Vi vet at økonomiske forskjeller har stor betydning for livene våre. Og vi vet også at forskjellene har økt i Norge de siste tretti årene. At det går utover likeverd og like muligheter, burde ikke være overraskende for noen.
Nylig publiserte Kreftregistret en stor undersøkelse om behandling av kreftpasienter ved norske offentlige sykehus. Det er sjokkerende lesning: Sjansen for å bli operert er 66 prosent høyere for en lungekreftpasient med høy inntekt, enn en med lav. Personer med høy utdanning har 28 prosent høyere sjanse for å få operasjon, enn personer med lav utdanning.
Det betyr at hvis 100 personer med lav inntekt har blitt operert for lungekreft, så vil det være 166 personer med høy inntekt som har fått operasjon. 3.000 nordmenn rammes av lungekreft hvert år, så dette handler om mange menneskeliv.
Forsker Yngvar Nilssen i Kreftregisteret kaller funnene oppsiktsvekkende: «Det er grunn til bekymring når det viser seg at helsetjenester er mer tilgjengelig for enkelte grupper i samfunnet. I Norge, med vårt universelle helsevesen, skal vi jo ikke ha denne type forskjeller som går på inntekt og utdanning», sier Nilssen. Det er en konklusjon det er lett å si seg enig i.
Det er viktig å understreke at vi ikke vet om de velstående, ressurssterke pasientene faktisk fikk bedre behandling enn andre. For å finne ut om det har skjedd, må vi se på ting som overlevelsesrate flere år. Det kan jo hende at legenes valg om ikke operere, var like bra som det å bli operert. Men mye tyder på at det ikke er tilfellet. Som Nilsen påpeker, vet vi at de som blir operert for kreft generelt sett har bedre prognoser enn dem som ikke blir det. Vi vet også at personer med høy utdanning og inntekt har større sjanse for å overleve dersom de får lungekreft, det viser tidligere studier.
Uansett, pasienter med samme diagnose behandles forskjellig, basert på økonomi og utdanning. Til sammen danner kunnskapen et ekstremt bekymringsfullt bilde. I Norge skal vi ha et universelt helsevesen. Denne typen forskjellsbehandling, når liv står på spill, er et brudd på samfunnskontrakten, og burde holde helseminister Bent Høie våken om nettene.
I dag fører regjeringen en helsepolitikk som forsterker, i stedet for å jobbe mot, effektene av økonomisk og sosial ulikhet. En av årsaken til at det går i feil retning ligger i den ensidige troen på forbrukermakt, framfor selv å lede landets sykehus til bedre kvalitet og effektivitet. Gjennom den svært kostbare reformen med fritt behandlingsvalg, har regjeringen introdusert stadig flere private aktører. Målet er å forsterke konkurransen om pasientene. Tanken er at pasientene vil velge sykehusene som presterer best, eller i det minste gå dit det er minst kø.
Men norsk forskning fra tidligere viser at det er pasienter med høy utdanning (og høyere inntekt) som i størst grad benytter seg av denne valgmuligheten. Erfaringen fra land som har gått før oss viser det samme: I England har evalueringer av ordningen kommet frem til at pasienter stort sett ikke benytter seg av valgmuligheten, og av dem som gjør det, er det de mest ressurssterke. De samme resultatene finner man i USA hvor helsemarkedet er mye mer kommersielt enn i Norge.
Alle som trenger helsetjenester er sårbare. I dag gjør helsepolitikken også spesielt sårbare pasientgrupper, mennesker som trenger psykiatrisk behandling eller har rusproblemer, ansvarlige for selv å finne fram i et marked av helsetjenester. Det må de i en situasjon der mange i liten grad har kompetanse eller overskudd til å manøvrere. Regjeringens mål er mer av dette. Men det er hult å si at folk har valgfrihet, hvis de ikke kan benytte seg av den. Den sårbare syke vil ofte være helt avhengig av en ressurssterk familie som sikrer at han eller hun får den beste behandlingen. Det er det ikke alle som har.
Valgfrihet for pasienter som klarer å benytte seg av det, er selvsagt en styrke og fordel ved den norske helsemodellen. Det er den enkelte pasient som sammen med sin lege kjenner egne helhetlige behov best.
Men det kan ikke være slik at evnen til å gjøre gode valg i et helsemarked, avgjør om du får god behandling. Det politikken bør sørge for, er å sikre at pasienter over hele landet, helt uavhengig av økonomi og utdanning, får tjenester av høy nok kvalitet. Folk med mindre utdanning eller lavere lønn skal ikke få b-behandling i Norge. Om du overlever en alvorlig sykdom skal ikke bestemmes av hvor mange år du har gått på skole.
Det triste er at det egentlig ikke er overraskende at ressurssterke lungekreftpasienter får annen behandling enn de med mindre ressurser. Dette gjelder høyst sannsynlig på mange andre helseområder også. Vi vet at er det er vanskelig å kompensere for konsekvensene av økonomisk ulikhet. Den beste måten å hindre forskjellsbehandling på livsviktige områder på, er derfor å sørge for at vi har et samfunn med små ulikheter. I Norge i dag går utviklingen på dette området i feil retning. Det har den gjort lenge. Vi trenger politikk som motvirker økte ulikhet, både generelt og i Helse-Norge.