Annonse
Annonse
Cxense Display
Annonse
Annonse
Cxense Display
Annonse
Annonse
Cxense Display
Cxense Display
Annonse
Annonse
Cxense Display
Annonse
Annonse
Cxense Display
Annonse
Annonse
Cxense Display
Annonse
Annonse
Cxense Display

25-03-2011

Regimekritikk i Norge

Dobbelt dømt og trippelt straffet.....

Annonse
Annonse
Cxense Display
Annonse
Annonse
Cxense Display

En historie om en 17-åring;

I mitt hus bor en 16-åring . Han er barn, og han er av og til voksen. Han leker enda, og han har begynt å se livets alvor. Jeg kan glede meg over å se han vokse, erfare, tabbe seg ut og rette seg opp igjen.

I Evin-fengslet i Iran sitter en 19-åring. Hans familie står utenfor, og spør alle som går inn eller ut av fengslet om de kan hjelpe dem å finne ut om han lever, om han blir torturert. Han blir torturert, med slag og psykisk vold. Dette får familien bekreftet av nylig løslatte og andre fangers familier som kommer ut og forteller.

Han rømte fra Iran da han var 17 år… litt eldre enn min 16-åring. Hans bekymringer var annerledes enn min 16-årings: min 16-åring bekymrer seg over hvilken moped han skal kjøpe, og om båten er tøff nok til en sommer til. Rahim bekymret seg over at regimet i Iran ville ha ham drept. At han måtte forlate familien sin.

Rahim kom til Norge som asylsøker. Som 17-åring ble han tatt imot av Norge og sendt til mottaket Senjehesten – en gammel militærforlegning i ytterste Skrolsvik. Senjehesten Asylmottak var senter for to Brennpunkt-programmer i fjor høst, der vi fikk se forholdene Rahim og de andre levde i under “vår beskyttelse”. Rahim er intelligent. Han lærte seg norsk raskt, og kunne, som en av få på mottaket, formulere seg på folkemøtet i kjølvannet av Brennpunkt-saken. Rahim snakker fra 9:59 her

Rahim likte seg i Skrolsvik. Han likte seg så godt, at da UDI ville flytte ham og tre andre som også hadde uttalt seg kritisk til mottaket, fikk han flytte inn hos sin hjelpeverge Frode Olsen i Skrolsvik og hans familie. Rahim fikk da ingen penger fra UDI lenger – fordi han ikke godtok tvangsflyttingen vekk fra Skrolsvik. Frode Olsen og hans familie var blitt glad i gutten, og bygda var blitt glad i ham.

En måned etter folkemøtet i Skrolsvik fikk Rahim brev fra UDI, i stedet for svar på brevet han hadde sendt hvor han etterspør hjelp fra UDI til å få en forsvarlig standard på kjøkken- og vaskemulighete, r fikk han dette svaret fra UDIs seksjonsleder Bjørn Fridfeldt;

“UDI har fattet vedtak om at du skal flytte fra Senjehesten mottak til Oscarsgata mottak (i Vadsø…) Flyttingen skal skje innen 7 dager etter at du har mottatt dette brevet. […]Vi gjør oppmerksom på at vedtak om plassering i statlig mottak ikke kan påklages, jf utlendingloven §41a tredje ledd.”

Underforstått; Du liker ikke forholdene på Senjehesten - istedet for å gjøre noe med forholdene, gjør vi noe med deg.

Jeg lurer på hvordan min 16-åring ville tålt å få en slik beskjed? 7 dager? Og ikke svar på spørsmål om defekte vaskemaskiner eller ødelagte komfyrer, manglende strøm eller låste nødutganger? Min 16-åring hadde blitt sjokkert over at noen ville komme på å behandle ham slik – han hadde blitt rasende! Og redd!

Min 16- åring stoler på Norge. Han stoler på at han vil få all mulig hjelp til å bevise sin uskyld, og at han er uskyldige til det motsatte er bevist i Norge, dersom noen skulle finne på å arrestere ham.

Rahim kommer fra Iran. Han er Kurder. Han er intelligent. Han er modig og talefør. Kan det være at Den Islamske republikken Iran har funnet det opportunt å sverte Rahim med en dom for voldtekt? Kan det være at myndighetene har fabrikkert en ugjerning, og fabrikkert en tilståelse, for så å dømme en ung gutt som har reist fra landet? For om de iranske myndighetene hadde pågrepet Rahim for en slik ugjerning, og fått en tilståelse av ham – hvordan kunne det da ha seg at Rahim ikke satt i fengsel allerede i påvente av sin dom? Hvordan kan det ha seg at han var istand til å flykte til Norge?

Vi har fulgt med på den Islamske Republikken Irans gjerninger i noen år nå – og ingen av oss bør bli overrasket om det viser seg at Rahim var en ung mann som våget å ytre seg mot regimet, og som ble straffet for dette.

Han fikk samme straff i Norge for å være regimekritisk. Han fikk brev om tvangsflytting, avslag og utsendelse. Avslaget fattet av nemndsleder alene, altså var det ikke vesentlige tvilsspørsmål i saken, vurderte nemndsleder. Vesentlige tvilsspørsmål. Vedtaket fattet - og utsendt dagen etter.

Nå sitter han i Evin-fengselet. Norske myndigheter har ikke beskyttet ham. Han er 19 år og tortureres, familien står utenfor. Hans venner i Skrolsvik er hjelpeløse.

