Ved starten på valgåret 2013 pekte alle piler i retning av borgerlig valgseier ved høstens stortingsvalg. Stoltenberg-regjeringen styrte mot nederlag. I år er det motsatt. Nå er det Solberg-regjeringen som styrer mot nederlag. Gjennomsnittet av meningsmålingene i januar og februar gir de borgerlige partiene 81 mandater i Stortinget mot 96 ved siste valg.
Høyrebølgen slo kraftig inn over landet ved valget for fire år siden. Oppslutningen om høyrepartiene var sterkere enn under høyrebølgen på begynnelsen av 1980-tallet. Høyre ble valgvinneren. Frp gikk tilbake, men vant regjeringsmakten. Siden Frps tilbakegang var mindre enn Høyres framgang, kunne Erna Solberg ved hjelp av KrF og Venstre danne den blåeste regjeringen noensinne.
Høyres leder Erna Solberg hadde ikke lykkes helt med sitt store prosjekt om å samle alle de fire borgerlige partiene til en flertallsregjering, men hun var kommet et godt stykke på vei med samarbeidsavtalen med KrF og Venstre. I avtalen lå det en åpning om at KrF og Venstre hadde muligheten til å gå inn i regjeringen i løpet av valgperioden. Hvis statsministeren styrte klokt og taktisk smart, kunne det hende at regjeringen ble utvidet, slik Kåre Willoch fikk til med sin Høyre-regjering i 1983.
Samarbeidsavtalen har ikke økt KrFs og Venstres lyst på å gå inn i regjeringen. Det motsatte har skjedd. De har fjernet seg fra regjeringen i løpet av valgperioden. Det er særlig Frps opptreden som har skremt dem bort. Frp har kjørt sitt eget løp med dobbeltkommunikasjon og utspill rettet mot KrF og Venstre. Statsminister Erna Solberg har mislykkes med å holde flokken sammen og hun har ikke våget å sette Frp på plass.
Et halvt år før nytt stortingsvalg er den siste rest av Solbergs regjeringsprosjekt tatt av valgvinden. KrF og Venstre går til valg på et løfte om å fjerne den blåblå regjeringen. De vil erstatte den med en blågrønn regjering av Høyre, KrF og Venstre.
Blir det fortsatt borgerlig flertall etter valget, må Erna Solberg velge mellom duoen Knut Arild Hareide og Trine Skei-Grande på den ene siden og Siv Jensen. Statsministeren får ikke med seg alle tre.
Derfor lyver denne ukas bilde av det smilende firkløveret Erna Solberg, Siv Jensen, Trine Skei Grande og Knut Arild Hareide som serverer folket godbiter fra Nasjonal transportplan. De fire partilederne lover å bruke 1.000 milliarder kroner de neste tolv årene på vei og jernbane. Men de forteller ikke hvordan dette skal finansieres. Det er forståelig. De er nemlig uenige om skatter, avgifter og bompenger. Statsminister Erna Solberg har rett når hun kaller denne pengebruken historisk. Men det er historisk frekt å love en slik enorm satsing når de fire partilederne ikke har lovet hverandre evig troskap. Trine Skei Grande og Knut Arild Hareide har tvert imot lovet velgerne at de vil gjøre hva de kan for å bli kvitt finansminister Siv Jensen etter valget.
Velgerne kan derimot stole på at Siv Jensen og Frp vil rømme fra sin støtte til transportplanen hvis Erna Solberg kaster Siv Jensen ut av regjeringen for å gjøre plass for Hareide og Skei Grande. Frp kommer ikke til gå inn i framtidige valgkamper med et løfte om at veier skal bygges med bompenger og jernbane med skattepenger.
For første gang vil den borgerlige siden gå til valg med to regjeringsalternativer. Det er en solid dokumentasjon av splittelsen på borgerlig side. Spriket kan bli avgjørende for oppslutningen om de borgerlige partiene.
Det er tragikomisk at Venstre, som kjemper en dødskamp på sperregrensen, vil drepe den regjeringen partiet var fødselshjelper for. Det er lov å drømme om en blågrønn regjering av Høyre, KrF og Venstre. Drøm er blitt til virkelighet i politikken ved tidligere anledninger. Men realismen i dette regjeringsalternativet forutsetter at Venstre fortsetter på Stortinget med en minst like stor gruppe som i dag.
Hvis Venstre går under sperregrensen, ryker det borgerlige flertallet. Kanskje har partiet noe å vinne på å bryte med Frp før valget. Da går i alle fall Venstre ned med flagget til topps.