Styrkeforholdet mellom den rødgrønne og den borgerlige blokken ved utløpet av mai er det samme som i april. Det viser gjennomsnittet av ni nasjonale meningsmålinger som nettstedet Poll of polls har beregnet.
Ap, SV og Sp har 88 stortingsmandater. Plusser vi på med Rødt som har to, og MDG som har ett mandat, får den rødgrønne siden 91 mandater og dermed klart flertall på Stortinget. Med et slikt valgresultat blir Jonas Gahr Støre statsminister.
Det har skjedd en liten endring innenfor blokkene. I april var det rødgrønt flertall på alle målingene. I mai har det vært to målinger med borgerlig flertall.
Det rødgrønne flertallet henger i en tynn tråd. Det vil si det henger på SV. Partiet har 4,2 prosent, som er så vidt over sperregrensen for utjevningsmandater til Stortinget på 4 prosent. Rødt hadde i mai sin sterkeste måned noensinne med 2,6 prosent. Partiet vokser blant annet på bekostning av SV. Slik kannibalisme på venstresiden kan ende med fortsatt blåblått styre fordi SV ikke kommer over sperregrensen.
Ap startet måneden bra. Dårlige målinger mot slutten dro Aps gjennomsnitt ned til 31,8 prosent. Det er bare ett prosentpoeng bedre enn valgresultatet i 2013. Det er ikke godt nok for landets største parti. Etter snart fire år i opposisjon har ikke Ap maktet å framstå som et tydelig og slagkraftig opposisjonsparti.
Den rollen er tatt av Senterpartiet. Sp har en oppslutning på 12,3 prosent. Regjeringen har servert partiet den ene distriktspolitiske godbiten etter den andre. Jeg nevner i fleng: Tvangssammenslåinger av kommunene, en innholdsløs regionreform, Frps landbruks- og fiskeripolitikk, bortfall av akuttavdelinger ved lokalsykehus, svekket heimevern og landforsvar, nedleggelse av lensmannskontorer, Nav-kontorer og ligningskontorer. I tillegg kom ulven og skremte Høyre-velgere over til Sp. Partileder Trygve Slagsvold Vedum og parlamentarisk leder Marit Arnstad har utnyttet disse sakene på en effektiv måte.
Mens sentrumspartiet Sp øker, krymper sentrumspartiene Venstre og KrF. De betaler dyrt for sin rolle som støttepartier for regjeringen gjennom fire år. Venstre ligger langt under sperregrensen med 3,2 prosent. KrF nærmer seg sperregrensen ovenfra og har i mai 4,7 prosent.
Meningsmålingene bekrefter at vi kan få et historisk valgresultat der tre mellomstore partier – KrF, Venstre og SV – ender som minipartier med bare en eller to representanter hver på Stortinget. Flerpartisystemet blir i så fall omgjort til et toblokk-system med bare fire betydelige partier: Ap og Sp til venstre og Høyre og Frp til høyre.
Vår mest berømte valgforsker, avdøde professor Henry Valen, spådde at den langsiktige utviklingen ville gå i retning av to alternativer som i USA og Storbritannia, med et sentrum-venstre og et sentrum-høyre. Kanskje får han rett i sin spådom mer enn 50 år senere. Skjønt Valen hadde aldri tenkt seg at Frp skulle utgjøre en bærebjelke for alternativet til høyre. Frp var ikke oppfunnet på 1960-tallet.
Mange spør om vi kan stole på meningsmålingene etter brexit og valget av Donald Trump. Meningsmålerne bommet på britenes folkeavstemning om EU. I meningsmålingenes hjemland, USA, klarte man ikke se at Donald Trump ville vinne valget. Her hjemme hender det også at meningsmålingene skaper forvirring. Lørdag slo Dagens Næringsliv opp at «Senterpartiet slår alle rekorder». Avisens måling ga Sp 15,3 prosent og flertall for Sp og Ap til tross for at Ap gikk tilbake. Samme dag skrev Dagbladet at «Sp faller og blir knust av Frp.» Sp gikk tilbake til 9,2 prosent og det var borgerlig flertall på målingen.
Begge kan ikke være riktig. Kanskje er ingen av dem det. Feilen bunner i så fall i at instituttene ikke har klart å spørre et representativt utvalg av velgerne. Representativitet er avgjørende for påliteligheten av målingene. Det beste bilde av velgernes mening får vi ved å se på gjennomsnittet av meningsmålingene over tid. Det politiske nettstedet Poll of polls gir oss det på en utmerket måte.
En intens valgkamp med klare alternativer mobiliserer velgerne. Et nedslående trekk ved meningsmålingene i mai er at velgermassen er lavt mobilisert. Det kan tyde på at dagens politikk ikke fenger og at det kan bli lav veldeltakelse 11. september. Det burde sett bedre ut etter partienes landsmøter. Høy valgdeltakelse er et demokratisk mål. Partiene har hovedansvaret for at velgerne blir interesserte og engasjerte. De må få opp temperaturen i debatten.