Kultur

Regjeringens verkebyll

Debatten om pelsdyroppdrett er ikke en konflikt mellom by og land, men et oppgjør med våre etiske standarder, en konfrontasjon med tanken om at en næring kan forsvares etisk med at den er lønnsom.

Dette er et debattinnlegg som gir uttrykk for skribentens holdninger og meninger. Du kan sende inn debattinnlegg til debatt@dagsavisen.no.

Innlegget er skrevet sammen med Eskil Pedersen, leder i AUF, Olav Magnus Linge, leder i Sosialistisk Ungdom, Guri Melby, sentralstyremedlem i Venstre, Harald Nissen, talsmann i Miljøpartiet De Grønne og Beth Hartmann, partisekretær i Rødt.

Den 2. desember i fjor ble regjeringens landbruksmelding offentliggjort etter mange utsettelser. Særlig var det knyttet spenning til om regjeringen ville ta initiativ til å avvikle pelsdyroppdrett i Norge. Meldingen endrer ikke dagens politikk knyttet til pelsdyroppdrett. I stortingsmeldingen står det at regjeringen vil foreta en egen gjennomgang av næringen og skal «komme tilbake til Stortinget om saken. Vi forventer at dette blir en reell gjennomgang og krever styrt avvikling av næringen.

De siste årene har det vokst fram en stigende internasjonal motstand mot pelsdyroppdrett. Flere europeiske land har avviklet, eller er i ferd med å avvikle, produksjonen av pels. I Norge har oppdrett av rev og mink eksistert i snaue hundre år, og vi har per i dag i overkant av 300 pelsdyrfarmer her til lands. Men næringen sliter i motbakke. Ifølge Dyrevernalliansen har tre av fire pelsfarmer i Norge lagt ned i løpet av de siste femten årene. Hvert år, fra valpene blir født om våren til de slaktes på slutten av året, står omtrent 850.000 rev og mink i norske nettingbur. Næringen mottar årlig statsstøtte på 30 til 50 millioner kroner, og har ifølge fjorårets landbruksmelding en omsetning på omtrent 300 millioner. Det antas at 90 prosent av skinnet eksporteres til utenlandske markeder, som norsk pelsdyrnæring selv har bidratt til å bygge opp gjennom markedsføringsselskapet Saga Furs.

Men også i Norge får debatten om pelsdyrnæringens framtid stadig mer oppmerksomhet. Spesielt legges det vekt på pelsens unødvendighet: Hvis vi på etisk grunnlag ønsker å vise at noe er nødvendig, krever det mer enn en henvisning til at pels er moteriktig eller vakkert. At noe er ønsket, er ikke i seg selv en grunn til at man bør imøtekomme ønsket. En nærmere undersøkelse av hva pelsen faktisk brukes til, avslører dessuten at mesteparten av dyreskinnet slett ikke går til varmende plagg, men til pynt som jakkekrager og ermekanter.

Så hvorfor har ikke Norge fulgt etter England, Østerrike, Nederland, Sveits, Italia og Sverige – land som vi på mange andre områder liker å sammenligne oss med? Det kan se ut som næringen i Norge langt på vei har lykkes i å definere pelsdyroppdrett som en distriktsinteresse. Man har dermed mobilisert den norske varheten for konflikt mellom by og bygd. Pelsnæringen holder liv i Distrikts-Norge, hevdes det. Enhver støtte for en avvikling anses dermed som et verdivalg, hvor bygda nedprioriteres til fordel for byfolkets moralske forfengelighet. Ironisk nok er det byfolket som kler seg i pels, da for det meste av den importerte sorten. Lite snakkes det om alternative sidenæringer innenfor landbruket, og hva dette kan tilføre av positive ringvirkninger for distriktene. Debatten om pelsdyroppdrett er i realiteten ikke en konflikt mellom by og land – det er et oppgjør med våre etiske standarder, en konfrontasjon med tanken om at en næring kan forsvares etisk med at den er lønnsom.

Enda tydeligere blir denne misforståelsen når man kikker nærmere på sysselsettingen i næringen. Bransjen sysselsetter nemlig i underkant av 600 personer. Pels er ikke distriktenes framtid. De fleste oppdrettere har pelsdyr som binæring, og inntekten er svært uforutsigbar på grunn av stadige endringer i markedet. Når pelsdyrene skal slaktes og flås i november og desember, brukes gjerne utenlandsk arbeidskraft. Det er dessuten politisk enighet om å bistå oppdretterne økonomisk gjennom omstillingsstøtte eller etablererstøtte for ny virksomhet. Ingen ønsker å straffe oppdretterne, det er det uforsvarlige dyreholdet vi vil til livs.

De som forsvarer pelsdyrnæringen legger vekt på at næringen (med noen unntak) holder seg innenfor forskriftene. Også landbruksmeldingen viser til økt grad av selvjustis, og at næringen nå tar grep for å unngå sykdom og skader hos dyrene. Mange oppdrettere er ganske sikkert opptatt av velferden til dyrene sine. Men hovedkritikken mot næringen er ikke rettet mot unntakene og de sløve oppdretterne. Hovedproblemet er at loven som regulerer oppdrettet i seg selv er etisk uforsvarlig, og tar ikke hensyn til at mink og rev er følende og sansende vesener som ikke hører hjemme i bur.

Dette ble også poengtert av Veterinærforening i 2009, da organisasjonen vedtok å gå inn for en avvikling av norsk pelsdyroppdrett. Næringens grunnleggende problem består i å holde aktive rovdyr fanget i små nettingbur, uten tilgang til naturlig stimuli, slik at de ikke får tilfredsstilt sine atferdsbehov. De siste pelsforskriftene som ble iverksatt i april i fjor innebar at minstekravet for størrelsen på burene ble noe hevet, og regulerte dermed for den naturlige veksten i størrelsen på dyrene de siste tiårene. Men de nye forskriftene utgjør kun en minimal endring i dyrenes velferd, da de færreste oppdretterne er blitt nødt til å bytte ut de gamle burene. Sakens kjerne er at rovdyr som rev og mink aldri vil trives i små bur, og det er denne kritikken pelsdyrnæringen har vanskelig for å imøtegå.

Noen skal ha det til at pelsmotstandere er radikale dyrevernere som ikke respekterer demokratiske spilleregler. Det er feil. Det radikale består ikke lenger i å argumentere mot en næring som ikke tåler moralens lys. Det er mer oppsiktsvekkende å forsvare den. Over tid har det vokst fram en betydelig intellektuell motstand i det norske folk mot pelsdyroppdrett. Vi kan ikke annet enn å sette vår lit til filosofen Jürgen Habermas' påstand om at det er en kraft i det bedre argument, og at offentlig meningsbrytning vil føre til at bedre argumenter vinner over dårlige. Vi er nødt til å innse at det eneste riktige er å avvikle næringen på en åpen og ryddig måte. Ingenting av moralsk verdi vil gå tapt dersom vi avvikler norsk pelsdyroppdrett, og mye vil være vunnet.

Mer fra: Kultur