Jeg har en kjøleskapsmagnet som godt kunne vært en japansk kommentar på det som nettopp har skjedd. En dårlig nyhet som kanskje vil bli et historisk landemerke. Datert 9. mai 2013.

Denne symbolske hendelsen har kanskje en betydning som overskygger alle førstesidene av dagens norske aviser, men er omtalt blant annet i National_Geographic, theGuardian, Huffington_post, og grist.org.

Målingene viser at konsentrasjonene med CO2 nå har oversteget 400 ppm.  Hva betyr det for oss?

Drivhusgassen CO2 forsterker drivhuseffekten, og økte konsentrasjoner skaper ytterligere global oppvarming og klimaendringer.

En teknisk beskrivelse av hvordan drivhusgassene påvirker jordens middeltemperatur finner man på Chris Colose sin blogg.

Og på nettsiden CamelClimateChange.org får man god oversikt over hvilke konsekvenser slike klimaendringene kan få.

Hva skal vi si til våre barn i fremtiden, dersom det viser at ekspertene har rett (som vanlig)?

En konspirasjonstilhenger har skrevet en rapport som hevder at selve drivhuseffektens eksistens betviles i naturfaglige tidsskrifter. Rapporten var bestilt av et oljeselskap.

Slikt slipper vel ikke til i Aftenpostens kronikker, der det nesten er umulig å få innlegg på trykk? Men i en fersk kronikk i Aftenposten, 'Den tvilsomme utvilsomheten' (13.04.2013), skjer nettopp det.

Jeg lurer på om redaktøren vet hvem de slapp til: En mann som har stilt spørsmålet om 9/11 var 'et velregissert bedrag' fra de amerikanske myndigheters side (Samtiden, 'Et globalt bedrag? 11. september i kritisk lys' - lenke). Dette er også omtalt i Dagbladet (lenke). Disse artiklene er ganske megetsigende, og de forklarer ganske mye.

I Aftenposten har  han nå fått en ny sjanse og et nytt tema å tenke høyt om. Han skriver om en internrapport, som han selv har skrevet (lenke), og som ikke er åpent tilgjengelig. Det er derfor vanskelig forutenforstående å vite hva han bygger sine uttalelser på.

På SINTEF sin hjemmeside, der mannen jobber, fremkommer det at rapporten var bestilt av oljeselskapet Det Norske AS (lenke). Man kan jo spørre seg hvorfor et oljeselskap har bestilt en slik rapport.

En annen ting er at konklusjonene hans er helt fremmede for en klimaforsker og en som har vært tett innpå klimadebatten i mange år. Det finnes riktignok noen veldig få artikler i faglige tidsskrifter som bestrider at økt CO2 har konsekvenser for klimaet.

Men en gjennomgang av disse, viser at storparten av dem er blitt skrevet av folk som ikke har så lang erfaring innen klimaforskning, og at de er dårlig fundert.

En uvitenskapelige tro på alle andre forklaringer enn CO2 er ofte det  som preger mye av motstanden mot ideen om en menneskeskapt global oppvarming. Og på konspirasjonsteorier.  Nettopp det blir så godt beskrevet i Morgenbladet. Og her aner vi en rød tråd.

Skulle bare likt å visst hva Aftenposten tenkte på.

Verden kan være ganske absurd. Nylig så vi at enkelte personer som får mye plass i mediene, klager over at de ikke slipper til så ofte som de skulle ha ønsket - dermed trues visstnok den frie forskningen.

De klaget over sin nød i et debattinnlegg på forskning.no (lenke), og jeg har kommentert dette debattinnlegget tidligere på NyeMeninger (lenke). Men når jeg tenker mer over saken, er det flere interessante sider som ennå ikke har kommet frem.

En ting er at bekymringen for fri forskning ikke er helt tatt ut av luften, og at det faktisk har vært virkelige situasjoner der forskere er blitt forsøkt kneblet. Da Bush-administrasjonen styrte i USA, forsøkte den å kneble James Hanson - i følge New York Times (lenke).

Jeg har også kolleger ved det nederlandske meteorologiske institutt som ikke får lov til å snakke med journalister. Årsaken er at klimaendringer er et ‘alt for følsomt politisk tema’. Jeg tror heller ikke Nederland er det eneste landet i Europa hvor klimaforskere ikke får snakke direkte med pressen.

Kunne noe lignende skje her i Norge? Jeg vet om flere som kvier seg for å si i fra i Norge (lenke), og jeg har selv vært utsatt for forsøk på knebling (lenke).

