Innlegget er skrevet sammen med Marion Arntzen, daglig leder, Stensveen Ressurssenter.
«Jeg føler meg ikke hjemme verken hos guttene eller jentene. Hva gjør det meg til? Og må jeg være enten det ene eller det andre? Hvorfor finnes det bare to valg? Hvorfor må jeg velge? Jeg lånte mors og mine søstres klær når ingen så, da kjente jeg skyld og skam. Det hendte at jeg tenkte at det ikke fantes plass for sånne som meg i verden.»
Sitatet er hentet fra boken «Man(n) er da kvinne. Dagbok fra jentene på Toten». Å vokse opp uten å føle tilhørighet til verken guttene eller jentene er ensomt for et barn. Begrepet kjønnsmangfold handler om å synliggjøre at kategoriene vi blir satt i, kvinne eller mann - gutt eller jente, ikke stemmer med alle menneskers opplevelse av egen kjønnsidentitet. Å ha en kjønnsidentitet som ikke stemmer med kroppslig kjønn, kan være en stor belastning fordi kjønn er grunnleggende for hvordan vi kategoriserer og møter mennesker. Barn er spesielt sårbare hvis de ikke føler seg hjemme i det rosa eller blå de blir plassert i ved fødselen. For at de skal slippe å oppleve skam, utestenging og mobbing, må vi se dem og gi dem et større rom. Og for at vi skal se dem må vi vite at de finnes.
Den første norske forskningsrapporten om livskvaliteten til mennesker i transspekteret, viser at fagfolk og folk generelt har lite eller ingen kunnskap om hva det vil si å oppleve at kroppslig kjønn ikke stemmer med egen kjønnsidentitet. Informantenes felles erfaringer er at samfunnets normer for kjønn oppleves som trange, og behov for å uttrykke seg ut fra egen kjønnsidentitet blir undertrykt. De mest sårbare er barna som opplever seg selv som feil. På grunn av manglende kunnskap om kjønnsmangfold blant voksenpersonene i barnas omgivelser, er veien lang til å klare å sette ord på hva de opplever. Valget deres står dermed mellom å skille seg ut hvis de uttrykker seg som de ønsker, eller være usynlige hvis de spiller den rollen omgivelsene forventer av dem. De fleste velger å være usynlige av redsel for andres reaksjoner. Flere forteller at følgene av å skjule egen kjønnsidentitet er sterk skam og skyldfølelse, som kan føre til traumer og selvmordstanker.
I transspekteret finner vi et mangfold av identiteter. Fra de med diagnosen transseksualisme som får kjønnsbekreftende behandling, til transvestitter som i større eller mindre grad har behov for å variere mellom ulike kjønnsuttrykk- og identiteter. Andre igjen er kjønnsavvisende, de identifiserer seg verken med kvinne- eller mannskategorien. Voksne kan selv definere hvem de er, men når det gjelder barn er det knyttet etiske implikasjoner til å gi dem en merkelapp i form av en transidentitet. Utprøving av kjønnets betydning er en del av oppveksten for alle barn. I begrepet kjønnsmangfold ligger intensjonen om å skape rom for å være i, og prøve ut, forskjellige uttrykksformer.
«Den beste tiden i min barndom, var da jeg kunne gå i bar overkropp på stranda sammen med de andre guttene. Den dagen mor sa jeg måtte gå med bikinioverdel var barndommen og kameratskapet med gutta over. Friheten til å være kjønnsfri forsvant når kroppen måtte skjules, og det lenge før brystene ble synlige.»
Tenåringen som forteller dette, sier at hun likevel er glad for at hun ikke er barn i dag som noen foreldre kjøper badetøy med stuffet overdel til småjentene. I dagens kommersielle virkelighet står valget fra første levedag mellom gutte- og jenteklær, og gutte- og jenteleker. De kommersielle kreftene spiller sterkt på kjønnsstereotypier, noe som gir trange rammer for barn til å kunne uttrykke seg på måter som avviker fra kategoriene rosa eller blå, prinsesse eller pirat.
Rammene ser ut til å være trangest for barn med guttekropp. At gutten vil være prinsesse vekker ofte reaksjoner blant voksne. Det kan synes som om vi er raske til å anerkjenne «guttejenta» som både barsk og søt, mens «jentegutten» som ønsker å pynte seg sjelden får positiv og bekreftende tilbakemelding.
At barnas klær er kjønnsdelte er tydelig nok, men hvordan vi snakker til barn er også verdt en observasjon. Helt fra fødselen møtes jentene med et mildt stemmeleie, mens guttene møtes med røffere stemme. «Se så søt hun er», sier vi og smiler til det rosa barnet. Det blå barnet får ofte høre en annen stemme når vi sier; «dette blir en barsk kar med de kraftige nevene». I seg selv er dette uskyldige handlinger uten dårlige intensjoner. Men summen av tilbakemeldingene barnet får, er likevel med på å lage rommene små og trange. At vi kjønner barnet uten å være lydhøre for hvem barnet selv opplever seg som, kan skape indre konflikter. Barn er lojale og går inn i den rollen de tror de voksne forventer. Fra de er små tar de inn en mengde signaler fra omverdenen på hvordan de framstår, noe som bidrar til at de som bryter med kjønnsnormer føler skam uten å vite hva de skammer seg for, og føler frykt uten å vite hva de er redde for.
Vi ser en økning av mennesker som våger å bryte med kjønnsnormene, og de er viktige forbilder. Og fra 1. januar 2014 får vi endelig diskrimineringsvern på grunnlag av kjønnsidentitet og kjønnsuttrykk i Norge. Men for å gi en likeverdig behandling av barn, trengs også bedre allmennkunnskap om hva det vil si å ha en kjønnsidentitet som bryter med normen. Spesielt er det viktig med kompetanse om kjønnsmangfold hos fagpersoner som møter barna i oppvekstinstitusjoner og helsevesen.
Som foreldre kan vi velge å ikke la oss påvirke av den kommersielle industrien. En start kan være å se hva som finnes av kjønnsnøytrale varer i leketøys- og klesbutikkene. Bevisste voksne kan være med på å skape et større handlingsrom for alle. Med mer kunnskap kan barna som føler seg fremmedgjort i rosa eller blått, få en start i livet som ikke preges av skam og usynliggjøring.