Siden verken Guds ord eller kristenarven gir tydelig veiledning, bør Den norske kirke arrangere uravstemning blant medlemmene om kirkelige ekteskap mellom homofile.

Når Kirkemøtet åpner i Kristiansand i dag [11.4.2013], er det uten homofile ekteskap på sakskartet. «Homofilisaken» må nemlig, for 25. gang på 40 år, først drøftes av Bispemøtet, nå med utgangspunkt i en delt utredning fra et samlivsetisk utvalg. Kirkemøtet vil behandle saken i 2016 eller senere.

Sendrektigheten er forståelig. Homoekteskap ligger som kirkesplittende sprengstoff under Den norske kirke fordi saken går til kjernen i kristenetikkens interesseområde, nemlig sex og samliv. Og fordi verken Guds ord eller kristenarven gir tydelig veiledning.

Guds ord, eller teologien, er utydelig. Ingen vet hva Gud mener, og det er like teologisk gangbart å hevde at homoekteskap er innenfor guds vilje som å hevde at slike ekteskap er et syndig brudd på skaperordningen. Det springende punktet er om de fordømmende Pauli ord gjelder bare løssluppen homoseksualitet eller også den ekte kjærligheten og samleiene mellom to mennesker med homofil legning.

Kristenarven er heller ikke særlig tydelig. På den ene siden står mange tiår med tung diskriminering av homofile i Kirken, eksemplifisert med Bispemøtets uttalelse i 1954 om at «homoseksuelle handlinger bør få gjelde som de perverse og forkastelige ting de er».

På den annen side står vissheten om at Kirken alltid beveger seg i liberal retning, gjerne sånn minst tjue år etter resten av samfunnet. Vi kjenner gangen fra andre saker, som spørsmålet om kvinnelige prester: Først en fase der motstanden er stor, så en fase der det liberale minoritetssynet får lov å leve side om side med det strenge majoritetssynet innenfor Kirken, og så en fase der oppslutningen langsomt reverseres før sluttfasen der det gamle synet, altså nei til kvinnelige prester, bare finnes hos noen bygdeprester på Sørlandet.

Jeg ser to løsninger på Kirkens homodilemma:

Kirkens øverste organ, Stortinget, kan hjelpe Kirken ved å fjerne ekteskapslovens unntak om at prestene kan «nekte å foreta vigsel dersom brudefolkene er av samme kjønn». Da kan de prester som ønsker det, straks gå i gang med å vie homofile par. Kirkelederne i en selvbesvisst kirke på vei mot full skilsmisse fra staten vil nok protestere. De vet godt at dette må bli det endelige utfallet for en «raus folkekirke», men de vil gjerne bestemme tidspunktet selv.

Da kan de velge den andre løsningen. Det er den som organisasjoner flest velger når de står overfor en sak av vital betydning for organisasjonen: Man spør medlemmene. Den norske kirke har to ekstra gode grunner til å arrangere en uravstemning om homoekteskap. For det første mangler Kirken et representativt, valgt organ som kan ta avgjørelsen på vegne av medlemmene. Bare rundt 10 % av medlemmene var med på å stemme fram delegatene på Kirkemøtet. For det andre vil Kirken gjerne være en folkekirke med et levende og lyttende demokrati med aktive medlemmer. Så hva venter kirkelederne på? De kan invitere tre millioner voksne kirkemedlemmer til å bestemme – og stemme – om homoekteskap i Kirken.

(Publisert som debattinnlegg i Dagbladet 11.4.2013 under tittelen "Kirkesplittende sprengstoff".)

Nå må du tale, biskop. Kan det virkelig være riktig at Gud har valgt ut Svein-Magne Pedersen til å helbrede kreft over telefon for 14 kroner i minuttet?

Kjære biskop Reinertsen.

Gratulerer med ny jobb! Muslimenes religiøse ledere i Norge blir stadig avkrevd en fordømmelse av sjokkerende handlinger og uttalelser fra muslimer som påstår de handler i Profetens navn. Det er sjeldent at Den norske kirkes biskoper møter slike krav selv om det sies og handles mye rart også i Jesu navn. Du har i sentrale kristen-etiske spørsmål, som gjengifte, vist at du ikke er redd for å tale tydelig. Du er den fremste hyrden for rundt 340 000 kirkemedlemmer i Agder og Telemark. Og snart får du alle bispekollegene på besøk til Kirkemøtet slik at du eventuelt kan rådføre deg med dem. Det er da passende å fremme for deg et aktuelt etisk og teologisk spørsmål.

Det gjelder Svein-Magne Pedersen.