Frp har også sagt at organisasjoner som ikke er politisk nøytrale, heller ikke bør få statlig støtte (lenke). Når de selv tar et standpunkt om klimaendringene, skaper de en politisk dimensjon rundt klima. Det ser ut til å være en nær forbindelse med f.eks. organisasjonen “klimarealistene” og Frp.

Debattinnlegget omtalte heller ikke alle norske medier. NRK, som er en av de viktigste kanalene, har for eksempel kringkastet klimadebatter hvor ingen aktive klimaforskere har vært med. Disse debattene har vært preget av folk uten klimaekspertise men som likevel avskriver en økt drivhuseffekt.

NRK har vært med på å skape en forestilling om at kosmisk stråling har vært skylden for den globale oppvarmingen (lenke), til tross for manglende bevis (lenke). Jeg tror NRK aldri har invitert noen som virkelig har vitenskaplig publikasjoner om solaktivitet og klima til studio.

Jeg er i grunnen litt skuffet over NRK sin manglende interesse for interesseorganisasjoner som forsøker å mate skolene med propaganda (lenke). De kunne i det minste vist dokumentaren til PBS ‘Climate of Doubt’ (lenke), eller dokumentaren om “Berättelsen om klimatkriget”, slik STV har gjort (lenke).

De såkalte “klimarealistene” holder en imponerende høy aktivitet, har mye ressurser, og nettsiden deres vitner om et organisert arbeid (“lenke”). Mengden av referanser til medieinnspill på deres nettside slår også ihjel påstanden i leserbrevet på forskning.no, og ironisk nok har de en egen seksjon for stoff som de har fått utgitt på forskning.no.

Mye stoffet på nettsiden dereser hentet fra utlandet, og det er åpenbart at de øker rekkevidden til Koch Foundations og andre hemmelige sponsorer av “anti-klima” propaganda ved å kanalisere disse inn i norske medier (theGuardian). En god del av dette kan karakteriseres som ren “søppel”.

Et interessant spørsmål er også om media blir ‘mettet’ av klimastoff som følge av “klimarealitenes” aktive kampanje med å pepre redaksjonene med leserbrev. Fortrenger den slags synsing mer nyanserte syn fra klimaeksperter?

Vi burde kanskje være bekymret for kvaliteten på informasjon og verdien av utringsfriheten. Det fins flere ulike hensyn: i tillegg til ytringsfrihet, kommer ansvar og folks krav på etterretlig informasjon.

Vitenskaplige resultater er ikke det samme som personlige og politiske synspunkter. Noen ganger blir disse blandet sammen, som i kronikken til Morten Jødal, Jan-Erik Solheim og Ole Humlum på forskning.no.

Der skriver de at fri forskning er truet fordi deres syn på klimaendringene ikke slipper nok til i mediene. Og fordi Concerned Scientist Norway har uttrykt bekymring overfor Universitetet i Oslo (UiO) om at det blir brukt til å spre propaganda.

Vitenskaplige uenigheter avgjøres ikke i overfladiske mediaoppslag eller på folkemøter i universitetets lokaler, men i vitenskaplige fora. De må studeres nøye, ved at andre uavhengig gjør de samme beregningene og tester metodene.

Jeg synes imidlertid at påstandene til «klimarealistene» bør komme bedre frem i lyset – og hvor alle deler blir belyst og testet på en nøytral og kritisk måte.

Det beste ville vært om «klimarealistene» delte data og programmene som de har brukt i sine analyser. Så langt har de ikke vært villige til å dele disse, og jeg har måtte gjenta beregningene ut i fra den informasjonen som er tilgjengelig.

Humlum og Solheim har fått publisert noen artikler i vitenskaplige tidsskrifter, og når jeg går disse i sømmene, ser jeg at data som ikke passer med deres konklusjoner er blitt fjernet (lenke). Disse dataene ('GISP2') kommer i en enkel fil som beskriver temperaturer nesten 50.000 år tilbake i tid (de viser bare data for 4000 år). Dessuten har en av dem (Humlum) presentert de manglende dataverdiene ved en tidligere anledning (lenke).

I en annen artikkel, har Humlum og Solheim nærmest visket ut den gradvise økningen i CO2 forbundet med menneskeskapte utslipp - ved å velge en veldig spesiell fremgangsmåte. Deretter påstår de at disse CO2-utslippene ikke har noen betydning. Jeg mener at UiO burde vise mer interesse for denne analysen, og spørre hvorfor de brukte en metode som i utgangspunktet måtte gi et forutsigbart resultat.

