Hongkong er pyntet til fest. Den 1. juli feirer innbyggerne 20-årsjubileet for Kinas overtakelse av den tidligere britiske kronkolonien. Folkerepublikkens president Xi Jinping har varslet sin ankomst, og flaggstenger klargjøres over hele byen. Men slett ikke alle føler trang til å delta i markeringen. Mange føler at Kina er i ferd med å frata dem mye av den frihet som de nøt under britene.
«Hvor går vi?» spør en studentaktivist i et avisintervju. «Hvis dette fortsetter, blir jeg nødt til å finne meg et annet land.»
I fjor forsøkte en gruppe lokale filmskapere å lage et portrett av Hongkong i år 2025. Produksjonen, som besto av flere kortfilmer, ble en veritabel suksess og danket ut den siste Star Wars-filmen, som ble vist på samme tid. Filmskaperne bød på dystre bilder av et Hongkong under Kinas jernhæl. Det hører med til historien at flere skuespillere som ble spurt om å delta i filmene, takket nei av frykt for konsekvensene.
Hongkong ble en del av det britiske imperium på 1800-tallet. I 1982 begynte forhandlingene som to år senere munnet ut i en felles erklæring om territoriets framtid. Kina lovet å gi det særstatus og varslet at innbyggerne skulle få beholde sitt økonomiske og politiske system i ytterligere 50 år. Det lød så vakkert, og folk flest slo seg til ro med løftene. De hadde heller ikke noe valg, for alt skjedde over hodene på dem, slik det alltid hadde gjort.
Den lille flekken på Kina-kartet har bare sju millioner innbyggere. Etter kommunistenes maktovertakelse i 1949 hadde Kina begrenset kontakt med andre land. Desto viktigere ble Hongkong som bindeledd til verden. Etter at Maos etterfølgere åpnet store deler av landet for handel og investeringer, har territoriet mistet noe av sin betydning. Likevel fortsetter det å spille en nyttig rolle som knutepunkt for vareflommen til og fra Kina.
Territoriet er også et møtested for ideer som lett kan få et større kinesisk publikum. Derfor er de kinesiske lederne på vakt. Hver gang Hongkongs ungdommelige befolkning roper på «demokrati» og «uavhengighet», svarer myndighetene med advarsler, i verste fall trakassering, arrestasjoner og fengsel. «Hva skal vi med en minigrunnlov som gir oss demokratiske rettigheter når den ikke blir respektert?» spurte formannen i Hongkongs journalistforening for en tid siden.
I en fyldig rapport skrev foreningen om forfallet og frykten som preger standen. Redaktører og journalister går på tå hev for ikke å provosere Kina. Vel vitende om medienes store betydning har Beijing overtatt flere brysomme aviser og publikasjoner. South China Morning Post, selve flaggskipet, er overtatt av den kinesiske Ali Baba-gruppen ledet av Jack Ma. Da han ble spurt om hvorfor han valgte å kjøpe avisen, svarte han at leserne burde få en mulighet til å forstå hva som virkelig skjer i Kina. Underforstått, det tilbudet de hittil hadde fått, var ikke godt nok.
Beijing har også gjort seg bemerket ved å kidnappe flere brysomme bokhandlere og skysse dem over grensen i ren mafiastil. Alle er senere løslatt. Nå sier en av dem, 62 år gamle Lam Wing-kee, at han vil gjenåpne butikken – på Taiwan. «Bare der kan jeg føle meg trygg».
Britenes siste guvernør i Hongkong var Chris Patten. I et intervju forleden mintes han hvordan Kinas representanter behandlet ham de siste månedene før skiftet. De skjelte ham ut etter noter og kalte ham «kujon», «prostituert» og mye mer. Lokale krefter som støttet ledelsen i Beijing, ble oppmuntret til å kaste egg og tomater etter ham. Årsaken var at han på tampen av sin tid som guvernør tok initiativ til en endring i valgloven som ville gi innbyggerne mer medbestemmelse.
Dermed tente han et håp – et håp som Beijing effektivt har slukket. Da Carrie Lam forleden ble valgt til ny leder for administrasjonen i Hongkong, fikk bare et mikroskopisk mindretall av innbyggerne lov til å stemme. Territoriet praktiserer en ordning med indirekte valg som gir Beijing alle muligheter til å bestemme utfallet. Lam var de kinesiske ledernes kandidat. Under presidentbesøket skal hun innsettes med pomp og prakt.
I forrige uke lot hun seg intervjue. Journalisten ville vite om hun ville ta opp saken om de kidnappede bokhandlerne med Xi. «Nei», svarte hun. «Dette er ikke vår sak». «Ikke det?» repliserte journalisten. «Den må behandles i samsvar med folkerepublikkens lover, og ikke vår minigrunnlov», fastslo hun. Det er nærliggende å konkludere med at Hongkong har fått en leder som er mindre opptatt av å forsvare sine egne innbyggere, og mer opptatt av å tekkes Beijing.
Den Kina-kritiske opposisjonen i Hongkong har ved flere anledninger vist at den kan samle store menneskemasser. Rundt 1,3 millioner mennesker deltok i demonstrasjonene til den folkelige Paraplybevegelsen i 2014. Så mange blir det ikke denne gang. President Xis fortropp har varslet at han ikke vil se demonstranter der han ferdes. Myndighetene iverksetter derfor de strengeste sikkerhetstiltak i manns minne. Politi og soldater er i alarmberedskap, og tekniske eksperter har det travelt med å montere overvåkingskameraer over hele byen.
«Hongkong er et vidunderlig pustehull», skrev forfatteren Graham Greene. Men det var for 61 år siden.
