Når man plumper ut i havene, bør man være litt ydmyk for at man kankje ikke alltid kjenner så godt til forholdene der. Det gjelder også geologiprofessorer ved universitetet i Oslo.

I et leserbrev til forskning.no, argumentere nemlig en slik geologiprofessor at CO2-økningen i atmosfæren ikke stammer fra havene. Kan det være riktig?

Da jeg tok min doktorgrad i fysisk oseanografi ved Atmospheric, OceanicandPlanetaryPhysics (som er en del av universitetet i Oxford) på 1990-tallet, lærte vi at havene varmes opp i de øverste vannlagene som mottar energi fra solen. Sollyset når ikke ned til de dypeste lagene. I motsetning til atmosfæren, som varmes opp nederst ved bakken, vil oppvarmingen i det øvre havsjiktet gjøre overflatevannet varmere og lettere enn det som ligger under. Dette laget ligger derfor som et lokk over dyphavet, og gjør at dyphavet ikke lett kommer i kontakt med atmsofæren. Alt dette er helt grunnleggende oseanografi.

Men det betyr også at det tar lang tid før karbonet i dyphavet utveklses med atmosfæren - det er snakk om flere hundre år. Oppvarmingen vi nå ser skjer i løpet av noen tiår. Derfor passer ikke argumentene til geologiprofessoren så godt med virkeligheten.

Geologiprofessoren mener også at det er lite vi vet om havene og karbonets kretsløp. Men oseanografene vet likevel en god del om hva som skjer i havene, som geologiprofessoren muligens ikke hadde oppfattet da han skrev sitt leserbrev.

Ved å studere spredning av kunstige stoffer, som CFC, kan man kartlegge havene og finne ut hvordan havsirkulasjonen ser ut. Det radioaktivet stoffet tritium, som ble skapt med sprengning av atombomber på midten av det 20. århundret, har også lagt igjen spor som viser hvordan havmassene har flyttet på seg. Ikke bare det, men karbon-14 brukes til å regne ut når vannmengdene sist gang utvekslet karbon med atmosfæren. I tillegg brukes temperatur og saltholdighet for å regne ut hvordan vanmassene beveger på seg. Alle disse sporene viser at CO2-økningen som vi nå ser, ikke kan tilskrives noen utgassing fra havene.

Andre uavhengige bevis underbygger denne forklaringen. Atmosfæren består i hovedsak av grunnstoffet nitrogen, og forholdet mellom oksygen og nitrogen har i følge IPCC synket, noe som samsvarer med at forbrenning av fossilt karbon binder opp oksygen gjennom kjemiske reaksjoner. Havene er også blitt surere fordi de har tatt opp mer CO2, og opptaket kan beskrives ut i fra Henrys lov, som beskriver konsentrasjon-forholdet mellom luft og vann.

Den helt elementære kunnskapen om våre grunstoffer tilsier også at karbonet her på jorden ikke bare kan oppstå eller forsvinne helt plutselig. Derimot kan vi regne med et karbonbudsjett, og når vi henter karbon fra fossile kilder (hvor det har ligger bortgjemt i millioner av år), og så slipper det ut ved jordens overflate, er det ikke så veldig rart at karbonkonsentrasjonene øker. Noe annet ville vært underlig.

Det er litt ironisk at den opprinnelige tanken bak nettstedet forskning.no nok var å formidle kunnskap, men så skaper slike leserbrev mer forvirring enn oppklaring. Denne geologiprofessoren ignorerer en lang rekke forhold, også når han i tillegg hevder at det er tegn på at atmosfærisk CO2 ikke styrer den globale temperaturen. Det er nemlig forskjell på fakta og meninger, noe som Daniel Moynihan og Gavin Schmidt har bemerket: ‘people might be entitled to their own opinions, but not their own facts’. Det bør ikke være noe krav om at medier skal formidle usannheter. 

Det begynner å dryppe noen regndråper. Kommer syndefloden eller blir det bare bittelitt fuktig?

Nedbørmengden avhenger selvsagt at skyens størrelse, luftens fuktighet, og hvor mye fuktighet som skyene mister. Men hva er det som bestemmer disse størrelsene? Hva styrer nedbørstatistikken, og hvor ofte kommer det store nedbørsmengder?

