Det finnes mange saker å prioritere ved valg av parti. Jeg har valgt naturvern og selvberging. Men jeg finner ikke noe parti som går effektivt inn for begge deler.

Jeg vil gjerne stemme 9. september og prøver derfor å finne ut hvilket parti jeg bør støtte. Mine to kampsaker heter naturvern og selvberging, begge til beste for mine etterkommere.

Naturvern betyr at vi må stoppe både den nasjonale og globale økonomiske veksten. Et logisk valg burde være Miljøpartiet De Grønne (MDG). Men så lenge MDG ikke forstår at folk må tvinges til å bruke mer kondomer, blir det bare symbolpolitikk og dilldall. Dessuten risikerer de å bli uten mandat og da er min stemme forgjeves.

Andrevalg kunne bli partiet Rødt, som gjerne vil bremse vårt forbruk og vil legge strammere seletøy på kapitalismen. Men Rødt ser ingen problem med at vi blir for mange i Norge og de har ikke noe ”bærekraftig folketall”. Dessuten er de fiendtlig til privat initiativ, så heller ikke Rødt er særlig velsmakende.

Tredjevalg kunne bli Fremskrittspartiet. De har de beste bremsene mot overbefolkning av Norge. Men de er solgt til kapitalisme og økonomisk vekst og farlige for vår framtid av den grunn. Jeg liker deres anti-byråkratiholdning, men ikke deres form for liberalisme i forhold til naturvern.

Senterpartiet har både naturvern og selvberging som fanesaker, men bare i programmet. I sin nåværende allianse er de med på å legge jord under asfalt og å slippe fremmede inn i landet. Det siste gjør de uten å vite om vi har nok mat til gjestene dersom det blir krise ute. De må gjerne få bort rovdyrene fra utmarka, men de mangler en tilsvarende innmarkspolitikk.

Så må jeg bare håpe at noen før 9. september forteller meg hvilket parti som er mest effektivt på naturvern og selvberging.

Nordmenn bruker mer og mer på pengespill og veddeløp. Hvor mye kan en sosialstat tillate på dette feltet? Skal spillegalskapen få blomstre fritt? Eller bør det strammes inn?

Psykologen B.F.Skinner foreslo en gang å erstatte lønnsskatt med et lotteri. Barn skulle kondisjoneres til spillegalskap i løpet av skolelivet. Middelet skulle være ukentlige lotteri med meget gode vinnersjanser og stor fest ved trekningene i beste skoletid og sendetid. Vinnerne skulle feires som helter og ”vinnerlykken”, det vil her si vinnernes følelse av velvære, skulle stimuleres med alle mulige midler. Når alle på denne måten var blitt spillegale, skulle de utsettes for et statlig lotteri som skulle erstatte lønnsskatt.

Skinner mente nok ikke sitt forslag helt alvorlig. Men Staten ser likevel ut til å ha startet innføringen av et liknende systemet. Riktignok mangler Norsk Tipping Skinners skoledel, men innsatsen for å indusere spillegalskap er gjort sterk på voksentrinnet. Reklamen for pengespill er omfattende. Trekningene skjer gjerne i beste TV-tid og nå også med kjendiser som utropere og innsmigrende lotteriverter.

Viljen til å engasjere seg i alle former for gevinstspill er styrt av tro  på å ha vinnerlykke, her i betydningen "flaks". Slik tro, nemlig tro på makter og årsakssammenhenger som faller utenfor vitenskapens lover og som ikke har noen fornuftig, «rasjonell» begrunnelse, kalles overtro.Overtro har vært en faktor i Norge side Odin og Tor. Men mens gudehov og kirkesystem er blitt styrt av sterke og strenge menn, har overtroen som holder liv i Norsk Tipping fått en tidsriktig sosial form, med haller for praktisering over alt og med lotteri tilpasset enhver pengepung. Veddeløpsbanene for de ca 5000 hestene under Norsk Rikstoto ligger ikke like tett, men de som finnes er også folkelige og stiller ingen andre krav enn en viss pengeinnsats.

Statens tilnærming til et annet objekt som kan misbrukes av såkalte ”svake sjeler” – alkohol – har fått en kledelig løsning i Vinmonopolet. Her gir de alkoholpolitiske hensyn, for eksempel profylakse av fylleslagsmål og skrumplever, klar føring i retning mot reklameforbud og høye avgifter.

