Ifølge Erling Borgen er jeg «mikrofon for den inhumane asylpolitikken i Norge». Han har rett i at jeg ofte uttaler meg på regjeringens vegne - men asylpolitikken er på ingen måte «inhuman».

Det er vanskelig å debattere med Erling Borgen (Dagsavisen, 4/2). Han mener tilsynelatende at alle som kommer til Norge som flyktninger, skal få bli her og at politikere som mener noe annet, nærmest gjør det av vrangvilje og et ønske om å ramme barn. For Borgen synes det ikke å være nødvendig med noen behandling av asylsøknader eller avklaring av asylsøkernes identitet - for å få opphold, er det tilstrekkelig at man kommer fra et land som er mindre fritt og velstående enn Norge. Denne tilnærmingen er fullstendig urealistisk.

Regjeringen mener at vi kun skal gi beskyttelse til dem som trenger det. De som får et negativt svar på sin søknad etter en grundig behandling hos utlendingsmyndighetene, må forholde seg til det ved å returnere til hjemlandet.

Mange av de vanskelige situasjonene som Borgen beskriver, oppstår fordi asylsøkerne som får avslag, blir i Norge ulovlig. De har selv ansvaret for at de setter sitt og sine barns liv på vent ved å nekte å returnere.

Barna er naturligvis ikke skyld i den vanskelige situasjonen de kommer i. Det er noe av bakgrunnen for at regjeringen de siste årene har gjennomført en rekke lovendringer og tiltak som styrker rettssikkerheten for barn av asylsøkere.

For eksempel er barns særskilte behov for beskyttelse lovfestet i den nye utlendingsloven som trådte i kraft 1. januar 2010. Flyktningbegrepet er utvidet, noe som innebærer at flere enslige mindreårige asylsøkere har rett til familiegjenforening med sine foreldre. I bestemmelsen om sterke menneskelige hensyn er hensynet til barnets beste understreket som et grunnleggende prinsipp, og vi har fått en lavere terskel for å innvilge opphold til barn enn til voksne ut fra en humanitær vurdering. Utlendingsloven ble nylig endret for ytterligere å sikre barns rett til å bli hørt i utlendingssaker.

I fjor sommer ble utlendingsforskriften endret, slik at hensyn som gjelder barn skal fremgå særskilt av vedtakene til utlendingsmyndighetene. Dette styrker barns rettssikkerhet, fordi myndighetenes begrunnelsesplikt tydeliggjøres. Forskriften er også blitt endret slik at en utlending som hovedregel ikke skal utvises for mer enn to år ved brudd på utlendingsloven, dersom vedkommende har barn i Norge.

Regjeringen arbeider for at saksbehandlingstiden i saker som berører barn skal være så kort som mulig, uten at dette går på bekostning av kvaliteten. Derfor har vi stilt krav til Utlendingsdirektoratet (UDI) og Utlendingsnemnda (UNE) om prioritering av saker hvor barn er involvert.

Vi er også opptatt av at barn i asylmottak får en så normal barndom som mulig. Derfor har UDI de siste årene mottatt øremerkede midler som skal bidra til at barn får delta på organiserte aktiviteter i nærmiljøet og at de får tilgang til meningsfylte aktiviteter ved mottaket. I 2011 ble det gitt en føring om at lengeværende barn i mottak skulle prioriteres særskilt.

Vi må dessuten hjelpe dem som velger å returnere med å etablere seg i hjemlandet. Derfor er det som forsøksordning etablert et retur- og reintegreringsprogram for enslige mindreårige asylsøkere. Det er også iverksatt et prøveprosjekt med individuelle opplæringstiltak for enslige mindreårige asylsøkere med sikte på å kvalifisere dem til utdanning og arbeidsmuligheter i hjemlandet. Og nylig fremmet regjeringen et forslag som skal styrke enslige, mindreårige asylsøkeres stilling ved å sikre deres særlige behov for representasjon.

Regjeringen vil fortsette å arbeide for å gi beskyttelse til dem som trenger det mest og hjelpe dem som ikke trenger beskyttelse, med å returnere til hjemlandet med verdighet. Denne asylpolitikken er human, rettferdig og konsekvent.

Det feil at regjeringens asylpolitikk setter nasjonale hensyn foran barnets beste.

Representanter for en rekke organisasjoner skriver i Dagsavisen 7. juli at «en ny dom fra menneskerettighetsdomstolen i Strasbourg slår fast at Norge ikke kan la nasjonale interesser gå foran hensynet til hva som er best for et enkelt barn».

For det første er det feil at regjeringens asylpolitikk setter nasjonale hensyn foran barnets beste. For det andre kan ikke dommen i Den europeiske menneskerettsdomstol (EMD) tolkes som noen kritikk av vår politikk. Regjeringen har ansvaret for regelverket i utlendingssaker, mens det er UDI og UNE som har ansvaret for å utøve skjønn i den enkelte sak. Ved vurderingen av konkrete saker, vil det alltid oppstå avveininger og spørsmål som er vanskelige å avgjøre i praksis. Det er ingenting i dommen fra EMD som peker på at det bør gjøres endringer i regelverket.

I motsetning til hva kronikkforfatterne hevder, er regjeringens asylpolitikk i samsvar med våre internasjonale forpliktelser, og FNs barnekonvensjon er helt sentral ved alle sider av myndighetenes håndtering av utlendingssaker hvor barn er involvert.

For mange mindreårige handler reisen til Europa om søken etter et bedre liv. Migrasjon til Europa er imidlertid risikofylt. Enslige mindreårige asylsøkere er en særlig sårbar gruppe som kan oppleve å bli utnyttet underveis. Jeg mener det ikke er en god løsning å innvilge oppholdstillatelse til alle. Vi ville i så fall være indirekte ansvarlig for at mange flere legger ut på en slik farlig reise. Jeg står for en politikk der barnets rettigheter og behov for beskyttelse blir ivaretatt, samtidig som vi setter i verk tiltak som kan begrense migrasjonen av barn og unge uten behov for beskyttelse.

At barnets rett til å bli hørt gjennomføres i praksis, er en grunnleggende forutsetning for at utlendingsmyndighetene skal kunne vurdere hvilken løsning som vil være til det enkelte barns beste. Barna er godt ivaretatt i det rettslige rammeverket vi nå har, og både UDI og UNE har gitt retningslinjer for hvordan høring av barn skal gjennomføres.

Regjeringen arbeider nå med en stortingsmelding for å gi en bred og samlet gjennomgang av sentrale problemstillinger knyttet til barn som søker om beskyttelse i Norge. Vurdering av forholdet til barnekonvensjonen er sentralt i dette arbeidet. Underveis har vi ført en bred dialogprosess med frivillige organisasjoner og ulike instanser som arbeider med problemstillinger knyttet til barn som asylsøkere. De mange innspillene vi har mottatt, vil bli grundig vurdert i det videre arbeidet med meldingen.