Høyre vedtok nylig å fjerne rasismeparagrafen. I så fall opphever man det eneste lovregulerte vernet som utsatte grupper har mot de aller verste, hatefulle ytringene.

Innlegget er skrevet sammen med Rune Berglund Steen, kommunikasjonsansvarlig, Antirasistisk Senter.

Et grunnleggende problem med å oppheve den såkalte rasismeparagrafen, er at Norge har tilsluttet seg FNs rasediskrimineringskonvensjon, og dermed forpliktet seg til å ha et forbud mot grove rasistiske ytringer. Faktum er at utsatte grupper allerede i dag har et nokså svakt vern mot rasistiske ytringer, ettersom straffeforfølgelse etter denne paragrafen finner sted rent unntaksmessig. Skulle Norge helt fjerne paragrafen, ville det bety at vi ikke lenger oppfyller et av de mest grunnleggende kravene i FNs rasediskrimineringskonvensjon. Det er samtidig viktig å ha med seg at «rasismeparagrafen» ikke bare forbyr grove rasistiske ytringer, men også hatefulle ytringer rettet eksempelvis mot seksuell orientering.

Det skapes tidvis et inntrykk av at rasismeparagrafen er til hinder for åpen offentlig debatt. Det er viktig å merke seg at det finnes ingen ytringer i den ordinære politiske debatten i Norge de siste årene som faller innenfor rasismeparagrafens område. I den politiske debatten er rasismeparagrafen først og fremst et vern mot det aller mest ekstreme, det som kan kalles «folkemordretorikk». En av ganske få dommer etter denne paragrafen i Norge på 2000-tallet, var da lederen av den nynazistiske grupperingen Vigrid uttalte at jøder er «parasitter» som skal «renskes ut». Vigrid er selvsagt ikke i en posisjon til å igangsette et folkemord. En viktig del av årsaken til at vi har et forbud mot slike ytringer, er at norske jøder skal kunne åpne avisen og slå på fjernsynet uten å motta et budskap om egen utryddelse. Fjerner man rasismeparagrafen, må man regne med en økning i ytringer nettopp av denne mest ekstreme typen.

Samtidig overses det ofte at forbudet også har en betydning utenfor den politiske debatten, i den daglige sfæren. Et eksempel var en dørvakt med afrikansk bakgrunn som nektet en beruset kunde adgang, og som følgelig ble utsatt for en flom av rasistiske skjellsord foran andre kunder og sin egen sjef. Høyesterett fant at kunden var skyldig i brudd på rasismeparagrafen. Det betyr selvsagt ikke at kunden ble kastet i fengsel - og slik skal det heller ikke være. Kunden fikk en bot. En bot er ikke verdens undergang for kunden, men en nokså alminnelig og moderat reaksjonsform fra samfunnets side, og en reaksjon som vi vil mene er på sin plass også her.

Vi er selvsagt helt enige med Høyre i at det meste av arbeidet mot rasisme må gjøres av borgerne selv, gjennom motytringer og offentlig debatt. At det norske samfunnet overhodet ikke skal ha en siste, lovregulert skanse mot den aller verste hatretorikken, mener vi er en problematisk vei å begi seg inn på.

I disse dager arrangeres Roma Pride på tvers av Europa, med arrangement i fjorten land. Det handler om romfolkets stolthet – men det handler også om forhold som vi andre har ingen som helst grunn til å være stolte av.

I forbindelse med Roma Pride lanserer Antirasistisk Senter sin rapport om hvordan tilreisende rom møtes i Oslo av både offentlige etater og innbyggere. Rapporten er utarbeidet på bakgrunn av samtaler med 25 rom som lever av å tigge og samle inn flasker. Det de har gitt oss, er glimt inn i en særdeles hard hverdag. 

På den ene siden har tiggerne savnet etter familien i hjemlandet. Vi har blant annet snakket med et ektepar med to barn, en sønn på tre år og en datter på tolv. Barna er igjen i Romania, og foreldrene kommer til Norge ikke minst for å være i stand til å ta seg av dem så godt de kan. Under hvert opphold i Norge håper foreldrene at de skal klare å samle nok penger til å være lenger hjemme med barna neste gang.Begge foreldrene er tydelig stolte: Sønnens navn står tatovert på farens arm, og datterens navn på morens hånd, ved hjelp av kulepenn og nål. Moren fortalte oss gråtende hvordan sønnen alltid vil ligge med hodet på brystet hennes når hun er hjemme og aldri vil slippe tak i henne. 