Når en ser på substansen i spillvesenet, ser en hvor mye enklere spillefeltet er enn de andre formene for ”opium for folket”. Her er ingen overdosedødsfall eller røykelunger og intet behov for generelt forbud.

Den overtrosbaserte forventningsprosessen i forbindelse med spill er neste fri for skrikende skadevirkninger. Spillpolitikk er et område i krysningen mellom sosiale spilleregler, Hans Olav Fekjærs advarsler (”Spillegalskap – den nye landeplage”) og ønsket om mest mulig spilling. ”Snille spill” og gode formål gjør denne underlige overtrosdyrkelsen lekker for alle politikere, uansett farge. Og skulle det dukke opp noen Bjarte-tilfeller, hjelper det å skylde på utenlandske spillselskap og plassere et diskret ”Spiller du for mye?” på nettstedet, med henvisning til en offentlig hjelpetjeneste.

Mitt forsøk på en neuropsykologisk tilnærming til spørsmålet om spillegalskap går slik: Menneskene utviklet gjennom evolusjon et gen for optimisme, eller tro på flaks eller mirakler. Av to jegere med samme jaktferdighet, fikk optimisten mest bytte og overlevde. Dette gjentar seg – tror jeg - i alle livets spill der ferdigheten har en viss betydning for resultatet. Dette er tilfelle ved et pokerbord og på en travbane.

I tidlige tider holdt ferdigheten optimismen i sjakk. Overoptimisme eller ”spillegalskap”, førte til døden. I våre dagers sosialsamfunn får slike naturgitte positive forestillinger relativt fri flyt, også ved ferdighetsspill og i hvert fall ved rene pengespill. Jeg våger å påstå at dette har ført og fortsetter å føre til at mange nordmenn spiller over evne. Alle Bjarte-tillfeller er ikke så høyt profilerte at de kommer i avisene.

Jeg er klar over at de finnes en rekke mindre materialistiske grunner enn ønske om gevinst til engasjementet i bingohaller, hos Norsk Tipping, på veddeløpsbaner og foran dataskjermen. Det kan være kjedsomhet, sosiale grunner, ønske om oppmerksomhet og ”sensation seeking”, men jeg skal la dette ligge. Jeg tror det er ønsket om å vinne penger, å bli rik, som driver det meste.

I et rent lykkespill, der kunnskap eller ferdighet et uten betydning, er altså optimisme eller tro på flaks farlig. Den som ikke forstår at tro på flaks eller optimisme bare er en tanke eller illusjon i egen hjerne, vil heller ikke godta at LOTTO og liknende spill er tapsprosjekt. Selvsagt ikke for de få tilfeldig utvalgte som vinner en stor premie, men for alle andre. Og hvem som vinner styres ved lotteri ikke av noen verdalsk vinnerlykke eller annen oversanselig makt, men av pinlig nøyaktig justerte ”tilfeldighetsmaskiner” .

Jeg har altså kalt troen på flaks, forestillingen om at det skjer mirakler i spill og generelle tanker om at det finnes en ukjent makt som gjør ting godt eller vondt for enkeltpersoner eller spesielle grupper, for overtro. Den mest kjente form for overtro er vel den som er knyttet til forestilling om et sted hvor noen mennesker samles etter døden.

Det er etter min mening feilprioritering at vi i dette landet, med mange uløste oppgaver, holder 375 personer utenfor norsk verdiskaping bare på Hamar og holder liv i oppunder ti tusen veddeløpshester. For ”verdiskaping” kan denne spesielle formen for pengeflytting ikke kalles.

Jeg er klar over at Lotteritilsynet agerer argusøyne mot spillebransjen. Men det skal bare ”ta vare på verdier” og hindre svindel og misbruk på arrangørnivå. Spillpolitikken fra Stortinget og Lotteritilsynet har ikke hindret at lotteriomsetning i Norge har svulmet til verdenstoppen. Nordmenn drar til Irland for å arrangere NM i poker og spillimporten over Internett er på veg oppover. Idretts-Norge fryder seg naturligvis og koster på seg ny smøretrailer.

Mine innvendinger mot oppsvulmingen av pengespillsektoren har fire punkter:

1 Feil ressursallokering med redusert total verdiskaping

2 Uheldig fokusering på materialistisk tenkning

3 Tragedier på grunn av patologisk spillegalskap

4 Usosial belastning av ”spillebasillen”

Jeg forstår at enkelte synes at det er usømmelig å angripe det store omfanget av denne folkesporten, som skjer i ly av aktverdige formål. Men jeg vil likevel komme med to forslag:

1.      Forby all reklame for utenlandske pengespill og eksport av penger til slike. Dersom vi skal opprettholde solidariteten og fellesskapsånden må det settes grenser for liberalismen.

