Arne Strand er ofte på Løvebakken, sittende, gående, pratende med det politiske lederskapet. Det har han gjort i mange år, likevel uten å forstå hva det vil så å arbeide som stortingsrepresentant. Egentlig litt pinlig.

Arne Strand er ofte på Løvebakken, sittende, gående pratende. Det har han gjort i mange år. Dette gir han et grunnlag til å skrive mye innsiktsfullt om norsk politikk.

Jeg har bare vært der denne stortingsperioden, dvs 2 1/2 år. Med ujevne mellomrom skriver Arne Strand om arbeidssituasjonen for oss stortingsrepresentanter, og stort sett bommer han hver gang. Først ble jeg overrasket, hvordan er det mulig etter så mange år å skrive så lite innsiktsfullt? Og det av en kar som vil politikken vel?

Nå blir jeg mest provosert. I dagens Dagsavisen påstår han bl.a. at vi har "verdens lengste sommerferie, juleferie, vinterferie og påskeferie", og at vi har en gullkantet pensjon. Enda jeg tror Strand vet at begge deler er feil.

Fra september til stortinget tar det Arne Strand kaller sommerferie i slutten av juni arbeider jeg i gjennomsnitt  60 - 70 timer i uka. Juli og august brukes til ferie og mer normale arbeidsdager.  I fjor hadde jeg ferie i partre uker. Iår blir det normalferie fordi det ikke er valgkamp.

Om Arne Strand skriver mot bedre viten eller ikke, vet jeg ikke. Jeg har likevel registrert at han synes at vi skal være mer på stortinget, ha flere møter, vandre mer i korridorene. Der er vi uenige. Stortinget er mye et sted for småting, særlig debattene i stortingssalen. Skal jeg gjøre en god jobb som representant må jeg ikke minst ut av og vekk fra Stortinget. Det er da også nettopp det de fleste av oss gjør. Men det er jo vanskelig å få øye på det inne fra pressebordet i stortingsrestauranten.

Har ikke Ødegaard lest Innstilling 145S (2011 - 2012) Melding. St. 22 (2010 - 2011) Innstilling fra KUF-komiteen om Motivasjon - Mening - Muligheter. Ungdomstrinnet? Det er nemlig en samlet stortingskomite som vil ha valgfag i ungdomsskolen!

Det er ikke noen nyhet atHøyres fremste skoleideolog Torger Ødegaard er i mot valgfag.29. april uttalte han f. eks. til Dagsavisen at innføring av valgfag "vil være å senke ambisjonene på vegne av elevene og nasjonen”. Erna Solberg fulgte opp i samme avis 21. juni med at to timer valgfag ”ikke hjelper”.

I innstillinga vi behandler i dag slutter imidlertid hele komiteen seg til regjeringas forslag og sier at innføring av valgfag vil ”være et viktig tiltak for å øke motivasjon og mestringsfølelse”.

Dermed blir det nesten pinlig at Ødegaards angrep i dag så entydig er rettet mot Kristin Halvorsen. Har han ikke lest innstillinga? Har Høyremedlemmene i KUF-komiteen glemt å informere Ødegaard om sin snuoperasjon?

Hva skal elever og lærere egentlig tro om Høyres skolepolitikk? For det som preger denne komiteinnstillinga er at Høyre kommer med svært få politisk avvikende merknader. De slutter alt i alt opp om Kristin Halvorsens og regjeringas ungdomsskolepolitikk, med unntak av noen forsiktige alternative ytringer.

Dette kan tyde på at Høyre har gitt opp sin opprinneligeblå kunnskapspolitikk. Sannsynligvis fordi de ikke vinner gjenklang verken ute i skole-Norge eller hos skoleforskerne. Eller er de få og forsiktige avvikende merknadene mer som en forsmak å regne for hva som vil komme med et eventuelt regjeringsskifte?

Jeg har sjølsagt mest lyst til å tro det første, men er redd for at den siste antakelsen er mer riktig. Vi så det alle så tydelig under Høyres landsmøte, hvor de gjorde seg flid med å meisle ut en sentrumsprofil, - en lyseblå profil der de stort sett tar opp i seg alt det rødgrønne, men legger til en dæsj med penger og valgfrihet.

Men det er ikke godt å vite, når kanskje heller ikke Høyre sjøl vet?

I følge Wikipedia er ”eit nyårsforsett ein lovnad ein gjer til seg sjølv ved nyttår som går ut på å byrja eit nytt og betre liv. Det kan vera å slutta med ein uvane, leggja seg til ein god vane, eller ta til med eit nytt prosjekt”. Jeg er av dem som gir meg sjøl nyttårsforsetter, som jeg med vekslende kraft har fulgt opp gjennom året. Årets forsett er ambisiøst, nemlig at jeg sjøl som SV-politiker skal bidra til i eget parti og ute i det politiske ordskiftet å foredle politiske fløystandpunkter.