På den andre siden har de elendigheten i Norge. Ekteparet sover utendørs, selv om vinteren. De skiller lag om morgenen for å få størst mulig utbytte av å tigge og samle flasker og møtes igjen tidlig på ettermiddagen for å spise sammen, før de skiller lag igjen, uansett årstid og vær. Mannen leter forgjeves etter ordinært arbeid mens de er i Oslo. 

Det som er spesielt trist, er at en så elendig tilværelse gjøres enda mer elendig gjennom en bevisst politikk fra hovedstaden og gjennom fordommer og hat fra en del Oslo-borgere. Romfolket forteller om hvordan de jages fra sted til sted av politi og vektere, ofte natten igjennom. Mange forteller at Rusken – Oslo kommunes dugnadsaksjon for en ren og trivelig by – rutinemessig tar eiendelene deres og kaster dem: madrasser, sengetøy, klær, til og med telt, som del av de systematiske opprydningsaksjonene. Deler av handelsstanden nekter dem både å pante flasker og å kjøpe mat. En del innbyggere er også ivrige etter å uttrykke sitt hat. Vi observerte blant annet en mann som spyttet på en tiggende romkvinne utenfor Oslo City. Romfolket befinner seg på den økonomiske bunnen. De som spytter på dem, befinner seg på et annet bunnpunkt. 

I sum er det klart for oss at romfolket utsettes for utstrakt diskriminering i Oslo i dag. Romfolket behandles hardt ikke simpelthen fordi de er fattige, men spesifikt fordi det er snakk om en etnisk fattigdom, om en sosial og økonomisk elendighet som står i direkte sammenheng med deres etniske tilhørighet. De omfattende fordommene som definerer deres situasjon i hjemlandet Romania, og som for mange gjør det umulig å forsørge seg selv og sin familie på ordinært vis, møter i Norge sitt speilbilde i en politikk som foreløpig rommer få andre tiltak enn fordrivelse. Også i Norge blir den harde behandlingen som samfunnet ofte reserverer for de aller fattigste, understøttet av fordommene mot en av den europeiske historiens mest forfulgte grupper. 

Det første vi må godta, er at dette er et problem vi egentlig ikke kan løse. Det finnes bare to alternativer: Det ene alternativet er å behandle romfolket så elendig at de kanskje forsvinner ut av synsfeltet vårt. Det andre alternativet er å ta imot romfolket med det minimum av anstendighet, verdighet og simpelthen hjerterom som så vel humanistisk som kristen verdiarv skulle tilsi. Den eneste egentlige løsningen er langt utenfor den norske hovedstadens rekkevidde. Den ligger i hjemlandet, og vil – etter århundrer med diskriminering og marginalisering – trolig være flere generasjoner unna. I mellomtiden er vi henvist til å velge hvordan vår hovedstad skal forholde seg til vårt kontinents mest elendige. Spørsmålet er om vi i dette valget skal ha mest fokus på romfolkets nød, eller på den avsmaken noen Oslo-borgere opplever ved synet av den. 

Vi må også forstå igjen noe vi trodde at det norske samfunnet hadde forstått for lengst, nemlig at det ikke alltid utgjør rettferdighet å behandle alle likt. Hvis man krever at fattige i enhver sammenheng skal behandles likt som velformuende, betyr det raskt at de fattige straffes for sin allerede elendige situasjon. Når en rom i Oslo i dag bøtelegges med 2700 kroner for å ha tilbrakt en natt på gata, påminnes man hva den franske forfatteren og Nobelprisvinneren Anatole France uttalte for vel hundre år siden: ”I sin majestetiske likhet forbyr loven så vel den rike som den fattige å sove under broene, å tigge på gaten og å stjele brød.” Hvordan det norske sosialdemokratiet kan mislykkes slik i å møte vår tids fattigste med anstendighet, fremstår som en gåte. Gåten blir kanskje litt lettere å gjennomskue når man tar den etniske dimensjonen med i betraktningen, den rene menneskelige avstanden mange dessverre synes å oppleve til romfolkets nød. 