2.      Opprett et utvalg for å utrede etikken og økonomien bak pengespill, veddeløp og andre former for innsatsbaserte konkurranser og vurdere omfanget av Norsk Tipping og Norsk Rikstoto i en samfunnsøkonomisk sammenheng.

Kjøp norsk!

I ein nasjon som er vorten ”multikulturell” på ein mannsalder slit eg med spørsmålet: Kvar går grensa mellom rasisme og patriotisme?

Eg bur til vanleg fem timar frå vogga mi, i eit framandt dialektområde.

Under ein frukost på Sentralstasjonen i Oslo høyrde eg ein gong eit kjent tungemål eit par bord unna. Dialekta var frå heimbygda og dei fem og eg fann tonen momentant. Det var folk frå eigen stamme og med same gestalt. Vi snakka saman som gamle kjende, utan å vere det, og dei var opne og omgjengelege. Det var ”mitt folk”.

Dessverre får eg aldri denne kjensla når eg møter framande elles, til dømes frognerfolk, svenskar eller tyskerar. Dei er liksom ikkje min stamme. Dei tilhøyrer ein annan kultur. Eg veit ikkje kva som bur i dei.

No lurer eg på om eg er i ferd med å bli skåprasist, fordi eg likar folk frå min eigen stamme betre enn folk frå andre stammar og kulturar. Kan nokon av dei debattantane som brukar karakteristikken ”rasist” fortelje meg kvar grensa mellom ”heimatliebe” eller patriotisme og rasime går? Eg går ut frå at dei som brukar eit slikt ord veit kva det tyder.

Partiene kan ikke berge velferdsstaten. Lær etterkommerne ti globale faresignal: kornmangel, ressurskriger, dyr olje, sviktende selvberging, befolkningsvekst, naturkatastrofer, økonomikriser, arbeidsledighet og x-hendelser. Evolusjonen vil fortsette.

 Kua får kalven til å forstå hvilke vekster som er giftige. Hvordan skal vi få våre etterkommere til å forstå hvilke farer som venter dem? Konrad Lorenz, som også hadde bra forstand på dyreadferd, advarte i sin tid mot åtte dødssynder som begås av vår sivilisasjon (overbefolkning, naturskading, dysfunksjonell konkurranse, kommunikasjonskaos, genetisk forvitring, brudd med tradisjoner, indoktrinering, atomvåpen). Men hva skal vi advare mot i dag?

Det er lett for media og politikere å fokusere på det som går godt, på gullmedaljer og topplasseringer på velstandslister. Men Norge er sterkt integrert i en globalisert verden. Vi bærer nesten bare utenlandske klær og 6/10 av det vi spiser blir også importert. Derfor er det viktigere å følge med på den globale utviklingen enn å sjekke oljefondstelleren på www.nbim.no . Hva skal vi med dårlige aksjer og råtne statsobligasjoner hvis butikkhyllene går tomme for brød, mel og gjær?

 Derfor har jeg satt opp ei liste over ti faresignal som forteller noe om klodens og Norges utvikling. Disse ti faresignaler dekker sentrale forhold som påvirker matforsyning, samfunnsutvikling og vår infrastruktur.

Første faresignal er kornmangel.  Mat til oss og husdyrene er den viktigste forutsetningen for at vi skal overleve. Dersom vi kan redusere forbruket av kjøtt og melk må vi likevel ha korn og noen andre vekster. Derfor er utviklingen i kornmengden per person viktig. Dessverre er FAO, som offisielt forvalter verdens statistikker over landbruksprodukter, avhengig av å formulere seg politisk korrekt og derfor optimistisk for ikke å skape kritikk mot egen virksomhet. Signalet her kan kalles ”cereals per capita.” I 2007 var den 358 kilo, på veg nedover.

I tillegg til mat trenger menneskene forskjellige andre fysiske ressurser. Dette har ført til konflikter mellom menneskegrupper og nasjoner. Derfor har jeg valgt ressurskonflikter som et faresignal for sivilisasjonens utvikling. Diskusjonene rundt Steven Pinkers teorier om voldsreduksjon forteller at tallfesting av denne størrelsen er problematisk. Men det bør være mulig å fastslå utviklingens retning. Arnulf Øverland mente for øvrig at Andre verdenskrig også var en ressurskrig, nemlig om Lebensraum.