Analysene bør vurderes på en objektiv og nøytral måte, og selvsagt være uavhengige av politiske verdier. Vanlige vitenskaplige krav, som åpenhet, etterprøvbarhet, og objektivitet bør være nok.

Den akademiske ytringsfriheten er viktig å verne, men den utvannes når den brukes til å fremme usanne påstander. Det er forskerne og akademienes ansvar å ivareta kvaliteten, istedenfor å fremme dogmer med en nesten religiøs intensitet.

Jeg har omtalt disse to artiklene tidligere her på NyeMeninger, noe som resulterte i to klagebrev adressert min arbeidsgiver. De er et forsøk på knebling i regi av «klimarealistene» (lenke).

Når Jødal, Solheim og Humlum uttrykker bekymring for at fri forskning er truet, er det litt fristende å spørre dem om hva de synes om at noen blant «klimarealistene» forsøker å stoppe kritiske røster når det gjelder deres egne påstander.

Når det gjelder hva mediene skriver, handler det vel om hva de synes virker overbevisende og nyhetsverdig. En rask gjennomgang på nettsiden «klimarealistene.com» gir ikke inntrykk av seriøs vitenskap.

Som sagt, må de la andre få se hvordan analysen er utført og teste om metodene er egnet for det de forsøker å vise, før de kan forvente å overbevise. Sutring gjør ikke deres syn mer troverdig.

Rektorene ved norske skoler får en oppfordring fra “Klimarealistene” om å endre syn på klimaendringer. En liten lukket gruppe som avviser konklusjonene fra klimaforskningsmiljøet.

Men hvorfor har de valgt skolene som en slagmark for sin kampanje?

Det er neppe noen tilfeldighet. Det ser ut til at det dreier seg om en dogme-preget propaganda med likhetstrekk til kampanjer rundt tobakk og kreativisme/evolusjon.

I USA har det lenge pågått en dragkamp mellom konservative kristne og læren om evolusjon. George W. Bush ga sin støtte til undervisning av ‘Intelligent_Design’ i skolen fordi begge sider av debatten bør komme ordentlig frem (Washington_Post).

Det samme argumentet finner vi igjen i brevene fra “klimarealistene”, som har henvendt seg til Utdanningsforbundet “for å be disse om å distribuere heftet som et supplement til klimaheftet “Klima - alt henger sammen med alt” som benyttes i skolen”.

Nylig har også det såkalte the Heartland Institute i USA engasjert seg for skolene, og har startet en kampanje for å skape et inntrykk om at økte drivhusgasser ikke er noe problem (New_York_times).

Det finnes dokumentasjon som viser en forbindelse mellom “klimarealistene” og the Heartland Institute (feks. en video) og lignende organisasjoner (SEPP - foto).

Avisen the_Guardian fremstilte historien rundt klimadebatten som ‘a Shakespearean tragedy’. Vi vet hvordan det endte i USA.

Dokumentaren ‘Climate of Doubt’ (YouTube) viser hvordan klimaspørsmålet glapp i USA. Det er en historie hvor the Heartland Institute spilte en rolle, og som "klimarealistene" gjerne ønsker en reprise på her i Norge.

Taktikken var å så tvil til tross for god kunnskap - en strategi kjent som 'doubt is our product' fra tobakkindustrien og som har skapt et nytt begrep: 'agnotology'. Boken 'Merchants_of_doubt' mener å dokumentere dette.

“Klimarealistene” mener likevel at deres syn “er solid forankret i den omfattende internasjonale forskningen om naturlige klimavariasjoner...”. Denne forskningen har jeg tidligere omtalt på Nye Meninger (‘Noen_Merkelige_Beregninger’ og ‘Klimadebattens_’svarte-Per’_skaper_et_dilemma’), noe som førte til kneblingsforsøk.

Det er på tide å gå dem i sømmene og etterprøve påstandene. Det bør være universitetenes og akademias jobb.

Vi aner en viss dramatikk i kulissene når Statsministeren og miljøvernsministeren fremmer motstridene syn rundt lofoten og oljespørsmålet.

I følge Dagsavisen, avviser statsministeren at klimaargumentet har noe å si i Lofoten.  Han påstår at befolkningsvekst og fattigdom gjør at flere mennesker vil kreve et høyere velstandsnivå - og mer energi. Det høres ut som ord fra Statoil selv.

De fattige trenger riktignok energi, men hvordan vil oljeutvinning i Lofoten gi fattige mennesker energi?

Et googlesøk med søkeordene “gap between rich and poor” gir et treff fra Bloomberg som sier at kløften mellom rike og fattige har økt (til tross for økt energiforbruk, i følge Verdensbanken).