Hvem skal ta ansvar? Hvem kan reise og få en Iransk statsborger ut av et Iransk fengsel og ut av Iran? Hvor lenge skal vi tåle at Rahim må vente? Hvor lenge tåler Rahim?

Og hvor lenge tåler norske myndigheter å ha full tillit til vår utlendingsforvaltning?

Jeg avslutter innlegget her. Jeg trenger å gå og kikke på min 16-åring som sover.

Så trygg han er….

Annonse
Annonse
Cxense Display
Annonse
Annonse
Cxense Display

Tidligere kommentarer

  • Jon-Øivind Storaker
    Publisert 25. mars 2011

    Jeg har også en 16-åring i hjemmet.  Av og til gløtter også jeg såvidt på døra hennes for å se at hun er trygg.  Og er hun ute en kveld, ingen lyd er deiligere enn døra som plutselig slår opp: Hun er hjemme!

    Og vi andre trenger dessuten å kikke litt nærmere på våre myndigheter som kanskje også sover, trolig en anelse for trygt.

    UNE/UDI bedyrer at innvandringsregulerende hensyn kun anvendes ved vurdering av §38, men av og til lurer jeg på om dette prinsippet også umerkelig preger tankegangen når beskyttelsesbehovet vurderes.  De er landets dørvoktere, og de har fått politiske signaler fra Stortinget.  Og på Stortinget lurer Frp i enhver krok.  På vegne av "folk flest" er de alltid beredt til å kaste seg over liberale utskeielser, skape stygge tall på galluper, holde våre politikere i sjakk.

    Drømmen er selvsagt at de politikerne vi setter våre håp til en gang skal si høyt og tydelig: Nå får det fanden sylte meg være NOK!  Slik behandler vi ikke mennesker i vårt land!

    Så får heller de "innvandringsregulerende hensyn" komme i annen eller femte rekke!


  • Et totalitært system er uten hjemland
    Heidi Stakset
    Publisert 25. mars 2011

    Dette innlegget gir begrepet "nasjon" en ny dimensjon. Hvem kan , med hånden på hjertet, skrive at vår stat er betryggende? De norske myndigheter opptrer arrogant og straffende overfor den unge Rahim som har våget å stille spørsmål ved forholdene ved mottaket. De sender han til den kalde ødemark i likhet med det tidligere Sovjet.

    Brevet fra UDI vitner om et byråkrati som er døvt, og som gjemmer seg bak paragrafen. Der slipper myndighetene å handle og stå til ansvar for sine handlinger, men kan lett både avvise og utvise  asylsøkere. Å bruke makt og fatte vedtak der Rahim verken får svare eller forsvare seg, tilhører et totalitært system. Det totalitære systemet har ikke noe hjemland. Det har Rahim derimot, og der er vi sammen med han, alltid.

       


  • Sorg
    Karl Eldar Evang
    Publisert 25. mars 2011

    Evy Ellingsvåg. Jeg kjenner stor sorg når jeg leser innlegget ditt. Og jeg blir rasende, og stiller spørsmålet om hva som egentlig skjer med dette landet vårt, når vi for det første kan sende noen ut til tortur og mulig dødsdom, og siden, når- som Jon-Øivind Storaker skriver i sitt innlegg på nye meninger- Det blir helt stille. Stille.


  • Systemfallitt
    Jarle V. Traavik
    Publisert 25. mars 2011

    Nok et bevis på en fullstendig systemfallitt. Rahim har blitt et tall i registrene til UDI og UNE, men han er ikke glemt av oss som er vitner til denne iskalde brutaliteten.


  • Hjertet mitt gråter.
    Liv Hannestad
    Publisert 25. mars 2011

    Jeg sitter og ser på bilder av min den gang 19-åring. Han sitter smilende og glad sammen med glade kamerater i sin flotte, røde russebil. Jeg blar videre. De er rødkledde og muntre. Litt trøtte og slitne og utrolig lykkelige.

    De har levd med en stor bekymring og frykt i noen tid, denne kameratgjengen. De hadde en frykt og redsel for at de ikke skulle komme gjennom nåløyet. Det store viktige nåløyet; Bilsakkyndige. De klarte det! Russebilen ble godkjent! Gleden som bildene i mitt fotoalbum forteller, varmer et morshjerte hver gang jeg tar dem frem.

    Det samme hjertet gråter nå sine sinte tårer. Ved siden av meg ligger bildet av Rahmin. Jeg ser på opptaket fra Brennpunkt. Han ligner min 19-åring da han var russ og strålte i sin nylig godkjente russebil.

    Jeg tenker på det nåløyet vi i Norge har nå. Det nåløyet som unge mennesker på flukt fra tortur og redsel skal prøve å komme igjennom - ofte helt alene. Uten en trygg mor eller far ved sin side. Uten en kameratgjeng som er der når du trenger dem. Du er helt alene. Du er redd. Nåløyet for å bli godkjent som menneske i Norge er så trangt at ikke engang gutter som Rahmin klarer å komme gjennom.

    Hva nå? Det haster!

     

     

     

     


  • Jon-Øivind Storaker
    Publisert 25. mars 2011

    Kanskje er det derfor UNE vegrer seg mot å la disse unge menneskene møte opp i stornemnd og legge fram sin sak?  De er redde for å oppfatte mennesket bak sakspapirene.  Alle med en smule livserfaring vet hvilke forskjell det er på mennesker en har møtt og mennesker en ikke har møtt.