I tillegg til mat er olje vital for vår sivilisasjon. Mange av oss reiser, dyrker mat, bygger hus, driver dank osv ved hjelp av olje. Hvor mye olje er igjen? er et logisk, men likevel dårlig spørsmål. Jeg tror at den rike del av verden vil kunne kjøpe olje ut halve dette århundre. Så mitt tredje faresignal heter kostbar olje. Det er dessverre vanskelig å finne autoriserte tall for dette. Men med tilgjengelige tall for oljereserver, er det mulig å danne seg et bilde. Jeg søker råd hos en oljegeolog og en resursforsker uten ideologier.

 Jeg er klar over at Norge er meldt inn i verden i fult omfang, med fri flyt av det meste. Kinesiske duppedingser og australske viner er begge deler kjekt å kjøpe. Men på ett område er jeg særlig bekymret for vår norske autarki – vår selvforsyning. Jeg vil at mine etterkommere skal finne mat i butikkene i ei langvarig krise. Derfor er mitt fjerde faresignal sviktende selvberging. Her er det mulig å finne tall som er noenlunde udiskutable. Gjeldende politikk skal være å utvikle landbruket i takt med befolkningsveksten. I den reelle verden tvinges den norske andelen nedover og nedover. Den er skal nå være nede i 40%. (Sverige ligger på ca 50%, Tyskland på 88%).

Relativt mange har forstått at verden har problem med befolkningsveksten. Men dette er et offentlig tabutema som må dysses ned. Derfor er det kjekt for røde, grønne, gule og blå på tinget å ha demografer som Helge Brunborg. De forteller at befolkningsveksten snart vil gå mot null. Det samme beroliger Jørgen Randers fra Limits to Growth. Jeg anser en slik global kjønnsdriftssvekking for biologisk og praktisk umulig. Mitt femte faresignal heter derfor befolkningsvekst. Den kan måles både i antall munner og i prosent. De offisielle tallene kunngjøres med sterkt etterslep. De mange befolkningsurene på Internett er derfor lite nøyaktige. Mitt ur blir stående på 1,1% og 77 millioner inntil videre.

På min liste over faresignal står også naturkatastrofer. Det er ikke fordi jeg skal antyde klimaendring. Det rekker å fastslå at vi stadig blir utsatt for såkalt ”ekstremvær” og at vår sivilisasjon blir mer og mer utsatt. Menneskene plasserer i stigende grad sine boliger og øvrige installasjoner i utsatte områder. Sivilisasjonens tekniske og naturutsatte anlegg blir dessuten flere og mer kompliserte, omfattende og sårbare. På toppen kommer trolig økende dårlig vedlikehold, fra US-vegbroer til ungarske dammer til asiatiske bygg. Nylig har deler av Tyskland opplevd en 500 års-flom. Poenget med dette faresignalet er at det forteller om verdens sårbarhet. Jeg har dessverre ikke funnet noe tall, verken i kroner eller antall offer, som gir signal om utviklingen. Kanskje er det mulig å lure noen tall ut av forsikringsselskapene.

Forutsetningen for å opprettholde en sivilisasjon som minner om den vi har, er at vi har tilførsel av elkraft. Lys, kommunikasjon, lufting, kjøling, løfting osv forlanger elektrisk strøm med høvelig spenning. Derfor heter mitt sjuende faresignal elsvikt. Norge er velsignet med fjell og regn. Adskillige andre land mangler den ene faktoren eller begge og må ty til fossilkraftverk. Derfor har jeg interesse av å registrere endringene i elkrafttilførsel og helst også sårbarheten for feil og skader. Det er for eksempel interessant å finne ut om verden kan gi den årlige tilveksten plass i 1,5 kW-samfunnet til Hans-Peter Dürr. Interessant er også å følge med på utviklingen i fossilkraftproduksjonen i verden. Jeg har ikke funnet noe enkelt statistikktall som forteller nok om elforsyningen. Kanskje en kunne finne ut noe ved å kartlegge ”blackouts” (”power outages”)i forskjellige land. Dette er i det minste et mål for elstabiliteten i vedkommende land.