Dette spørsmålet har stor betydning for jordbruk, forsikringsselskaper og vår infrastruktur. Ikke minst hvis denne statistikken er i endring, som f.eks. i forbindelse med klimaendringer. Hittil har man ganske usikre modell-beregninger for nedbørstatistikken, spesielt når det gjelder regelmessigheten for de ekstreme mengdene. Kanskje helt til nå.

Sammen med to kolleger ved den amerikanske NationalCenterforAtmosphericResearch (NCAR) i Colorado (USA), oppdaget jeg i sommer en ny og ukjent formel som kan gjøre det mye lettere å beregne nedbørstatistikken. Våre resultater ble publisert i tidsskriftet NatureClimateChange i dag.

Da vi først så at et mønster begynte å utkrystallisere seg i dataene, regnet jeg på statistikken om og om igjen. Vi hadde data for over 30.000 nedbørsmålere over hele verden, og regelmessigheten fremkom forbausende klart. Den store mengden måledata gjorde at det tok flere timer for hver gang jeg gjorde beregninger.

Våre funn var i grunnen uventet og ikke planlagt. Resultatene oppstod fra en spontan og impulsiv i utforskning av data, og jeg hadde friheten til å følge ledetrådene etterhvert som de dukker opp. Jeg tror ikke at vi hadde oppnådd de samme resultatene hvis jeg ikke hadde besøkt NCAR. Hverdagen drukner nemlig lett i eposter, møter, prosjektsøknader, telefoner, timeregistrering, fagfelle-vurdering, komite-arbeid, rapportering, og generelle (IT) administrative oppgaver. Aktiviteter som fortrenger forskningen, hvis man ikke bruker sin fritid (jeg må innrømme at jeg synder litt på dette punktet). Og når mer og mer av tiden går med til jakt etter penger og forskningsmidler, går det ut over den egentlige sanne forskningen.

I USA ble jeg skjermet av en tidsforskjell som ga meg uforstyrret tid: folk ringer vanligvis ikke om natten, og epostene var på plass tidlig på morgenen, slik at jeg ikke ble distrahert i min konsentrasjon. Det var heller ikke så mange møter.

Et av de viktigste aha-øyeblikkene oppstod en helg under en fottur i Rocky Mountains, mens PCn stod hjemme og kvernet over data. På en måte føltes det som at vi hadde knekt en av naturens koder. Men innsikten ga også mer dystre utsikter.

Muligens var det andre før oss som innså dette, som f.eks. Dire Straits - som i it  never  rains synger: “oh and it never rains around here it just comes pouring down”. Det vi fant ut er at ekstreme nedbørmengder er nært knyttet opp mot den mengden som vanligvis faller på en regnværsdag. Vet man hvor mye som faller i gjennomsnitt, kan man ved hjelp av vår formel regne ut hvor ofte og mye det regnet som verst (noe som kalles ‘persentiler’ i statistikken). Dette tilsier at en økning i middelnedbøren ofte vil gi mer ekstremnedbør.

Metoden vår kan også forklare hvorfor enkelte steder med tørke kan får enda mer tørke, og likevel når det regner, kan regnet bli enda mer kraftig.

Vårt kunnskapssamfunn er helt avhengig av informasjon og kunnskap. Det er dette som er noe av drivkraften til enkelte gærninger, og som gir skolevesenet og media et eksistensgrunnlag.

I følge Dagsavisen (undersaken "Tar til motmæle"), ønsker Raymond Johansen knuse myter gjennom en ny nettside. Det er positivt at politikerne tar et slikt initiativ, for jeg tror det virkelig trengs. Men det gjelder langt fra bare ekstreme ytringer på høyre eller venstre side i det politiske spektrum.

Et opplyst samfunn har behov for kvalitetmessig høy informasjon - som er sann og ikke er en del av propeganda eller salgstriks. Enkelte ildsjeler har satt i gang noen initiativer som sunnskepsis.no for å bekjempe myter og uvitenhet forbundet med helse. Også motivasjonen bak nettleksikonet snl.no er samfunnets behov for kunnskap som kan spores til opprinnelige informasjonskilde. Jeg har selv vært ganske aktiv i klimadebatten gjennom min deltagelse i den internasjonale nettsiden realclimate.org.