    Når en møter et menneske blir en oppmerksom på øynene, en ser varhet, vaktsom oppmerksomhet, vennlighet.  En oppdager at dette mennesket likner en selv!  Det har sorger og gleder, er sårbart, gjør så godt det kan her i livet.

    Intet menneske er bare et papir, intet menneske er ulovlig.  Nå står det om Rahims liv!  En ung flott gutt som absolutt skulle vært her står nå i ytterste fare for å bli henrettet.

    Vi må rette henvendelser mot regjeringen, særlig statsminister og utenriksminister.  De må bruke de kontaktmuligheter de har med Iranske myndigheter til å få fram en avtale om å få Rahim til Norge. Men også justisminister må også på banen for å redegjøre for hvordan dette kan ha skjedd.

    Dette må nemlig ikke skje flere ganger!


  • Hvordan kan vi tie når uretten skjer?
    Tereza Nagy Nordmark
    Publisert 25. mars 2011

    3 ting som gjør meg dypt urolig, skuffet, trist og som er urovekkende, skremmende:

    1/ Myndigheter i Norge (staten Norge)

    som fraskriver seg ansvaret og vasker hendene sine som Pilatus. De utdeler Nobels Fredspris  til en fengslet kineser og samtidig sender ut en kurdisk iraner til fengsel og tortur. Den ene hånden vet ikke hva den andre gjør? Eller, kanskje vet det men bryr seg ikke lenger?

    2/ Media og nyhetsdekningen

    Total taushet... Jeg blar i avisene, surfer på nettet, slår på TV og sjekker nyheter på flere kanaler - og finner INGENTING!!! Hva slags media har vi? Nyheten om denne kurdiske iraneren sendt i fengsel av norske myndigheter skulle være på første sider i avisene, jurnalister skulle stå i kø med spørsmålene (om hvordan og hvorfor kan dette skje i rettsstat Norge) hos UDI, UNE, statsministeren, justisministeren, utenriksministeren. INGENTING av dette skjer... Hva slags samfunn ble vi?

    3/ Vi - borgere, mennesker, medmennesker

    Hvorfor gjør vi INGENTING når uretten skjer? Hvorfor er vi så likegyldige? Hvorfor bryr vi oss ikke om de andre? Hva skjer med oss? Dette er farlig og skremmende utvikling... For oss, for samfunnet vårt, for de andre. Hvordan kan vi tie når uretten skjer? 


  • Hanna Danbolt Ajer
    Publisert 25. mars 2011

    Dette er virkelig et sterkt innlegg som setter ting i perspektiv. Hvordan kan det ha seg at det er så stor forskjell på hva vi mener er akseptable forhold for våre barn og andres barn?


  • Øyvind Sørensen
    Publisert 25. mars 2011

    @Tereza Nagy Nordmark: "

    1/ Myndigheter i Norge (staten Norge)

    som fraskriver seg ansvaret og vasker hendene sine som Pilatus. De utdeler Nobels Fredspris til en fengslet kineser og samtidig sender ut en kurdisk iraner til fengsel og tortur. Den ene hånden vet ikke hva den andre gjør? Eller, kanskje vet det men bryr seg ikke lenger?"

    Her gjør du som kinesiske myndigheter. Du evner ikke å skille mellom Nobelkomiteen og norske myndigheter...


  • Tereza Nagy Nordmark
    Publisert 26. mars 2011

    @ Øivind Sørensen:

    En riktig rettet versjon:

    Nobelkomiteen i Norge utdeler Nobels Fredspris  til en fengslet kineser og samtidig UDI og UNE i Norge sender ut en kurdisk iraner til fengsel og tortur.


  • Uff!
    Inge Kristiansen
    Publisert 26. mars 2011

    Til Tereza Nagy Nordmark: Din kommentar nr. 10 ville vært helt unødvendig om du hadde vært mer nøyaktig i din kommentar nr. 7. Hva med å "tanke opp" litt mer kunnskap før følelsene løper løpsk. Slik jeg ser det, var din kommentar nr. 7 et skudd for baugen vedrørende din troverdighet som samfunnsdebattant. Eller mener du at følelser har forrang framfor fakta om samfunnet, og at fakta er noe som man kan la "nerdene" beskjeftige seg med?


  • Heidi Stakset
    Publisert 26. mars 2011

    Til Øyvind Sørensen og Inge Kristiansen: har dere ingen refleksjon vedrørende  saken?

    Terezas innlegg er klar og dyp.  Hun viser til myndighetens motstridende interesser mellom det det den ønsker å framstå som overfor omverdenen, og den reelle praksisen i asylpolitikken.


  • Øyvind Sørensen
    Publisert 26. mars 2011

    Vel, fakta er at norske myndigheter ikke har noen form for kontroll over Nobelkomiteen. Og det syns jeg er viktig å få frem. Hva er problemet med at jeg påpekte det?

     

     


  • Nye opplysninger
    Tereza Nagy Nordmark
    Publisert 26. mars 2011

    Her er nye opplysninger i Rahim Rostami-saken:

    http://www.nytid.no/nyheter/artikler/20110326/regjeringen-ber-une-granske-rahim-saken/

    At det er fortsatt helt STILLE i media er foruroligende og skremmende...

    Kan noen forklare denne STILLHETEN?

    Tross alt gjelder dette menneskeliv... og ansvaret ligger på Norge som ikke beskyttet ham...

