Per Kristian C. Nielsen
Viser innlegg | Se kommentarer (1)Hva nå etter Lambda-nedturen?
Hva med å legge et nytt Munch-museum til vestbanetomta? Rett og slett istedenfor det nye Nasjonalmuseet? Så kan den gamle kunsten fortsette å være i Nasjonalgalleriet. For hva er galt med dette
bygget? Og hva skal det brukes til når kunsten flytter ut? Nasjonalgalleriet er dessuten nesten identisk med tanke på størrelse/utstillingsarealer som det kommende museet, og luftkvaliteten hos
førstnevnte er mer enn god nok, ifølge insidere som NRK Brennpunkt har vært i kontakt med. De motsier dermed kulturminister Anniken Huitfeldt som har hevdet at denne luftkvaliteten er for
dårlig med hensyn til kunstverkene. (NRK Brennpunkt 27.03.2012.) Korriger meg hvis jeg har blitt villedet.
Ledelsen ved Munch-museet ville opprinnelig flytte til Bjørvika på grunn av plassmangel og lave besøkstall. Antallet besøkende er visst oppsiktsvekkende lavt (se blant annet http://www.dagbladet.no/2011/12/06/kultur/lambda/munch-museet/kunst/pompidou/19306252/). Og ifølge Kulturrådets hjemmeside hadde Nasjonalmuseet for kunst 573 505 besøkende, Norsk
Telemuseum 337 291 og Frammuseet 283 894, mens Munch-museet kunne skilte med 132 286 besøkende - alle tall for 2010. Dette siste besøkstallet ville sannsynligvis ha steget betraktelig hvis museet
hadde flyttet til Vestbanen.
I norsk politikk kan som kjent mye omgjøres, og per i dag vet ingen hvor Oslos Munch-samling skal være de kommende decennier - derfor og igjen: Hva om vi flytter Munch-museet til vestbanetomta?
Illustrasjon: "forum artis" av Kleihues + Schuwerk Gesellschaft von Architekten mbH (Napoli, Berlin) - vinneren av arkitektkonkurransen om nytt museumsanlegg for Nasjonalmuseet på vestbanetomta.
Under skrivingen av dette innlegget, kom et ordtak meg i hu: Æres den som æres bør.
Visste du at det faktisk ikke finnes en eneste statue av Edvard Munch i Oslo? Og at det på flere utenlandske nettsider (deriblant hos BBC), benevnes statuen av P. A. Munch, på Universitetsplassen i Oslo, som Edvard Munch? I 2013 vil vi feire at det er 150 år siden vår berømte billedkunstner ble født. Etter så mange år er det vel på høy tid at hovedstaden - som Munch donerte brorparten av sin kunst til - reiser en statue av ham?
Audun Eckhoff (direktør for Nasjonalmuseet) uttalte følgende til NRK Kulturnytt, torsdag 9. februar: "Munch er ikke bare et Oslo-ikon, men et internasjonalt ikon." Deretter avslørte han ulike arrangementer og happenings under jubileet Munch 2013, men fortsatt ikke ett ord om ... ja, nettopp: statue.
Om du er i tvil: Munch var en osloenser. Her er hans mange adresser i byen: Nedre Slottsgate 9 (1863-); Pilestredet 30 A (1868-); Pilestredet 30 B (1873-); Thorvald Meyers gt. 48 (1875-); Fossveien 7 (1877-); Olaf Ryes plass 4 (1882-); Fossveien 9 (1883-); Schous plass 1 (1885-)*. I tillegg bodde og jobbet Munch på Ekely (Jarlsborgveien 14) de siste 28 årene av sitt liv.
Det finnes statuer av døde og levende. Til siste kategori finner vi blant andre Hjalmar "Hjallis" Andersen og Gunnar "Kjakan" Sønsteby - begge står godt plantet i Oslo. Førstnevnte kan faktisk sole seg i bronseglansen fra tre statuer: I Trondheim, Hamar og Oslo. Ikke dermed sagt at idretts- og krigshelter ikke skal bli hedret - det bør være en samfunnsoppgave - men vi har, i tilfellet Munch og andre store norske kunstnere, "latt dem leve sitt eget liv" til de får sitt jubileum.
Det er bevilget langt mindre til Munch 2013 enn det Ibsen 2006 fikk. Men vi skulle vel ha råd til en statue av vår verdensberømte kunstner, eller? Hvis ja: Hva om vi plasserer den i Slottsparken? Eller på Olaf Ryes plass (hvor Munch altså bodde fra 1882 til 1883)?
Til Munch 2013 og politikerne: avduking av Edvard Munch-statue neste år!
Fotnote og merknad:
*Adressene er hentet fra Sue Prideaux: Edvard Munch: Behind the Scream (2005).
- Innlegget er en bearbeidelse av undertegnedes tekster fra kampanjen http://www.facebook.com/pages/Edvard-Munch-statue-i-Oslo-EMO/327802917263629
I dag er det 20 år siden våpenhvilen mellom Marokko og opprørsbevegelsen Polisario, ble proklamert av FNs generalsekretær. Noen dager tidligere hadde FN-styrken MINURSO ankommet det okkuperte Vest-Sahara.
1. september 1991 ankom de første FN-soldatene Vest-Sahara. Marokko hadde siden 1975, okkupert brorparten av dette landet. Polisario, saharawienes opprørsbevegelse, kontrollerte resten. Slik er det fremdeles. MINURSO ble opprettet for å gjennomføre en folkeavstemning vedrørende saharawienes uavhengighet eller ei. I tillegg skulle FN-styrken overvåke våpenhvilen mellom Marokko og Polisario. Denne ble proklamert den 6. september 1991 av FNs generalsekretær Javier Perez de Cuellar.
I løpet av disse 20 årene, har våpenhvilen – i det store og hele – blitt overholdt av begge parter. Nå er det snarere de mer spredte og spontane overgrepene og voldshandlingene som er problemet. MINURSO er i dag den eneste FN-styrken i verden, som ikke har et menneskerettighetsmandat. Det betyr for eksempel at marokkansk politi kan banke opp fredlige demonstranter i Laayoune (hovedstaden i okkupert Vest-Sahara), med MINURSO som passiv tilskuer.
Frankrike, Marokkos nære allierte, forhindrer en utvidelse av MINURSOs mandat gjennom sin vetomakt i Sikkerhetsrådet. Hvert år publiserer uavhengige journalister og organisasjoner (som for eksempel Human Rights Watch og Amnesty International) artikler og rapporter om menneskerettighetsbrudd i okkupert Vest-Sahara. Dette er også MINURSO et vitne til, men FN-styrken har ikke myndighet til å rapportere om slike overgrep til hovedkontoret i New York.
8. november 2010 stormet marokkanske soldater en saharawisk protestleir utenfor Laayoune. Leiren var et ledd i saharawienes kamp for bedre økonomiske og sosiale forhold. De to partene i konflikten rapporterte om tapte menneskeliv, dog med vidt forskjellige tall. Og enda en gang var MINURSO spilt over sidelinjen. Styrken grep verken inn eller rapporterte om åpenbare menneskerettighetsbrudd – disse kan imidlertid bevitnes på Internett (youtube.com).
Det er ikke vanskelig å forstå at saharawier kaller FN for United Nothing. MINURSO er i dag like svak som den var i sine første leveår. Norske myndigheter, med UD i spissen, må jobbe for at også denne FN-styrken får et menneskerettighetsmandat.