Du kjenner sikkert til ham, denne evangelisten og helbredelsespredikanten som har doktorgrad i teologi og leder Misjonen Jesus Leger fra «helbredelsessenteret» i Vennesla. Han tilhører Filadelfia, men holder møter i Den norske kirkes kirkebygg over hele landet. Han har helbredet over hundre tusen syke, sier han, og hevder han kan helbrede kreft, HIV-infeksjon og til og med vekke opp døde. Han er også mannen bak konseptet Telekirken, altså telefonmøter med forkynnelse og helbredelse, for en deltakeravgift på 100 kroner.

I bladet sitt, Legedom, forteller Pedersen at medisinsk behandling er «utdatert og nær sagt barbarisk» og noen ganger «ødelegger mer enn den hjelper». Pedersen har en bedre løsning: «Vi kan forandre kursen. Vi kan søke Guds kraft og oppleve at kreften forsvinner. (…) Ikke bare sitt hjemme og vent på at helbredelsen skal falle ned i fanget ditt uten at du selv tar initiativet til din helbredelse. For at du skal bli kvitt kreften, må du gjøre ditt (komme) – så vil Gud gjøre sitt (gi deg legedom). Du kan ringe meg på kontoret og få forbønn på telefonen eller ringe vår døgnåpne andaktstelefon eller lytte på Telefonkirken (…).» Teletorgprisen for Guds helbredelse er 14 kroner per minutt.

Men pastoren nøyer seg ikke med å helbrede, han forebygger også: «Og til deg som er frisk: Ta noen minutter hver dag og be om beskyttelse mot å få kreft eller andre sykdommer. Lytt til min andakt SOS Helse. Her ber jeg om beskyttelse mot sykdom: 820 750 05. Det er bedre å forebygge sykdom og derved unngå å bli syk enn å bli syk og så søke forbønn.» Teletorgprisen for Guds beskyttelse er også 14 kroner per minutt.

Kan det være så enkelt? Jeg trodde at gjeldende teologi var at Gud skapte jorda og livet her, men så overlot menneskene til deres frie vilje. Gud griper ikke inn, verken mot krig, hungersnød eller kreft, men lar de frie menneskene selv løse slike problemer. Gud vil så en gang ta et oppgjør med hvordan den enkelte har forvaltet friheten.

Pastor Pedersens Gud er mer aktiv, ser det ut til: «Gud planla at jeg skulle få denne nådegaven, dette åndelige talentet,» sier Pedersen selv.

Som lege blir jeg skeptisk. Jeg ser for meg at fortvilte kreftpasienter velger bort medisinsk behandling, legger skjebnen i hendene til en predikant fra Vennesla og blir dypt skuffet. Og pengelense. Så nå må du tale, biskop. Kan det virkelig være riktig at Gud har valgt ut Pedersen til å helbrede kreft over telefon for 14 kroner i minuttet? Det høres utrolig ut, men det gjelder jo mye i kristendommen. Og kan mennesker som Pedersen virkelig vekke opp de døde? Hva er egentlig gjeldende teologi og kristen-etikk i slike spørsmål? Eller for å spørre direkte, kjære biskop, er det ikke rett og slett ukristelig det Svein-Magne Pedersen driver med?

(Publisert som debattinnlegg i Fædrelandsvennen 9.4.2013)

22. Juli: Delta kan støtte politidistriktene i noen situasjoner. Men i hyperakutte situasjoner et stykke utenfor Oslo blir Delta irrelevant på grunn av responstiden, selv med helikoptertransport.

Klokka 17.25 den 22. juli fikk operasjonslederen på politistasjonen på Hønefoss første telefon om at en mann i politiuniform skjøt mennesker på Utøya. Fire minutter senere ringte også Eskild Pedersen, som lå på dørken på MS Thorbjørn. På stasjonen var det seks ledige politifolk.

Politiets respons kunne vært: De seks politifolkene kunne ha røsket med seg våpen, kastet seg i bilene og kjørt alt hva bilene tålte de 19,5 kilometerne til fergeleiet i Utvika. Imens kunne Pedersen ha fått beskjed om å holde MS Thorbjørn klar nær fergeleiet. Politifolkene kunne kastet seg om bord i MS Thorbjørn, tatt på verneutstyret og ladet våpnene, seilt umiddelbart til Utøya, løpt i land og oppsøkt drapsmannen og stoppet ham, om nødvendig med kuler. Det kunne de ha klart før klokka var 18.00.

