Hva forteller Pussy Riot-dommen om kunst som politisk uttrykk og om ytringsfrihet i Russland?

Pussy Riot representerer det nye, unge opprøret i Russland. Et punkband med et lett gjenkjennelig kollektivt uttrykk, der enhver kan delta, men der ingen vet hvem som skjuler seg bak maskene. Konsertene deres er aldri annonsert i forkant. Valg av scene er i seg selv et tydelig politisk budskap, enten det er lagt utenfor et fengsel eller på Den røde plass i Moskva. Musikken er punksjangerens klassiske tre grep og en sannhet.

Inntil Pussy Riot kritiserte president Putin og hans tett bånd med lederen for den russisk-ortodokse kirken Patriarken Kirill under en kort performance i Kristi Frelser Katedralen i februar, var det ingen som syntes å ta anstøt av gruppens kreative stunts. Ikke før et redigert opptak tonelagt med sangen «Jomfru Maria frels oss fra Putin» ble lagt ut på Youtube, og spredt for alle vinder. I mars, rett før Putin blir valgt til sin tredje presidentperiode, blir Nadezhda Tolokonnikova, Maria Alekhina og Jekaterina Samutsevitsj fra Pussy Riot brutalt arrestert. Med dette gjør Putin det klart at han fra nå av vil ta alle virkemidler i bruk for å bringe sine kritikere til taushet.

Rettssaken mot Pussy Riot var en farse, tydelig politisk motivert og styrt. For å unngå at rettssaken skulle brukes til å målbære kritiske ytringer mot landets nomenklatur blir krenkelsen av det religiøse rommet vektlagt i både tiltale og i dommen. Forsvaret får knapt tid til å forberede sin prosedyre fordi tiltalebeslutningen først kommer et par dager før rettssaken begynner. Forsvaret får bare føre et par av sine vitner, venner og familie av de tiltale kvinnene, men for all del ingen politikere eller regimekritikere. Vitnemålene til påtalemyndighetenes vitner bærer preg av å være avskrift av hverandre.

Og mens drapet på den kjente menneskerettighetsforkjemperen Anna Politkovskaja i oktober 2004 fremdeles ikke har resultert i noen fellende dom, går det et halvt år fra jentene fremfører sitt politiske stunt i katedralen, til endelig dom i saken faller.

- Selv om dere fengsler oss så har vi ikke tapt. Vi er frie fordi vi kan si vår mening, og vi gjør det, i motsetning til dere som skal dømme oss, sier Nadezhda Tolokonnikova i sin sluttprosedyre under rettssaken i august. Noen dager senere blir både Nadezhda Tolokonnikova, Maria Alekhina og Jekaterina Samutsevitsj dømt til to års fengsel for å ha "forstyrret offentlig ro og orden motivert av religiøst hat». Under ankesaken i oktober blir straffen til Samutsevitsj gjort om til betinget fengsel. Hun er nå løslatt med vissheten om at hun vil måtte sone den betingede dommen i det øyeblikket hun blir tatt for et annet straffbart forhold. De to andre kvinnene er sendt av sted til to ulike arbeidsleirer hundrevis av kilometer fra Moskva, i henholdsvis Mordovia og Ural.

Putins tredje presidentperiode kjennetegnes av en dramatisk innskrenkning av ytringsfriheten. Silkehansken er tatt av, og jernneven står tilbake.

De omfattende politiske demonstrasjonene i mai blir slått ned med hard hånd, og flere titalls aktivister arrestert. Mange sitter fremdeles fengslet i påvente av rettssak og dom. Sommeren 2012 blir også lover som begrenser ytrings- og organisasjonsfriheten i Russland vedtatt på løpende bånd. En ny lov pålegger frivillige organisasjoner som mottar mer enn ti prosent av inntektene fra utlandet til å registrere seg som « utenlandske agenter». Dette undergraver organisasjonenes anseelse og troverdighet. En annen ny lov straffer deltagelse i uregistrerte demonstrasjoner med bøter tilsvarende en årslønn. Dette begrenser vanlige folks mulighet til å kunne være politisk aktive. En tredje lov gir myndighetene vide fullmakter til å stenge nettsider som har et «upassende innhold». I flere regioner i Russland er det nå vedtatt antipropaganda-lover som forbyr positiv omtale av homofile, lesbiske, bifile og transpersoner. Et tilsvarende forslag er også fremmet for statsdumaen. Samtidig har byrådet i Moskva nedlagt et forbud mot homoparade i de neste 100 år.

