ANNONSE
tbadaf88

UJEVN KAMP: USAs president Donald Trump har få gode kort på hånden i slaget om å presse Kinas president Xi Jinping til bedre handelsbetingelser. FOTO: TOBY MELVILLE/NTB SCANPIX

Vis bildetekst

14-02-2017

Proffen og amatøren

Amerikanske bedriftsledere har kommet duknakket hjem fra Kina. Det er ikke bare Trump som mener Kina lenge har møtt for liten motstand internasjonalt.

Da president Richard Nixon reiste på sitt historiske besøk til Kina i februar 1972, hadde han med seg en stor porsjon smiger i bagasjen. Ansikt til ansikt med den sykelige formann Mao minnet han om at formannen hadde skrevet flere «vakre dikt», blant annet et om viktigheten av å «gripe dagen og gripe timen».

Mao lyste opp da Nixon minnet ham om diktet og sa: «Grip dagen, grip timen!» På besøkets siste dag signerte partene et vagt felleskommuniké, men ingen av dem rakk å gripe dagen. Nixon ble to år senere felt av Watergate-skandalen, og i 1976 ble Mao stedt til hvile i sin krystallsarkofag. Først i 1979, under president Carter, opprettet de to landene diplomatiske forbindelser.

Siden den gang har de utviklet et nært samarbeid på mange områder. I fjor nådde samhandelen skyhøye 579 milliarder amerikanske dollar. Men det hører også med at USA hadde et stort handelsunderskudd med Kina. Ved fjorårets slutt ble det oppgitt til 347 milliarder dollar. Dette – og de foregående års store underskudd – danner noe av bakteppet for Trump-administrasjonens krav om å få balanse i regnskapet.

Spørsmålet er bare om kineserne vil. Det uttalte målet til lederne i Beijing er å bremse importen og stimulere hjemlig produksjon og forbruk. Derfor opplever både amerikanske og andre lands selskaper stadig større problemer i Kina. Det amerikanske handelskammeret i Beijing klaget forleden over «de uforståelige barrierene» som mange selskaper møter. Lovene er diffuse, piratkopiering og annet fanteri fortsetter, og domstolene danser etter kommunistpartiets pipe. Under slike forhold er det lett å forstå at et økende antall aktører trekker seg ut av landet.

Kinas handelsbarrierer og påståtte «tyveri» av amerikanske arbeidsplasser har vært Donald Trumps viktigste ankepunkt mot lederne i Beijing. Det går an å si mye negativt om Trump, men i dette tilfellet retter han fingeren mot et ømt tema. Banen som lagene spiller på, skal helst være flat. Å videreføre et handelsregime som år for år fører til stadig større underskudd, er neppe mulig. Noe må derfor gjøres.

Mange, og ikke bare Trump, vil mene at Kina lenge har møtt for liten motstand på den internasjonale arena. Både Clinton, Bush og Obama strakte seg langt for å komme kineserne i møte. Utsiktene til å tjene penger på en milliard nye forbrukere overskygget det meste. Underveis svelget USA flere kameler, og kinesiske løfter om bot og bedring ble akseptert i god tro. Nå er det tid for ettertanke. Som direktøren for et amerikansk selskap uttalte før nyttår: «Vi reiste til Kina med løftet hode og forlot det duknakket.»

Å kreve et renere økonomisk spill av Kina, er ikke urimelig. Det er heller ikke urimelig å kreve at landet skal følge folkeretten og respektere Haag-domstolens kjennelse i striden om Sør-Kinahavet. Domstolen fastslo i juli fjor at Kina ikke har noe «historisk krav» på 85 prosent av dette havet, slik lederne i Beijing insisterer på. At et land skal kunne ta seg til rette fordi det er stort og mektig, slik Kina vitterlig gjør, er uhørt.

Dessverre har USA få gode kort på hånden. I forrige uke ga Trump fra seg et av dem. I sin «hjertelige» telefonsamtale med partisjef Xi Jinping sa han at han ville respektere «ett-Kina-politikken». Under valgkampen varslet han at han ville bruke «Taiwan-kortet» for å presse kineserne til innrømmelser. I Beijing-avisene er lettelsen merkbar, og Trump omtales med ett som en leder det går an å gjøre business med.

Bruk av militære midler for å stanse Kinas ekspansjon i Sør-Kinahavet frister heller ikke. Kina er tross alt ingen svekling og ruster opp i raskt tempo. Et lite feilgrep kan i verste fall utløse en større konflikt. Trump kan dermed bli nødt til å ty til noe så kjedelig som diplomatiets vei. Men også denne veien virker stengt, i hvert fall på kort sikt. Det kinesiske kommunistpartiet står midt i forberedelsene til sin 19. kongress, som holdes til høsten. Alle skal slutte rekkene og mobilisere mot indre og ytre «fiender». Det kan bety at Xi har lite å tilby USA i spørsmål av vital betydning. Bak ham står et lydig maktapparat som daglig fores med store doser nasjonalistisk propaganda.

Siden han overtok i 2012, har Xi kvittet seg med flere potensielle rivaler. Ikke siden Mao har Kina hatt en sterkere leder. Til høsten får han fem nye år i sjefsstolen. Som politiker er han langt smartere enn Trump, og kineserne vet det. Mens Xi styrer etter en plan og overveier sine utspill med omhu, fortsetter Trump å improvisere fra dag til dag, til bekymring for stadig flere i inn- og utland – selv sine medarbeidere.

Inntil videre kan de kinesiske korrespondentene i Washington more seg over det som skjer, om enn i dempede former. Allerede på Trumps andre arbeidsdag kunne de feire hans beslutning om å trekke USA ut av det ferske Trans Pacific Partnership Agreement – en handelsavtale mellom tolv land på tvers av Stillehavet, dog ikke Kina. Trump vil heller ha separate avtaler med hvert enkelt land. Dermed ender TPP-avtalen på skraphaugen. Nå forsøker Kina å fylle tomrommet ved å friste de forsmådde landene med «enda bedre» avtaler. Malaysia og Australia er allerede på gli, og flere vil nok melde seg.

«Intet er verre en virksom uvitenhet,» uttalte den tyske dikteren Johann Wolfgang von Goethe. Med Donald Trump ved roret har utsagnet fått ny aktualitet.


nyemeninger

Se også

Blir du med i debatten ?

Vi ønsker at Nye Meninger skal være en plattform for opplyst og engasjert debatt. Vær saklig og unngå personangrep. Overtramp vil føre til sletting og kan føre til utestenging. Les mer om retningslinjene våre her!