ANNONSE
handa

TEGNING: SIRI DOKKEN

Vis bildetekst

21-04-2017

Rapport fra bassengkanten

Toppløs i hijabens rike.

Med høyttaleren stikkende over hotellmuren hørte jeg kveldens siste bønnerop over hele området påskemorgenen. Jeg hadde valgt å tilbringe påsken på et hotell i den muslimske byen Marrakech. Mens den gravide, hijabkledde renholderen ryddet alt min familie hadde kastet vilt rundt seg i løpet av dagen, satt jeg og solte meg toppløs på solsengen i skam over all haram jeg påførte henne ved å være en fri, nordisk kvinne desperat etter sol og hudkreft.

Å være i utlandet hvis det skjer noe spesielt hjemme, kan oppleves sterkt, men å være i utlandet når det skjer spesielle ting over hele kloden, er nesten like spennende som siste boka til Nesbø. For rundt deg på frokostbalkongen sitter hele verden, og er fra de landene du leser om i norske aviser på mobilen din med full wifi. Politikk er det ingen som snakker med hverandre om over bordene. Forståelig nok, da både tyrkere, tyskere, amerikanere, altfor pene og stilig kledde saudiarabere, russere og ikke minst kolonistene; franskmennene, sitter rundt bordene. Helt internasjonalt, midt mellom en haug med serverende marokkanere og berbere. Donald Trump hadde for lengst sendt inn en krigsflåte mellom kaffekoppene for å være på den sikre siden. De eneste som manglet, var nordkoreanerne, så klart. De hadde fått gift i kaffen av sitt eget regime før lunsjen ble servert, men de får heller ikke lov til å reise ut av eget land, og på den måten er de sikret hjemmepåske.

Å bade i solsteika mens du begynner å lure på om det virkelig blir krig mellom USA og Nord-Korea ga en rar følelse, men det er enda rarere å se en svær tyrker komme dundrende inn til frokost med kone og to tvillingdøtre i matchende røde kjoler, svarte lakksko, hvite blondesokker og røde sløyfer i de lange mørke, stramme flettene som om de skal spille i filmen «Ondskapens hotell». For hva gjør en tyrker i Marrakech den dagen han faktisk skal stemme i sitt eget land? Hva slags hotell er dette egentlig. tenkte jeg? Stedet der folk flykter bort fra konflikter for å slappe av uten noen bekymringer, mens Jesus står opp fra de døde og lager oppstandelse? For meg ble det som en spennende episode av Poirot da jeg var så heldig å overhøre en telefonsamtale han hadde, mens døtrene satt og kjedet seg med hver sin knall rosa iPad, og en au pair som konsekvent gikk rundt i sykepleieruniform uten et snev av pornografisk tilsnitt, fulgte etter dem som en livvakt.

Hvem var denne feite tyrkeren som snakket altfor brautende i mobilen og sa det var «impressive to hear a Russian living i London with so good accent», når han selv snakket tyrklish, hvis det er noe som heter det. Jeg fantaserte i dagene etterpå om han var en av Erdogans bakmenn, en som har trukket i forberedende tråder, eller en forretningsmann som skygget landet mens valgjukset skulle rase gjennom valglokalene. Selv om resultatet overraskende nok ble 48,7 prosent til nei-siden, som jo er imponerende siden de så vidt fikk drive valgkamp mot et mektig regime, holdt det ikke. Men på lik linje med sjokket da Donald Trump også vant sine knappe prosentpoeng over Clinton, var det mest sjokkerende ved dette valget at tyrkerne som bor i Europa og i Norge ga sin støtte til Erdogan. Taktikken til Erdogan har dermed fungert. Siden han har kommet med kontroversielle uttalelser som «Ingen europeer kan gå trygt i gatene hvis Europas holdning mot Tyrkia fortsetter!», noe som gjorde at 62,2 prosent ja-stemmer fra Europa med stemmerett i Tyrkia var med å få Erdogans vanvittige maktkupp fram. Tyrkere i Norge har med andre ord stemt på en som vil fjerne demokratiet og få større makt som president, noe som er paradoksalt siden de selv velger å bo i demokratiet Norge. Skjønner de hvor merkelig dette valget framstår? Støtter de unnskyldningen som alle tyrkere kommer med at «landet trenger en sterk mann»? Den eneste som kommer godt ut av å velge en sterk mann, er den sterke mannen selv. Er det noe sterke menn gjør, er det å kneble demokratier, drite i grunnleggende verdier som ytringsfrihet og pressefrihet og stå hardt på egne meninger. Sterke menn burde holde seg til treningssentrene. Verden har hatt nok av sånne menn.

Heldigvis viser de unge og urbane tyrkerne mer fornuft enn dem som har dratt fra landet når de strømmer ut i gatene og roper: «Tyv, morder, Erdogan». De har skjønt at han sikkert får sitte som president til 2029, men frustrasjonen må ropes ut nå. Og det har ikke skortet på advarsler. Den siste oversettelsen av forfatter Orhan Pamuk sin roman «Noe fremmed i mitt sinn» gir et deprimerende godt innsyn i hvorfor dette landet aldri bør bli medlem av EU. Landet henger ikke sammen, utviklingen går treigt, de fleste lever som i tidligere tider. Knugende tradisjoner, korrupsjon, maktforhold og familiestrukturer dominerer som før. I et intervju i Samtiden for et år tilbake sier den nobelprisvinnende forfatteren noe viktig: «Jeg må si at Europa ikke oppfører seg særlig europeisk for tida. Det Europa jeg lærte å kjenne da jeg fremdeles gikk på skolen, var et Europa som sto for de store idealene om frihet, likhet og brorskap. Nå ser de ut til å bli forlatt.»

Og de som vil få et kritisk innsyn i hvor korrupt og innfløkt tyrkisk politikk-, samfunn- og klantenkning er, bør lese norske Eugene Schoulgins roman fra 2015. Der konkluderer han med, etter 18 år i Istanbul, at de ulike opposisjonsgruppene kjemper seg imellom, og at de ikke har en god nok motkandidat for Erdogan. En av de få oppegående er kurder, og en kurder får som vi vet færre stemmer.

Tilbake på hotellet satt ingen kurdere rundt frokostbordet, bare Boris Becker satt der en dag med hele sin familie. Første påskedag satt de skumle tvillingene i velurbukser og lakksko i 35 varmegrader og tegnet påskeegg. De snakket ikke med noen av de andre barna. Moren kom og ville hente dem i hui og hast, de skulle hjem. Den sterke faren deres førte dem vekk. Til hvilken framtid? Jeg pakket hele ferieboblen ned i kofferten og dro hjem, redd for å glemme de verdiene jeg selv står for, som mange gjør i utlendighet. Hjem for å lese Pamuks siste.


nyemeninger Meninger

Se også

Blir du med i debatten ?

Vi ønsker at Nye Meninger skal være en plattform for opplyst og engasjert debatt. Vær saklig og unngå personangrep. Overtramp vil føre til sletting og kan føre til utestenging. Les mer om retningslinjene våre her!