Men nettsider er et veldig forsiktig skritt i riktig retning, og jeg savner noe mer dristig satsning. For mange vil mye som skrives på en nettside være både abstrakt og fjernt. Kanskje fysiske opplevelser og demonstrasjoner vil være mer overbevisende. Gudmund Hernes skriver i sin nye bok 'Hot topic - Cold Comfort' at informasjon i seg selv ikke har så stor effekt på folk, men at store hendelser og opplevelser kanskje har mer å si. Det skal angivelig Kristian Birkeland også ha fått erfart etter at han bygget sin modell for hvordan nordlyset oppstår på jorden.

Det ville vært mer spenstig og spennende med et initiativ som omfattet et samarbeid mellom bibliotek, snl.no, arkivene, museer, vitensentre, skolevesenet, forskningsrådet, universitetene, høyskolene, media, akademier, og forskningsinstitusjonene. Disse kan bygge på dataportaler som f.eks. ssb.no, eKlima, og involvere et samarbeid som gjør at all relevant informajon og kunnskap fra alle dulike instanser blir synlige når man søker den opp. 

En interessant ide ville være et sted som både er en arena for moderert debatt og som utfordrer påstander gjennom å etterspørre bevis i form av åpenhet og etterprøvbarhet.

Jeg kan tenke meg en nøytral instans som har høy faglig integritet og som etterprøver aktuelle påstander. Ville det vært mulig å få noe som var ansett for å være troverdig og nøytral på samme linje som rettsvesenet  eller justervesenet?

Skissene for en slik instans kan være et sted som bearbeider informasjon og synliggjør alle relevante fakta, ved å fortelle historien som ligger bak en påstand, og syneliggjør linjene fra opprinnelig kilde til endelig konklusjon. En prossess som bruker vitenskapens pillarer om etterprøvbarhet, åpenhet, objektivitet, og testabilitet, og som tester metodene som behandler dataene underveis. Det kan være snakk om bruk av åpen kildekode som brukes i etterprøving av kontroversielle forskningsresultater (ved hjelp av det gratise analyseverktøyet R).

Et slikt initiativ kunne synliggjøre verdien av kunnskap, og holde både politikere og journalister litt i ørene, samtidig som å være en ressurs. Kunne noe slikt gjøre at media og politikere ville skjerpe seg? Og kunne man tenke seg en form som ligner litt på en hybrid mellom forskningsorganisasjon, domstol, bilbiotek, og et sportsarena? En helt ny form? Man har jo hatt ganske god erfaring med å prøve noe helt nytt, ved å sette sammen ulike biter som tidligere ikke hadde vært koblet sammen: yr.no (met.no og NRK)

Tenk om andre intelligente vesener oppdager jorden. Hvordan ville det fortone seg?

Hvis de hadde veldig følsomme instrumenter som kunne oppdage små endringer i masse, kunne de registrere at det skjer noe uventet på planeten Tellus: 5 dager (1 dag er et komplett rotasjon av planeten rundt sin egen akse) med noen bølgebevegelser, først som sirkler inn mot noen små områder når solen begynner å skinne på dem. Deretter blir disse bølgene tilsynelatende reflektert ut fra de samme områdene når solen slutter å skinne på dem, og så avgir disse områdene et spesielt lys når sollyset forsvinner.

Etter de 5 dagene med slik bølgeaktivitet, er det stille i to dager, og så gjentar mønsteret seg - mer eller mindre. Mest aktivitet ser de når solens vinkel med jordens roterende akse er midt mellom minimum og maksimum.

De vil kanskje lure på: Hva er drivkraften bak og hvor kommer energien fra? Hvilke fysiske mekanismer er involvert? Og hva skaper denne regelmessigheten? Ville de gjettet seg til at drivkraften er opplagret solenergi - fra millioner av år tilbake i tid? At det er en lang og komplisert historie bak dette fenomenet, som involverer en industriell revolusjon og teknologisk utvikling?

Ville de resonnere som våre egne astronomer her på jorden? Klødd seg i hodet, spesielt når de oppdager at bølgen i hovedsak består av jern (et grunnstoff med den betegnede betegnelsen ‘Fe’) som ikke en gang er flytende ved jordens temperatur?