Økonomi ser ut til å være en disiplin med diffus vitenskapelig substans. Den akutte risikoen knyttet til en global økonomikrise er så stor at det trengs forutsigbarhet. Dette har økonomer, finansfolk og politikere grublet på i snart hundre år. De samme folkene har prøvd å forutse slike kriser omtrent like lenge. Likevel blir verden, inklusive Island, stadig negativt overrasket. Økonomisk utvikling er så vanskelig å forutsi for fagfolk, at det er blitt foreslått å se etter vakre servitriser som tegn på dårlige tider. Heldigvis er finnes det noen ”rever” som er i stand til å advare.

Maskiner og automatisering har frigjort milliarder av mennesker for innsats i byråkrati, kulturarbeid, idrett eller lediggang. Land uten olje eller andre naturrikdommer pådrar seg arbeidsledighet uten å kunne hjelpe de arbeidsløse.  Dette kan skape voldelig missnøye og opprør. Med fri flyt av fattigdom vil dette etter hvert være en trussel mot alle land som ikke har mot til å være rike. Arbeidsledighet er derfor et viktig faresignal for utviklingen i et område. Det er noenlunde oversiktlig i de fleste land. Arbeidsledigheten i Sør-Europa kan lett utløse en kjedereaksjon som skaper økonomisk krise i mange land. USA risikerer å påføre seg en destabiliserende arbeidsledighet gjennom eksport av arbeidsplasser og import av ulært arbeidskraft.

Det finnes enda flere fenomen som kan undergrave vår sivilisasjon. Det kan være både ekstreme hendelser og uforutsette destruktive prosesser som er overraskende og har stor virkning. Jeg velger samlebetegnelsen ”x-hendelser”. X kan stå for ”ukjent” eller ”ekstrem”.Eksempel på slike hendelser er pandemier, nedsmelting av polaris, Internett-svikt, kulturkonflikter og terrorhandlinger. John Leslie og John Casti har begge skrevet mer utførlig om dette. Den som vil prøve å si noe om framtiden bør forsøke å kartlegge flest mulig potensielle x-hendelser.

Et eksempel på en slik ekstraordinær utvikling som kan ha dramatisk effekt for kloden, er bidød (som stopper pollinering). For de våkne og bevisste er dette en reell og dramatisk trussel. Utenriksminister John Kerry fra USA ble nylig satt på vent i tre timer før han fikk møte de styrende i Moskva. Han måtte først godta å diskutere russernes protest mot Monsanto sin ”bi-apokalypse”, nemlig såkorn med skadelig insektmiddel.

Et annet sterkt debattert eksempel er klimaforandring, naturlig eller menneskeskapt. Jeg vil kalle dette klodens mest omstridte x-hendelse. Faresignalene for dette finnes for eksempel her.

Det har liten hensikt å presentere disse faresignalene i en politisk debatt. Et flertall av kortsiktige egoister tvinger politikerne til en politikk som ikke er bærekraftig.

Enkeltpersoner og grupper kan skape store nyvinninger med sin oppfinnsomhet. Men det skorter på kollektiv kløkt, både i demokratier og totalitære system, som kan gjøre den globale sivilisasjonen langvarig levedyktig.

Hovedhensikten med å presentere disse faresignalene er å stimulere den intrafamiliære debatt om nasjonens framtid. Kanskje kan det hjelpe våre etterkommere til å ta grep som gir dem fordeler i evolusjonskampen. Den er ikke over.

Enkel matte: ”Livbåt Norge” kan ikke romme 5-6 mill over lengre tid. Tør MDG gå foran, stoppe tilflytting og subsidiering av store barnekull? Liberalisme og feil sosialpolitikk kan ødelegge for våre etterkommere og spolere vår sivilisasjon.

Kinas store økonomiske framgang skyldes flere faktorer. Ett- barnspolitikken er en viktig. På tretti år har den gitt ca 400 millioner færre munner å dele kaka på.

Alle partiene i Norge beiler til velgernes egoisme og fellesskapsånd på basis av sine ideologier. Et vanlig agn er ”liberalisme”, frihet til å velge og til å handle uten mottiltak. Livsstil kan riktignok skattlegges, men alle lungekreftpasienter og råkjørere slipper til sykesenga gratis. Alle dagens partier ser ut til å være liberale, selv om noen kanskje vil si de er liberalere enn andre.

Et parti som bør ha særlig problem med liberalisme er imidlertid Miljøpartiet De Grønne (MDG). De skal berge naturen, inklusive mennesket, mot angrep fra mennesket. Jeg tillater meg å påstå, at menneskene også er utryddingstruet art og krever vern. Dette kan ikke oppnås med liberalisme, særlig ikke dersom en skal være solidarisk med 7-8 milliarder.  