Et annet google-søk viser til årets Davoskonferanse, som sier at den økende forskjellen mellom rike og fattige anses for å være et av de største utfordringene verden står over (Global_Risk_report: “Severe income disparity” nevnt sammen med klimagasser blant ‘Top Five Risks by Likelihood and Impact’).   

Hvis vi tar Statoil som et eksempel, tyder dens aksjekurs på lønnsom drift (se grafikk). Pengene som kommer inn i kassa stammer neppe fra mennesker i fattigdommen - spesielt ikke hvis kløften mellom rike og fattige bare øker. Oljen går til de rike som har råd til å betale for den. Økonomien gjelder ikke de fattige som ikke kan betale.

Men det er ikke de rike som egentlig trenger energi - de har mer enn nok og sløser med det de har. Energibesparelse ville vært en bedre måte å skaffe nok energi på.

Vi ser f.eks en økning i livsstilssykdommer som fedme og diabetes fordi folk tyr til bilen når de skal bevege på kroppen. Når folk parkerer SUVen så nær inngangen til treningsstudioet som de bare kan, bare for å slippe å gå noen ekstra metre, kommer assosiasjonene til Aldous Huxleys ‘Brave_New_World’.

Statsministeren hevder også: “Da er norsk olje og gass bedre enn kull. Å gå fra kull til gass er kanskje et av de viktigste kortsiktige tiltakene for å redusere utslippene”, i følge Dagsavisen.

Da kan man spørre: Hvilke kullkraftverk har stengt som resultat av økt produksjon av norsk olje og gass?

Et nytt søk med google og søkeordene “Norwegian gas coal plant” skapte ikke noen klarhet - derimot ga ett treff “Germany to fund new coal plants with climate change cash”. Et annet spørsmål er om kullgruvene reduserer uttaket av kull (hvis det er det samme som før, vil bare andre kraftverk brenne kullet).

Ironisk nok, ble gruvedriften på Svalbard betydelig utvidet i 2001. Der graver de etter kull for kullkraftverk.

Mengden av klimagasser fortsetter å øke.

Det er viktig å få frem alle fakta i disse spørsmålene, og fremheve bevisbyrden bak påstandene.  Hvis påstandene fra øverste regjeringshold bare viser seg å være dogmer, vil det vi kaller et opplyst demokrati bare være en ide fjernt fra virkeligheten.

Debatten om konsekvensutredning av havområdene utenfor Lofoten er enøyet. Diskusjonen har mest dreid seg om en side, nemlig risikoen for oljesøl forbundet med ulykker eller slurv.

Reportasje “Vilt uenige om risiko” i Dagsavisen (02.02.2013) viser hvordan oljebransjen har skylapper og kun tar høyde for noen få forhold, slik som oljesøl.

Men vi vet sikkert at den viktigste ulempen ved en slik aktivitet er betydningen for den globale oppvarmingen og våre evner til å omstille oss klimaendringene.

Økt trykk på olje og gass sender også signaler til resten av verden, som ikke akkurat hjelper på å skape fremgang i klimaforhandlingene.

Mens man i Europa diskuterer hvordan samfunnet skal omstille seg, både med hensyn til en reduksjon i CO2-utslipp og bruk av klimadata for å forberede samfunnet på mer ekstremvær (“klimaservicesentre” og “klimatilpasning), er det stort trykk på mer oljeutvinning i våre havområder.

Andre aktivteter som fornybar energi blir nedprioritert, og Norge risikerer å få et enda større preg av en banan-republikk, med en enda mektigere oljesektor.

Enkelte omtaler oljesektoren som et "dragsug" på kunnskap, og andre har uttalt at det allerede er et for høyt_tempo i oljenæringen. Historien om Yme ser ut som et sørgelig eksempel på det.

Aps programkomite og Oljeminsteren ønsker å skape en større oljenæring fordi det skaper fremtidsoptimisme i Nord.

Det er også verd å tenke på om det fins andre muligheter og løsninger som kan skape vekst i Lofoten - annet enn olje og fisk. Man kan spørre om vi i grunnen er åpne for å satse på andre næringer enn de som allerede er inngrodd i samfunnet.

Historien viser nemlig at Norge har hatt mindre tro på solcelleindustrien (REC Norge ble slått konkurs i 2012). Et annet eksempel var et datasenter for forskningslaboriatoiet CERN, som er blitt omtalt som “berg-og-dalbane-prosessen rundt saken, hvor norske myndigheter har måttet tåle skarp kritikk for nølende respons” (tu.no). Norge har heller ikke støttet produksjon av El-biler heller (Think).