Kanskje blir de vitne til at jernbølgene etterhvert dør ut? Lyset fra de områdene med mye bølgeaktivitet blir svakere og kanskje forsvinner helt. Igjen vil de kanskje undre på hva som skjer. Kanskje registrerer de at temperaturen har steget - kan det være en sammenheng mellom temperaturen og jernbølgene likevel? Eller mellom lyset fra disse områdene?

Kanskje de får forbedret sine instrumenter, og ser at bølgene består av små vesener (hvilken overraskende og sensasjonell oppdagelse!)  innkapslet i en jerndings som beveger seg inn og ut av klumper med bygningsmasse. De begynner å lure på om vesene er intelligente, og bringer biologene på banen. Hva finner de ut? En slags merkelig apekatt som er ute etter noe annet enn bananer, og som er opptatt av sosial status - jo større og mer skinnende jerndings, jo høyere rang? Et slags BP-vesen - dvs. bil og penger.

Enkelte kjendiser har lekt litt tanken om hva intelligente romvesener ville tenke dersom de traff oss. Forfatteren Kurt Vonnegut  skal angivelig ha foreslått menneskene burde risse inn et budskap til tilfeldig forbipasserende romvesener med store bokstaver i fjellveggen til Gran Canyon: “We probably could have saved ourselves, but were too damned lazy to try very hard… and too damned cheap” (Vonnegut var broren til en kjent atmosfære-fysiker, Bernard Vonnegut).

Kanskje et romvesen som observerer oss, konkluderer at vi har en intelligentnivå som storfe, nemlig et flokkdyr som ikke evner til se fremover og tenke lure rasjonelle tanker? Og hvis det hadde vært i stand til å lese norske medier i denne høysesongen for 22. juli-sirkuset, hadde de vel ikke vært i tvil.

Man skulle tro at det å argumentere for mer åpenhet og dokumentasjon for påstander om juks ikke skulle være så kontroversielt. Men mitt forsøk på å sette dette på agendaen ble møtt med et par sinte kommentarer.

Det var leserbrevet 'Enkle løsninger - men manglende vilje?' som fremkalte krasse kommentarer fra Erik Bye og Thomas Tellander. Men istedenfor å imøtekomme de tankene jeg diskuterte der, ønsket Tellander å påpeke det at jeg skal ha “forsøplet den vitenskapelige debatten”.

Da lurer jeg på en ting: Kan vi bli enige om noen ubestridelige fakta? Som at de såkalte «klimarealistene» på sin nettside påstår at IPCC (FNs klimapanel) skal ha jukset?(helt øverst på deres nettside per 10. april, 2012 – en av de tingene jeg antydet til i mitt leserbrev).

Jeg etterlyser bevis for slik påstander, men istedenfor å diskutere slike bevis, ønsker Bye og Tellander å peke til en artikkel jeg skrev i journalisten.no i 2008 ('Hvor er den skarpe journalistikken?'). Siden de er så opptatt av dette innlegget, skal jeg gi dem litt mer bakgrunn.

En av motivasjonene for mitt leserbrev i journalisten.no var en artikkel i Kunnskapsforlagets leksikon fra 2002 (s. 243, signert 'Pbr'), skrevet av en forsker og en av «klimarealistenes» meningsfeller. I denne artikkelen finner vi en mystisk kurve, som angivelig skal forklare solens rolle for global oppvarming (gjengitt nedenfor).

Hvor kommer denne figuren fra, og hva er dens historie? Hverken den viste solsyklus-lengden eller temperaturen i denne figuren ligner noen annen lignende analyse jeg har sett (det er også mange andre spørsmål man kan stille ved artikkelen).

I følge god vitenskaplig skikk, skal man kunne spore informasjonen tilbake til sin kilde.

Vedkommende omtalt i mitt innlegg til journalisten.no har også skrevet under opprop (Financial Post, 4. juni 2003) om at Kyoto-protokollen angivelig ikke skal være basert på troverdig vitenskap. Han er også blitt fotografert sammen med kjernen kjente motstandere av FNs klimapanels konklusjoner, i forbindelse med en 'Global Change Hearing' i den amerikanske kongressen (30. mai, 2000). Min tolkning av disse forholdene er at de er tydelige spor på en interesse om å påvirke beslutningstagere. Han har også holdt en ganske høy profil i norske medier.

