Stortingen vedtok i 2005 en ny straffelov. Siste nytt er at den først kan tre i kraft i 2021, når politiet har et datasystem som kan håndtere så mange endringer i paragrafene.

Samfunnet vårt er bygget på en maktdeling mellom lovgivende, utøvende og dømmende makt. Stortinget sies å være det øverste organet hvor folkets valgte representanter skal legge rammene for styringen av samfunnet og fastsette grunnlaget for domstolenes virke.

Det var på høy tid at Stortiget i 2005 fattet beslutning om en ny straffelov. Godt.

I all min naivitet trodd jeg da at det var den utøvendes plikt å sette beslutningen ut i livet uten unødig tidsspille. Her begynner problemene. Angivelig skal datasystemene politiet har ikke kunne håntere de endringene Stortinget la opp til med sin beslutning i 2005. Altså følger ikke den utøvende makt opp lovgiverens beslutning før 16 år etter beslutningen ble fattet.

Er dette akseptabelt? Jeg kan ikke forstå at det kan være det. Her må rekken av Justisministre som har sviktet stilles til ansvar. Eller er det greit at man bare skyver en ny straffelov foran seg i mer enn 15 år? Det vil sikkert være behov for en ny fornyelse av loven innen den allerede vedtatt trer i kraft. Eller?

Petros

Direktøren i NHO har gått ut i media og mant det norske folk til dugnad om pensjonsordningen. En hensikt er tydeligvis at offentlig pensjon skal justeres ned til nivået for ytelsesbasert pensjon, det nye systemet.

NHO direktøreen maner til dugnad. Målet er å få den offentlige pensjonen over på et ytelsesbasert prinsipp. 

Hvilken troverdighet har denne direktøren, med millionlønn og 500.000 kroner innbetalt fra NHO til pensjon hvert år, til å mane deg og meg til dugnad for å kutte i våre egne pensjonsrettigheter? På spørsmål om sin egen pensjonsavtale nekter hun å svare. Hun henviser det til styret, som har fastsatt nivået.

Direktørskiktet i NHO har i følge avisoppslag solide pensjoner. Som andre i ledelsene i det private næringslivet. Og Stortinget da. Om direktøren i NHO skal ha noen troverdighet vil jeg foreslå at hun starter som dugnadsgeneral internt i NHO for å få pensjonsytelsene ned oå et akseptabelt nivå. Så kan hun utvide dugnaden til å omfatte medlemsbedriftenes ledelser.

Når dette er gjennomført og endringer er oppnådd, kan vi snakke om andre dugnader.

Petros 

Det diskuteres hva som skal prioriteres i norsk jernbaneutbygging. Mange peker på betydningen av å knytte tettere og raskere bånd med Europa. Et aktivt samarbeid med Sverige er nödvendig om dette skal lykkes..

Sitter i Göteborg. Her diskuteres en betydelig opprusting av bl.a. jernbanenettet i vest regionen. Dobbelspor er bygd mellom Göteborg og Trollhättan. Man skulle tro det ville legge forholdene til rette for raskere transport mellom Oslo og Göteborg, og kapasitet for större godstransport. Det ser langtifra slik ut.

I dag tar det 4 timer med tog mellom Oslo og Göteborg. Kun noen få prosent av godstransporten fra Göteborg Havn, som er en av Norges viktigste, til Norge går på skinner. Vogntogene ligger som perler på en snor langs E6. Her er det behov for en krafttak for å endre situasjonen, få ned reisetiden og få mer gods på bane.

Utbyggingen i Sverige bidrar ikke til dette. To spor til Trollhättan vil sikre hyppigere pendeltog. Fjerntog og gods vil knapt komme raskere fram. Om det skal skje må det bygge et eller to spor til på strekningen er den klare meldingen i debatten her.

Norske myndigheter må kjenne sin besökelsestid og snarest komme i dialog med svenske myndigheter om hvordan vi kan bidra til å styrke infrastrukturen rundt Göteborg med sikte på å öke kapasiteten og sikre raskere framföring av fjerntog og godstransport.