    Det finnes internasjonale avtaler om forfølgelse og beskyttelse som Norge skrev under. Og det gjelder menneskerettigheter.


  • Evy Ellingvåg
    Publisert 26. mars 2011

    Ingen ting i veien med å kommentere at Nobelkomiteen ikke er det samme som norske myndigheter. Tereza Nagy Nordmark skrev da også i samme pkt "Den ene hånden vet ikke hva den andre gjør?" Dette er nok norsk eksportindustri til Kina enig i.

    Nobelkomiteen besittes av gamle politikere (med unntak av Sejerstedt). De har i allefall vært en del av "den ene hånden". Norge er (med rette) stolt av sitt oppdrag i Nobels ånd. Som nasjon krediteres det oss, og det følger en viss troverdighet i menneskerettighetsspørsmål i andre sammenhenger i kraft av at nasjonen har denne oppgaven.

    Ekstra leit blir det da, når det viser seg at vi ikke har maktet å følge UNCHRs anbefalinger, når menneskerettighetsrådets kritikk ikke tas til følge for praksis. Å inneha den posisjonen Norge har når det kommer til menneskerettighetsspørsmål, gir ikke bare kredibilitet eller legitimitet. Det gir også en sterk forpliktelse. Uten denne forpliktelsen, svekkes legitimiteten på andre områder, og tilsist kredibiliteten.

    Norge vil, om kredibiliteten i forhold til våre menneskerettslige forpliktelser svekkes ytterligere, være med på at Nobelkomiteens utnevnelser mister legitimitet og posisjon. Da hjelper det lite om Nobelkomiteen og Nasjonen er to forskjellige enheter uten gjensidig påvirkningskraft.

    Jeg går ut fra at det er rimelig åpenbart at dersom Nobelkomiteen og deres arbeid sprang ut fra gamle politikere i tidligere Ahmadinejad-regjeringer, ville utnevnelsenes legitimitet og posisjon være en helt annen enn i dag.

    Så, om Nobelkomiteens avgjørelser er uavhengige av den Norske regjerings interesser, er Nobelkomiteens legitimitet og troverdighet helt avhengig av Norges evne og vilje til å ivareta menneskerettigheter. I Rahims sak er det her norske myndigheter har sviktet.


  • Øyvind Sørensen
    Publisert 26. mars 2011

    Ingen ting i veien med å kommentere at Nobelkomiteen ikke er det samme som norske myndigheter. Tereza Nagy Nordmark skrev da også i samme pkt "Den ene hånden vet ikke hva den andre gjør?" Dette er nok norsk eksportindustri til Kina enig i.

     

    Saken er faktisk den at disse to hendene ikke sitter på den samme kroppen...

     


  • Politisk distanse/uvitenhet
    Heidi Stakset
    Publisert 26. mars 2011

    Om det er nobelpris eller andre former for "diplomatisk arbeid", kommer ut på ett når det gjelder myndighetenes ønske om å vise seg fram for omverdenen. At regjeringen påpekte nobelkomiteens uavhengige rolle ved siste fredspristildeling, er resultat av myndighetenes frykt for å miste anseelse overfor det kinesiske imperium. De prøver dermed å skille det økonomiske markedet fra det politiske menneskerettighetsarbeidet som blir mer og mer utelukket fra regjeringens praksis, ikke minst i asylspørsmålet. Vi ser en markedsdominert distanse til den politiske gjerning/tenkning som fører til en alvorlig ansvarsfraskrivelse på svært mange områder.

     


  • Inge Kristiansen
    Publisert 26. mars 2011

    Heidi Stakset, klart jeg har tanker rundt denne saken, og den kan oppsummeres meget enkelt; det er uomtvistelig galt at mennesker skal risikere dødstraff , tortur og nedverdigene behandling - også i denne saken!

    Men det var ikke derfor jeg skrev min kommentar nr. 11. Grunnen er at jeg mener at uansett hva man kjemper for, så må man tilstrebe seg å være mest mulig etterettelig. Slik jeg ser det, vil selv verdens mest kjempbare sak bli skadelidene av feil opplysninger - spesielt når de ved enkelt oppslag i Wikipedia kan unngås.


  • Hva er problemet?
    Liv Hannestad
    Publisert 26. mars 2011

    Øyvind Sørensen og Inge Kristiansen. Et problemet her, er dere to herrer som kommer og er mer opptatt av kverulering og ordkløyveri, enn å evne å se at her er det en viktig sak å kjempe for. I Irans mest beryktede fengsel sitter en 19 år gammel gutt. Han kom til oss her i velferdsstaten og demokratiet Norge og søkte om asyl. Han var knapt 17 år da han kom hit. Helt alene.

    Hvordan gikk det med han i Norge? Han fikk avslag på sin søknad om asyl etter behandling innen norsk utlendingsforvaltning, UDI og UNE. Han ble arrestert den ene dagen og sendt tilbake til Iran den andre dagen. Det som ventet han i Iran var fengsel, tortur og mulig dødsdom. Det han søkte asyl for.

    Det kan godt være at norske myndigheter ikke har noen form for kontroll over Nobelkomiteen, som du sier Øyvind Sørensen . Men det er ikke saken her. Det er ikke problemet her.

    Det som er problemet her, Øvind Sørensen og Inge Kristiansen. Det er mer alvorlig enn som så. Problemet er at norske myndigheter ikke har noen form for kontroll over norsk utlendingsforvaltning heller. Det er alvorlig.