Hvorfor politiets respons ikke ble slik, men i stedet ble så forsinket at klokka skulle bli 18.33 og mange flere ungdommer være drept før drapsmannen ble stoppet, håper jeg at 22. juli-kommisjonen skal forklare.

Et viktig tema må bli beredskaps-troppen Deltas rolle. Beslutningen om å involvere Delta ble tatt i Oslo politidistrikt, og troppen var allerede på vei da operasjonslederen på Hønefoss anmodet om bistand klokka 17.40. Politiets og helsetjenestens evalueringsrapporter samt uavhengige journalistiske bidrag forteller om følgende problemer som i større eller mindre grad kan føres tilbake til Deltas involvering:

Tekniske sambandsproblemer forsinket kommunikasjonen mellom Delta og lokalt politi om blant annet oppmøteplass, kommandoforhold og båter.

Informasjonsproblemer knyttet særlig til lokal geografi og trusselbildet, i hovedsak antall gjerningspersoner. (Selv om vitner blant båtheltene har forklart at Delta under overfarten var helt klar over at de sto overfor bare én sjokkskyter.)

Kommandoproblemer mellom Delta og lokalt politi, inkludert regelrett krangling mellom Deltas aksjonsleder på Utøya og Hønefoss-politiets innsatsleder på øya.

Forsinket helseinnsats på Utøya ved at Delta nektet helsepersonell adgang til øya før de hadde «sikret» den, selv lenge etter at sjokkskyteren var pågrepet og all skyting var opphørt.

Unødvendige skremsler av ungdom i prosessen, særlig under stormingen av skolestua der Delta fortalte de vettskremte ungdommene at «den som ikke sitter stille, blir skutt».

De siste årenes ensomme sjokkskytere i Finland og USA må ha påvirket norsk politis beredskap. All norsk beredskap skal styres av tre hovedprinsipper:

Ansvarsprinsippet tilsier at etater har ansvar også for beredskapen og krisehåndteringen på sine områder.

Likhetsprinsippet tilsier at etatene så langt som mulig skal beholde sin normale organisering under kriser.

Nærhetsprinsippet tilsier at kriser skal håndteres på lavest mulig nivå.

Prinsippene har vist seg fornuftige, blant annet innen landets smittevernberedskap, som jeg kjenner godt fra mine år som beredskapsdirektør ved Folkehelseinstituttet. Prinsippene bidrar til at alle etater bygger fornuftig beredskap, tar sitt ansvar i kriser og samhandler effektivt med andre etater.

Det virker opplagt å utlede fra disse prinsippene at en dreping pågår-situasjon - som Utøya 22. juli - skal og må løses av det nærmeste bevæpnede politi, om nødvendig med fare for eget liv. Det er ikke opplagt hvorfor Delta skulle tilta seg eller bli gitt en rolle på Utøya.

Delta kan støtte politidistriktene i noen situasjoner. Men i hyperakutte situasjoner et stykke utenfor Oslo blir Delta irrelevant på grunn av responstiden, selv med helikoptertransport. Sommeren 2011 var det flere politiske ungdomsleirer, blant annet på Tromøya ved Arendal. Hadde en sjokkskyter slått til her i stedet for på Utøya, ville Delta vært fullstendig irrelevant og politiet i Arendal måtte ha stoppet skyteren alene - i tråd med beredskapsprinsippene.

Politiforbundets Arne Johannessen har i flere intervjuer de siste dagene sådd tvil om det lokale politiets beredskap mot sjokkskytere. Han klager over at «folk ikke har noen forståelse for at politiet må vente lenge på forsterkninger» fra Delta.

Han kan tilsynelatende støtte seg på stortingsmeldingen om samfunnssikkerhet fra juni. Meldingens kapittel om politiets responstid dreier seg bare om å bygge et eget senter for Delta med helikopterbase. Her er det ingenting om å sette politidistriktene bedre i stand til selv å stoppe sjokkskytere.

Politidirektøren må nå tydelig avklare det lokale politiets ansvar for umiddelbart å konfrontere en sjokkskyter. Er det overhodet noen politi­­distrikter utenfor Oslo som skal måtte vente på Delta før en sjokkskyter konfronteres?

Hvis ikke en slik avklaring kommer, bør landets ordførere snarest lage seg en telefonliste over frivillige hjelpere i landets skytterlag som kan gripe inn og stoppe en sjokkskyter mens Delta varmer opp helikopteret, lokale politifolk dirigerer trafikken, og Arne Johannessen finregner på kravene om overtidsbetaling.

«Er det overhodet noen politi-distrikter utenfor Oslo som skal måtte vente på Delta før en sjokkskyter konfronteres?»