanskje også kjemi. Det må med andre ord finnes klasserom av typen ”verksted”. Det må omfatte oppfinnsomhet eller praktisk kreativitet som læretema. Og dessuten må det omfatte et fag jeg vil kalle ”Ressurslære og bærekraft”.

Vegen til oppfinnergymnas. I denne situasjonen ser jeg to veger mot målet. Enten en lokal løsning, hvor en rektor samler lokal støtte til en prøveklasse basert på disse forutsetningene. Eller en næringslivsgruppe som samler krefter og ressurser til en forsøksklasse, eventuelt i samarbeid med en høyere teknisk læreanstalt.

Problemet ser ut til å være av demokratisk natur. Flertallet av maktmennesker med tilknytning til skoleverket oppfatter ikke behovet for langsiktige tiltak for å bygge konkurranseevne eller ”dannekraft”. Og de som muligens ser dette behovet ser ikke utvikling av oppfinnsomhet gjennom skoleverket som et tiltak de vil støtte.

Kan ingeniørene redde Norge? Ingen tør vel benekte at det er teknisk oppfinnsomhet, norsk og utenlandsk, som ligger til grunn for dagens materielle velstand. Og skal nasjonen Norge fortsette å skaffe det voksende antall nordmenn mat, klær og tak over hodet etter oljen, trengs idéer og realiseringsevne – oppfinnsomhet og kløkt.

I denne sammenhengen utfordrer jeg landets ingeniører, særlig dem som i kraft av alder og/eller innsats kan kalles ”senior”, til å støtte tanken om et oppfinnergymnas med verbale bidrag.

Lokal innsats, en utfordring. Disse tankene startet med en patentstatistikk som var lite smigrende for teknologihovedstaden med omland. Jeg har fått vite at en rektor i et annet fylke med svak oppfinnsomhet har fått utfordringen om å starte teknisk gymnas. Derfor inviterer jeg nå en videregående skole i Trøndelag til å melde seg på i konkurransen. Kanskje de neste Edison-er og Curie-er allerede er på veg inn i norsk skole.

(Denne kronikken fikk ikke plass i Adresseavisen, Trondheim)

Støtt tanken om et OPPFINNERGYMNAS i ditt fylke, skriv til folven(at) online.no