Nyheter

Partikaninenes sirkus

Onsdag 24. mai står NRKs Atle Bjurstrøm i Dagsrevyens studio med helseminister Bent Høie. Tema er norske pasientopplysninger som har kommet i hendene på IT-arbeidere i Bulgaria. Dette eksempelet på vanstyre har oppstått fordi Helse Sør-Øst av økonomiske årsaker har overlatt behandlingen av disse opplysningene til utenlandske firma.

Dette er et debattinnlegg som gir uttrykk for skribentens holdninger og meninger. Du kan sende inn debattinnlegg til debatt@dagsavisen.no.
I intervjuet i denne sendingen iverksetter Høie medietreningen sin. Den bygger på strategien om ikke å svare klart på ett eneste spørsmål, men avlede og sikre seg seernes sympati. Derfor er Bjurstrøm nøye med hva han spør om, når han spør, når han avbryter og ikke minst hvordan og hvor ofte han avbryter politikeren. For implisitt i intervjuet fører politikeren inn en kamp om hvem som skal sitte igjen med seernes sympati når intervjuet er over: Altså politikerens omdømme, partiets omdømme med tanke på dette og ikke minst senere års valg. Men rådgiverne – her kalt «partikaninene» – som legger premissene for «kampen i kampen», er ikke synlige. De har gitt Høie råd om «oppholdende strid» og å unnvike «ild og bevegelse». Deres skjulte rolle er av de viktigste fordi de utøver makt som styrer og begrenser innbyggernes frie tilgang til informasjon når politikeren ikke svarer på de spørsmålene som  stilles, for eksempel i Dagsrevyen. Slik styrer de samfunnets «leirbål» og «den offentlige samtale».
Derfor har KrF, Ape, SV og Sp flere medierådgivere på Stortinget enn stortingsrepresentanter. Deres mål er å unngå kritiske spørsmål fra norske medier, ifølge Aftenposten torsdag 1. juni. Mens enhver statsråd må møte og stå til rette overfor Stortinget, slipper «partikaninene» unna all form for parlamentarisk kontroll.

Så til bakgrunnen for intervjuet i Dagsrevyen 24. mai: Helseminister Bent Høie har det øverste politiske ansvaret for at ledelsen i helseforetaket Helse Sør-Øst i legale former misbruker befolkningens tillit. Derfor møter han i studio for å svare på spørsmål fra NRKs Atle Bjurstrøm. Høie er statsråd og representerer regjeringen. Bjurstrøm er journalist og representerer befolkningen. Men en av dem har som oppgave å spørre og den andre som oppgave å svare. Begge har det til felles at de ikke opptrer på vegne av seg selv. De representerer hver sin institusjon – politikken og journalistikken. Altså – deres roller er legitimert ved at Høie er innsatt som medlem av en demokratisk valgt regjering. Bjurstrøms rolle er legitimert i Grunnlovens paragraf 100 som forutsetter frie medier og innbyggernes rett til fritt å kunne skaffe seg kunnskap – og si og skrive hva de mener uten å bli kneblet. I Grunnloven er dette blant annet omtalt slik: «Dei statlege styresmaktene skal leggje til rette for eit ope og opplyst offentleg ordskifte.»

Derfor er begge i studio. Jeg siterer spørsmål og svar ordrett fra deler av Dagsrevyens sending 24. mai som også tar for seg en knusende rapport om at utenlandske IT-arbeidere har hatt tilgang til pasientopplysninger. Atle Bjurstrøm spør:

-        Bent Høie – føler du at du til enhver tid har hatt tilstrekkelig informasjon om denne saken?

Høie svarer:

-        Denne rapporten viser jo at det ikke har vært god nok informasjon om denne saken.

Bjurstrøm:

-        Og hvem har ansvaret for at ikke du har hatt tilstrekkelig informasjon om denne saken?

Høie:

-        Eg får min informasjon fra Helse Sør-Øst og denne rapporten påviser alvorlige forhold i den fasen som vi nå har vært i... forberede en konkurranseutsetting av denne tjenesten.

Bjurstrøm:

-        Men hva tenker du om at styreleder og direktør ikke har hatt den kontrollen som du forventer at man skal ha om sensitive opplysninger, slik at de også kan gi deg tilstrekkelig informasjon om dette?

Høie.

-        Me vil gå  inn i alle sider av rapporten som ….

Bjurstrøm:

-        det skjønner jeg, men hva tenker du om at den kontrollen ikke har vært tilstrekkelig tilstede?

Høie:

-        Det er nettopp de forholdene som vi og vil gå inn i når vi går inn i alle sider av rapporten.

Bjurstrøm:

-        Men fortell  meg hva du tenker om det i dag. Jeg skjønner at du skal undersøke dette, men nå er ... foreligger første del av rapporten allerede om at den kontrollen ikke har vært tilstede.

Høie:

-        Hm. Ja. Og eg kommer til å seie kva eg meiner om det etter at vi har gått grundig inn i alle sider av rapporten.

Bjurstrøm:

-        Føler du at du har gjort alt du kunne for å sette deg ... og få god nok informasjon om denne saken?

Høie:

-        Det er jo sånt at det er styret i Helse Sør-Øst som har ansvaret for denne type saker

Disse ordrette sitatene viser at Høie ikke besvarer spørsmålene fra Bjurstrøm, men bevisst snakker om andre sider ved saken. Hans praksis er helt dominerende blant rikspolitikere. Likevel vil noen sikkert spørre:  – Men er det så viktig, da? En del av svaret er dette: I 2015 nedsatte regjeringen Mediemangfoldsutvalget for å få vurdert ulike sider ved det norske mediemangfoldet, deriblant borgernes krav på informasjon og opplysning. Og da kan det være på sin plass å sitere hva utvalget mener om denne utviklingen som intervjuet i Dagsrevyen den 24. mai er en del av:
«Demokrati krever offentlighet.» Og videre i utvalgets innstilling: «Gjennom offentligheten får borgerne da informasjonen som trengs for å foreta begrunnede valg i stemmeavlukkene. En annen forståelse av offentlighetens funksjon er nedfelt i det norske lovverket. Grunnloven § 100 sjette ledd slår fast at «[d]et påligger statens myndigheter å legge forholdene til rette for en åpen og opplyst offentlig samtale». Dette såkalte infrastrukturkravet er begrunnet i en viss forståelse av demokrati. Ifølge Ytringsfrihetskommisjonens utredning er demokratiet ikke bare avhengig av prosedyrer for valg av representanter og for avgjørelser ved flertallsvoteringer. Demokrati er også, i tråd med slik teori, avhengig av en offentlighet der «det [må] finne sted en meningsutveksling mellom myndige mennesker.»
Og det er derfor Bjurstrøms spørsmål er så viktige. De bidrar til og vedlikeholder meningsutvekslingen i vår felles, offentlige samtale.
Slik etablerer journalisten en demokratisk motkraft. Derfor er det et tankekors når norske politikere og deres parti har en praksis som bevisst kortslutter denne delen av norsk demokrati. I stedet har de innført Partikaninenes sirkus.

Mer fra: Nyheter