- Dersom Medvedev ga sin presidentperiode slagordet « Frihet er bedre enn ufrihet», så er det nå en god sjanse for at Putins tredje presidentperiode vil bli kjent for ordtaket «fengsel er bedre enn steining», sier Nadia Tolokonnikova i sin sluttprosedyre. - Men er det virkelig verdt å putte folk i fengsel på bakgrunn av fullstendig ubegrunnede anklager?

Den internasjonale oppmerksomheten rundt Pussy Riot-rettssaken bidro til at kvinnene fikk en mindre streng straff enn fryktet. Dette var også viktig fordi begrensningene på ytringsfrihet i Russland er et internasjonalt menneskerettslig anliggende som ikke bare rammer Pussy Riot, men enhver form for kritisk ytring.

Mandag 29. oktober har Oslo World Music Festival, Nobels Fredssenter og Amnesty International invitert flere fremtredende russiske kulturpersonligheter inkludert Ksenia Sobchak, Aleksander Cheparukin og «Yozh» fra Pussy Riot til et åpent seminar i Oslo. Det er for å høre mer om hva som skjer med den frie og kritiske meningsytringer i Russland når handlingsrommet sterkt begrenses, og hvordan det internasjonale samfunn på best mulig måte kan stille seg solidarisk i forsøket på å ivareta respekten for grunnleggende menneskerettigheter .

Rumenske romfolk i Oslos gater er en ubehagelig påminnelse om at vår verden er preget av ekstreme forskjeller mellom fattig og rik, der noen mennesker må tigge for å tjene penger til livets opphold.

Utenfor vinmonopolet i Theresesgate i Oslo sitter en eldre mann på en liten kasse. Han er tilsynelatende alltid der, med et pappkrus til småslanter foran seg.
 
Vi hilser bestandig på hverandre. «Ha en god dag!», sier han på haltende norsk, med ett glassøye som stirrer rett frem, smilet på lur i det andre. Innimellom treffer jeg ham også på ICA når han panter flasker eller omsetter dagens fangst i melk og brød. Også der hilser vi. Jeg vet ikke hvor han oppholder seg de dagene og timene han ikke sitter her i gata.
 
Rett ved jobben min sitter en ung kvinne, sammenkrøpet på et stykke papp, også hun med en kopp i fanget. Jeg hilser på henne når jeg går forbi, men hun er mer nølende og svarer ikke så ofte tilbake. Jeg er litt bekymret for henne, fordi jeg vet at unge jenter uten solide sosiale nettverk er sårbare for å bli utsatt for vold og overgrep.
 
Jeg lurer på om den unge kvinnen vet hvor hun kan få hjelp.
 
Rumenske romfolk har aldri plaget meg. Jeg både jobber og bor i Oslo sentrum, men har ikke opplevd det politiet i Oslo betegner som «aggressiv tigging» fra romfolk. Jeg forstår godt romfolkene som har lagt turen til Norge, det rike landet i nord, i håp om å få noen smuler fra de rikes bord. I Romania lever tre av fire romfolk i fattigdom ifølge rumenske myndigheters egne tall.
 
En rapport fra Amnesty International om forhold for romfolk i Europa dokumenterer hvordan barn av romfolk systematisk blir nektet tilgang til skikkelig utdanning, og tvinges inn i en ond sirkel av vedvarende fattigdom og diskriminering. En europeisk kartlegging viser at hver femte rom har vært utsatt for rasistisk motivert kriminalitet, som grov og alvorlig vold , trusler, og andre former for trakassering.