Jeg tenkte at det bør være interessant å kaste lys på slike forhold, da spørsmålene om klima er viktige for vårt samfunn og vår planet. Jeg er også kritisk til at solforskere som i media antyder at klimaforskere ikke vet hva de driver med, spesielt når de selv ikke viser hvordan de kommer frem til sine svar (f.eks. dele kildekode). Har de i hele tatt gjort egne analyser, eller er det bare synsing de driver med?

Denne diskusjonen har i grunnen hele tiden dreid seg spørsmål om åpenhet. Jeg har i lengre tid forsøkt å få innsyn i hva som gjør at noen forskere ikke mener at økte klimagasser forårsaker en global oppvarming, og har spurt flere av dem om de kan legge ut kildekoden for sine analyser. Dersom de har rett, burde de vel ha all interesse i å vise hele verden hvordan de kommer frem til sine svar?

Et av mine forsøk er dokumentert i en artikkel i New Scientist ('Sceptical climate researcher won't divulge key program', 18. desember, 2009), men også norske forskere har vist liten vilje til å legge frem kildekoden for sine analyser – det til tross for at nettopp de samme har kritisert klimaforskere for å drive med hemmelighold: I en epost datert 8. juni 2011, skrev Jan-Erik Solheim «vi har mange spørsmål som klimaforskere kan hjelpe oss å besvare, fra konstruksjon av global temperatur (som Hadley Center tilsynelatende gjør i den største hemmelighet)...». Jeg har ikke lykkes med å få ham til å legge ut sine metoder, slik at vi kan gjøre de samme kalkulasjonene som ham og for å sjekke metoden for å se hvor robust den er (men jeg har gjort egne forsøk på å etterprøve hans analyse basert på kildekode som ligger fritt tilgjengelig).

Tanken bak mitt forrige innlegg er at det burde være så lett å komme til bunns i disse spørsmålene – det er bare å legge frem bevisene og vise hvordan man kommer frem til svarene. Det var dette som var mitt budskap ved den omtalte konferansen i Tromsø - ikke slik Tellander forsøker å fremstille saken.

Men hvorfor er vi ikke de nå? Jeg tror det står på manglende vilje, og jeg er ikke alene. Kommentarene på mitt siste innlegg kan også tyde på det. Denne oppfattelsen om manglende vilje er også bakgrunnen for 'Trollus digitalis vulgaris' og 'Sannhetsøking'. Min tolkning støttes også av en av verdens mest sjikanerte klimaforskerne (som også er blitt stygt behandlet av norske debattanter og på nettsiden foskning.no), Mike Mann, som nylig har skrevet en bok («The Hockey Stick and the Climate Wars») om sine erfaringer.

Jeg er i disse dager på vei til en konferanse i Tromsø for å legge frem noen ideer om hvordan man kan komme til bunns i kontroversielle spørsmål.

Jeg er overbevist om at vi med letthet burde komme til bunns i mange av de spørsmålene som har vært luftet i debatter i media.

Men er alle parter interessert i å komme til bunns i disse spørsmålene?

Tidligere i år var det en artikkel med tittelen "Climate scientists not cowed by relentless climate change deniers" i tidsskriftet Physics Today. Der kan vi lese om hvordan enkelte organisasjoner har jobbet iherdig for å sjikanere, true, og sverte klimaforskere, eller å stikke kjepper i hjulene for at de skal gjøre jobben sin. Kunne det samme ha skjedd her i Norge?

En organisasjon som kaller seg selv “klimarealistene”, påstår på sine nettsider IPCC har jukset (i lenke til heftet de har distribuert til landets skoler). Blant deres ledelse, finner vi folk med tilknytning til Universitetet i Oslo. Men til tross for deres akademiske titler, vil de ikke legge frem troverdig dokumentasjon om denne påstanden – i strid med akademiske normer.

Men dette spørsmålet burde være blant de enkleste å belyse. Jeg har forsøkt å få dem til å legge den frem. Trolig, finnes det ingen bevis for denne påstanden (er det noe a la det som kom frem i Virginia?), og hvis det er tilfellet, vil de bidra til å skape lignende tilstander i Norge som de som beskrives i Physics Today.

