– Pappa, pappa, det er «langt å gå på radioen»!
Revolusjonen i hjemmet har begynt. Den er gjennomført. Og fars radiovaner er slaktet med et tastetrykk. 30 års morgenritualer er smadret i filler av tilgjengelighet. For alle.
Jeg er mot alt. Alt nytt møter jeg med betydelig skepsis. Oppussing av Bislett? Var det virkelig nødvendig? Ny bakke i Kollen? Barcode? Rødkål på julaften? Mitt grunnsyn er at det er best om vi lar ting være som de er. Men når endringa først er der, er jeg en like stor entusiast for det nye som jeg var motstander. Ta DAB. for eksempel.
De siste ukene har vi brukt mye spalteplass og oppmerksomhet på DAB, dette siste innen radioteknologi. Det har jeg vært veldig var for. Selv om det vel var første utvikling på feltet siden kortbølger. Jeg har argumentert med at FM fungerte helt utmerket som det var. Jeg har motsatt meg både den private investeringa og den offentlige DAB krever, basert på et eller annet litt halvprinsipielt grunnlag og med mer eller mindre uopplyst kamp for at internett kunne gjort samme jobb. For meg har FM fungert helt utmerket i 30+ år. Tuninghjulet (kun for voksne!) har vært festet på rundt 100 blank, og bak knappen kunne jeg ha sneket inn litt superlim. P2 har vært så fast en borg. (Jeg har riktignok tatt medlåntakersken i flørt med en og annen 80-tallsmusikkanal.)
Etter noen dagers stillhet og forvirring da FM-signalene forsvant, tok far i huset myndig grep og handlet inn nytt hardware. En testvinner fra 2010. Altså ikke det mest raffinerte på markedet, men billig. Vi tar ikke hele steget ut i det ukjente med en gang. Stolt kunne far vise fram innkjøpet, som til og med kunne finne podkaster via nettet. Trommevirvel! Han snakket for døve ører. Medlåntakersken skrek til da hun så den på benken. Ikke bare var den større enn den fine Tivoli-radioen i varm bøk, den var svart, og den var blank. Shiny. Et hint om framskrittet. Mulighetene. Og med masse uharmoniske knapper. Jeg hadde begått en interiørmessig tabbe, det svimlet for henne og hun måtte sette seg ned ved kjøkkenbordet og ta telling. Den passet slett ikke inn. Ja visst gjør det vondt når knapper brister.
Og i går brast det for fullt. Ungene oppdaget at man kunne skru på rattet på det nye, svarte monsteret uten at det skurret og far rakk ikke knurre. Det var en lang, instruktiv liste i blokkbokstaver som dukket opp på displayet. Ah! NRK Super! Ut sprutet morgenradio for de minste. «Politisk kvarter» ble kroppstakla ut av kjøkkenet til lyden av Jahn Teigens «Mil etter mil», KLMs «Se torsken» og «Gjøk og sisik, trost og stær synger alle dage». Unga krevde sin rett, far tapte sin. Nå blir det allsang rundt kjøkkenbordet hver morgen. Tre av fire i en rykende fersk familieundersøkelse sier at dette er utvikling de setter stor pris på. Fars forhatte P2 er styrtet.
Også far er rimelig fornøyd med DAB-livet, og må tilbringe resten av livets morgener med DAB på do. Det er nesten som Barcode i Bjørvika. Jeg innrømmer at det har blitt ok. Bislett ble ok, Kollen ble ok. Verden gikk videre, også med DAB. Kanskje til og med litt bedre. Ungene kan bli radiolyttere, det er absolutt en utvikling i riktig retning. Men hva pokker vi skal med P6 Rock, P7 Klem, P8 Pop, P9 Retro, P10 Country, Radio Rock, Radio Soft, Kiss, Radio Norsk Pop, Radio Vinyl og Radio Topp 40, det forbeholder jeg meg fortsatt retten til å være svært skeptisk til.