På hver eneste utviklingsindikator, i hvert eneste land i Europa, ligger romfolk langt etter befolkningsgjennomsnittet. Dette er ikke bare en uungåelige konsekvens av fattigdom, men et resultat av århundrer med forfølgelse og systematisk diskriminering som har presset det store flertallet av rom-befolkningen til samfunnets utkant – og holder dem der.
 
Det som plager meg er altså ikke rumenske romfolk i Oslos gater.

Det som virkelig plager meg, er uttalelsene til Oslos nye politimester Hans Sverre Sjøvold om at tilreisende tiggere er en av hovedstadens største utfordringer. Sjøvold vil nå sette inn mer synlig politi som svar på dette problemet. Tror Sjøvold at en sosial renovasjon av Oslos gater fjerner fattigdom?
 
Det som plager meg, er uttalelsene til fungerende politimester Roger Andresen om at «ikke alle som tigger bedriver krim, men mange av dem vi pågriper tigger også». Skjønner ikke Andresen at han med slike uttalelser mistenkeliggjør en hel folkegruppe?
 
Det som plager meg, er stortingsrepresentant Siv Jensen som vil uttransportere rumenerne, øyeblikkelig, siden det er mennesker som «begår mye kriminelle handlinger». Og Oslos byråd Stian Berger Røsland som vil deportere romfolk som tigger og ikke kan forsørge seg selv. Hvor enkelt mener Jensen og Røsland det skal være å slå politisk mynt på ytterligere stigmatisering av en allerede marginalisert og utsatt gruppe som ikke kan ta til motmæle?
 
Rumenske romfolk i Oslos gater er en ubehagelig påminnelse om at vår verden er preget av ekstreme forskjeller mellom fattig og rik, der noen mennesker må tigge for å få penger til livets opphold. Kan hende det er en nødvendig påminnelse.
 
Og det synes også å være en nødvendig påminnelse at det å reise ut for å skape en bedre fremtid for seg selv og sine barn er en grunnleggende positiv egenskap, som alltid og overalt gjennom historien har drevet mennesker ut og fram.
 
Også nordmenn.

Det er nesten bare kvinner som utsettes for voldtekt. Da er det kanskje ikke så underlig at en helhetlig og koordinert satsing mot voldtekt uteblir. Kvinner får de smulene som er igjen når andre har fått sitt, attpåtil med beskjed om å være fornøyd.

”Du må jo være klar over at voldtekt ikke er hovedfokus for dette forskningsprosjektet”,

sier damen fra Forskningsinstitusjonen i telefonen.

”Men jeg synes du skal være fornøyd likevel. Vi skal jo inkludere et par spørsmål om voldtekt.”

Fornøyd? Jeg er slett ikke fornøyd. Jeg føler meg faktisk ganske lurt. Hvordan kan det ha seg at nå avgått justisminister Knut Storberget i et debattinnlegg i Ny Tid for to uker siden skrev at en omfangsundersøkelse om voldtekt er på trappene, når det ikke er snakk om annet enn et haleheng til en undersøkelse som handler om noe helt annet?

Fornøyd? Når FNs generalsekretær påpeker at kartlegging av omfang og årsaker er en forutsetning for å kunne lage effektive strategier for å bekjempe voldtekt? Når mangelen på kunnskap om voldtekt er en medvirkende årsak til at luftige antagelser blir til bastante påstander som legger grunnlag for fremmedfrykt og brudd på menneskerettigheter?

”Dessuten er gjennomføringen av denne undersøkelsen utsatt på grunn av terrorhandlingene 22. juli”,

fortsetter damen i telefonen.

”Du må jo skjønne at det å gjennomføre en slik undersøkelsen nå i høst ville ha gitt skjeve resultater.”

Nei, jeg forstår ikke det, men jeg er jo ikke forsker heller, så jeg spør, muligens litt naivt:

”Ok, men da er det sikkert andre prosjekter som også er utsatt?”

