Debatt

Politikk med feil fokus

Skattelettene skaper ikke arbeidsplasser.

Dette er et debattinnlegg som gir uttrykk for skribentens holdninger og meninger. Du kan sende inn debattinnlegg til debatt@dagsavisen.no.

Tidligere langvarig leder av FrP, Carl I. Hagen, kritiserte på FrPs landsmøte nylig, sin egen regjering for manglende innsats mot en økende arbeidsledighet i Norge. Aps leder Jonas Gahr Støre har gjort det samme – «for lite og for sent». Regjeringens reviderte statsbudsjett for 2016 viser det samme. Arbeidsledigheten stiger måned for måned, akkurat nå mest vest og sør i landet, opp mot 6 % som kan bli 8 % om en tid når migrantbølgen slår inn, uten at vår regjering iverksetter en motkonjunkturpolitikk med bevilgninger direkte innrettet på arbeidsplasser og arbeidslivet. I stedet øker den bevilgningene til forskning, entreprenørskap og innovasjon – og skattelette til de rike. Fokuset er feil. Dette skaper ikke arbeidsplasser verken på kort eller mellomlang sikt. Selv på lang sikt er det usikre prioriteringer. Få innovasjonsbedrifter overlever og skaper ikke reelle bedrifter og arbeidsplasser, viser omfattende forskning. 70–80 % av dem går konkurs over en femårsperiode. I 2014 ble det samlet lagt ned 52.700 foretak. Dette er en økning på 10 prosent sammenlignet med 2013. 93 prosent av nedleggingene var små private enkeltmannsforetak eller aksjeselskap, skriver SSB.

Regjeringens prioriteringer av satsingsområder skjer i statsbudsjettet, her formes finanspolitikken, og kampen mot arbeidsledighet. Arbeidet med 2017-budsjettet pågår nå.

Statsbudsjettet kommer som en Stortingsproposisjon Nr. 1, dvs. som en lov Stortinget vil vedta etter at et flertall er oppstått. Regjeringens utgiftspolitikk påvirker både de makroøkonomiske og de mikroøkonomiske utviklingsbetingelsene. Gjennom finanspolitikken forsøker regjeringen å motvirke stigende arbeidsledighet, kontrollere inflasjon og prisstigning, stabilisere tilbud og etterspørsel, og oppnå innflytelse på rentenivået, alt dette for å oppnå en økonomisk kontrollert utvikling. Finanspolitikken i Norge i etterkrigstiden har i det store vært basert på ideer og prinsipp utviklet av den verdenskjente økonomen John Maynard Keynes (1883-1946). Han påviste at en intervenerende regjering kan endre markedsøkonomien ved å investere i arbeidsplasser, endre prioriteringer i statsbudsjettet, omfordele og føre en rettferdig skattepolitikk. Dette keynesianske fokuset har den nåværende regjering forlatt. De har ikke fokus på full sysselsetting og den verdiskapingen dette innebærer, men ensidig på markedsløsninger.

Regjeringens finanspolitikk blir ofte debattert med fokus på balanse i statsbudsjettet. Den overlater til eksperter å beregne hvor mye den kan øke utgiftene på statsbudsjettet under hensyntaken til inntekter fra ulike kilder som skatt og avkastninger fra Oljefondet. Men i disse spørsmålene skal og bør ekspertene bare være hjelpere, for spørsmålet om prioritering og fordeling på budsjettposter og balanse er politisk og ikke teknisk. Når regjeringen prioriterer skattekutt for de rike og tærer på selve Oljefondet som kompensasjon, så er dette en betenkelig politikk. På lengre sikt setter de opp en felle for seg selv ved at tapt skatt, svikt i oljenæringen og økt arbeidsledighet driver Oljefondet mot en nullverdi på lengre sikt. Det skapes en illusjon. Keynesianske økonomer snakker om «fiskal illusjon», skapt av regjeringer som baserer sine statsbudsjett på lån, tærer på oppsparte pengefond og svekket verdiskaping ved arbeidsløshet.

Norge er med sitt Oljefond på litt over 7 hundre milliarder kroner er selvsagt i en unik stilling og særlig tynges vi ikke av de gjeldsproblemene som rir andre europeiske stater, særlig land i sør. Vi har så langt sterke statsfinanser og et økonomisk og finansielt handlingsrom som andre bare kan misunne oss. Men hva skjer? I revidert statsbudsjett for 2016 trekker de 10 milliarder ekstra til å dekke skattelette for kapitaleierne. Det er feil fokus.

I nasjonalregnskapet er nasjonal produksjon lik inntekt. Tapt inntekt fører til lavere skatteinngang ved uendret skatteregime. Samtidig med at statens inntekter fra skatt og avgifter som følge av redusert forbruk synker, og det øker kostnadene ved utbetaling av arbeidsledighetstrygd. La oss anta at arbeidsledigheten er som i dag er om lag 130 000 personer og tallet øker til 160 000 personer de neste to årene slik beregninger viser. Det betyr en økning på 30 000. La oss videre anta at det gjennomsnittlig betales ut 300 000 i trygd til hver enkelt ledig person. Over de to årene blir dette en økt utgift til arbeidsledighetstrygd på 18 milliarder kroner. Dette må dekkes opp på statsbudsjettet. Ekspertene regner med at den sittende regjering opprettholder sin fiskale illusjon som baserer seg på bruk av Oljefondet som ur-inntekten som skal balansere statsbudsjettet framover mens skattekuttene fortsetter.

Hva kan regjeringen gjøre? Det dreier seg om å endre politikkens retning og ikke hva eksperter og ekspertutvalg måte komme med av tekniske beregninger. Dette er politikk. Politikkens retning må dreies bort fra den nyliberale troen på markedsløsninger og jobbskaping ved skattekutt for de rike som man antas automatisk vil bli investert og slik skape arbeidsplasser. Politikerne må avvise ekspertenes nyliberale dogme under betegnelsen «likevekstteori». Den hever at i et fritt marked vil det alltid oppstå balanse mellom tilbud og etterspørsel, også i arbeidsmarkedet. Det vil nok skje i Norge framover, men balansen vil sette seg fast på et stadig lavere nivå, dvs. en balanse med lav sysselsetting og høy ledighet. Vi trenger en motkonjunkturpolitikk med prioritert vekst i tilbudet – på arbeidsplasser. Keynes påviste betydningen av staten som investor gjennom sin finanspolitikk i både offentlig og privat sektor. I en krisetid med det formålet å skape arbeidsplasser og sysselsetting, verdiskaping og sosial utjevning. Det er dette fokuset norsk finanspolitikk må adoptere, men nok først under en ny regjering.

Mer fra: Debatt