Gjennom to hundre år har menneskene kjempet for å bygge opp en materialistisk sivilisasjon basert på forurensende fossile materialer. En del av oss, som trolig misforstått blir kalt homo sapiens, har lagt oss til en livsstil som er sterkt naturdestruktiv. Dessuten er vi blitt mange, visstnok den største biomassen av en art på planeten.

Som eksempel på denne biomassens henfallenhet til fossile drivstoff skal jeg – litt kuriost - gi reiseplanen i år for en kjent US-amerikansk naturverner: Tennesse -Belize – Columbia – Tennessee - Pennsylvania – Washington – Tennessee - Skottland – Norge – Sverige – Irland – Tennessee – Pennsylvania – Tennessee – Kansas – Massachusetts – Michigan – Cuba - Tennessee. Med fly.

Jeg har stor respekt for MDG sine mål, men jeg tror ikke de kommer av flekken, med skattlegging, gode ord og noen politisk korrekte påbud. Jeg tror i det hele tatt ikke at et liberalt parti kan berge verden på noen måte. Vi (folk flest) er bortskjemt med biff, hytte og sydenturer og de andre kjemper for å få vårt forbruksmønster. Dersom MDG kjempet for å stoppe flyttingen av lavforurensende og lavforbrukende mennesker til et kaldt, naturkarrig og storforbrukende Norge – altså å stoppe tilflyttingen til landet – ville de med en gang bli både uliberale og politisk ukorrekte.

All grønn politikk som skal redde verdens våtmarker, mennesker og dyr, må redusere antall forbrukere og forurensere. For å oppnå dette må ”grønne” i alle land bekjenne seg til en felles norm. Jeg vet at det finnes noen som mener at dersom det bli slutt på sløsing og alt blir klint jevnt utover vil det bli nok mat til alle. Det er et regnestykke som passer i festtaler. Den jordpiningen som ligger bak vil stoppe med oljen. Dessuten er festtalen dramatisk uliberal. Overbefokningen må ned.

Verden kan ikke berges med små politiske turspader. Det kreves kraftigere grep. MDG må våge å tone flagg. For tyve år siden fikk jeg anledning til å møte en tysker som startet et grønt parti, til og med to ganger, men som kom på kant med de grønne røde og fikk betegnelsen ”økofacist”.

Norge trenger sårt et aktivt grønt parti, men det må etter min mening våge å opptre som en politisk bulldoser, ikke som en politisk gråtekone.

En professor ønsker ”opprøret” i Sverige velkommen og etterlyser en debatt om et annerledes samfunn. Jeg mener vi må støtte det folkestyret vi har og heller tilføre det styringselementer som kan hindre lndre kriser og gi bærekraft om en mannsalder.

En politisert professor kommenterte nylig den senere tids nattlige uro i Sverige. Vedkommende betegnet denne uroen som ”opprør” og ønsket dette opprøret velkommen. Kronikken ble avsluttet slik:

”Kanskje er det tid for en grundigere teoretisk debatt om et nytt og annerledes samfunn der pengemakta reduseres og likhet prioriteres. For å gjennomføre det trengs mer enn opprøret til de unge i Sverige”.

Ettersom de under gjennomsnittet bemidlete danner et flertall både i Sverige og Norge, skulle en tro at de grunnlovene og det demokratiet vi har må være godt nok også for de marginaliserte i nederste ende av inntektsskalaen og for dem som er kommet utenfra inn i ”folkhemmet”.

Jeg er klar over uttrykket ”majoritetens tyranni”, men både Behring Breivik og mindre fremmedgjorte og marginaliserte personer og grupper enn ham må følge reglene satt opp av flertallet.

Spørsmålet er om den politiserte professoren ønsker å bytte ut demokratiet med en mer totalitær styringsform – ”et nytt og annerledes samfunn”. Kanskje vedkommende har et forslag på lur uten å avsløre det?

Uansett angripes her et tema som fortjener ettertanke. Er det demokratiet som er kjempet fram et styringssystem for medvind og vekst, som må byttes ut med en annen styringsform i krisetider eller når vi får for mange innvandrere?

