Er vi i ferd med å skape en skole som avler frem en generasjon mistilpassede testtakere som reiser seg for læreren?
Det kan se slik ut. Tradisjonen tro, ble fremleggelsen av PISA-resultatene først og fremst en studie i politisk og ideologisk tolkning av en internasjonal undersøkelse. For det er åpenbart at disse resultatene blir brukt til å fortelle den historien som til enhver tid passer statsråden best. Og nå var det tydeligvis ønskelig å si at ting går bra i skolen. Bare for å understreke det: jeg er enig med Torbjørn Røe Isaksen at det står bra til i norsk skole, og at summen av internasjonale studier bekrefter den oppfatningen. Men jeg mener Isaksen tar feil når han presenterer dette som noe nytt. Det de internasjonale studiene i sum forteller tydeligst, er at situasjonen i norsk skole har vært omtrent den samme siden midt på nittitallet. ”PISA-sjokket” som Clemet fant opp og som Isaksen har formulert som norsk skoles ”Holy Shit-moment”, er politisk konstruert og virkelighetsfjernt. Det er, og har alltid vært, svært små forskjeller mellom norske resultater og resultater fra andre rike, velutviklede skolesystemer så lenge disse testene har vært gjennomført. Og utviklingen over tid viser at vi er stabile – litt opp og ned fra gang til gang, men ubetydelige svingninger.
Det mest åpenbare eksempelet på feilinformasjon fra pressekonferansen, er referansen til TIMSS undersøkelsen. I følge Isaksen viser den ”en positiv utvikling, særlig i matematikk for 5. trinn”. Det er direkte feil. Norske 5.-klassinger skåret nøyaktig samme poengsum på denne TIMSS-testen som norske 5.-klassinger gjorde for 4 år siden. Hvordan kan helt lik skår blir ”fremgang”? Dette er mer villedende enn veiledende priser på Black Friday.
Likevel er det ikke primært bruken av testresultatene som opprører meg denne gangen. PISA undersøker nemlig mer enn bare faglige ferdigheter. Både Kunnskapsministeren og forskerne bak studien trakk fram hvor viktig nettopp det er – selv om 90% av pressekonferansen handlet om rangeringslista og at vi var ”bedre enn OECD-snittet” (omtrent som sist med andre ord). Videre ble det sagt at skolemiljøet i Norge også har blitt bedre, med begrunnelse i at det er mindre uro i timen.
Det fint at det er mindre uro i timen. Viktig er det også. Men det er ille når skolemiljøet presenteres som ”bedre” nå sammenliknet med 2003. For i hovedrapporten fra de norske forskerne fremkommer det at:
Dobbelt så mange elever rapporterer at de blir holdt utenfor.
Dobbelt så mange føler seg utenfor på skolen.
Dobbelt så mange føler at de ikke passer inn.
Dobbelt så mange mener de andre elevene ikke liker dem.
Dobbelt så mange svarer at de ikke lett får venner.
Nesten dobbelt så mange føler ikke at de hører til.
Dette kan vi ikke betegne som bedret skolemiljø. Og det er alvorlig!
Det er viktig å huske på at de faglig resultatene til norske elever viser en liten fremgang, men denne fremgangen er som sagt uten særlig betydning. Da må vi spørre oss om norsk skole er på rett vei, når vi ser en økning i sosiale vansker og følelse av å være mistilpasset i skolen. Er vi i ferd med å gjeninnføre en skole som raner selvtilliten fra barn og unge i stedet for å bygge dem opp? Det er i så fall noe vi må rette opp i og sette øverst på dagsorden for videre skoleutvikling. Det er minst like viktig som lesing, regning og naturfag. Vår egen statsminister har med overbevisning vist for verden at man kan være en glimrende statsleder selv om barndommen blant annet ble preget av dysleksi. Men uten selvtillit, tror jeg ikke hun hadde kommet langt…