    Så får det heller være at vår statsminister mer enn gjerne vandrer stolt rundt med Barack Obama og andre "viktige" nobelsfredsprisvinnere og viser dem utsikten fra sitt kontor. Det får så være at hele det politiske Norge tar imot "viktige" fredsprisvinnere som om de er på offisielt statsbesøk - bortsett da fra fjorårets som kom fra Kina. Han var litt brysom for norsk handel med Kina. Da var de kjappe med å presiere det dere to herrer sier; Norske myndigheter har ingenting med Nobelkomiteen å gjøre. De er helt uavhengig.

    Men at norske myndigheter oppfører seg likedan i norsk utlendingsforvaltning, det er en skam. At norske myndigheter oppfører seg som om de ikke har noe med norsk utlendingsforvaltning å gjøre, det er et problem!

    At dere to herrer er mer opptatt av ordkkløyveri enn å se alvoret i denne saken her. Det er deres problem. 


  • Heidi Stakset
    Publisert 26. mars 2011

    Her presenterer du påstander om "feil opplysninger". Din forrige kommentar er også full av påstander uten begrunnelser og forklaringer. Hvordan kan vi så tolke dine innlegg?


  • Brennende spørsmål
    Karl Eldar Evang
    Publisert 27. mars 2011

    3 Spørsmål som brenner.1 Hva gjør regjeringen for å redde Rahim Rostami, mye tyder på at han kan være i livsfare. 2. Hva skjer med andre forestående deportasjoner til Iran? 3. På hvilket nivå skal UNEs saksbehandling i denne fæle saken granskes- hvem skal granske?


  • Babels tårn
    Inge Kristiansen
    Publisert 27. mars 2011

    Heidi Stakset, din kommentar nr. 20 viser at du har problemer med å forstå noe så enklelt som en enkelt setning. Anbefaler deg å lese den første setningen i kommentar nr. 11 en gang til. Hvis du fortsatt ikke skjønner innholdet, kan kanskje dine kolleger på din arbeidsplass hjelpe deg med en tekstanalyse?

    Til eventuelle andre lesere: Det er uomtvistelig feil av Tereza Nagy Nordmark å påstå at regjeringen og Nobel-komiteen er 2 forkjellige hender på samme kropp. Hun skrev: "Myndigheter i Norge (staten Norge) som fraskriver seg ansvaret og vasker hendene sine som Pilatus. De utdeler Nobels Fredspris til en fengslet kineser og samtidig sender ut en kurdisk iraner til fengsel og tortur. Den ene hånden vet ikke hva den andre gjør?"

    Det er og blir feil påstand fra Nordmark, og som jeg skrev, så ville et enkelt opslag i Wikipedia med søkeordet "Nobels fredspris" vist Nordmark at så ikke er tilfelle.  Og når Nordmark gjør en såpass graverdende feil kan jeg med rette stille meg tvilende til hva hun ellers har å komme med i samfunnsdebatten - er alt det andre like slumsete?

    Til Liv Hannestad vil jeg si at det mest kverulerende av alt er å angripe de som påpeker faktafeil. Det er absolutt å foretrekke at samfunnsdebatanter er mest mulig etterettelige og entydige, men slik jeg har sett på "Nye Meninger" er det visst om å gjøre å være mest mulig slumsete i sin henvisning til fakta samt å være mest mulig tvetydig.


  • Det er stille
    Karl Eldar Evang
    Publisert 28. mars 2011

    Det er stille om Rahim Rostami. Jeg håper inderlig at det er uttrykk for at det arbeides intenst diplomatisk fra de rette myndigheter i Norge med å trygge hans kritiske situasjon!


  • Rahim
    Sissel Egeland
    Publisert 28. mars 2011

    Det avholdes en appell i dag klokken 18 foran Stortinget for å markere Norges menneskerettighets aktivisme i saken om Rahim Rostami, som sitter og venter i dødscelle i Evin fenglst, hvor tortur er dagligdags.

    Jeg håper at alle bevisste mennesker møter opp.

    Resten kan sende kaktus til de som de synes fortjener dette.

    Forhåpentligvis vil noen politikere fortelle hva de har gjort for å få Rahim tilbake til Norge og redde ham fra marerittet. Det vil innebære at vår ambassade der nede har begynt å jobbe i det minste.

    Jeg regner forøvrig med at det her hjemme vil bli initiert en uavhengig granskning av saken fra vår regjering.

    Jeg ser saken idag går ut over hele verden.

    Det ser ikke godt ut.

     

    Sissel

     

     

     

     


  • Heidi Stakset
    Publisert 28. mars 2011

    Inge Kristiansen, "graverende" heter det. Er det morsomt å påpeke feil, eller skal jeg, i likhet med deg, kalle språket for "slumsete"? Selvfølgelig ikke. Siden jeg forstår så godt hva du mener. Selv om grammatikken tilhører språkets faktisitet.

    Slik er det også med innleggforfatterens viktige hensvisning til myndighetenes dobbellte spill mellom  politisk fredsavtalearbeid og kald asylpolitikk.  


  • Inge Kristiansen
    Publisert 28. mars 2011

    Desverre har jeg prestert skrivefeil, og jeg tror jeg har begått skrivefeil i en god del innlegg på "Nye Meninger". Det liker jeg selvsagt ikke. Så det tar jeg selvkritikk på.

    Heidi, du skrev "Slik er det også med innleggforfatterens viktige hensvisning til myndighetenes dobbellte spill mellom politisk fredsavtalearbeid og kald asylpolitikk."