Inniblant den harde politikken finner man selvsagt både langt mer positive holdninger fra mange Oslo-borgere og tilløp til en mer empatisk politikk også fra ansvarlig hold. Disse positive verdiene må nå omsider omsettes i praktisk politikk overfor denne gruppen. Det må bety at vi godtar at en internasjonalisert hovedstad vil tiltrekke seg fattige mennesker, og at både deres og vår verdighet tilsier grunnleggende sanitære forhold og et enkelt tak over hodet, for å avverge den verste nøden. Det må bety at vi blir flinkere til å tilrettelegge for ordinært, sesongbetont arbeid også for tilreisende fattige, noe de fleste tiggerne vi har snakket med selvsagt hadde foretrukket. Og det må bety at politiet bekjemper det som finnes av kriminalitet med ordinære metoder, ikke ut fra etnisk eller sosial profilering i form av tiltak rettet mot rom eller tiggere. 

Oslo er en by som har markert seg på sin åpenhet og sin toleranse. Vi er derfor overbevist om at vår hovedstad kan utvikle en langt mer verdig politikk også for romfolket enn vi så langt har gjort.

Skrevet sammen med kommunikasjonsansvarlig Rune Berglund Steen og prosjektmedarbeider Christianna K. Denne.

Regjeringen har tydeliggjort at Utlendingsnemnda praktiserer regelverket for lengeværende asylbarn for strengt. Utlendingsnemndas direktør har svart med et skuldertrekk. Midt imellom står barna.

Innlegget er skrevet sammen med Rune Berglund Steen, kommunikasjonsansvarlig Antirasistisk Senter

Nemndas direktør, Terje Sjeggestad, har helt rett i at nemnda generelt ikke skal ta politiske signaler. Dette er imidlertid ikke et hvilket som helst «politisk signal». Det er snakk om en samlet regjering som sier at nemnda har misligholdt en lovendring som skulle mykne opp praksis for lengeværende barn. Faktum er at nemnda langt på vei har utviklet et eget, uformelt regelverk i disse sakene, og dermed satt seg i Stortingets sted. Dette er åpenbart uakseptabelt. At nemnda nå har mottatt en nokså direkte refs fra landets regjering, bør medføre betydelig ettertanke. Vi håper kort sagt at nemndas øvrige ansatte vil ta dette vesentlig mer alvorlig enn nemndas direktør så langt har gjort.

Samtidig er det ingen tvil om at nemnda best styres gjennom lovverket. Når nemnda ikke har forholdt seg til regelendringen fra 2007, er det kanskje optimistisk å forvente at de i nødvendig grad vil forholde seg til mindre juridiske bindende dokumenter nå. All erfaring tilsier at nemnda dyrker sitt mandat som uavhengig organ til det absurde, i en slik grad at både storting og regjering kan tilsidesettes, og det på bekostning av barns velferd.

Etter negative signaler fra Ap har vi vært bekymret for at det overhodet ikke ville komme en løsning for barna. Det er ingen tvil om at SV har vært avgjørende for at det humanitære unntaket for lengeværende barn, fortsatt har en framtid. Samtidig kan vi ikke ha en situasjon hvor barna den ene dagen får håp om en løsning, for å oppleve at teppet nærmest trekkes bort igjen neste dag. Uansett hvem som har ansvaret for det kaoset som nå truer, er det regjeringen som har det endelige ansvaret for barna. Hvis nemnda ikke innretter seg etter landets styrende organer på annet vis, forventer vi at regjeringen tar det neste steget og styrer med lov i hånd. Det er de voksne som må rydde der barna leker - desto mye mer når det er de voksne som roter det til.

Historien om Mohamed Ganam

Mohamed er født i flyktningleiren Khan Younis sør på Gaza-stripen i 1985. Hele familien har flyktningstatus og Mohamed har vært flyktning i hele sitt liv. Mohamed forteller at man møter verdens hyggeligste mennesker i Khan Younis selv om leiren omtrent ikke har hverken elektrisitet eller vann, er overbefolket og preget av høy arbeidsledighet. Mohamed ble født inn i en politisk aktiv familie. Han er den eldste av seks brødre, moren hans er rektor på en skole og faren hans jobbet i et departement før politiske konflikter hindret ham i å fortsette i jobben.

