“Norge har Europas mest radikale regjering”, får man høre fra tid til annen. Muligens er det riktig, men samtidig har de rødgrønne en alvorlig skamplett: Den økonomiske politikken de promoterer utenfor landets grenser hører hjemme langt ute til høyre. Samtidig påstår de samme at Norges glatte ferd gjennom krisa skyldes at vi har fulgt keynesiansk krisepolitikk.
Den første dagen i det nye året publiserte NRK et videoklipp av en pedagogisk Jens Stoltenberg som med tusj og papir forklarte at land som Hellas har kommet inn i en ond sirkel: Nedgangstider med økt arbeidsledighet har svekket skatteinntektene til staten som, grunnet allerede høye lån og utgifter knyttet til disse, ikke kan stimulere økonomien for å få landet på rett kjøl igjen, da de er så på felgen at ingen tør gi de nye lån, og de har ikke høye nok skatteinntekter til å betale avdrag og renter.
- Det er ikke noe nytt at bedrifter går konkurs, men det nye er at stater går konkurs, og Hellas har i virkeligheten gått konkurs, fortalte landets øverste leder.
Analysen hans er det lite å si på (rent bortsett fra at stater ikke går konkurs da ingen kan frata de "konkursrammede" deres verdier slik tilfellet er med bedrifter, og at det finnes en rekke berømte eksempler på land som har misligholdt lån - "gått konkurs" - som Argentina (2002), Russland (1998) og Tyskland i mellomkrigstiden).
Keynes
I disse harde tider har den for lengst avdøde engelske økonomen, John Maynard Keynes, igjen blitt en populær mann. At sosialdemokratiet trykker ham til sitt bryst burde være den naturligste ting i verden. Derfor var det lite overraskende at Stoltenberg uttrykte entusiasme da Klassekampen intervjuet ham i forbindelse med den norske utgivelsen av The General Theory, Keynes' magnus opus.
- Eg har hatt stor glede av å lese Keynes, og vil kalle meg sjølv keynesianar [...] Det er eit problem at mange trur det berre handlar om å stimulere i krisetider. Keynes seier òg at ein må bremse økonomien i gode tider. Altfor mange EU-land, som Hellas, har no stelt seg slik at dei ikkje kan nytte keynesianske tiltak. Ingen vil låne dei penger, uttalte han i oktober.
Nå nevner faktisk ikke Keynes budsjettbalanse eller hvorvidt regjeringer må spare i gode tider i The General Theory, og det er verdt å nevne at den britiske statsgjelda var på nivå med hva den greske er i dag når klassikeren kom ut i 1936. Storbritannia hadde naturligvis sin egen valuta og selvstendig pengepolitikk i motsetning til Hellas i dag, og hadde derfor bedre muligheter til å drive keynesiansk politikk. Hellas hadde sannsynligvis gjort lurt i å melde seg ut av eurosamarbeidet nettopp av den grunn, men det er en annen sak.
Løsningen!
Keynesianeren Stoltenberg mener da å ha legitimert at keynesiansk politikk for Hellas er en umulighet og at landet er inne i en ond sirkel hvor ytterligere kutt i budsjettene vil føre til mer ulykke. Svaret på dette er underlig nok å låne penger til Hellas og la Det internasjonale pengefondet (IMF) sette betingelser til lånet. Vel vitende kravene deres er nettopp kutt i lønninger og statens utgifter som vil føre til ytterligere reduksjon i etterspørselen.
Før nyttår gikk den rødgrønne regjeringen ut og tilbød 55 milliarder kroner til IMF, på toppen av 55 milliarder fra før av; og i forbindelse med krisa har man tidligere gitt lån til både Island og Latvia. Begge gjennom IMF. På nyåret har Stoltenberg igjen lovt milliarder, men denne gangen under forutsetning av at EU følger opp sin nye finanspakt. Kort fortalt sentraliserer denne pakten budsjettpolitikken for de enkelte EU-landene, strammer inn budsjettpolitikken og vil redusere deres muligheter for å pumpe penger inn i en sulteforet økonomi. Keyensiansk politikk umuliggjøres med andre ord.
Politikken IMF og EU nå påtvinger de tyngst rammede europeiske landene - med god hjelp fra de rødgrønne - er politikk som har mislyktes før og naturligvis vil mislykkes denne gangen òg. Pengefondets egne forskere har til og med kommet fram til samme konklusjon internrapporter. Argentinas nevnte mislighold kom i kjølvannet av en økonomisk kollaps av episke proporsjoner, hvor IMFs politikkanbefalinger ble fulgt til punkt og prikke i et drøyt tiår før ulykken var et faktum. Også da Russland ikke kunne betale gjelden sin fire år før og var i økonomisk krise, var det etter omfattende IMF-reformer.
Utenriksminister Jonas Gahr Støre har da også forsikret om at det slettes ikke er snakk om noen gavepakke, men at Norge skal få renter på lånet og at det hele vil tjene oss da vi hjelper våre egne eksportmarkeder. Hvordan vi hjelper ved å tvinge land inn i en negativ økonomisk spiral spesifiseres ikke.
