Kronikken er skrevet i samarbeid med Åse Ryvarden, styreleder i Norsk teater- og orkesterforening
Postfaktuell politikk eller «post-truth» ble nylig kåret til årets ord av Oxford Dictionaries. Det burde være helt unødvendig å flørte med dette begrepet i den norske kulturpolitikken. La oss få en ny kulturmelding som staker ut kursen.
Idealet om en kunnskapsbasert og konsistent tilnærming til politiske beslutninger er truet i en tid hvor samfunnsdebatten i stor grad er frakoblet hva som er fakta. Mytespredning og retoriske kraftsalver får mer oppmerksomhet enn velbegrunnet argumentasjon og sindig utmeislede lange linjer. Dette gjelder også innenfor kulturpolitikken, hvor vi trenger en ny kulturmelding som kan gi politikkutformingen et ankerfeste.
Den forrige kulturmeldingen i Norge ble lagt fram av Bondevik II-regjeringen i 2003 og bar navnet «Kulturpolitikk fram mot 2014». Det året er som kjent passert. I 2013 fikk vi NOU 2013:4, bedre kjent som Engerutvalgets kulturutredning 2014. Denne solide utredningen har dessverre endt opp som et svært selektivt sitert dokument, og blitt misbrukt til mytekonstruksjoner. Og det er altså en offentlig utredning, og ikke et politisk dokument vedtatt av Stortinget.
Politisk tomrom
Fraværet av en gjeldende stortingsmelding skaper et politisk tomrom hvor det er fritt fram for en sak-til-sak-politikk og for mer ideologidrevne prosjekter. Uten en stortingsbehandlet melding svekkes den faglige forankringen av endringer og tiltak i kulturpolitikken. Dyktige statsråders kjepphester og ideer kan selvsagt iblant ha oppkvikkende effekt, men resultatet kan like ofte være symbolpolitikk og markeringsøvelser uten tilstrekkelig kunnskapsgrunnlag.
Hvilke langtidsstrategier ligger nå til grunn for departementets daglige arbeid? Enkelte vil hevde at fraværet av løpende oppdaterte meldinger driver departementene mer og mer i retning av en rolle som politiske støttetropper for sittende statsråds omdømmearbeid. Antallet innspillskonferanser er et eksempel på dette. Her samles bransjefolk fra ulike felt til seminarer som først og fremst bidrar til å bygge opp under statsrådens prioriteringer og synlighet, mens vi mangler innsikt i uavhengige, grundige og langsiktige analyser som grunnlag for politiske beslutninger.
En ny kulturmelding vil gjøre politiske prioriteringer mer transparente og inspirere det demokratiske åpne ordskiftet. I Norge har vi god tradisjon for å skrive kulturmeldinger. Det er klokt å med jevne mellomrom beskrive status og utfordringer i kulturpolitikken, slik at den løpende fremtidsrettede politikkutformingen kan ha rot i helhetlig tenkning, i kunnskap, i prinsipielle drøftinger.
Nasjonal kulturpolitikk
Den aller viktigste grunnen til å gjøre opp status nå er at Norge står foran en regionreform og dermed en stor endring i forvaltningsnivåer. Disse nye regionene, med mange nye storkommuner, vil interessere seg for både eierformer, pengestrømmer og infrastruktur i kulturlivet. Kulturdepartementet må utrede hvordan en nasjonal kulturpolitikk kan ivaretas før eventuelle endringer i ansvarsdelingen mellom forvaltningsnivåene gjennomføres. Vi må ha overordnede kulturpolitiske mål for øyet. De løsningene som blir valgt må forsvares og forklares med utgangspunkt i hensynet til kunsten og publikum, og ikke på regionaliseringsreformens premisser.
Det er også flere grunner til å skrive en ny kulturmelding: Raske teknologiendringer og digital distribusjon er en. Demografiske endringer og migrasjon er en annen. En gjennomgang av den kulturelle skolesekken, en fornyet satsning på kulturskolen og de estetiske fagenes plass i skolen krever et sterkt Kulturdepartement i forpliktende koordinering med Kunnskapsdepartementet. Ikke minst bør det reflekteres over at markedsspråket sakte, men sikkert siger inn i den kulturpolitiske retorikken, og påvirker prioriteringer. Uklare sammenhenger mellom ambisjoner, retorikk og bevilgninger til kreative industrier krever en grundig analyse av veikrysset mellom kulturpolitikk, utenrikspolitikk og næringspolitikk. Og hva med Kulturrådets rolle fremover?