Da Mohamed var liten flyttet de til Gaza city. Helt fra han var ung har Mohamed vært politisk aktiv i Fatah-bevegelsen. Han jobbet politisk mens han studerte og etter hvert fikk han jobb hos sin onkel Mohamed Dahlan. Dahlan er den tidligere lederen av Fatah i Gaza og var involvert i flere væpnede kamper med Hamas. Dahlan og Fatah tapte kampen mot Hamas. Dahlan kan nå ikke sette sin fot i Gaza og mange av hans tilhengere opplever daglig politisk forfølgelse.

Mohamed har blitt arrestert flere ganger på grunn av sin politiske aktivitet. Hver gang har han blitt behandlet dårlig, men den siste arrestasjonen var den verste. I 22 dager hang han i kjettinger fra taket i en mørk celle, mens han ble torturert døgnet rundt. Han fikk elektriske støt i fingre og tær, han ble slått med jernrør til ribbena brakk, han ble slått i ansiktet slik at tenner falt ut og han ble vekt hver gang han holdt på å sovne. Torturistene lyste ham i øynene med et sterkt lys slik at han ikke så hvor slagene kom fra. En av vennene hans som også var fengslet fikk benet sitt sagd over mens Mohamed måtte se på. Da Mohamed til slutt ble sluppet ut av fengslet bestemte han seg for å forlate Gaza.

Før han kunne forlate Gaza begynte Gaza-krigen. 27. desember 2008 startet Israel et massivt bombardement av Gaza. I 22 dager var hele familien beleiret i huset deres i Gaza city. Rundt dem regnet det med bomber, venner og familie ble drept og hjem ble ødelagt. Etter 22 dager var 1400 mennesker døde, av dem 500 barn, 5300 var såret og 50 000 bygninger ødelagt.

Mohamed forsøkte mange ganger å forlate Gaza via grenseovergangen i Rafah mellom Gaza og Egypt, men Hamas ville aldri slippe ham gjennom. Til slutt krabbet han gjennom en av tunnelene mellom Gaza og Egypt. Fra Egypt fløy han til Tyrkia. Fra Tyrkia ble han fraktet i en lastebil til Oslo.

I Norge bodde han på mottak i Rognan utenfor Bodø. Etter at han fikk utstedt gyldig pass fra palestinske selvstyremyndigheter fikk han arbeidstillatelse og jobbet for den palestinske ambassaden i Oslo. Han har nå mistet arbeidstillatelsen og norske myndigheter har åpnet en utvisningssak mot ham. De tror på torturen han har opplevd, men de tror ikke at han kom til Norge på den måten han forteller. I juni 2011 flyttet han inn i Palestinerleiren i Hausmannsgate 14 i Oslo. I stedet for å vente passivt på brev fra Utlendingsnemnda bestemte han seg for å kjempe for palestinske flyktningers rett til beskyttelse i Norge. Mohamed venter fortsatt på endelig svar på sin asylsøknad.

Mohameds historie er nedskrevet av Kari Gellein og Kari Helene Partapuoli

Historien om Ali Ahmed Akar.

Ali er født i en palestinsk flyktningleir sør i Libanon i 1984. Familien hans har vært flyktninger siden 1948, da palestinerne ble fordrevet fra Israel. Selv har han bodd i fire forskjellige libanesiske flyktningleire. De palestinske flyktningleirene i Libanon anses for å være preget av fattigdom, vold og usikkerhet. Selv beskriver Ali leirene som lovløse samfunn. -Det er en jungel, sier han. Han forteller at han har sett mange bli drept i leirene, til og med barn.

Ali ble politisk aktiv da han var 17 år. Han bodde i en Fatah-styrt leir, men ble med i partiet Popular Front for the Liberation of Palestine (PFLP). Dette var begynnelsen på en lang kamp for Ali. Han forteller at han slåss hele tiden og at han ble forsøkt skutt flere ganger. Gradvis fikk han større og større problemer på grunn av sitt politiske engasjement. Til slutt ble det så farlig at han måtte leve i skjul for å unngå å bli drept. Han forlot hjemmet sitt og gjemte seg hos venner og bekjente i flyktningleiren.