Mange er vokst opp med slagordene ”frihet, likhet og brorskap” som mantra. Jeg våger å påstå at vi har hatt riktig folkestyre i Norge i 95 år (1913-1940 og 1945-2013) og i Sverige i 94 år, altså omtrent det samme. Og likevel har vi to samfunn der mange, kanskje flertallet, er misfornøyd og kjemper for å få mer av noe og/eller oppnå en annen politikk på et område. Noen med sterkt samfunnsengasjement vil si at vi har misbrukt friheten til å plyndre jorda, de økonomiske forskjellene er større en noensinne og brorskap er erstattet av mange etniske grupper med ulike verdisyn, lojalitet og religiøs legning.

 Jeg har tidligere kritisert tre mangler ved dagens demokrati for dagens styring: polarisering, populisme og prognosesvikt.   Jeg tror ikke ”The Wisdom of the Crowd” noensinne kommer til å bli særlig enn kortsiktig, kollektiv egoisme. Medisineren/biologen Jens Reich sin idé om å utnevne et råd av vise borgere for å ivareta naturens og etterkommernes interesser. er ikke en gang foreslått i norsk debatt. Valget den 9. september vil aldri kunne endre systemet, bare navnene.

Eller har jeg misforstått noe?

Svenskene og deres utilfredse får selv ta opp den professorale oppfordringen til opprør og til debatt om et nytt og annerledes samfunn.

PS  Hvilket parti vil føre Norge lengst mot et godt samfunn i 2040, med bærekraftig folketall, uten kamp om maten og uten stridende kulturgrupper?

Bill McKibben er omstridt som mijøaktivist. Kan det da være riktig å gi ham Sophie-prisen?

Miljøguru Bill McKibben skal få Sophie-prisen. De informerte vet det nok fra før, men enkelte som bryr seg om slikt vet ikke om McKibbens feilaktige tilnærming til miljøproblemene. Han angriper det som ikke kan påvirkes, for eksempel oljeselskapene som vanskelig lar seg styre, og neglisjer aksjoner på individnivå, mot sløsing og befolkningsøkning.

Jeg har tidligere kritisert tildelingen av samme pris til James Hansen. Norske juryer ser ikke ut til å gjøre god nok "research". 

"Livbåt Norge" virker som en magnet på fattige utlendinger. Men det er tankeløst av politikerne å la folketallet vokse. Snillisme kan vedtas, men det må ikke ødelegge matsikkerheten for etterkommerne. Det må finnes mat til alle på langt sikt.

Jeg har forstått at individuell snillhet eller altruisme er, idet minste delvis, knyttet til karaktertrekk som er utviklet gjennom årtusener. Frivillig samarbeid i stammer har gitt fordel i kampen mot nabostammer og ville dyr, som så har gitt overlevelse. Jeg har også fått med at den kollektive snillisme innad i Norge skyldes egoisme som virker gjennom demokratiske spilleregler. Men jeg har ikke forstått helt hva som ligger til grunn for vår kollektive snillisme mot utenlandske statsborgere. Er det egoisme fra hjelpebransjen eller dumhet fra politikerne?

Grunnloven har en vag bestemmelse om nestekjærlighet:

Værdigrundlaget forbliver vor kristne og humanistiske Arv. Denne Grundlov skal sikre …. Menneskerettighederne.

Men denne bestemmelsen er for upresis og ikke-juridisk til å tjene som styringsgrunnlag. Ordet ”arv” brukes for eksempel ellers i lovgivningen som betegnelse for en avdøds etterlatte fysiske formue. Jeg antar forøvrig at verdigrunnlaget vil framstå forskjellig for forskjellige folkegrupper og til forskjellige tider. Det er også uklart hvor langt Menneskerettighetenes materielle bestemmelser gjelder overfor utenlandske statsborgere, (for eksempel ”Enhver har rett til en levestandard som er tilstrekkelig for hans og hans families helse og velvære…”)

Jeg har tidligere skrevet om styringen av norsk U-hjelp, så jeg skal la dette temaet ligge her. Igjen står snillismen mot utenlandske statsborgere i Norge.

På individnivå finnes etter min mening to hovedformer for altruisme: naturlig og ”syntetisk”. Naturlig altruisme ligger som nevnt hovedsakelig i genene. Den "syntetiske" eller påtatte (snillismen) har en blandet filosofisk-religiøs opprinnelse. Denne form for altruisme, blir påvirker av mange kulturfaktorer og av tilgangen på ressurser. I fattige samfunn kan den påtatte altruismen være null, i rike gå mot patologiske former.

