Den siste ute er professor i skaterett ved Handelshøyskolen BI i Oslo, Ole Gjems-Onstad. I en kronikk i Dagens Næringsliv den 15. februar har Gjems-Onstad et harmdirrende oppgjør med NRK og sosialdemokratiet; under vignetten bistand.
Påstanden er som følger: "NRK er opptatt av å fremme det sosialdemokratiske paradigmet; tv-serien Den gode viljen er en av de få gangene statsinstitusjonen driver reell samfunnskritikk". Lenger ned står det at "NRK gir gjerne plass til bebreidelser – til de som unyansert vil ha mer stat og i grunnholdning støtter det sosialdemokratiske paradigmet". Og: "En del av sosialdemokratiets emosjonelle grunnlag er nettopp misnøyen med alt man ikke får."
Jeg gnir meg i øynene. Sant nok så er ikke dette en professor i retorikk og argumentasjonslære. Vedkommende har vel likevel tatt forberedende, med en enkel innføring i logikk? Uansett hadde det vært stryk. Professor Gjems-Onstad sauser sammen sin egen følelse av å bo i et tvangssamfunn med verdier han ikke deler, med en nedsabling av norsk bistand. Men på grunn av at han blander kortene såpass, minner argumentasjonen mer om gammelt FrP-sutring, om at NRK er ARK, Arbeiderpartiets Rikskringkasting. Alt som er galt i samfunnet skyldes sosialdemokratiet og deres lange armer.
Det er neppe sosialdemokratiets emosjonelle ryggrad alene som eventuelt gjør oss misfornøyde med alt vi ikke får. Men det er rimelig anerkjent at kapitalismens ryggrad, eller skal vi si forbrukssamfunnets ryggrad, er en innebygd utilfredshetsfølelse, som gjør at vi kjøper mye og vil ha mer. Det er ”systemets” innebygde misfornøydhet, som flere peker på er av vår tids store utfordring og som ligger til grunn for ulike FN-rapporters konklusjoner om at vi nærmer oss kritiske vippepunkt i forhold til menneskeskapte klimaendringer, forsuring av verdenshavene, tap av naturmangfold og giftige utslipp til natur. Andre igjen, og dette gjelder selvsagt også sosialdemokrater, preker fortsatt økonomisk vekst for å holde julene i gang, og da blir økt forbruk en av mekanismene for å opprettholde produksjon.
Mot et slikt bakteppe blir bistandens mulige utjevningseffekt, bistandens muligheter innenfor fremveksten av grønne løsninger, forbedrede skattesystemer og god naturressursforvalning interessante diskusjonstemaer. Vanskelig, utfordrende og med behov for å lære av tidligere feil, ja, men da nytter det ikke om utgangspunktet for debatten er en slags underliggende kritikk av det såkalt ”sosialdemokratiske” so roten til alt vondt. Det blir ekstra vanskelig når Gjems-Onstads innlegg i tillegg oser av en eller annen slags underliggende forakt. Han omtaler de som driver med bistand som ”bistandsprofetene”, videre slår han fast at ”bistanden tjener bare til å blåse opp vårt eget selvbilde”, og så blander han inn norsk landbrukspolitikk som ”har bidratt til å forlenge fattigdom for titusener, om ikke hundretusener av mennesker”. Og sist men ikke minst har vi så store behov her til lands, på vei og jernbanesiden, og ergo er vi ikke kvalifisert til å hjelpe utviklingsland med infrastruktur, i følge professoren.
I den ellers interessante debatten om norsk utviklingspolitikk som Den gode viljen har frembrakt, har både Anne Welle-Strand (også professor fra BI)og nå Ole Gjems-Onstad klart å slenge rundt seg med så mye synsing, underlige sammenstillinger, oppfordring til å bruke stemmeseddelen aktivt ved valget for å få inn partier som vil redusere bistanden (Welle-Strand), at jeg undrer meg på hva studentene på BI egentlig er utsatt for.
Bistand- og utviklingspolitikkspolitisk debatt er for viktig til å blande inn for mange vikarierende motiv. Når professorer skriver innlegg må vi forvente oss mer edruelighet. De fleste av oss som har drevet med utviklings- og solidaritetspolitikk gjennom flere år, har alltid vært kritiske til ovenfra og ned-bistand, og var i en årrekke kritiske til Norads måte å drive prosjektbistand. En kritikk vi alltid var ute med. Men det er historie nå. Da kan heller ikke vi henge igjen i gamle mønstre. Men vi kan fortsatt være kritiske til negative sider ved stat-til- stat bistanden, men den kritikken bør ideelt sett komme hele tiden.
Når nå mangeårige konsulent-nestor Stein Hansen kommer med en bok hvor han deler av sin erfaring, slås det opp at her kommer det store avsløringer. Jeg gleder meg til å lese den og vet at jeg kommer til å lære masse. Men når Hansen selv forklarer i et intervju med DN at han først kunne gi ut boken nå, etter at han har gått av med pensjon og ikke trenger tenke inntekt lenger, stusser jeg. I forhold til en vanlige solidaritet og bistandsarbeider har nok Hansen tjent svært godt på konsulentvirksomheten sin. Konsulenter gjør som regel det. Har han sett kritikkverdige forhold underveis burde han også ha rapport om det der og da, utover rapportene, ikke vente flere titalls år og så komme med bok. Det blir litt som Lance Armstrong og andre større og mindre dopere; de forteller om det først etterpå, mens de burde ha varslet underveis. I stedet var belønningene for store til å la være.
Den pågående bistandsdebatten lærer sannsynligvis både professorer, konsulenter, bistandsarbeidere og andre noe om bistandens muligheter og begrensninger, og også våre egne.