Det får meg til å stusse - hvorfor satset man ikke på slike aktiviteter? Og hvorfor på oljen som vi vet har så mange baksider?

Kuldeperioder gir oss økt forståelse om global oppvarming, ironisk nok. Hvorfor er det sånn?

Intens kulde oppstår på klare vinterdager, når det ikke er skyer som bremser bakkens varmetap. Dette varmetapet er i form av infrarødt lys som skyene forhindrer i å slippe ut til verdensrommet.

Vi ikke kan se infrarødt lys med våre øyne, men vi kan føle dette lyset som varme når det kommer fra en varm peis.

Høytrykk skaper ofte klar himmel som vi forbinder med vinterkulden. Men når luften blir kaldere, klarer den ikke å holde på vanndampen. Fuktigheten forbundet med vanndampen faller ut, og danner rim og frost på bakken og på vegetasjon.

Virkningen av nedsatt fuktighet er en drivhuseffekt satt i revers. Det er en lokal effekt av de samme fysiske prosessene som styrer det globale klimaet. Vanndamp (H2O) er en drivhusgass på linje med CO2, men enda mer effektiv.

En stor forskjell mellom de to gassene er at vanndampen varierer i mye større grad fra sted til sted og over tid. Vanndamp er en del av vannets kretsløp, og blir omdannet til skyer og regn. CO2, derimot, er mye mer jevnt fordelt og holder seg i luften over lengre tid.  

Kulden forsterker seg selv ved at kaldere luft blir tørrere, og mister noe av sin evne til å holde igjen varmen. Det kan fortsette til luften er helt tørr.

Men kald og tørr luft er også tyngre enn varm og fuktig luft. Kald luft samler seg i dalbunnen, der den legger seg og skaper fenomenet som på meteorologi-språk kalles for ‘inversjon’.

Er det blitt kaldere i de siste årene? Ikke i Oslo, i følge målingene fra Blindern. Andre steder viser lignende statistikk, men har ikke så komplette måleserier.

Den blå kurven i bildet ovenfor viser den kaldeste temperaturen som er målt hvert år, og det har vært en god del kaldere før. Den røde kurven viser antall dager med en minimumsteperatur lavere enn -10C. Også den den viser at det var flere kalde dager før.

Sprengkulda oppløser seg når vind og bevegelse blander luft fra ulike lag eller frakter inn fuktig luft fra andre hold. Det skjer når høytrykket svekkes eller flytter på seg.

Vinder og luftmasser høyere oppe i atmosfæren styrer høy- og lavtrykk, men de kan også påvirkes av havtemperaturer og havis.

Jordens middeltemperatur er et resultat av en likevekt mellom energien som jorden mottar fra solen og det den avgir til verdensrommet. På samme måte som skyer og vanndamp bremser bakkens varmetap, påvirker de måten jorden avgir sitt overskudd av varme. 

Klima og ekstremvær hører sammen. De har alltid vært to sider av et komplisert samspill mellom hav og atmosfære. Ekstremvær oppstår helt naturlig, men kan endre karakter når klimaet endrer seg.

En intens hetebølge har skylden for utstrakte skogbranner i Australia i disse dager. Slike hetebølger oppstår fra tid til annen, gjerne av helt naturlige årsaker som f.eks. fenomenet El_Nino.

Det er umulig å bli klok på enkelthendelser. Men løfter man blikket og ser på lignende hendelser andre steder, og over tid, kan man se et mønster. Hetebølgene kommer oftere.

I følge verdens meteorologiorganisasjon (WMO 8. januar, 2013, og australske meterologiske institutt BOM), har flere gamle heterekorder falt - når disse faller i flokk, er det tegn på at hetebølgene blir verre.

Skogbranner i Australia forbindes ofte med fenomenet El_Nino, som får passatvindene til å snu og som varmer opp store havområder i Stillehavet. El Nino medfører tørke over Indonesia og deler av Australia. Men den ligger i dvale for øyeblikket - derfor er skogbrannene litt uventet.

Situasjonen i Australia skaper en kontrast til inntrykket fra den årlige NHO-konferansen, hvor energi ble diskutert, men ikke reduksjon i utslipp av drivhusgasser. Det hadde kanskje vært på tide at man begynner å diskutere klimatilpasning på slike møter også, og hvordan man skal møte klimautfordringene.

Det er en risiko for at slike ekstremers hyppighet og intensitet vil endre seg som følge av klimaendringene. Kanskje litt fortere, eller kanskje litt saktere.