Tilsvarende må man inn i en dialog for å styrke kapasiteten på strekningen Trollhättan til den norske grensen, uavhengig av hvilken trase man velger gjennom Akershus og Östfold. Også her bör Norge etter min mening tilby seg å delfinansiere en oppgradering, langs nåvärende trase eller langs en mer rettlinjet trase.

Vi har råd til det. Investeringer i utlandet, som Sverige i denne sammenhengen er, skulle ikke väre inflasjonsdrivende i Norge. Hvorfor ikke avsette noen milliarder fra oljefondet til en slik investering. Det tjener framtiden, miljöet og klimaet, og sikrer mer fornöyde kunder, enten man reiser sjöl eller skal sende gods.

Petter Bauck 

Flere politiske partier og framtredende politikere har i det siste gått ut og krevd forbud mot tigging. FrP har gått lengst med sitt krav om at alle rumenere skal ut av landet. Det hevdes at de er kriminelle og forsøpler parker og gater.

Daglig passerer jeg Sofienbergparken. Den er et yndet sted for befolkningen i området rundt når sola skinner. Hele parken kan være full av folk som soler seg, griller, spiller ball og bordtennis. Morgenen etter en slik dag er parken som en svinesti i engangsgriller, papir og flasker.

I en annen del av parken, bak Sofienberg Kirke, har en gruppe besøkende fra Romania, Bulgaria og andre land i det tidligere øst Europa funnet sitt fristed, hvor de kan parkere bilene sin og tilbrede mat. Når jeg går forbi minner luktene om leirliv. Liflig duft av kjøtt og grønnsaker, som anrettes på et stormkjøkken eller en gassgrill. Stemningen er god og en hilsen til oss som passerer sitter løst. Etter nesten daglige passeringer over lang tid har jeg tilgode å se forsøplingen i denne delen av parken.

Som innbyggere av et medlem av EU har Norge plikt til å gi adgang for en periode på inntil 3 måneder. Fri arbeidsvandring kalles det. Om du ikke får deg jobb innenfor denne perioden, må du forlate landet. Jeg antar at det ikke er nedfelt hvor ivrig jobbsøker du må være for å ha retten til å komme til Norge. Ikke overraskende er det mange som ønsker å søke lykken i Norge nå som de økonomiske problemene i mange land i Europa skaper arbeidsløshet og fortvilelse.

Mange av de besøkende fra Romania og Bulgaria tilhører rom-folket. Det er en folkegruppe som tradisjonelt alltid har vært på vandring, tidligere med hestekjerre, nå med bil. De var forfulgt av nazistene i Tyskland før og under den 2. verdenskrigen og mange mistet livet i konsentrasjonsleirene. Som jøder, homser og psykisk syke var de uønsket i det ariske riket og skulle utryddes. "Felles skjebne, felles trøst", er et utsagn vi ofte bruker. Som offer for forfølgelse hadde rom-folket og jødene ganske like erfaringer. Mens jødene etter krigen har fått sin stat Israel, som et plaster på såret for Holocaust, har romfolket fortsatt sin tilværelse i skyggenes dal. De er fortsatt uglesett i Romania, som i resten av Europa. De utgjør det fattigste skiktet av befolkningen og er ofte utestengt fra arbeidsmarkedet. Det er flere eksempler på europeiske land som har deportert dem til Romania uten at de har gjort noe galt, annet enn å leve sitt tradisjonelle liv. Dette er holdningene som FrP og andre politiske aktører nå ønsker at Norge også skal gi uttrykk for. For Høyrepolitikere i Oslo har en mindre direkte variant vært mer attraktiv, nemlig å forby tigging. Men når tigging er tillatt i Norge synes det klart at forslaget ensidig er rettet mot de besøkende fra rom-folket.

Trine Skei-Grande fra Venstre har uttalt at FrP har hentet inspirasjon fra Taliban når de foreslår forbud mot burqa og niqab, som heldekkende plagg for kvinner. Man kan bare spør seg hvor FrP og andre politikere henter sin inspirasjon fra når de viderefører forfølgelsen av rom-folket, gjennom misttenkeliggjøring, påstander om forsøpling, forslag om forbud mot tigging og krav om utsendelse.

