ANNONSE
TEGNING: SIRI DOKKEN

TEGNING: SIRI DOKKEN

Vis bildetekst

08-03-2017

Populisme og feminisme

Nei, likestillingen kan ikke gå for langt.

«Jeg tror det er viktig å fjerne stigmaet rundt ordet feminist».
Ulrikke Falch

Høyrepopulismen er på frammarsj. I USA, i Europa. Her i Norge har den sittet i regjering i snart fire år. Det er påfallende å se hvordan høyrepopulistisk retorikk setter merker på stadig større deler av det politiske ordskiftet. Også diskusjonene om likestilling og feminisme.

Et talende eksempel på dette fikk vi sist lørdag, da NRKs Anne Lindmo hadde invitert «Skam»-skuespiller Ulrikke Falch og innvandringsminister Sylvi Listhaug til studio for å snakke om feminisme, som et tidlig vorspiel til dagen i dag, 8. mars. Falch fortalte om hvordan hun først som ung voksen har følt et behov for å kalle seg feminist – og om hvordan feminismen kan by på kunnskap og innsikt, samtidig som den kan få kvinner (og menn) til å rette sinne og frustrasjon bort fra seg selv og egne, innbilte mangler og over på helt reelle skjevheter i samfunnet.

Frp-statsråden var ikke med på den. «Jeg føler ikke noe behov for å kalle meg sjøl en feminist. Det er så relatert til venstresida», forklarte Listhaug. Her skiller Frp seg markant fra Høyre. Nylig avdøde Kaci Kullmann Five var et fremragende eksempel på hvordan konservative feminister fant sammen med sine søstre på venstresiden for å kjempe gjennom viktige endringer på 70- og 80-tallet. Uten denne tverrpolitiske tilnærmingen hadde mange av endringene tatt mye lengre tid. Selv om Høyre kan vakle og sjangle i likestillingsspørsmål, skilter partiet like fullt med bevisste og engasjerte blå feminister. Det er en styrke for den norske likestillingskampen.

Slik er det ikke på ytterste høyre fløy. Der er f-ordet fortsatt omgitt av myter og tabu. På Lindmo sa Listhaug at mannen hennes ville bli fornærmet om noen kalte ham feminist. Den viktigste kampen, slik Listhaug og det store grosset av hennes likesinnede ser det, er for dem Listhaug kalte «innvandrerjentene som blir tvangsgifta, som blir utsatt for kjønnslemlestelse, som blir utsatt for sosial kontroll, som virkelig ikke har den friheten som alle vi andre har».

Dette er en kjent melodi, der grunntonen tradisjonelt har vært at venstre/raddis/sosialist-feministene bare er opptatt av seg selv og sine problemer, mens de lar sine medsøstre som kjemper mot patriarkalske strukturer innen islam seile sin egen sjø: Gucci- og Tårnfrid-feministene krangler om pappaperm og styrekvotering mens innvandrerjentene som frykter for sitt liv blir glemt. Dem er det bare høyrepopulistene som tør å ta i forsvar.

Denne fortellingen er besnærende. Men den er feil. For det første har den feministiske bevegelsen alltid vært internasjonal. Det er ingen motsetning mellom å kjempe for rettighetene til kvinner i andre land og her hjemme. Tvert imot, kampen er den samme. Likestillingen er ikke et nullsumspill der man må velge hvor man ønsker kvinnefrigjøring fordi det ikke er nok til alle. Kvinnekampen er en kamp for alle kvinner. Enten de er norske statsråder som kan nyte godt av gode permisjonsordninger for far når de skal drive valgkamp, eller de er unge, muslimske jenter som krever å bli respektert.

19 år gamle Sumaya Jirde Ali sa det slik for kort tid siden: «Jeg sitter på sidelinjen og ser det skitne spillet, og jeg kan ikke la være å føle meg brukt. Høyresiden og antifeminister skyver innvandrerkvinner foran seg i kampen mot «venstrefeminister». I diverse kommentarfelt er det mange som setter forskjellige kvinnesaker opp mot hverandre og rangerer deres viktighet og relevans, og det er etter min mening lavmål. Dette er mennesker som ikke skjønner at etniske norske feministers kamp for mer rettferdige vilkår henger tett sammen med min og andre kvinners kamp for frigjørelse fra undertrykkende ukultur og maktstrukturer slik som tvangsekteskap, æresdrap og syreangrep».

Den to år yngre Zuhayr Abdi fulgte opp med å peke på at «i en verden med voksende polarisering, hatprat og «vi og dem»-mentalitet trengs det mindre splittelse og mer samhold, spesielt tverr-religiøst og multikulturelt samhold som er preget av likestilling og fellesskap».

Da Hillary Clinton tapte presidentvalget i USA, pekte mange på at hun sviktet den tradisjonelle arbeiderklassen, representert ved stereotypien «den sinte, hvite mannen». Årsaken til at teorien fikk vind i seilene var at statene i rustbeltet vippet mot Donald Trump. Teorien var at Clintons kamp for antirasisme og kvinnefrigjøring hadde fremmedgjort disse velgerne.

Men det var ikke en mobilisering av Trump-tilhengere som gjorde det lille, avgjørende utslaget i disse delstatene. Det var en demobilisering av de tradisjonelle Clinton-tilhengerne. Fortellingen om at hun som feminist ikke brydde seg om andre, viktigere saker fikk ikke folk til å gå mann av huse for å stemme Trump. Men den fikk tilstrekkelig mange av Clintons tilhengere til å holde seg hjemme.

Ideen om at kampen for kvinners rettigheter bare skal gjelde noen utvalgte, verdig trengende kvinner, at likestillingen har gått for langt i visse sjikt eller at man svikter andre grupper hvis man bruker krefter på feminisme og kvinnefrigjøring, er ikke bare misforstått. Den er skadelig. Den demobiliserer, den får kvinner til å holde seg hjemme. Men kvinner skal ikke holde seg hjemme. Ikke på valgdagen, ikke på kvinnedagen, ikke på noen dager.

God 8. mars!


nyemeninger

Se også

Blir du med i debatten ?

Vi ønsker at Nye Meninger skal være en plattform for opplyst og engasjert debatt. Vær saklig og unngå personangrep. Overtramp vil føre til sletting og kan føre til utestenging. Les mer om retningslinjene våre her!