Når Kristin Clemet i sitt innlegg 21.4 skriver at «Det er en grunn til at planøkonomien spilte fallitt» og trekker dette inn i den aktuelle norske debatten om privatisering, så er det å slå inn åpne dører. I 1974 besøkte en delegasjon fra Arbeiderpartiet det nordkoreanske kommunistpartiet. «Store Leder» Kim Il-sung sa i møtet med den norske delegasjonen at man måtte velge mellom sosialistisk planøkonomi og kapitalistisk markedsøkonomi. Lederen for den norske delegasjonen, Ragnar Christiansen, innvendte da at det var et tredje alternativ, nemlig: blandingsøkonomi. Det var selvsagt uhørt å motsi «Lysende Sol», delegasjonen kom likevel velberget hjem.
Så dersom Clemet med planøkonomi mener varianter av den sovjetiske/østeuropeiske modellen, så er hun forsiktig sagt ute av fokus når det gjelder dagens problemstillinger. Men siden Clemet peker på en ekstremversjon av økonomisk politikk, er det grunn til å peke på en annen ekstremversjon – som er høyst aktuell – den frie, kapitalistiske markedsøkonomien. Den har i moderne tid kastet verden ut i to dyptgripende økonomiske kriser. Den første la grunnlaget for nazistenes framgang i Tyskland og dermed den andre verdenskrig. Den andre krisen har vi nå, med enorm arbeidsledighet, ulikhet og fattigdom som resultat.
Striden i Norge i dag gjelder først og fremst velferdssektoren; helse, omsorg og undervisning. Det er lett å være enig i at både offentlige og private virksomheter kan bli drevet mer eller mindre godt. Det er imidlertid en helt grunnleggende forskjell mellom privat og offentlig drift. Grunnen til at private firma deltar, er ønsket om profitt. I offentlig virksomhet er kravet å holde budsjettet, det er en fast ramme. Kravet om profitt er i prinsippet «umettelig», selv om det selvsagt i praksis finnes grenser for hvor «grådige» private eiere kan være.
Skal man forstå hvordan privatisering virker, må man starte analysene på mikronivå – institusjonsnivå. Private aktører vil drive med «cream skimming», plukker ut områder hvor det er mest profitabelt å «stikke sugerøret» ned i den offentlige kassa. Et eksempel som illustrerer problemstillingen, kan være at det etableres dagkirurgitilbud. Det betyr at kirurger og operasjonssykepleiere flytter ut av sykehus. I de private klinikkene slipper man turnuser med døgn- og helgevakt, og får sannsynligvis også bedre betalt. Men for fagfolkene som blir igjen i sykehusene blir det færre som kan dele byrdene med turnus og helgevakter, samtidig som man har de tyngste pasientene. Og merk – ifølge den blåblå regjeringens modell – er det sykehusene som skal betale for operasjonene også ved de private klinikkene.
Clemet nevner barnevern, der har syv store selskaper de siste fem årene tatt ut til sammen 550 millioner i overskudd. Disse millionene burde heller blitt brukt til beste for barna, framfor å havne i lommene til fonds i London og den svenske Wallenbergfamilien.
Privatskolene er det ingen grunn til å bruke stor plass på i disse tider, nå når Westerdal har fått plass på førstesidene. Fra før er det velkjent at en rekke privatskoler, som det for øvrig var Clemet som godkjente, må betale tilbake deler av statstilskuddet.
Ved anbud drives sykehjem for en fast sum. Man kan altså ikke påvirke inntektene, fortjenesten må komme ved at utgiftene reduseres. Når private vinner anbud i dag er det gjerne fordi lønns- og pensjonsvilkårene er dårligere enn i det offentlige. Spissformulert kan man si det drives en «mild» form for sosial dumping. God omsorg krever tid til kontakt mellom beboere og ansatte. Her er i liten grad mulig å gjøre ting «smartere». Derfor er bemanningen ved sykehjem vesentlig, men bemanning og drift defineres i denne sammenheng som forretningshemmelighet, de demokratiske organer som bevilger pengene, har altså ikke innsyn slik at de kan vurdere og kontrollere bruken av pengene.
Nå har vi ikke så mange privatdrevne sykehjem i Norge, men det er liten grunn til å tro at erfaringene man har gjort i andre land ikke også vil gjelde i Norge. Ifølge forskerne Anders Kvale Havig og Heidi Gautun ved NOVA (Høyskolen i Oslo og Akershus) er dette erfaringene: «Utenlandske undersøkelser viser at kommersielle sykehjem systematisk har flest liggesår, får flest avvik og mangler under offentlige tilsynsbesøk og mottar flest klager fra pasienter, pårørende og ansatte». Clemets påstander om at overskuddet brukes til å utvikle og bedre tjenestene virker mer som en besvergelse enn fakta, når man vet at de fleste store konsernene eies av såkalte «private equity»-selskaper med adresse i skatteparadis.