Ali har 14 søsken. Familien er fattige, faren hans og en av søstrene hans er døde og en av brødrene er hjertesyk. Etter hvert ble det også umulig for familien hans å besøke ham i leiren. Før han gikk under jorden hadde han en liten skredderforretning i leiren. Han liker å tegne og er flink til å designe. På grunn av de politiske konfliktene ble det umulig for ham å fortsette arbeidet som skredder.

Til slutt ble det helt umulig for Ali å bli værende i Libanon. Familie og venner solgte private eiendeler for å skaffe til veie 10.000 dollar han trengte for å flykte ut av leiren og ut av Libanon. Ali kom seg fra Libanon til Syria. Fra Syria dro han til Tyrkia og fra Tyrkia tok han båt sammen med andre flyktninger til Hellas. 37 mennesker mistet livet på båtturen. I Hellas ble han fengslet og satt fire måneder i en liten celle. Etter at han ble løslatt gikk han 140 kilometer inn i Europa. Til slutt fikk han skyss med en bil til Danmark. Der var han i en uke før han kom med buss til Oslo i 2009.

I Norge har Ali bodd på asylmottak i Moss, Mandal og Bergen. I mai 2011 flyttet han inn i Palestinerleiren i Hausmannsgate 14 i Oslo. I stedet for å vente passivt på brev fra Utlendingsnemnda (UNE) bestemte han seg for å kjempe for palestinske flyktningers rett til beskyttelse i Norge. Han fikk sitt andre og siste negative svar fra UNE mot slutten av 2011.

Ali ble deportert 10. mai 2012. Han ble fengslet av libanesiske myndigheter, men senere løslatt. Han lever nå i konstant frykt både for å bli fengslet av myndighetene og for at hans politiske motstandere skal hevne seg.

Alis historie er nedskrevet av Kari Gellein og Kari Helene Partapuoli

En av de viktige debattene framover er rammene for ­­overvåking av høyreekstreme grupper. Det er ingen tvil om at ­­overvåkingen må trappes opp. Det som må avklares, er hvor ­­grensene for den skal gå.

Innlegget er skrevet sammen med Rune Berglund Steen, kommunikasjonsansvarlig i Antirasistiks Senter.

Dette er ikke en tid for å utpeke syndebukker. Derimot er det tid for en åpen debatt om hva som kan oppnås med overvåking av høyreekstreme grupper, og hvilke rammer som må kunne forutsettes. Det er mulig Politiets sikkerhetstjeneste (PST) har rett i at det ville ha vært vanskelig å oppdage Breivik, ikke minst gitt det strenge regelverket PST er underlagt. Vi er likevel uroet over at det så kategorisk stadfestes at det ville ha vært nesten umulig. Ikke minst vekker det en viss bekymring for det framtidige arbeidet for å avdekke voldsplaner fra høyreekstreme miljøer og enkeltpersoner.

PST uttalte dette bare noen få dager etter hendelsen, før man hadde noen reell oversikt over Breiviks bevegelser og de sporene han faktisk har etterlatt. Etter PSTs uttalelser har det blant annet kommet fram at Breivik som en av ganske få nordmenn skal ha deltatt i demonstrasjoner sammen med voldelige English Defence League (EDL), og at han har deltatt på nynazistiske nettsteder som nordisk.nu. På denne siden finnes det eksempelvis deltagere som anbefaler angrep mot regjeringsbygg med gjødselbomber. Her benyttet Breivik et norsk dekknavn, Sigurd Jorsalfar. Hvorvidt en sikkerhetstjeneste fanger opp en person som dette, må nødvendigvis handle mye om rammeverk og ressurser. Det er lett å stadfeste at samfunnets forventninger og politikernes føringer ikke har styrt PSTs ressursbruk i denne retningen.

Beskrivelsen av Breivik som en ensom ulv er også en sannhet med modifikasjoner. Uttrykket betegnet i utgangspunktet en person som var nesten helt avskåret fra omverdenen. Dagens «ensomme ulver» etterlater gjerne spor på internett, i Breiviks tilfelle i nokså stort omfang. Å framstille det som at dagens «ensomme ulver» ikke kan avsløres, bidrar til å legge et slør over den virkelige debatten: Omfanget og arten av overvåkingen av høyreekstreme generelt, og på nett spesielt.

