Ansettelsen er oppsiktsvekkende lite klok av Islamsk Råd. Den er så uklok at den nesten oppleves som en provokasjon. Det er dessverre lett å tolke administrasjonen og styrets valg av ny informasjonsmedarbeider som et signal om en ny kurs. Hvis ansettelsen er en bevisst, overlagt handling, er det et klart politisk signal om hvilken retning Islamsk Råd ønsker å gå. Å vise vei for norske muslimer i reaksjonær retning, er i dagens klima nedslående. Lar vi tvilen komme generalsekretær Mehtab Afsar til gode og leser ansettelsen som en naiv avgjørelse basert på kvinnens kompetanse, bør det få konsekvenser for hans stilling. Afsar undervurderer i så fall grovt sin egen og organisasjonens kraft og rolle.
Islamsk Råd bryter åpenbart med den brede, rådende politiske oppfatningen i Norge om at nikab er uheldig. På Stortinget går det mot at plagget skal forbys i skolen. Det norske storsamfunnet er tydelig på at plagget er til hinder for dialog og kommunikasjon, og undergraver nødvendig integrering. Vi opplever også at rådet nå går på tvers av holdningene også hos det store flertallet av norske muslimer, som ønsker nettopp å bygge bru og dempe motsetninger.
Vi er glade for å se reaksjonene i de muslimske miljøene. Ansettelsen provoserer også internt og har skapt opphetet debatt. Klassekampen skrev i går om at striden nå truer med å splitte Islamsk Råd Norge. Det vil i så fall være svært uheldig. Rådet er en viktig stemme i norsk offentlighet og skal samle, ikke splitte, norske muslimer. I en evaluering fra 2015 konkluderes det med at myndighetenes satsing på Islamsk Råd har vært konfliktdempende. Muslimer er en utsatt gruppe som er sterkest samlet.
Denne unødvendige saken løses best hvis det muslimske miljøet selv kommer fram til en løsning uten pålegg eller reaksjoner fra Kulturdepartementet.