”Nei, dette er det eneste.”

Det er da jeg skjønner greia. Det er ikke så nøye. Det er tross alt nesten bare kvinner som utsettes for voldtekt, og da spiller det ikke noen rolle. Kvinner får smulene, det som er igjen når alt og alle andre har fått sitt. Og beskjed om å være fornøyd attpåtil.

Det er jo bare kvinner. Kvinner som skades. Kvinners liv som vrenges, kommer ut av kurs en kortere eller lengre tid. Kvinner som bærer med seg frykten som en flaksende fugl i brystet hver gang vi går hjem en sen kveld, eller når vi sender våre venninner ut i natten etter et hyggelig vennelag.

Det er jo bare kvinner, og da er det ikke nødvendig å gjennomføre en omfangsundersøkelse om voldtekt nå. Det holder å presentere en rapport om vold i nære relasjoner om noen år, som også kan inkludere et par tilleggsspørsmål om voldtekt.

Det er jo bare kvinner, og da er det ikke behov for å etablere en Sentral enhet for seksualisert vold i politiet, bemannet og tilgjengelig tjuefire timer i døgnet, syv dager i uken, som kan utvikle helt nødvendig spisskompetanse og gi politidistriktene hardt tiltrengt bistand til etterforskning i voldtektssaker. Det er ikke så farlig med kvinners rettstrygghet, så det opprettes heller en liten voldtektsgruppe i Kripos, der etterforskerne helt sikkert gjør så godt de kan, men som jo aldri kan bli den slagkraftige ressursmobiliseringen som ekspertene mener er en nødvendig forutsetning for å overkomme den eksisterende straffefriheten for voldtekt i Norge.

Det er jo bare kvinner, og da er det ikke påkrevd å prioritere forebyggende og holdningsskapende arbeidet blant barn og unge, og å inkludere kunnskap om seksualitet, grensesetting og overgrep i læreplanen for grunn- og videregående skolen. Det er ikke så viktig, så den rød-grønne regjeringen lager heller et frivillig kursopplegg for lærere og overlater resten til det private initiativ.

Det er jo bare kvinner, så fremfor å gjøre det til en kampsak å mobilisere menn mot vold mot kvinner holder den norske likestillingsministeren fokus på de virkelig store spørsmål i tilværelsen, heller pappa enn pupp og trillegruppe for far.

I løpet av de siste måneders voldtektsdebatt har mange mennesker med makt strødd om seg med fagre løfter om prioritering og samfunnsmobilisering mot voldtekt, men bortenfor de store ordene finnes det lite annet enn smuler.

Når skal kvinner og solidariske menn reise seg i opprør og sinne og kreve en reell investering i kvinners grunnleggende menneskerettigheter som beskyttelse mot overgrep, og rett til trygghet og bevegelsesfrihet?

Fabian Stang bruker krigsretorikk i debatten om overfallsvoldtekt i Oslo. Men er vi virkelig i krig, Stang, og hvem er i så fall fienden?

Det kunne vært en fin lørdag. Fri og ingen forpliktelser utover det å kjøpe nye sko med tenåringen. Så plukker jeg opp dagens aviser fra dørmatta. ”Voldtektsbølgen krever at vi begrenser asylsøkeres bevegelsesfrihet i Oslo.” Fabian Stang ser på meg med et alvorlig litt nedtrykt blikk fra forsiden på Aftenposten. Jeg setter kaffen i halsen, hoster, blar om, leser videre.

 ”I en så alvorlig situasjon som vi opplever nå må vi kunne diskutere om vi må fire litt på prinsippene for å beskytte jentene våre.” Det er krigsretorikk jeg kjenner igjen fra utallige væpnede konflikter verden over.

 Er det ”dem” mot ”oss” nå Stang? Er vi i krig? Hvem er i så fall fienden?