Det var kanskje en ide at Norge istedet brukte sin stemme gjennom EØS inn i EU og i forhold til landene hvor rom-folket lever under elendige forhold. Våre krav internasjonalt om menneskelige rettigheter for alle må også gjelde rom-folket, uansett hvor de velger å oppholde seg. Den individuelle friheten står høyt i kurs hos mange av de som nå roper på forbud og utsendelse. Det er tydelig at dette er en frihet som er forbeholdt de utvalgte.

Petros  

Å reise med tog mellom Oslo og Bergen er behagelig. Og det gir grunnlag for mange refleksjoner i en tid hvor tog og sykkel skal bidra til å redusere klimautslippene.

Turen går på historiske spor. Ja, traseen er på lange strekk som da Bergensbanen ble åpnet for over 100 år siden. Der ny rett veistrekning er bygd på Rv 7 like etter Hønefoss fortsetter jernbanen med sin svingete ferd. Og hvor ble det av tunnelen mellom Sandvika og Hole? Arbeiderpartiet fikk for et utall av år siden et budsjettforlik med SV mot at denne ble prioritert. Har SV glemt?

Turen fra Oslo til Gøteborg er en tilsvarende studie i mangedoble S-er. Du skal innom Fredrikstad og Sarpsborg og Halden. Så skal du opp til Väneren før den svinger sørvestover mot Gøteborg. Det er historiske grunner til valget av trase. Men når skal vi frigjøre oss fra historien og se at en kombinasjon av en linje strake veien til Gøteborg og Europa, uten S-ene, og videre drift av en lokalbane langs de gamle sporene for å betjene de som ligger i svingene, er det eneste som kan koble Norge sammen med Europa med miljøvennlig transport? Mengden gods som går på vei mellom Gøteborg Havn og Oslo alene burde fått myndighetene til å tenke nytt for lenge siden.

Når skal vi få raske tog fra Oslo til Gøteborg, København og Hamburg, som kan bli et reelt alternativ til fly? Aldri, er mitt svar, fordi vi er for opphengt i å skulle tekkes alle. Som tunnelene mellom Lysaker og Sandvika, og mellom Sandvika og Asker sluser fjerntog utenom lokale stopp, må byer som Fredrikstad og Sarpsborg kunne betjenes av tilførsels tog til et knutepunkt på en ny fjernetoglinje, samtidig som pendlertogene fortsetter å gå til Oslo.

La oss bryte med de historiske sporene og skape en langt mer effektiv jernbane i Norge. Det fortjener vi, og det tjener klima og framtiden.

Petter Bauck, Oslo

Den palestinske presidenten skal om få dager levere söknad om medlemsskap til FN. Diskusjonene går livlig om dette er et lurt trekk eller ikke. Mange fokuserer på forhandlinger. Hva med det faktum at palestinerne i 18 år har forsökt dette uten hell?

Da statsminister Salam Fayad for 2 år siden lanserte prosjektet om å bygge en stat, som skulle söke om medlemsskap i FN, ble det også skissert et klart alternativ om dette ikke lyktes: Etter mer enn 15 år som en myndighet med svärt begrensede fullmakter, totalt prisgitt okkupanten Israel, måtte palestinske myndigheter enten lykkes med å få staten anerkjent, eller de måtte innse at prosjektet lansert etter Oslo-avtalen i 1993 måtte avsluttes. Ansvaret for de okkuperte områdene måtte i tilfelle tilbakeföres til Israel. Siden 1993 har det internasjonale samfunnet gått inn og overtatt okkupasjonsmaktens ansvar for sivilbefolkningen i de okkuperte områdene.

Alternativene var klare hösten 2009. Jeg fikk dem bekreftet i Ramallah seinest i april i år. Legitimiteten til de palestinske myndighetene etter 18 år uten vesentlige resultater på veien mot en egen palestinsk stat er tynnslitt. Med söknaden til FN om medlemsskap blir verdenssamfunnet utfordret direkte på om de faktisk mener noe med alle de fagre ordene om en sjölstendig palestinsk stat. Erkjennelsen i 2009 kom etter uendelige forhandlingsrunder med Israel, stadig nye bosettinger, en 2. Intifada, et demokratisk valg i 2006, som ble underkjent av det internasjonale samfunnet fordi Hamas vant, Israels krig mot Gaza ved årsskiftet 2008/2009 og en fattigdom og arbeidslöshet blant palestinerne som er omfattende. Deler av den palestinske ledelsen har innsett at de ikke har levert det deres egen befolkning har forventet. Nå har de valgt å stille det internasjonale samfunnet overfor et valg: en palestinsk stat innenfor grensene fra 1967 eller en ren israelsk okkupasjon. 