Det kan nå framstå som at PST ikke har fulgt med selv på de mest høyreekstreme nettstedene, hvor voldsforherligelse er et alminnelig element. For oss er det åpenbart at PST må følge med på hvilke nordmenn som deltar på en side som nordisk.nu. Dette er en side som flommer over av nazistiske symboler. Blant annet har flere deltagere hentet profilbildene fra Hitler-Tyskland. Skulle det bli kjent at PST ikke har fulgt med på tilsvarende islamistiske sider, ville det trolig ha vakt ramaskrik – slik det også burde.

PST har flere ganger vist til at ytringsfriheten ville ha blitt svekket hvis de hadde overvåket mer. Det argumentet er vanskelig å godta i denne konteksten. Det kan ikke være noen grunn til å være mer bekymret for potensielt voldelige høyreekstremes ytringsfrihet enn for islamisters. Når deltagere på et nettsted velger å hente profilbilder fra noen av verdens verste massemordere, må det være hevet over tvil at overvåking er akseptabelt. Antagelig blir nordisk.nu overvåket uansett – av svensk politi, men tilsynelatende ikke av norsk.

Vi kan delvis forstå ytringsfrihetsargumentet når det gjelder et nettsted som dokument.no. I den grad nettsteder som dette godtar innlegg som enten tar til orde for vold eller gir leserne et rasjonale for vold, kan det imidlertid ikke være vesentlig for PST at nokså mange vil dele andre synspunkter som fremmes på siden. At islamofobi er såpass utbredt, kan ikke innebære at dens ekstreme former ikke overvåkes i like sterk grad som islamisme, og på de stedene hvor den faktisk kommer til uttrykk.

Det må åpenbart finnes klare rammer for all overvåking, og et solid ettersyn med at rammene etterleves og ikke får utilsiktede konsekvenser. At overvåking ikke skal finne sted, kan derimot ikke være et alternativ.

Når man skal vurdere islamofobiens destruktive potensial, er det også nødvendig å huske at Breivik ikke er det eneste ødelagte, norske sinnet som har drept i muslimhatets navn. I 2008 ble den norsk-somaliske barnefaren Mahmed Jamal Shirwac henrettet med tretten skudd av en etnisk nordmann i Trondheim. Drapsmannen hadde lagd en liste over hva han ønsket å gjøre før han døde. Det ene var å drepe en muslim. At gjerningsmannen ble dømt til tvungent psykisk helsevern kan ha bidratt til at saken ikke ble den vekkeren for det norske samfunnet som den burde ha vært. Vi har nå forstått det åpenbare: Det finnes betydelige mengder hatpropaganda der ute som, når den leses av feil personer, kan bidra til å utløse vold. Risikoen for en ny Breivik er kanskje liten. Risikoen for mer vold og flere drap er derimot reell, slik den nye lasermannens herjinger i Malmö sist høst minnet oss på.

Faktum er at høyreekstreme miljøer produserer vold med ganske stor forutsigbarhet. Det meste av terroren som har funnet sted på norsk jord, kommer fra personer med høyreekstrem orientering, inkludert flere drap og flere bombeattentater, også før Breivik. Det blir heller ikke riktig å løsrive tilfellet Breivik fra høyreekstreme generelt. At Breiviks vold var så ekstrem, betyr ikke at han bryter med et mønster med høyreekstrem vold, kun at han utgjør et ytterpunkt i dette mønsteret. Vi må håpe at vi aldri får en ny Breivik. Men at vi før eller siden vil oppleve mer høyreekstrem vold i en eller annen form, er rett og slett påregnelig. Gitt de massive historiske erfaringene som finnes, er det naivt av et samfunn ikke å være årvåken for dette enkle faktum.

Det er ikke behov for et overvåkingssamfunn og definitivt ikke for et Stasi. Det er imidlertid behov for aktiv oversikt over de ekstreme miljøene, både de fysiske og de virtuelle, som ugjerningsmenn kan – og nokså regelmessig vil – springe ut av. Her er det også viktig at PST samarbeider med det som finnes av uavhengige miljøer med kompetanse på høyreekstremisme i større grad enn i dag, og at disse styrkes.

Konklusjonen er klar: Hvis PST ikke overvåker deler av internett, går norsk politi glipp av enorme mengder informasjon. Det er uforsvarlig.