    Om myndighetene bedriver dobbeltspill bør selvsagt det avsløres og kritiseres. Det har jeg ingen problemer med! Heller tvert imot! Men, Nobel-komiteen er ikke en del av myndighetene -det er feilen jeg og en annen har påpekt.  - Så enkelt!  Husk tilbake til avsløringen i media om at Jonas Gahr Støre stoppet Jagland på gata i New York og "advarte" Jagland mot å gi fredsprisen til Liu Xiaobo. Det viser med all tydelighet at Nobel-komiteen ikke er en del av myndighetenes maktapparat.

    Og denne avsporingen fra hva som er denne debattrådens tema viser bare hva jeg mener med at er man for slumsete med faktagjengivelse så skader det selve saken man kjemper for. Da kan det være bedre å heller si litt mindre...

    Og bare for å ha sagt det, Heidi, hadde jeg fått med meg i tide informasjonen om appellen ved Stortinget er det godt mulig jeg hadde tatt turen dit. For det at Rahim Rostami sitter fengslet og trues av mulig tortur og dødstraff, det er verdt å kjempe mot.

    Så hadde jeg gått et par hundre meter mot Slottet og stoppet ved statuen av Wenche Foss og lagt en rose der,  i ærbødighet for et stort menneske.


  • To state the obvious
    Marit G
    Publisert 28. mars 2011

    For å presisere det opplagte:

    Norge er bundet av blant annet FN's torturkonvensjon. Sitat:

    * Torturkonvensjonen er en utvidelse av forbudet mot tortur i FNs konvensjon om sivile og politiske rettigheter. Den forbyr enhver form for tortur, uansett omstendigheter, og gjør det forbudt å sende mennesker til land hvor risikoen for tortur er stor.

    Denne ble ratifisert av Norge i 1986 og er en sentral del av beslutningsgrunnlaget i UDI/UNE.

    Et kjapt søk på google med søkeordene Iran + death penalty + in absentia gir førstetreff på denne artikkelen fra UNCHRs hjemmmesider. Hvor vanskelig var det egentlig å finne dokumentasjon som skulle tale til hans fordel når det oppstod tvil om hvorvidt Iran utsteder dødsdommer in absentia eller ikke? Jeg forstår at det er mer kompleks enn som så, men dersom det stemmer at han ikke ble trodd på akkurat dette punktet så mener jeg det bør komme offentligheten for øre hva som gjorde at dette punktet ble ignorert eller overkjørt.

    Nå er det umulig å vite alt som har skjedd i denne saken men alt må snus opp ned for å komme til bunns i dette og de som er ansvarlig må ta ansvaret for det som har skjedd og rydde opp.

    Det forventes at alle tilgjengelige ressurser nå er i sving for å få klarhet i hva som skjer med gutten og hva som kan gjøres for å få ham ut av denne forferdelige situasjonen.Og som Karl E Evang skriver - de må selvfølgelig ta time-out på øvrige deportasjoner som står for tur til alt kommer for en dag.

     

     


  • To the point that is stated...
    Evy Ellingvåg
    Publisert 28. mars 2011

    Så vidt jeg har forstått, var Rahim Rostamis dødsdom vedlagt papirene, og oversatt fra Farsi til Norsk. Iflg Wenche Gran, nemndleder, lot ikke papirene seg undersøke med tanke på ekthet, da de var kopier. I tillegg valgte UNE/nemndleder å forholde seg til informasjon fra LandInfo, der det heter

    "UNE bemerker videre at jf tilgjengelig landkunnskap utsteder ikke iranske domstoler dødsdom in absentia. Klageren ville jf. landkunnskap uansett heller blitt dømt til døden fordi han er ugift..."

    Så vidt vi vet var Rahim også ugift. Dersom jeg skal tolke i verste mening, kan jeg lese en litt overbærende tone i dette sitatet, som antydningsvis harselerer med troverdigheten til søkeren, og på en "artig" måte kommenterer at han heller ville blitt dømt til døden fordi han er ugift.

    Når UNEs praksis tilsier at dersom en søker møter med kopier til sin søknad, må vedkommende forvente a) ikke å bli trodd og b) intet initiativ tas fra myndighetshold for å forsøke å verifisere en slik påstand som kopien av dødsdommen er, ei heller c) sjekker FN's landinfo for å undersøke om andre, velrennomerte kilder har annen informasjon enn hjemme-etaten - da tenker jeg at om dette er symptomatisk, har vi et fullstendig forfeilet system, uten et minstemål av rettssikkerhet for søkerne.



  • Rahim
    Sissel Egeland
    Publisert 29. mars 2011

    Fakta i denne saken vil vi kun få ved en uavhengig granskning. Alt annet, forventer jeg, vil bli et forsøk på tildekking aV faKta, for det som  er gjort er for graverende for mange sentrale personer.

    Det er klart at bevisene nå er i ferd med å bli tilgriset fordi det ennå ikke er iverksatt en uavhengig granskning

    Det begynner å bli vanlig at man blir dømt i exil, så dette er noe UDI og UNE også må vite hvis de skal bli satt til oppgaven om å dømme over liv og død

    Sjekk hvem som oversatte dommen her i Norge.

    Da finner du sikkert noe interessant.

    Hele utsendningen ligner et komplott.

    Han ble innkalt til banken, for så å bli arrestert og puttet på Trandum og utsendt neste dag i følge med to politibetjenter - hvem var det?