Det er to helt ulike forklaringer. Svaret er viktig, for det har omfattende betydninger for våre barn og barnebarn. Hva gjør vi?

Enda et nytt utspill er kommet fra den lille gjengen med akademikere som stadig påstår at oppvarmingen har stoppet. Nettavisen, hvor dette utspillet er publisert, ser ikke ut til å være interessert i å kaste lys på hva som ligger bak disse påstandene – selv om de er stikk i strid med klimaforskernes syn på saken. Og til tross for at svaret har omfattende betydning for topp-politikken, etikk, økonomi, og miljø.

Men i motsetning til pressen, er vitenskapen opptatt av å oppklare kontroversielle spørsmål, i den grad de kan oppklares. Det ironiske er at vitenskapens metoder er ideelle for å komme til bunns i akkurat spørsmålet rundt oppvarmingen, som disse akademikerne har et avvikende syn på. Det hadde ikke vært noen sak, dersom de også la sine metoder åpent ut.

Men man kan jo forsøke å gjenskape deres resultater, basert på informasjonen i debatt-utspillet og deres egne hjemmesider. Jeg vet ikke hvor mange som pleier å etterprøve slike analyser, men en bekymring er at det ikke skjer så ofte. For jeg tviler på at vi hadde sett slike utspill, dersom det var vanlig å gå slike påstander i sømmene.

Et nærmere syn viser at disse akademikerne fremstiller situasjonen på en måte som gjør at oppvarmingen drukner i støyen fra kortvarige temperaturvariasjoner. Dette kommer klart frem når man ser på årlige middeltemperaturer som ikke drukner i variasjonene fra måned til måned (se figuren neenfor). Jeg har forsøkt å vise dette i en liten videosnutt (3 min) på YouTube, hvor jeg har laget et lite dataprogram som laster ned og viser de samme dataene. Kortvarige svingninger overskygger de langsiktige endringene når man kutter bort deler av måleserien og fokuserer på kortere tidsrom.

Konklusjonen er at oppvarmingen fremdeles skjer, som også fremkommer hvis man kjører kildekoden for min analyse (vist i video-snutten). Kildekoden er åpent tilgjengelig, slik at andre kan se hva jeg har gjort (rutinen som lager figuren er 'forskning.no'). Hvis dette var en vitenskaplig debatt, ville også leserbrevets forfattere ha lagt ut sin metode, slik at vi kunne sammenligne våre analyser for å komme til bunns i spørsmålet om hvorfor vi kommer frem til ulike svar.

Derimot, synes jeg at debatten verken har vært forskerpreget eller vitenskaplig. Det er ganske freidig av den samme lille akademiske gjengen å fjerne data som ikke passer med deres budskap, sammenblande lokale temperaturer med globale, utsette skolen for en kampanje som skal skape unødvendig tvil rundt klimaforskningen, og så presentere dette på en nettavis som tilsynelatende presenterer forskning. Men med historikken til den redaksjonelle linjen der, har de vel ikke så mye å frykte med hensyn til å gå disse påstandene i sømmene.

Figurtekst. Når man viser hvordan de årlige middeltemperaturene har endret seg siden 1995, ser man oppvarmingen mer tydelig enn hvis man viser variasjonene fra måned-til-måned i en graf som er strukket ut langs tidsaksen. Med andre ord ser man ikke skogen for bare trær i fremstillingen på forskning.no. Her er også et estimat av hvor fort oppvarmingen skjer (grader per tiår) vist som stiplete linjer, tallfestet sammen med presisjonsnivå (pluss/minus to standardavvik) i legenden.

I følge New York Times (3. August, 2005), mente George W. Bush at skolene bør undervise både evolusjon og kreasjonisme, slik at begge sidene av saken burde bli belyst. Jeg tror flere av oss flirte litt da vi hørte det.

Nylig var det også en nyhetssak i New York Times om at den konservative amerikanske tenketanken The Heartland Institute hadde planer om påvirke skolepensum for å få inn stoff som skal skape tvil om drivhusgasseness rolle for en global oppvarming. Det var kanskje flere som tenkte: 'ja, ja, de finner på mye rart over there'.

