Norge har laget et iskaldt, darwinistisk system for inkludering av den svakeste og mest sårbare gruppen i dette landet.

Høsten tegner til å bli spesielt kald i år. Hjertekald. Kommune etter kommune har de siste ukene sagt nei til statens anmodning om å ta imot mennesker i nød: flyktninger som har måttet rømme fra krig, forfølgelse, tortur. Etter å ha kommet til Norge, sitter de nå på vent. Vedtak etter vedtak i formannskap, by- og kommunestyrer rundt omkring viser at det ikke er plass til dem her hos oss. I stedet hoper de seg opp ved kongerikets oppsamlingsstasjoner for menneskelig vrakgods: Hver morgen våkner tusenvis av mennesker med innvilget opphold til enda en dag på asylmottak. Stuet bort på ubestemt tid. Årsaken er at de ikke får tildelt et sted de kan bosette seg i. Kommunene sier blankt nei.

Det finnes ikke boliger til dem. Ikke i min kommune, Røyken, og heller ikke i Bodø og Lunner. Eller Grimstad, Kristiansand, Oslo, for å ta noen få. Under streken har det aldri vært verre enn nå. 3400 flyktninger - det høyeste tallet antallet siden 1990-tallet - venter på å kunne ta steget fra vrakgods over til en ny tilværelse.

Mens det totale antallet asylsøknader har gått kraftig ned de to siste årene, øker antallet mennesker som får beskyttelse i Norge. Dette skyldes ikke mildere regime her hos oss. Det skyldes konflikter og kriger som tvinger millioner av mennesker til et liv på flukt. Nærmere 43 millioner er det for øyeblikket. En ørliten andel av disse skal vi forholde oss til her oppe på berget. Men de ytterst få som klarer å komme seg til hit og gjennom prosedyren med å bli anerkjent som flyktning, møter i neste omgang bosettingskøen og må til alt overmål prøve å gjøre seg lekre overfor potensielle nye hjemsteder.

Det er nemlig ikke bare knapphet på boliger som setter en stopper for mange flyktningers drøm om å finne sin plass i Norge. Det viser seg også at norske kommuner velger bort ressurssvake flyktninger. Kommunene kan selv velge hvilke flyktninger de vil ta imot, noe som fører til at personer uten utdanning, og andre ressurssvake, vrakes. De blir sittende på asylmottak, støver ned mens de forgjeves venter på hjelp i et fremmed land som skal ta vare på dem. Kommunene bare gjør det som er lettest for dem. Det kan fort bli for brysomt med analfabeter som kanskje attpåtil er fysisk eller psykisk skadet av krig og forfølgelse. Slike belastninger for kommuneøkonomien takker mange til.

Trist, men sant: Der vi skulle ha vist raushet og medmenneskelighet framfor alt annet, har Norge laget et darwinistisk system for inkludering av den svakeste og mest sårbare gruppen i landet. De minst «attraktive» flyktningene blir sittende på mottak i lengre tid, uten aktivitet, arbeid, privatliv. Disse menneskene har et stort behov for å få et sted å bo, å komme seg ut i samfunnet og få et tilnærmelsesvis normalt liv. Det siste de trenger, er enda mer uvisshet.

Før i tida var Norge et foregangsland i humanitært arbeid, det er nok å nevne Fridtjof Nansen og hans utrettelige innsats for flyktninger. I dag har ambisjonsnivået sunket kraftig. I Soria Moria-erklæringen satte de rødgrønne seg et mål om å ta imot 1500 FN-flyktninger årlig. Dette er usle 500 mer enn hva FN forplikter Norge til som et absolutt minimum, og knapt halvparten av hva Flyktninghjelpen mener man burde ha som mål. Visst har Norge forpliktet seg etter internasjonal lov til å beskytte personer som blir forfulgt eller som risikerer tortur eller dødsstraff i hjemlandet sitt. Men for kommunene er bosetting av flyktninger en frivillig oppgave, og det er kommunene som vedtar hvor mange flyktninger de vil bosette. Dette har utløst en negativ dynamikk der alle skylder på alle og der (nesten) ingen ønsker å ta mer ansvar enn de andre. Kommunene roper etter mer penger, eller nekter å ta imot flere flyktninger, mens regjeringen kan vise til at det er ingenting i veien med de gode intensjonene.