Da FN i 1947 vedtok delingen av det britiske mandatområdet Palestina i en jödisk og en arabisk stat, så man for seg en rask avklaring på begge statsdannelsene. Krigen som fulgte forpurret dette. I dag er det sterke krefter i Israel som opplever en palestinsk stat som en sikkerhetstrussel. For den jevne palestiner oppleves Israel som trusselen mot en verdig framtid og et respektabelt liv. At spörsmålet nå bringes tilbake til FN synes for meg å väre helt på sin plass. I stedet for kort tid, har det tatt over 64 år å få en palestinsk stat på plass, om verdenssamfunnet nå har mot og ryggrad til å leve opp til sine utsagn om en tostatslösning. Om ryggen svikter, får vi en fortsatt okkupasjon. Röstene som snakker om krigen som kommer og om en tredje Intifada er mange. For meg står en internasjonalt anerkjent palestinsk stat og slutt på okkupasjonen som den eneste veien å gå for å unngå de skrekkscenariene som truer.

Ingen betviler at det er en rekke spörsmål som i sin tur må avklares i dialogen mellom Israel og Palestina. Det internasjonale samfunnet og FN må spille en stor rolle i å fasilitere denne dialogen. For palestinerne kan en anerkjent stat i ryggen bety et helt nytt og sterkere utgangspunkt for denne dialogen.

Internt på palestinsk side må dialogen mellom de ulike politiske aktörene videreföres mot en nasjonal samling. De demokratiske institusjonene må styrkes, nasjonalt såvel som lokalt, og innenfor de ulike organisasjonene.

Norsk Organisasjon for Asylsøkere (NOAS) skriver på sin hjemmeside at Politiets Utlendingsenhet nylig har tvangsreturnert 7 palestinere til Gaza via Egypt. Personer returneres til et område som er okkupert, som kontrolleres av "terrorister".

Sommeren 2009 endret Norge sin behandling av asylsøkere fra de palestinske områdene. Fra en situasjon hvor de langt fleste fikk opphold, fikk vi raskt en endring som resulterte i at de langt fleste fikk avslag på asyl eller opphold på humanitært grunnlag. Endringen har møtt skarp kritikk fra bl.a. NOAS ut fra den faktiske situasjonen i de palestinske områdene, at de er okkupert, at det er en uavklart myndighetssituasjon og at de er dokumentert stadige brudd på menneskerettighetene.

Inntil for kort tid siden viste det seg imidlertid at retur spesielt til Gaza var umulig, på grunn av situasjonen i Gaza og det umulige i å returnere via Egypt. Dette ble bekreftet både fra International Organisation for Migration (IOM), som bistår ved frivillig retur og fra Politiets Utlendingsenhet.

Nå har man tydeligvis lyktes i å få organisert tvangsretur også til Gaza, i et samarbeid med egyptiske myndigheter, som utsteder et visum på 3 dager til de som har gyldig palestinsk pass. Om ikke et gyldig pass finnes hos Politiets Utlendingsenhet, er den palestinske representasjonen eller ambassaden i Oslo behjelpelig med å utstede nytt pass, i følge NOAS.

Dette høres helt kurant ut. Det som ikke framkommer er om man også har et tett samarbeid med ansvarlige myndigheter i Gaza for avlevering av flyktningene ved grenseovergangen i Rafah. Har man inngått avtale med Hamas om dette returopplegget?