Disse to formene for individuell altruisme skulle teoretisk påvirke politikerne til å utøve offentlig snillisme. Dette er i hvert fall min forståelse av sammenhengene.

Jeg mener at en overordnet forutsetning for styring av Norge må være hensynet til egne borgere. Når det bevilges tilskudd til beste for utenlandske statsborgere må egne borgere være tilgodesett i samsvar med det velferdsnivå som er vedtatt for Norge. Dette kan ikke gjelde bare nåværende befolkning, men i visse sammenhenger også våre etterkommere.

Velferdsstaten Norge vil framstå som ”Livbåten Norge” for innbyggere i land med synkende eller dårlig økonomi. Vi opplever en strøm av havarerte personer fra slike land.

Min hovedinnvending mot dagens offentlige snillisme går mot den reduksjonen av matsikkerheten for våre etterkommere, som flere i livbåten betyr. Med et forvitrende landbruk, 40 % selvberging og risiko for kamp om internasjonal mat i løpet av en mannsalder, må folketallet i Norge reduseres, ikke økes. Våre barnebarn skal ikke måtte slåss for maten. Vi må ikke godta fri flyt av fattigdom.

Den som tror vi er forpliktet av internasjonale avtaler til å godta innreise av folk fra andre land, bør lese Utlendingslovens paragraf 7: ”Når … grunnleggende nasjonale interesser gjør det nødvendig, kan innreise nektes”.(Jeg forstår at lovforarbeidene trolig tenkte på andre interesser enn matsikkerhet, men likevel.) Hensynet til dem vi selv har gitt liv trumfer hensynet til fremmed overbefolkning. Det er naturlov.

Snillismeflertallet i Stortinget trenger ikke dermed legge sin giverglede til side. Det kan til og med være etisk riktigere å hjelpe ti utlendinger ute i stedet for én i Norge (For samme kostnad?).

Det har liten hensikt å kjempe politisk for jordvern og bærekraftig folketall, så lenge partiene navigeres etter hodet på noen få ideologer med for dårlig realkunnskap. (Hva er det egentlig Jens og Erna og deres rådgivere er flinke på?)

Jeg er klar over at nordmenn har kjempet i årtusener for å overleve, delvis mot naturkreftene, delvis mot inntrengere. Jeg er også klar over at mange nordmenn har emigrert på forskjellig vis gjennom tidene. Jeg er dessuten klar over at olje og oppfinnsomhet i løpet av hundre år har gitt oss mulighet for en enestående velferd og et enestående byråkrati og kulturutfoldelse (Hva kostet taket på Operaen?).

Så hva?

Jeg oppfordrer dem som har sans for det. til å legge litt ”syntetisk snillisme” til side, å satse på modernisert patriotisk altruisme og å lære etterkommerne å slåss for maten.

Det er usikkert hvor lenge vi har tilgang på nok importmat. Derfor må vi tilpasse innvandringen til kapasiteten på ”livbåt Norge”.

Selv med tusenvis av traktorer og trålere må Norge importere halvparten av maten. Alle ny borgere må derfor få full kost sendt et eller annet sted i fra. Årlig blir det over 70 millioner flere munner å mette globalt. Dette skjer samtidig med globale irrigasjonsproblemer, utpining av landareal og tømming av gjødselreserver (eks. fosfor). Påstanden om at verden har nok mat til alle gjaldt kanskje i går, men ikke i morgen.

Det er derfor historieløst og lettsindig å satse på økende norsk matimport i framtida. Jeg våger å kalle det svik mot våre etterkommere. ”Bærekraft” er honnørord i mange partiprogram. Men ingen av partiene, selv ikke MDG og Sp, våger å definere og kjempe for bærekraftig folketall i Norge.

Det er altså tankeløst å slippe flere personer opp i ”livbåt Norge”. Både biler, fly og båter godkjennes for et maksimumstall.

Jeg går ut fra at flertallet i Norge mener at det vanlige lønns- og trygdenivået i landet, medregnet andre velferdsytelser, bør opprettholdes og sikres for våre etterkommere. Da må vi ha mot til å stå opp og forsvare vårt velferdsnivå og sørge for at livbåten ikke er overbelastet. Ellers er det stor risiko for at de som nå er unge ender som fattige.

De som vil hjelpe fremmede fattige, har mulighet til å gjøre dette i et lavkostland.

Det er dessverre ingen av de politiske partiene, fra Rødt til Fremskrittspartiet, som vil sikre våre etterkommere mot matmangel.