Prognoser fra Integrerings- og mangfoldsdirektoratet viser at det er behov for å bosette nærmere 8000 flyktninger i Norge årlig i 2013 og 2014. Med dagens system klarer vi ikke engang å gi dem som alt er her, et godt nok liv. Nasjonalt utvalg for bosetting og mottak har tatt til orde for at regjeringen må øke tilskuddet til utleieboliger for flyktninger. Jeg tror vi trenger et større løft enn som så. Vi trenger en gjennomgang av reglene for bosetting og integrering, ikke minst ansvarsfordelingen.

Politikken vi fører i dag er uverdig og unorsk. Mitt Norge skal være varm og inkluderende, en nasjon som tar vare på dem som trenger beskyttelse. Ikke la dem råtne bort på mottak der livet settes på vent. Jeg tror ikke folk flest vil ha det slik. Jeg tror det har blitt sånn fordi ansvaret pulveriseres mellom stat og kommuner. Og fordi de store partiers kappløp om den strengeste asylpolitikken gjør det vanskelig å diskutere emnet på en konstruktiv måte. Taperne er flyktningene. Vi kan velge å gjøre noe med dette. Gjøre systemet bedre, ikke flyktningene færre. Vi kan selvsagt la være å gjøre noen ting. I så fall svikter vi grunnleggende som humant samfunn.

22. juli-kommisjonen har avdekket et stort sprik mellom ord og handling hos regjeringen Stoltenberg.

Gapet mellom ambisjon og resultat har ikke blitt mindre etter terrorangrepet: Dersom det siste året har vært testen på om vi har skapt større åpenhet og mer demokrati i Norge, så har Stoltenberg strøket.

Økt demokrati, åpenhet og humanitet skulle være Stoltenbergs svar på terroren. Ett år etter statsministerens minneverdige uttalelse er tiden inne for å gjøre opp status. Det er ikke lett å måle demokrati, åpenhet eller humanitet. Men det finnes indikatorer som kan tegne et bilde, for eksempel kvaliteten på politisk deltakelse, kontrollmekanismer og gjennomsiktighet i politiske prosesser. Det har kommet to rapporter som belyser nettopp disse aspektene.

Direktoratet for forvaltning og IKT (Difi) kom for noen dager siden med en urovekkende analyse av regjeringens stadig økende hemmelighold rundt politiske prosesser. Bruken av såkalte R-notater har nærmest eksplodert under de rødgrønne. Norge har fått en ny type saksbehandling som fører til mindre innsyn, mindre debatt og mindre deltakelse fra andre enn nettopp regjeringen selv. R-notatene unntas offentligheten i 30 år. Saksbehandlingen har gått under jorden, slår Difis rapport fast.

I lys av dette overrasker det lite at en annen studie, utgitt av Transparency International i sommer, ikke vakte noen særlig interesse hos regjeringen. I «Money, politics, power - corruption risks in Europe» blir det påpekt en rekke kritikkverdige forhold i det norske styresett. Korrupsjonsvokterne kritiserer at det ikke er full åpenhet om hvilke aktiviteter norske politikere deltar i og hvilke økonomiske ytelser de mottar for disse. De institusjonelle ordningene for å hindre og avsløre korrupsjon på Stortinget er for svake: Det finnes ikke noe lobbyregister og heller ikke etiske retningslinjer, karantenebestemmelser eller skriftlige habilitetsregler. En slik rapport burde ha blitt tatt imot med åpne armer av en regjering på leit etter mer demokrati og åpenhet. Stoltenberg reagerte med taushet.

