På pulten min står det til enhver tid et arsenal med brukte pappkrus. Et utall morgenkaffer med kaldt, glinsende fett på toppen. Et matchende antall ettermiddagskaffekopper. Og noen til. Til vann. Hver dag, hver uke forgriper jeg meg på Mamma Natur med min lavpannede oppførsel.
Jeg tror på at kampen for kloden vinnes ved endret atferd. Hvert lille menneske må ta tak i sin lille virkelighet mens vi venter på at verdens politikere skal gro et par baller. Men fordi jeg ikke har rygg til å ta noen skikkelige grep, som å slutte å fly verden rundt på manisk jakt etter livskvalitet, eller slutter med min leie entrecôte-uvane, eller lar være å dusje hver dag, eller slutter å fyre i peisen fordi jeg syns det er så hyggelig, leter jeg etter de små (de enda mindre) bidragene jeg kan skjenke vår felles framtid.
Jeg inngikk derfor denne uka en pakt med en kollega om å slutte å bruke pappkopper. Et lite steg for menneskeheten, et ganske stort og upraktisk steg i en hektisk hverdag for små, overarbeidete mennesker. Kantina er to etasjer ned, men vi skulle faen meg gjøre det. Vi skulle klare det. Vi veide det, som i to vektskåler: Verden eller løpe opp og ned? Vi nølte litt. Men følte tyngden av forpliktelsen: Vi løper!
Fra nå av skulle det bli glass til vann, kantinas steintøy til kaffe. Hver dag. I kombinasjon med å skylle, bruke igjen, og igjen. Det skulle være vårt bidrag til en bedre framtid for oss og ungene våre. Alles unger. Vårt «hit, men ikke lengre». Vårt Rubicon. Vi gikk til krig mot forbrukermentalitet og holdningsløshet. Vi tok hverandre i hendene, så hverandre inn i øynene, og sverget. Aldri mer. No more papp. No more papp, messet vi taktfullt på vei tilbake til våre respektive plasser. Menneskeheten var reddet. Det føltes ganske godt.
Plutselig ble vi avbrutt i vår selvfornøyde transe av et såkalt klokt hode. Vent nå litt, sa hun. Det er ikke sikkert at papp er verre enn vask. Hæ? De to moralsk overlegne kollegaene, på vei mot bedre liv for seg og sine og alle, bærende på hvert sitt kors, så forvirret på hverandre. Det kloke hodet fortsatte: Jo, altså, det kommer helt an på hvordan kantina vasker. Bruker de kjemikalier i vasken? Bruker de mye såpe? Vasker de varmt og derfor ressurskrevende? Det er slett ikke sikkert at papp, hvis den gjenvinnes, taper.
Det ble med tanken om å redde verden. Den ideelle drømmen døde momentant i møtet med tvil om kantinas vaskemetoder.
Jeg går tilbake til plan A, min master plan: Matrester og husholdningspapir skal i grønn burk til venstre, plastikk i den blå bak og alt annet i den gamle Kiwi-posen til høyre. At kildesortering redder verden, det kan ingen ta fra meg. Der er jeg rå.