    Utsending på en dag er helt uvanlig for tvangsending av iranere.

    Hvorfor akkurat dette skjedde med Rahim, er meget interessant.

    Kun en uavhengig granskning kan utbrodere virkeligheten, ikke en hvitvask-rapport  fra regjeringen, som selv er involvert her.

    Hvis Norge er interessert i å lære av de feil man har gjort, våger regjeringen å iverksette en uavhengig granskning. Hvis ikke, taler det sitt eget språk.

    Sissel

     

     

     

     

     

     

     

     


  • Rahim først
    Heidi Stakset
    Publisert 29. mars 2011

    Jeg håper myndighetene gir opp all prestisje knyttet til sin nåværende asylpraksis, og gjør alt de kan for å hjelpe Rahim ut av fengselet i Iran. I går hørte vi på nyhetene at Wenche Foss hadde greid å hjelpe en amerikansk person som var syk, ut av den amerikanske dødscellen. Det nådde fram!

    Slik kan også norske myndigheter gjøre alt som står i deres makt, for å hjelpe Rahim. De sendte han fra seg, nå kan de finne han igjen før det er for sent! Det er mulig.


  • Hva er saken her?
    Liv Hannestad
    Publisert 30. mars 2011

    Liv Hannestad 26. mars: "Et problemet her, er dere to herrer som kommer og er mer opptatt av kverulering og ordkløyveri, enn å evne å se at her er det en viktig sak å kjempe for. I Irans mest beryktede fengsel sitter en 19 år gammel gutt. Han kom til oss her i velferdsstaten og demokratiet Norge og søkte om asyl. Han var knapt 17 år da han kom hit. Helt alene."

    Jeg velger å sitere meg selv i starten her, men tar med sitat fra deg i din kommentar 27. mars, Inge Kristiansen: "Til Liv Hannestad vil jeg si at det mest kverulerende av alt er å angripe de som påpeker faktafeil. Det er absolutt å foretrekke at samfunnsdebatanter er mest mulig etterettelige og entydige, men slik jeg har sett på "Nye Meninger" er det visst om å gjøre å være mest mulig slumsete i sin henvisning til fakta samt å være mest mulig tvetydig." 

    Er jeg her for å drive kverulering og ordkløyveri, eller er jeg her fordi jeg er opptatt av den saken som debatteres her? Er jeg her fordi jeg er opptatt av denne saken, kan jeg godt påpeke en faktafeil dersom jeg syns den har noen betydning for debatten. Jeg kan påpeke, Inge Kristiansen, at samfunnsdebattanter skrives med to t-er og etterrettelige skrives med to r-er. Jeg kan la være å påpeke det fordi det ikke er rettskrivning som er saken her. Jeg kan påpeke det fordi jeg syns det er viktig at alle skriver ordet "samfunnsdebattanter” og ”etterrettelig” riktig når de er med i samfunnsdebatten. Deretter bør jeg gå raskt tilbake til det som er saken i debatten. Ikke drive kverulering om skrivefeilene dine og fortsette med det i kommentar etter kommentar, dag etter dag, helt til jeg har klart å ta fokuset vekk fra det som var debatten her. 

    Det var ikke at du påpekte en faktafeil som jeg var opptatt av i min kommentar. Det var at fokuset ble rettet mot Nobelkomiteen og personer i debatten her, istedenfor Rahim Rostami og den norske utlendingsforvaltning. Nobelkomiteen var ikke saken her, ei heller dine meddebattanter. Jeg har ikke tenkt å drive klappjakt på dine faktafeil eller skrivefeil. Begår du graverende feil (graverende; som Heidi Stakset påpekte rett skrivemåte på i en tidligere kommentar), kan det hende jeg påpeker det hvis det har betydning for saken. Og der syns jeg vi alle skal være.

    Jo alvorligere saken er, mer useriøst er det med alt som tar fokuset vekk fra saken.Vi finner ikke stort alvorligere saker enn denne her. Norske myndigheter valgte å sende Rahim Rostami tilbake til fengsling, tortur og mulig dødsdom i Iran. Da er det viktig å vise litt edruelighet i debatten. 

    Her er viktig å påpeke faktafeil som utlendingsforvaltningen har begått. Det kan være for sent for Rahim Rostami, for han har allerede blitt sendt tilbake til Iran. Det er viktig å ha fokus rettet mot våre myndigheter, slik at de gjør hva de kan for å hjelpe han nå, og at de for framtiden ikke begår den samme feilen. 19-åringen ble sendt ut til tross for at han ifølge iranske rettspapirer, oversatt av norsk politi, er dømt til døden i hjembyen i det vestlige Iran. Utlendingsnemnda (UNE) mente nemlig at dommen ikke var ekte. Det kan leses mer om denne saken her:  

    http://www.nytid.no/nyheter/artikler/20110328/tvangsutsendte-rahim-19-sitter-i-skrekkfengsel/

     

     

     

     


  • Rahim
    Sissel Egeland
    Publisert 30. mars 2011

    Jeg ser det foregår forsøk på å avlede fakta, i at man nå prøver å gjøre dommen usikker, for liksom å kunne unnskylde at UDI og UNE ikke handlet

    Det er faktisk litt sent å verifisere den nå. Dette skullle vært gjort av UDI og UNE da den ble fremlagt i saken som dokument, hvis de hadde noen som helst tvil om gyldigheten av dommen.