Grunn til bekymring gir også vedtakene og framleggene regjeringen har kommet med. Før sommeren stemte regjeringspartiene ned konstitusjonskomiteens innstilling om å grunnlovsfeste lokaldemokratiet. Norge er så godt som alene i Europa om ikke å anerkjenne lokalt selvstyre i grunnloven. I mai la helseministeren fram et forslag om endringer i psykisk helsevernlov, kjent som «Lex Breivik». Noe av det mest graverende som foreslås er en hjemmel som åpner for at en lege, altså en person uten juridisk kompetanse, kan fatte vedtak om å holde en person innelåst i seks måneder av gangen, med ubegrensede muligheter til å forlenge vedtaket - uten at pasienten anses som farlig. Her setter regjeringen grunnleggende rettssikkerhetshensyn til side. I juli sendte regjeringen en pakke med forslag om ny terrorlovgivning på høring. Flere av forslagene er egnet til å undergrave rettsprinsippene norsk justis hviler på, særlig forslaget om å straffe såkalte soloterrorister for å tenke på terror. Vi vil få lite rettssikkerhet om vi skulle begynne å straffe onde hensikter og innfører storstilt overvåking av folk.

Verst av alt er likevel den tiltakende konsentrasjon av makt rundt statsministeren og SMK. Den er i ferd med å uthule demokratiet fra innsiden: En statsråd uten portefølje styrer forbi departementer og på tvers av etablerte beslutningslinjer. Parlamentet blir stadig oftere utelatt i politiske beslutningsprosesser, ja Stoltenberg gidder ikke engang bestandig å dukke opp på Stortinget når han burde. I tillegg kommer den økende bruken av hemmelige dokumenter som utelukker offentligheten og tilslører hvem som tar hvilke avgjørelser på bakgrunn av hvilken informasjon.

Regjeringen påstår at den vil skape mer demokrati og åpenhet. Det er lett å dokumentere at viljen mangler. Økt kontroll og mer overvåking brukes for å skape en illusjon av en trygg og sterk stat, men er i realiteten en erstatning for politisk viljestyrke og gjennomføringsevne. Økt frihet, åpenhet og demokrati forutsetter at makthavernes kontrollspenn reduseres. Dette samsvarer meget dårlig med et system og en regjeringssjef som i foruroligende grad styrer bak lukkede dører.

Arbeiderpartiets halvhjertede forsøk på å gi seg selv et hint av grønnfarge har vært fullstendig mislykket. Klimaprosjektene i den rødgrønne regjeringen har feilet en etter en. Det skyldes først og fremst Aps manglende vilje.

Blant de mer kjedelige tingene en politiker med makt kan oppleve, er det å måtte levere politikk på et område man ikke synes er særlig viktig. Spesielt ubehagelig blir situasjonen når det samme politikkfeltet opptar koalisjonspartneren og i tillegg ansees å være moralsk og etisk viktig. Når pressen og høylytte interesseorganisasjoner er på. Det man kan ty til i en slik situasjon, er å lage såkalte fyrtårn: noen få, godt synlige prosjekter som koster passe mye, som skaper en del oppmerksomhet og som kan vises frem som bevis for politiske visjoner og handlekraft. Og så kan man fortsette å jobbe med det man egentlig er opptatt av.

Jeg vet ikke om statsminister Jens Stoltenberg og Arbeiderpartiets strateger tenkte slik da de klekket ut "klimafyrtårnene" sine, men det er fristende å forestille seg noe i den retningen. Miljø- og klimapolitikk har aldri vært noe prioritert tema i Ap, men med SV i regjeringen var de nødt til å finne på noe fint sammen. Og jammen fant de på en del da klima var snakkis i perioden 2006 - 2008: reddende regnskogpenger, et klimaforlik sammen med mesteparten av opposisjonen, Europas mest ambisiøse klimakuttlovnader og til og med en månelanding. Et klimafyrtårn i form av et gasskraftverk med innebygd CO2-rensing som skulle vise verden vei.