Det som ikke bør være så greit er det faktum at man returnerer flyktninger til et område som er okkupert, til myndigheter som ikke er internasjonalt anerkjent og som ikke har suverenitet. Myndighetene i Gaza (Hamas) såvel som på Vestbredden (Fatah) har under Israels okkupasjonsregime ikke mulighet til å garantere sivilbefolkningene sikkerhet og velvære. Deres myndighetsutøvelse er totalt avhengig av okkupantens forgodtbefinnende. Det har vi sett nok av eksempler på de siste årene.  Jeg trodde at norsk flyktningepolitikk var basert på at om man ikke ser det nødvendig å gi beskyttelse her i landet, så har man sikkerhet for at hjemlandet kan gi beskyttelse. I Palestina er dette ikke situasjonen så lenge okkupasjonen vedvarer.

At  man returnerer palestinske flyktninger til Gaza, som er under kontroll av Hamas, reiser også andre kilne politiske spørsmål. Land som USA og storparten av EU har listet Hamas som en terroristorganisasjon. Mange har gjort det klart at en samlingregjering på palestinsk side støttet av Hamas ikke vil få støtte. Selvom norske innvandringsmyndigheter registrerer at forholdene er blitt sikrere i Gaza under Hamas, endrer ikke dette det faktum at Hamas er vurdert som illegitime. Stoler vi på at de kan gi de vi returnerer sikkerhet? At de vil overholde grunnleggende menneskerettigheter?

Det er tydelig at for norske innvandringsmyndigheter er retur viktigere enn hvilke forhold til returnerer flyktninger til. Det virker utrolig at norsk flyktningepolitikk kan være så løsreven fra norsk utenrikspolitikk. Eller er det norsk flyktningpolitikk som sier oss hvilken vei norsk utenrikspolitikk er på vei?

Petter Bauck 

Norge må endre sin praksis med å avslå søknader til asylsøkere fra Palestina.

I 2009 strammet Norge inn behandlingen av asylsøkere fra Palestina. Inntil da hadde de fått opphold ut fra en helhetsvurdering. Nå skulle sakene vurderes nøyere. Det ble åpnet for avslag. Flere har siden fått negative vedtak både i UDI og i UNE.

For noen måneder siden kom en delegasjon fra NOAS tilbake fra Palestina. Deres melding i en rapport er entydig. Palestinere bør ikke returneres til de okkuperte områdene.

International Crisis Group melder i sin siste rapport om en radikalisering av den islamske bevegelsen, i konkurranse med Hamas. Observasjoner på bakken i Gaza det siste året forteller om en radikalisering av de unge i Hamas, som nå er langt mindre på talefot med andre politiske holdninger. Utvilsomt preges Gaza og Vestbredden sterkere av motsetninger enn tidligere og avvikende meninger og holdninger er langt mindre tolerert. Meldinger om at partipolitiske sikkerhetsstyrker aktivt brukes mot meningsmotstandere, lover ikke godt. FAFOs siste rapport om folks oppfatninger forteller om dårligere kår for talefriheten.

Endrede politiske signaler ligger til grunn for endret praksis, en endring stadig flere opplever som urimelig og svakt fundert i virkeligheten. Byråkratisk lar en slik endret praksis seg forsvare. I den virkelige verden, hvor de fleste av oss er forunt å leve våre liv, er konsekvensene dramatiske og forutsigbare. En asylsøker fra Gaza kan i dag ikke returneres, verken frivillig eller ved tvang. Det bekrefter både IOM, som bistår norske myndigheter ved frivillig retur, og politiet, som er ansvarlig for tvangsreturene. Etter to eller flere negative vedtak venter tilværelsen som «ulovlig» flyktning, uten mulighet til arbeid eller skole og med svært begrenset helsetilbud, hvis noe i det hele tatt.

I et vanskelig liv som flyktning blir den siste rest av verdighet revet bort. Du kan ikke vende tilbake. Veien fra «illegal» flyktning til illegal aktivitet som vinningskriminell eller narkotikalanger er kort. For hva har du igjen å tape? Norske myndigheter har tatt fra deg siste halmstrå til et verdig liv. Hvorfor vise noen lojalitet tilbake?

Det som lar seg forsvare rent byråkratisk, lar seg ikke forsvare menneskelig eller moralsk. Å vente og se om det skulle komme rekende en avtale om retur med mer eller mindre legitime myndigheter, er ikke et godt og holdbart alternativ. I mellomtiden brytes verdifulle liv ned. Her er det behov for en omgående praksisendring.