    Det er helt uhørlig at de bare la den til side og overså den og hevdet at de ikke trodde på den.

    En slik overfladisk synse holdning i liv og død saker er uakseptabelt av en norsk etat. At man innfører testmetoden og la det stå til mentalitet i liv død saker hvor det er fremlagt påstand om fare, er uakseptabelt.

    Vi vet bedre.

    Det er heller ingen som kan overse forholdene i Iran, hvis man er saksbehandler på asyl og skal vurdere en sak.

    Istedet for at jeg skal komme med kritikken og påstandene på forhånd her, ville det vært seriøst og mer troverdig at regjeringen nå iverksatte en uavhengig granskning av saken, slik at alle kunne få innsyn i hva man har gjort her, istedet for å sette igang en intern granskning og alle forsøk på omskrivinger av fakta og byråkratisk trenering..

    Dommen er ganske klar, ihvertfall for meg.

    Forholdene i Iran er også innlysende og innebærer at man handler øyeblikkelig, ikke etter ennå en uke, fordi man liksom venter på en avklaring av fakta, som skulle vært gjort for lenge siden og forhindret tragedien.

     

    Sissel

     

     

     

     

     

     

     

     

     


  • Skliveleif....
    Inge Kristiansen
    Publisert 30. mars 2011

    Liv Hannestad, det er utrolig at du likestiller skrivefeil med faktafeil. Jeg har tidligere tatt selvkritikk på skrivefeil, det er noe jeg selvsagt vil unngå. Men jeg vil skamme med dypt og inderlig om jeg kommer med faktafeil, som jeg med letthet kunne ha unngått. Arne Scheie er kanskje en "tørr" kommentator, men jeg liker ham, jeg har tillit til det han sier. Han også kan begå feilen det er å komme med faktafeil, men når han blir klar over det, sier han "rett skal være rett ,......."

    Men så, da Øyvind Sørensen og jeg selv påpekte faktafeilen til Nordmark, så kommer det ikke en "scheie'sk oppretting" - nei, Sørensen og jeg ble angrepet av deg og Stakset for at vi var så frekke at vi påpekte en enkelt feil...  Hmmm... lurer på hvem som har feil fokus? På grunn av en enkelt feil begått av Normark, har det til nå kommet 16 (inkl. denne) kommentarer som tar vekk fokuset fra hva denne debattråden dreier seg om.

    Liv, du sa i din komentar nr. 31 følgende: "Det var ikke at du påpekte en faktafeil som jeg var opptatt av i min kommentar. Det var at fokuset ble rettet mot Nobelkomiteen og personer i debatten her, istedenfor Rahim Rostami og den norske utlendingsforvaltning.
    ..... Da er det viktig å vise litt edruelighet i debatten."
    Helt enig, litt mer edruelighet, litt mindre patos, så kan vi debattanter forhindre at den gode saken ikke blir skadelidende av momenter som tar vekk fokuset fra hva som burde vært diskutert.


  • God kveld Inge
    Frank Wassdahl
    Publisert 30. mars 2011

    Hei Inge

    Jeg følger litt med i div. debatter på Dagsavisens nettside Nye meninger.

    Du virker meget klar og ryddig.

    Hører gjerne fra deg på min e-mail wassdahl@live.no ifm at jeg ønsker å få igang noe mer politisk debatt ute blant folk flest.

    Med vennlig hilsen Frank "sofapolitiker"

     

     


  • Takk
    Inge Kristiansen
    Publisert 30. mars 2011

    Det er alltid artig å få god omtale, så jeg gjør meg ikke større enn det jeg er og hever meg over det, så jeg takker for den fine omtalen, Frank Wassdahl.

    Hilsen en annen sofa-politiker.


  • UNE.
    Liv Hannestad
    Publisert 31. mars 2011

    Det er viktig å påpeke hva UNE har gjort feil i denne saken. Det er viktig å ha fokus rettet mot våre myndigheter, slik at de gjør hva de kan for å hjelpe Rahim Rostami nå, og at de for framtiden ikke begår den samme feilen. 19-åringen ble sendt ut til tross for at han ifølge iranske rettspapirer, oversatt av norsk politi, er dømt til døden i hjembyen i det vestlige Iran. Utlendingsnemnda (UNE) mente nemlig at dommen ikke var ekte.

    Nemndlederen i UNE, som alene forfattet utsendelsesbrevet til Rahim Rostami, vil ikke kommentere saken. Jeg tar med et sitat fra Ny Tid. De tok kontakt med Wenche Gran 28. mars 2011: 

     ”– UNEs «landkunnskap» om at Iran ikke utsteder dødsdommer in absentia, hvor kommer den fra?
    – Vi arbeider med å undersøke denne saken og ønsker ikke si noe mer om dette nå, sier en ordknapp Wenche Gran til Ny Tid.
    – Men dette er noe du har skrevet tidligere, i juli 2010. Hva var bakgrunnen for at du skrev det?
    – Jeg vil ikke gi noen kommentarer om dette. Slike spørsmål bør sendes til vår informasjonsavdeling, svarer nemndleder Gran.
    Ny Tid har ikke lykkes i å få UNE-leder Terje Sjeggestad i tale i denne saken.”

    Ingen har hørt fra Rahim Rostami siden 19. mars.

    Hva gjør UNE i denne saken nå?

     



Annonse
Annonse
Cxense Display
Annonse
Annonse
Cxense Display
Annonse
Annonse
Cxense Display