ANNONSE
Drammen forhåndsstemming 2017

Jeg grunnet over det i nesten to måneder: «Folk bør arbeide hardt ... uten å regne med hjelp fra andre».

Vis bildetekst
Foto: Katrine Strøm

Rødgrønn blå-blåmandag

Vi lever i en tid hvor det er viktigere å være en god forteller enn en briljant forsker.

I forkant av dette valget tok jeg hele fem (5!) valgomater på internett. Resultatene ble sånn omtrent det samme hver gang. Men bare på én av disse fikk jeg et spørsmål jeg skulle svare på fra 1 «helt uenig» til 7 «helt enig». Jeg grunnet over det i nesten to måneder: «Folk bør arbeide hardt for å komme seg opp og fram ved egen innsats uten å regne med hjelp fra andre».

Jeg satte 3. For selv om jo, ja, burde man ikke hjelpe hverandre og sånne ting? så var jeg jo for så vidt enig i at jo, man bør arbeide hardt, og den greia der.

Faktisk rørte dette spørsmålet ved selve kjernen i mitt syn på hele det politiske system og samfunnet. Det er ubalansert: Flertall og mindretall og rødt og blått og høyre og venstre og «på vippen» og «skjevfordeling». På den ene siden har man de blåøyde og idealistiske altruistene; på den andre siden kjølig usentimental realisme og individets rett foran fellesskapet.

For det var her jeg sto i forkant av valget, i min venstre-het (ikke partiet Venstre, som jeg for øvrig mener er et tøysete navn og folk som i meget stor grad bør vurdere et navnebytte): Var det kanskje sant, dét høyresidefolk kan antyde, at venstreside-røde romantikere som meg selv manglet et såkalt realistisk syn på verden?

Når dette jeg nå skriver på går i trykken, vet man (i hvert fall sånn omtrentlig) hvordan stortingsvalget 2017 har gått.

For cirka ett år siden våknet jeg til et valgsjokk, da den rare kombinasjon av underdog og eiendomsmogul Donald Trump ble valgt til USAs president.

Hvorfor var det sjokkerende? Jo, presidentvalgets rystende avgrunn mellom hva jeg trodde kom til å skje – at Hillary ledet klart og kom til å ro det i land – og hva som faktisk skjedde. Hva som var og hadde vært virkeligheten hele tida, kræsjlandet inn i mitt barnlige glassmalerivindu av verden.

Både som forfatter og kunstinteressert, samt litteratur- og TV-serieentusiast er jeg naturligvis interessert i hvordan fiksjon og virkelighet hører sammen. Ikke på grunn av litteraturen, men på grunn av verden: Vi lever i en tid hvor det er viktigere å være en god forteller enn en briljant forsker. Hvor det som er sant, ikke alltid – faktisk svært sjelden – er det samme som hva vi blir fortalt. Dette er en grunnproblemstilling politisk sett, i mine øyne: Vi velger ikke nødvendigvis den som har rett, men den som overbeviser oss best.

Denne innsikten fikk jeg ironisk nok fra HBO Nordic, fra TV-serien «The Jinx» (2015). Dette er en dokumentarserie på fire episoder om hvordan en uhyre rik psykopat med ødipuskompleks fra en av New Yorks eiendomsmogulfamilier slipper unna rettsstaten fordi han er rik og mektig. (Og det er ikke Trump, det er altså flere av dem. NB! Spoilers følger:)

Vi er i en rettssal i sørstatene. Denne mannen, Robert Burns, har skutt og drept og partert (!) en mann, dumpet liket i havet og løyet om det etterpå. Advokatene hans får han dømt uskyldig og frifunnet. De greier å overbevise juryen om at mannen parterte et lik i selvforsvar!

Det jeg skjønte av denne serien (som i seg selv også var nettopp en fortelling) var at disse advokatene først og fremst var historiefortellere, sykt dyktige sådan, som skapte sin egen virkelighet ved å dreie på ord.

Og det er her spørsmålet fra valgomaten kommer inn. Det som plager meg med det ovennevnte spørsmålet, er ikke hvorvidt man bør jobbe hardt. Det er den siste delen av spørsmålet. At man «ikke burde regne med hjelp fra andre.»

For hvis man er uenig i det, og mener at folk ikke bør stå alene og ikke motta hjelp fra andre, er man urealistisk?

Kanskje, hvis vi betrakter oss selv i lys av samfunnet slik det er innrettet. Helt åpenbart nei, ikke i det hele tatt, hvis man ser «realistisk» på hva det innebærer å være menneske.

For ingen klarer seg vel uten hjelp fra andre? Verden er hard, men én ting er sikkert, at man aldri er alene om nettopp dét. Vi er kanskje ensomme, men aldri isolerte. Faktisk er det helt motsatt: Vi er fullstendig avhengige av hverandre og lever i samhørighet med alt rundt oss.

Vi mennesker er totalt hjelpeløse og må takle omgivelsene sammen.

Sånn er det!

Sånn er det. Vi blir født hjelpeløse, og vi er hjelpeløse når vi blir gamle og dør. Vi trenger hjelp hele tida. Hvorfor skulle vi stått alene uten å få hjelp i livet, i mellomtida? Ingen på jorda, ikke engang Trump eller Dalai Lama – og kanskje minst av alle dem – kan takle omgivelsene alene. Det er et dypt, dypt urealistisk syn på verden.

Vi innretter samfunnet på en slik måte at de helt grunnleggende menneskelige faktorer ikke lenger synes realistiske, fordi de bryter med det realismen i samfunnet vi har konstruert. For eksempel ble De Grønne (som for så vidt også bør bytte navn!) kalt «urealistiske» av Høyre og Arbeiderpartiet i valgkampen når de mente at man bør fase ut olja. Og det med rette, for vi behøver jo penger, vi trenger biler – sånn er det! Samfunnet er innretta slik og noe annet er urealistisk. Men samtidig er det egentlig også høyst (og kanskje mer!) reelt at økt oljeforbruk nå og i framtida kan og vil føre til katastrofe.

Men det kan jo hende jeg bare forteller meg selv disse tingene. Vrir og vender på ord, jeg også. Som alle andre. Uansett hvordan valget har gått.


nyemeninger Meninger

Se også

Blir du med i debatten ?

Vi ønsker at Nye Meninger skal være en plattform for opplyst og engasjert debatt. Vær saklig og unngå personangrep. Overtramp vil føre til sletting og kan føre til utestenging. Les mer om retningslinjene våre her!