Keynes' ord
Til keynesianistene i regjeringen høver det seg å minne om at ideologen deres også var en praktisk anlagt mann. Han brukte større deler av karrieren i det politiske liv enn i det akademiske. I etterkant av første verdenskrig skrev en desillusjonert Keynes The Economic Consequences of the Peace. Han mente krigserstatningen som ble ilagt Tyskland var urettferdig overfor det tyske folk, ville gjøre landets tilbakekomst vanskeligere og at det ville slå tilbake på seieherrene.
“Hvis vi med overlegg sikter på å gjøre Sentral-Europa fattig vil jeg tørre å spå at hevnen ikke vil halte. Ingenting kan da utsette veldig lenge den endelige krigen [...] som vil få grusomhetene av den siste tyske krigen til å blekne.”
Dessverre var det ingen som hørte på Keynes den gangen og dessverre fikk han rett. "Politikken som består i å redusere Tyskland til trelldom, ydmyke og degradere livene til millioner av mennesker, og frata hele nasjonen dens lykke burde være avskyelig og frastøtende." Bytt ut Tyskland med Hellas, skru klokka 92 år fram i tid og gråt.
Ap ikke alene
Om du tror regjeringens gigant er den eneste som presser andre land til en feilet økonomisk politikk må du tro om igjen. Utviklingsdepartementet ved minister Erik Solheim har ifølge Norads statistikk økt Norges bidrag til IMFs søsterorganisasjon, Verdensbanken, siden 2006 til 2010 fra 1,8 mrd til 2,8 mrd. Tallene er ikke spesifiserte i statsbudsjettet og Norad har ikke tilgjengelig statistikk for fjoråret, men Kirkens Nødhjelp melder om en yterligere økning på 4,5 %. Organisasjonen, som ikke er kjent for sin radikalisme, uttrykker skuffelse og savner en begrunnelse fra det SV-styrte departementet.
Videre kjemper utenriksdepartementet for uinnskrenket frihandel gjennom Verdens Handelsorganisasjon (WTO). Proteksjonisme og aktiv næringspolitikk, som har vært en svært viktig del av oppskriften på industrialisering i nesten alle rike land (inkludert Norge), skal bekjempes. I tillegg går vi i front for igjen å gi WTO en relevant og viktig posisjon i internasjonal politikk - en organisasjon som i hovedsak har blitt brukt til å fremme handel på rike lands og multinasjonale selskapers vilkår.
Andrew Kroglund fra Utviklingsfondet mener at den politikken Norge fremmer "umuliggjør at utviklingslandene kan stille krav om at for eksempel oljeselskap skal gi kontrakter til nasjonale selskaper, for dermed å bygge kunnskap i industrien slik vi gjorde i Norge."
Virkelig keynesianisme
Stoltenbergs oppfatning av keynesianismen henger tett sammen med hva han sa i Folketeateret under valgkampen 2009: “Nå er praktisk talt alle for motkonjunkturpolitikk. Alle regjeringer i hele verden skjønner at staten ikke kan være passiv. Staten må være aktiv og holde igjen i gode tider, og bruke penger i dårlige tider.”
Med seg på laget har han naturligvis Arbeiderpartiets finanspolitiske talsmann, Torgeir Micaelsen, som i Dagsavisen 15. november skriver at for mange land har “styrt etter ideen om at man kan leve med nordeuropeisk velferd og amerikansk skattenivå”. Micaelsen utsagn stemmer bare delvis. EUs samlede gjeld har steget fra omtrent 60 % av BNP i 2007, til drøyt 80 % i 2010. I denne perioden tok man ikke opp lån for å finansiere velferd, men derimot for å redde mislykkede kapitalister i bank- og finansnæringen.
Det skulle ikke være nødvendig å påpeke det, men det virker som man er pent nødt: Å kjøpe ut banker har aldri vært keynesianisme. Keynes argumenterte for at myndighetene i nedgangstider skulle bruke penger, for det om de var blakke, ved å stimulere etterspørsel eller investeringer (helst det første). Dette kan gjøres ved at en f.eks. bestemmer at landets skoler skal rustes opp. Arbeidsledige bygningsarbeidere og ingeniører, samt diverse leverandørindustrier, settes i sving. Deres utbetalte lønninger og aktivitet skaper etterspørsel etter varer og tjenester, og en skaper slik en positiv spiral i motsetning til den negative Hellas er inne i.
I tillegg til et lynkurs i keynesianisme og økonomisk historie trenger Jens Stoltenberg og hans stab en ny økonomisk politikk for utlandet. Den vi har i dag er preget av hykleri da vi ikke unner vanskeligstilte land de samme virkemidlene vi selv bruker og har brukt med stor suksess. I stedet tvinger vi på dem tiltak tilhørende ytterste høyrefløy, som vi vet ikke fungerer og har ført et tosifret antall land inn i økonomisk ruin og sosiale opptøyer. IMF spilte seg selv ut på sidelinjen med Argentinas kollaps. En politikk som prioriterte lav inflasjon, lave lønninger, utenlandske investorer og budsjettdisiplin over sysselsetting, vekst og velferd ble mektig upopulær og ingen ville lenger ha lånene Pengefondet tilbød. Nå hjelper Norge EU med å trekke denne mislykkede politikken opp av historiens søppelhaug og tre den ned som en tvangstrøye på de som sliter mest. Det skjer altså under en rødgrønn regjering som sier at vår egen suksess baserer seg på det stikk motsatte.