 Oslo-politiets voldtektsrapport som tar utgangspunkt i fjorårets anmeldelser viser at profilen på de fem pågrepne gjerningspersonene for overfallsvoldtekter er slik at to var svært unge, og to hadde psykiatriske diagnoser. Inkluderes overfallsvoldtektene der gjerningspersonen ikke er identifisert, blir åtte beskrevet som afrikansk/mørkhudet, fem vestlige/nordiske, og fire asiatiske. Det er med andre ord ikke noe som tilsier at det først og fremst er asylsøkere som står bak overfallsvoldtekter i Oslo.Så jeg vet ikke, Stang. Mulig du vil sperre inne alle afrikanske/mørkhudede, asiatiske og nordiske menn, samt menn med psykiatrisk diagnose?

Så skal vi vel heller ikke bare se på overfallsvoldtekter, Stang. Som du sier til Aftenposten, mange kvinner bærer med seg skadene etter et overgrep for resten av livet. Voldtekt er alvorlig kriminalitet, og omfanget av skadevirkningene er uavhengig av om det er en overfalls- eller en annen voldtekt. Hvis vi går til voldtektsstatistikken igjen, Stang, så viser Oslo-politiets voldtektsrapport at to av tre registrerte gjerningspersoner har norsk statsborgerskap. Faktisk så har tre av fire europeisk statsborgerskap.

Det eneste som er helt sikkert, Stang, er at det i all hovedsak er menn som voldtar. Menn med ulik statsborgerskap, og med ulik landbakgrunn. De fleste norske. Menn med ulik alder, selv om mange er unge. Og statistikken viser at det i all hovedsak er kvinner som blir voldtatt, selv om mørketallene for voldtekt av menn er enda større enn for voldtekt av kvinner.

Jeg er enig med deg i at vi må våge å ta en debatt om menneskesynet generelt og spesielt kvinnesynet hos enkelte menn, Stang. Menn er en sammensatt gruppe, akkurat som oss kvinner. Når Amnestys holdningsundersøkelse viser at halvparten av et landsrepresentativt utvalg av menn mener at kvinnen er helt eller delvis ansvarlig for å ha blitt utsatt for et seksuelt overgrep dersom hun flørter, så sier det seg selv at det er høyst påkrevd med en omfattende satsing på forebyggende og holdningsskapende arbeid blant menn.

Så, i forlengelsen av ditt resonnement, Stang, mener du virkelig at omfanget av voldtekt i Oslo har skapt en så ekstrem situasjon at tiden rett og slett er moden for å se på en form for begrensning av menns bevegelsesfrihet? En slags tidsbegrenset internering fra, la oss si,  kl 18 fredag kveld til kl 06 mandag morgen?

Jeg er altså ikke sikker på dette. Jeg har alltid vært opptatt av at vi ikke skal generalisere. Å straffe en befolkningsgruppe på flere hundretusen individer for den straffbare handlingen et hundretalls personer har begått bryter ikke bare med grunnleggende rettsstatsprinsipper, det er rett og slett en form for diskriminering i strid med både norsk lov og internasjonal rett

Som feminist og menneskerettighetsaktivist vet jeg at menn er viktige alliansepartnere, Stang. Det er faktisk helt nødvendig å engasjere menn aktivt i arbeidet mot vold mot kvinner. Rett og slett fordi det bare er menn som kan stanse denne volden.

Så, Stang, sånn fra kvinne til mann, takk for engasjementet ditt, selv om det kom ganske skeivt ut denne gangen. Det tar seg jo ikke pent ut med en ordfører som vil internere den ene halvparten av befolkningen for å beskytte den andre halve mot overgrep. Jeg antar du har gjort det i beste mening, men det er mulig du neste gang bør snakke med juristene før du uttaler deg til media.

Og så en siste ting. Skal du være en samlende ordfører må du slutte å betegne kvinene i denne byen som ”jentene våre”. Det er en patriarkalsk krigsretorikk som bare bidrar til å skape fremmedfrykt. 

 Jeg er sikker på at du egentlig kan bedre.