Men disse historiene har også visse likheter med mer lokale forhold. I et brev fra en gruppe som kaller seg «klimarealistene» (datert 24. januar) til norske skoler, blir skolene anmodet til å bruke et hefte de har laget i undervisningen. Argumentet er å 'belyse temaet fra flere synsvinkler' og 'å engasjere elevene ytterligere i klimadebatten'.

Men det er ikke bare det, for på ungdomskolen lærer en del elever at det vitenskaplige grunnlaget for vår kunnskap om klimaendringene er kontroversiell og at mange forskere er uenig konklusjonen som presenteres i rapportene til FNs klimapanel (IPCC).

Hva er så problemet? Påstandene som «klimarealistene» ønsker å få inn i undervisningen er ikke basert på vitenskap, til tross for at det kan se slik ut på overflaten. De har heller ingen ekspert-kompetanse på dette fagområdet, og deres innspill kryr gjerne av banale feil. Noen ville nok ha steilt litt over et forslag om å få engler inn på pensum for biologitimene bare for å belyse temaet fra flere synsvinkler. Det ville ha vært helt sprøtt.

Nå er heldigvis vitenskaplige metoder særdeles velegnet til å komme til bunns i slike uenigheter. Til nå kan jeg ikke se at «klimarealistene» har vært villige til å vise åpenhet med hensyn til sine metoder og datagrunnlag. Hvis de skulle ha rett, ville det jo ha vært i deres egen interesse å legge frem hele regnestykket, slik at alle kan få se hvordan de kom frem til sine svar. I vitenskaplig arbeid er det viktig å kunne etteprøve påstandene, i tillegg til å vise at resultatene er gyldige på en generell basis.

En av motivasjonene for vitenskapens grundige fremgangsmåte er at man noen ganger kan være uheldig eller uvitende om at måten analysen blir utført på, kan påvirke svarene slik at de i utgangspunktet er gitt ut i fra en egne subjektive valg og ikke av datagrunnlaget. Da er metoden ikke robust eller objektiv. Det er her mye av problemet ligger, for det er lett å påvise at det er fundementale feil i analysene til «klimarealistene». En del av feilene er også diskutert av Pål Prestrud på forskning.no.

Men det er nok ikke bare «klimarealistene» som har spilt en rolle for at feilinntrykk siger inn i skolesystemet, og jeg har tidligere vært kritisk til hvordan nettstedet forskning.no brukes i undervisningen og hvordan de har håndtert slike spørsmål (Forskerforum, 2004-07, s. 25). Nå hører jeg at mine bekymringer fra tidligere år kanskje var berretiget, når referanser til forskning.no dukker opp i sammenheng med at en elev sier at læreren har lest at IPCC tar helt feil. I stedenfor å forsøke å komme til bunns i spørsmål, som ofte lett kan avklares ved hjelp av vitenskaplige tester, gjør de som medier flest: stiller opp en påstand mot den andre – og der står de. Kanskje det er bedre journalistikk å ha debatter gående enn å komme til bunns i spørsmål?

Jeg opplever også forskning.no som unøytral når de på den ene siden utfordret meg på min sammeligning av «klimarealistene» med Friends of Gin and Tonic, men på en annen side ikke har stilt «klimarealistene» noen kritiske spørsmål om utsagnet på deres sider om at IPCC skal ha jukset (folk i deres styre har tilknytning til Universitetet i Oslo og flere av dem er professorer). Jeg har selv forsøkt å få dem til å legge frem dokumentasjon, men ingen konkrete bevis har kommet frem, annet enn løse og uklare beskyldninger mot Mike Mann. Hele historien endte på samme måte som en rettshøring i Virginia: dommeren mente at anklageren 'did not sufficiently state what the attorney general suspected Dr. Mann did that was 'false or fraudulent'.

Den tidligere områdedirektøren i Norges forskningsråd, insituttleder, og professor II, Ole Henrik Ellestad, gjentar ordet 'juks' hele syv ganger i en klage på en av mine kommentarer.

Det er kommentaren min 'Noen merkelige beregninger' (13. desember 2011) som har skapt reaksjoner. Den var rettet mot en kronikk på forskning.no og et arbeide Humlum, Solheim og Stordahl hadde fått pulibsert i tiddskriftet Global and Planetary Change.