Mens andre regjeringer har prioritert humanitære hensyn, velger den norske å prøve å snakke seg bort.

Innlegget er skrevet sammen med Rune Berglund Steen.

Det store flertallet av EU-land har gjennomført amnestier eller regulariseringer for papirløse, både barnefamilier og voksne uten barn, til forskjell fra Norge. Hver gang regjeringen konfronteres med dette, møter man et vell av bortforklaringer. Slik også i intervjuet med statssekretær Pål Lønseth i Justisdepartementet (17/2).

Taktikken er lett gjenkjennelig: Først snakker regjeringen om landene som ligner oss minst, nemlig Spania og Italia. Da blir det lett å avvise ordningene som irrelevante: «En av hovedgrunnene til slike regulariseringsordninger er et ønske om å få kontroll på et uregulert arbeidsmarked, som i Spania og Italia. Det problemet har ikke Norge», sier Lønseth.

Men hva med landene som ligner oss mest? De siste fem årene har Sverige gitt opphold til 17.000 papirløse, Nederland til 28.000 og Belgia til 25.000. Journalisten følger opp med å spørre Lønseth om disse landene. Neste bortforklaring: «Hovedbegrunnelsen for disse regulariseringene er en veldig overbelastet utlendingsenhet, og et behov for å nullstille seg. Det problemet er ikke så stort i Norge.» Mens den første bortforklaringen i alle fall er sann, er denne ikke det.

Både i Sverige og Nederland er regulariseringene et resultat av kampanjer som norske «Ingen mennesker er ulovlige». I Sverige ble Socialdemokraterna presset til et forlik av Miljöpartiet og Vänsterpartiet etter en kampanje blant annet fra den svenske kirken. Også en bred EU-rapport (ICMPD, 2008) stadfester at hovedbegrunnelsen i nordeuropeiske land har vært humanitære hensyn. De samme prekære, humanitære hensynene finnes i Norge – vi bare tåler det så inderlig vel.

Norge har hatt noen små ordninger for barnefamilier. Vi har imidlertid, til forskjell fra alle disse andre landene, ikke hatt ordninger for voksne som har levd papirløst i årevis – ti år, femten år, noen få enda mer. Mens andre regjeringer har prioritert humanitære hensyn, velger den norske å prøve å snakke seg bort fra humanitet.

I dagens spørretime på Stortinget fortsatte statsminister Jens Stoltenberg dessverre i rollen som talsmann for bunnsjiktet i dette samfunnets humanistiske arv og verdier.

Arbeiderpartiets stramme menn minner mer og mer om bruktbilselgere som insisterer på at bilen fortsatt er kjøredyktig, selv om alle kan se at bunnpanna subber i bakken.

Enhver løsning som forutsetter at Maria Amelie forlater landet, er et nederlag for det norske samfunnet. Den eneste grunnen for en slik løsning, synes å være at denne håndfullen menn i Arbeiderpartiet ikke ønsker å miste ansikt. Men hva slags ansikt er det de beholder? Og er det virkelig akseptabelt at Maria skal betale prisen?

Etter å ha vært på flukt siden hun var 12 år gammel, tilbrakt mer enn halve livet i frykt, til sist blitt pågrepet av åtte menn, strippet naken for kroppsvisitasjon og kastet i fengsel, burde Maria ha sluppet denne endelige byrden og siste ydmykelsen. Kjæresten hennes burde slippe turen til Moskva, og vennene hennes burde, som hun, få lov til å vende tilbake til sine liv. Ingen av oss kan vurdere sikkert hva som vil skje med henne i Russland, men for alle som har sett intervjuene fra utlendingsinternatet på Trandum, er frykten hennes åpenbar.

Den siste uken har vi blitt presentert for en pervertert utgave av prinsippet om likhet for loven. Den ene etter den andre av Ap-mennene har fremstilt det som umulig å gjøre noe for Maria, fordi det ville utgjøre forskjellsbehandling. Kort sagt: Asylpolitikken har nå blitt så fornuftsstridig og brutal at alle må behandles like fornuftsstridig og brutalt, noe annet ville være rettsstridig.