Det hele så ut som et kupp. SV og miljøbevegelsen jublet, folket nøt forestillingen om Norge som klimaforegangsland, og Ap kunne - i lys av sitt nye, grønne image - fortsette å drive med ”ordentlig” politikk. Nå, tre-fire år senere, har fyrtårnene har ramlet sammen. Mye tyder på at de var bygget på sviktende fundament.

Regnskogsprosjektet? En fiasko, ikke bare fordi gjennomføringen er omstridt i landene som skal verne skog eller fordi store pengesummer står ubrukt. Etter at det kom frem at Norge gjennom oljefondet tjener store penger på nettopp rasering av regnskog, fremstår hele prosjektet som skalkeskjul. Et fikenblad som skulle dekke over vår egen dobbeltmoral.

Norsk klimapolitikk anno 2012? Man kan vel si at den står i stampe. Ikke akkurat en vinnersak for de rødgrønne. Klimaforliket fra 2008 skal brytes, krever deler av Arbeiderpartiet og LO-ledelsen. Klimameldingen er sterkt forsinket og utsatt en rekke ganger. Dessuten er Norge milevis unna de ambisiøse CO2-kuttene regjeringen skrøt av for få år tilbake. Fakta er at norske klimagassutslipp aldri har vært høyere enn nå. Mye skjer derimot når det gjelder olje og gass: Her kjører de rødgrønne stø kurs mot enda mer utvinning. Til og med oljesand skal verdens rikeste land tjene penger på.

Og så var det månelandingen - Houston, vi har et problem. Raffineriet på Mongstad har tapt 9,2 milliarder kroner de siste tre årene. Teknologien er ennå ikke utviklet. I beste fall står et testanlegg ferdig i 2016. Deretter må det besluttes om det skal bygges ut til fullskala renseanlegg, med nye omfattende investeringer. I mellomtiden kan Mongstad-kraftverket være historie. Statoil vil neppe fortsette å drive det med milliardtap i det uendelige. Mongstad skulle gi verden sårt etterlengtet teknologi til CO2-fangst. Jobben er i praksis overlatt til andre nasjoner. Sjeldent har så store ord avfødt så små resultater. Månelandingen til Jens Stoltenberg har endt opp i et gedigent mageplask.

Nå kan man si at Ap har vært uheldige, at prosjektene er mer kompliserte enn som så og at det hele bare trenger mer tid. Jo da, men årsaken til problemene som har hopet seg opp i norsk klimapolitikk ligger et annet sted. Tabben bunner i at Ap ikke har lagt nok innsats og prestisje i klimaprosjektene etter at de var lansert. Politiske tiltak på dette feltet er det i deres verden åpenbart kun plass til når de lar seg gjennomføre uten for store kostnader, omstillinger eller andre plagsomme bivirkninger. At Ap nå møter seg selv i døren, skyldes først og fremst at de var så flinke til å late som klimaengasjert i starten av det rødgrønne regjeringsprosjektet. Symbolpolitikk i sin reneste form. Eller mest skitne, hvis man snur litt på tankegangen.

Det begynner å bli en stund siden sist noen var på månen. Antakeligvis vil heller ikke Stoltenberg klare å lande der før han må gå av som statsminister neste år. Hvis det er en trøst: Én ting trenger han i det minste ikke å bekymre seg for - nemlig hva som blir igjen etter hans tid som regjeringssjef. Statuen er alt reist. Den dekker et par hektar areal, kan ikke kalles for direkte pen, kostet 4 milliarder kroner og spyr ut 1,5 millioner tonn CO2 i året. Et bedre minnesmerke over egen klimainnsats kunne han ikke fått.

Rebekka Borsch, Venstre