I kommentaren min var spesielt det setningen 'Det store spørsmålet er om de valgte en metode som var objektiv, eller om metoden var «forhåndsprogrammert» på å gi et resultat som ser ut til å passe – slik jeg tror den er. De har vel ingenting å skjule?' som ga Ellestad assosiasjoner om forskningsjuks.

Siden Ellestad har bragt opp spørsmålet om juks, må jeg innrømme at det spørsmålet har streifet meg, men ikke slik han påstår. For det første kjenner jeg ikke bakgrunnen for arbeidet til Humlum og kompani, og kan derfor verken avskrive eller bekrefte de antydningene han kommer med.

Den setningen han refererer til har dessuten ingen ting med forskningsjuks å gjøre.

Humlum, Solheim og Stordahl benyttet en kurvetilpasning. Alle kurvetilpasninger involverer en slags forhåndprogrammering, som gjør at man får glattede kurver som ligger tett på måledataene.

For meg fremstår det å fjerne de dataene som ikke passer denne kurvetilpasningen som et mer graverende problem. Et annet problem er at de på forskning.no også overførte resultatene fra Grønland til den globale middeltemperaturen, noe som det ikke er noe vitenskaplig belegg for.

Videre mener Ellerstad at jeg fremmer en meget graverende påstand, istedenfor å etterprøve resultatene til Humlum og kompani. Dette er en litt merkelig anklage når figuren som jeg viste i kommentaren min (vist nedenfor) nettopp var en etterprøving. Dette er også beskrevet på RealClimate. Og i motsetning til Humlum, Solheim, og Stordahl, legger jeg ut kildekoden for min analyse.

Ellestad mener at det er graverende at mine innspill på NyeMeninger og RealClimate «i et videre perspektiv rammer norsk forskning både nasjonalt og internasjonalt på en utilbørlig måte». Det er en ganske interessant påstand. Hva mener han egentlig med det?

Allerede 23. mai 2011, kom Humlum i et internasjonalt søkelys, og jeg tror årsaken til oppmerksomheten var at en professor fremstilte påstander med et uvanlig dårlig vitenskaplig fundament. Det er Humlum, Solheim, og Stordahl som stiller seg selv i en slik posisjon at arbeidet deres kritiseres.

Videre skriver den tidligere områdedirektøren at «forskningsnorge er derfor ikke tjent med en slik esktern opptreden» – dvs slike kommentarer som jeg skriver. Han anmoder også min arbeidsgiver om å medvirke til at jeg ikke fortsetter å fremme slike ubegrunnede beskyldninger.

Er det da riktig å tolke Ellestads budskap dit hen at vitenskap skal ikke kritiseres? Mener han at ytringsfriheten ikke bør gjelde fageksperter? Et slikt syn ville vært ellevilt hvis det kom fra en tidligere områdedirektør i Forskningsrådet.

Hvis klagen er et forsøk på å kneble fageksperter, kan man spørre om den er en del av en aggressiv strategi, hvor aktivister er på fremmarsj for å frarøve de egentlige klimaforskerne sin rolle og så innta den selv (på samme måte som gjøkunger). Det vil være ensbetydende med at du som leser ikke skal få mest mulig sannferdig informasjon og kunnskap.

Visse ting tyder på et slikt mønster, som krav om innsyn i all korrespondanse og saksøking – spesielt fra USA og Storbritannia. Begynner vi å se det samme her? «Klimarealistene» har jo forbindelser til USA.

Ellestad medvirker blant de såkalte «klimarealistene», som på sine nettsider påstår at IPCC har jukset med temperaturdata. Ordet «juks» ser ut til å være nærliggende for Ellestad.

Klagen (som var datert 3. februar 2012, Oslo) til Ellestad bli antagligvis arkivført som offentlig dokument.

Figuren viser en etterprøving (røde kurver som viser to forskjellige forsøk) av resultatet til Humlum, Solheim, og Stordahl, hvor de dataene som er fjernet i deres arbeid er vist som i grått. Min etterprøving var basert på informasjon fra artikkelen i Global and Planetary Change, og kildekoden for analysen ligger åpent og fritt tilgjengelig.