Dette er meningsløst på flere plan. For det første fattes det tusenvis av skjønnsmessige vedtak hvert år som like gjerne kunne falt ned på den ene siden som på den andre. Dette gjelder også avslagene til Maria. På alle stadier av prosessen overfor Maria kunne norske myndigheter ha tatt andre valg - det også ville ha vært i tråd med loven.

For det andre avslører Marias sak et system som fungerer langt fra slik det burde. Det er nettopp medias rolle å påvise det når politikken blir for grov, ikke minst ved å holde frem enkeltmennesker som rammes av urett. Det er avsløringer som på andre politiske områder gjerne ses som ansporinger til forbedringer. Når media eksempelvis slår opp en sak om en aldersdement mann som ikke får rom på et aldershjem, ville statsminister Jens Stoltenberg naturligvis aldri svare at det simpelthen er slik det må være: Det er likhet for loven. Siden det ikke er plass til alle, må bestefar fint godta situasjonen. Å forsøke å løse problemet, det ville nemlig innebære forskjellsbehandling. Tvert om: Han ville se det som en sterk oppfordring til å løse problemet – kort sagt: Til å gjøre jobben sin.

Ja, vi må ha et system, men vi må ha et system som fungerer bedre enn i dag. Det er en del av statsministerens jobb, og det er en jobb han åpenbart ikke ønsker å gjøre. Behandlingen av Maria er dessverre den naturlige konsekvensen av en politikk hvor innstramninger har blitt stablet på innstramninger uten at totaliteten av de faktiske, menneskelige konsekvensene har blitt vurdert. Resultatet er en økende rekke av ekstreme skjebner.

Hvis Maria omsider godtas av uforstandens siste skanse som norsk, slik flertallet av det norske folket allerede har gjort, gjenstår problemet for alle de andre papirløse. Også dette akutte menneskelige problemet krever støtte politisk klokskap og handlekraft enn den sensasjonelt dårlige behandlingen av Maria så langt har vist.

Skrevet sammen med
Rune Berglund Steen, kommunikasjonsansvarlig, Antirasistisk Senter 

For noen synes spørsmålet om kvinners likestilling å ha blitt redusert til hva som skal skje med de få kvinnene i dette landet som bruker burka og niqab.

Det er påfallende at det finnes strippeklubber bare noen steinkast fra Stortinget hvor østeuropeiske kvinner importeres for å danse for betalende nordmenn uten at det vekker debatt, samtidig som en håndfull kvinner i burka og niqab vekker nasjonal interesse. Mens kvinneundertrykkende praksiser knyttet til islam får enormt fokus, ignorerer vi kvinneundertrykkelse som finner sted omkring oss hele tiden. Dette er dobbeltmoralistisk. Det er vel også tvilsomt om alle dem som ønsker å forby burka, aldri har satt sin fot i en strippeklubb. 

Det vitner om et klima hvor det at noe er ”muslimsk”, umiddelbart gir det en helt annen synlighet og omfattes med en helt annen vilje til drastiske tiltak enn annen kvinneundertrykkelse. Det har blitt en del av noen nordmenns kultur å omfatte muslimer med mistro og å ville agere resolutt ut fra denne mistroen. Det er ingen tvil om at burka og niqab er kvinneundertrykkende. Men det er det også når kvinner fra svake sosiale kår i andre deler av Europa kler av seg på en scene for å tjene til livets opphold. 

Man kan også argumentere for at det vestlige markedsstyrte synet på kvinnekroppen er til langt større skade for norske kvinner enn noen få kvinner i burka eller niqab. Vi går ikke inn for forbudslinjen. Men hvis man virkelig skulle begynne å forby fenomen som er til skade for kvinner, kan det argumenteres for at både missekonkurranser, pornoblader, halvnakne reklamemodeller – og silikonpupper – må forbys før vi forbyr burka. Det er skrevet nok feministiske bøker om hvordan dette fremmer et syn på kvinnekroppen som preger hele generasjoner av kvinner, for noen med alvorlige konsekvenser. 

Hvorfor er vi så tolerante overfor denne kvinneundertrykkelsen, samtidig som noen få burkaer og niqaber trolig har inspirert tusenvis av diskusjoner omkring norske kaffebord de siste dagene? 

Skrevet sammen med Rune Berglund Steen, kommunikasjonsansvarlig, Antirasistisk Senter