Jeg har ikke alltid klart det. Eller rettere sagt, jeg har ikke vært dyktig nok til både å arbeide konstruktivt i politiske maktposisjoner i fylkeskommune og nasjonalt, og likeverdig kjempe for nødvendige politiske fløyposisjoner.
 
Hva jeg har erfart etter 8 år som posisjonspolitiker, er at jeg ikke på noe politikkområde opplever at opposisjonen har bedre standpunkt. Da mener jeg opposisjonen som en borgerlig enhet, ikke det at i enkeltspørsmål som miljø og asylpolitikk vil enkeltpartier som Venstre og Krf ha standpunkt som står SV nærmere enn det vi får gjennomslag for i regjering. Slik sett har det vært uomtvistelig riktig for SV å søke makt.
 
Samtidig er jeg blitt stadig mer bekymret for den manglende kriseforståelse som i dag preger det politiske ordskiftet, ja hele det offentlige ordskiftet. Dette nærmest uanstendig rike lilleputtlandet på snaue 5 millioner mennesker i en verden med 7000 millioner innbyggere klarer i altfor liten grad å ta inn over seg de gedigne politiske, økonomiske og miljømessige utfordringene som store deler av verden i dag står ovenfor.
 
Ikke det at vi ikke diskuterer det. Ikke det at vi ikke bidrar til å løse kriser og fremme klok utvikling utenfor egne grenser. I forhold til folketallet bidrar vi svært mye. Men vi kunne gjort så mye, mye mer. Når vi i tillegg frivillig svekker egen samfunnsmodell, den norske, som vi alle i festtaler er så stolte av, så lyser varselslampene for meg. Det mest uheldige er nok at vi gjennom vårt internasjonale engasjement, – politisk, økonomisk og næringslivsmessig -, i liten grad utfordrer den kapitalistiske økonomiske verdensorden.
 
Det må være sårt for våre opprinnelige tre politiske sentrumspartier, at de har så liten oppslutning i ei tid der sentrumspolitikk står svært sterkt oppslutningsmessig. Høyre har faktisk, eller trolig mest taktisk, beveget seg inn i sentrum med et lyseblått budskap som er mye lik det rødgrønne men med en liten dæsj valgfrihet og noe mer penger på toppen. Tyngdepunktet i AP befinner seg der allerede. Det samme gjør alle de tungt toneangivende mediene. FrP synes også å bevege seg inn i samme sentrumsvarmen. Og det kommer mye anstendig politikk, og lite sterkt kritikkverdig politikk, utav en slik sentrumsposisjonering, på kort sikt.
 
På lang sikt, derimot, er dette ei lite heroisk linje. Og det er heroisk alternativ tenkning, forskning, politikk og handling Norge og verden nå trenger. Den kapitalistiske spekulasjonsøkonomien har spilt fallitt, men lite eller ingenting blir gjort for å utvikle alternativer. Vi kunne for eksempel brukt hele ”oljefondet” vårt til direkteinvesteringer i miljø, sosial og økonomisk utvikling i fattige land, og på en slik måte at de maktet å frigjøre seg fra det globale kapitalistiske nettverket. Vi kunne ikke minst støttet all fagbevegelse globalt i deres arbeid for et anstendig arbeidsliv.
 
Foreløpig er det også en lang veg å gå for alle oss som vil at de nødvendige klimatiltakene skal bli gjort innenlands. Det politiske og økonomiske lederskapet i Norge må snart tone troverdig flagg. Før jul var vi imidlertid mest opptatt av at veksten i julehandelen ikke syntes å bli sterk nok.
 
Det samme lederskapet er i ferd med å takke ja til en rekke EU-direktiv som systematisk svekker vår arbeidsmiljølovgivning, distriktspolitikk, fordelingspolitikk, naturressurspolitikk, ja hele vår offentlige velferdsproduksjon. Det er fortsatt de markedsinspirerte styringsmodellene som dominerer innen det offentlige. Konkurranse og talltelling framfor samarbeid og tillit.
 
Vår asyl- og innvandringspolitikk er ikke blitt endret trass i alle gode ord og vendinger om mer varme, mer omtanke, mer åpenhet og mer demokrati.
 
Måtte jeg i år klare, sammen med gode kollegaer og venner, å gjennomføre nyttårsforsettet mitt, og slik sett gjøre Wikipedias ord til skamme: ” Svært ofte vil dei gode forsetta visna etter kvart”. Noen må politisk og kunnskapsmessig holde fløyposisjonene når alt og alle søker mot sentrum.