Kultur

Palestina i FN: veto – og så?

Med et veto mot palestinsk FN-medlemskap vil USA måtte slite for å bygge opp igjen sin posisjon i Midtøsten.

Dette er et debattinnlegg som gir uttrykk for skribentens holdninger og meninger. Du kan sende inn debattinnlegg til debatt@dagsavisen.no.

Etter planen skal palestinernes president Mahmoud Abbas holde en tale i FNs generalforsamling den 23. september. Her vil han offisielt levere en søknad om FN-medlemskap for Palestina. Medlemskapssaker må opp i Sikkerhetsrådet, hvor USA har varslet at de vil legge ned veto. Palestina vil altså ikke få FN-medlemskap – såpass er klart. Men hva vil skje etter at USA har lagt ned veto? Og hvorfor går palestinerne til FN nå?

Ikke førstevalget

Israel og USA er samstemte i sin kritikk av det palestinske FN-initiativet. De hevder begge at dette er en unilateral handling som undergraver fredsprosessen. Men FN-sporet var ikke Mahmoud Abbas sitt førstevalg. Det tok form som et resultat av at det ikke lenger fantes en fredsprosess å snakke om. Det diplomatiske forholdet mellom Israel og palestinerne har lenge vært dårlig, men det har gått fra vondt til verre under den nåværende høyredreide israelske regjering. Dennes insistering på å fortsette bosettingsutbyggingen, kombinert med president Barack Obamas manglende vilje til å legge press på sin nære allierte, førte i 2010 til at fredsprosessen kollapset fullstendig.

Mahmoud Abbas var presset inn i et hjørne og måtte vise til noen resultater for å kunne legitimere videre forhandlinger med Israel. Kravet hans var enkelt – bosettingsutbyggingen måtte fryses. Dette klarte ikke Obama å levere, så forhandlingene ble lagt på is.

Fayyad-pluss

Parallelt med det diplomatiske sporet, og som svar på splittelsen mellom Fatah og Hamas, lanserte den teknokratiske statsministeren Salam Fayyad sin såkalte Fayyad-plan i 2009. Ifølge denne skulle det i praksis foreligge en palestinsk stat innen høsten 2011. Fokuset til Fayyad var å få de palestinske institusjonene i orden – et ambisiøst prosjekt i seg selv. Dette lyktes han godt med, og Verdensbanken signaliserte allerede i 2010 at de palestinske selvstyremyndighetene tilfredsstilte de nødvendige kravene for økonomisk styring. Også USA, og kvartetten (USA, EU, Russland og FN), støttet Fayyad. Obama uttalte til og med at han ønsket å se en palestinsk stat innen utgangen av 2011.

Men Fayyad var altså en teknokratisk statsminister som ikke var folkevalgt. Det var derfor ingen automatikk i at hans institusjonsprosjekt skulle oversettes til et politisk prosjekt. Da fredsprosessen kollapset fullstendig i 2010 var tiden kommet for å tenke kreativt.

Dette ble lettere i mai 2011 da Hamas og Fatah undertegnet en forsoningsavtale. Selv om detaljene i denne er uklare og implementeringen ikke har blitt fullbyrdet, så har den ikke raknet. Dette betydde at for første gang siden 2007 så var Palestina én politisk enhet. Det betydde også at da Mahmoud Abbas erklærte sin intensjon om å gå til FN så hadde han Hamas med på laget.

Gamle tankemønstre i ny verden

Når nå president Abbas går til FN vil altså USA nedlegge veto i Sikkerhetsrådet. Saken kan deretter tas opp i FNs generalforsamling, hvor palestinerne nærmest er garantert et to-tredjedels flertall. Ved en slik avstemning kan Palestina bli tatt opp som en såkalt ikke-medlemsstat med observatørstatus – som Vatikanstaten er i dag. Herfra kan Palestina bli medlem i flere av FNs underorganer, eksempelvis straffedomstolen i Haag.

Mye er ennå uklart, men en av de viktigste politiske endringene dette FN-sporet kan føre til kan allerede ha skjedd. For første gang så er det palestinerne som ser ut til å styre det politiske spillet. Med seg har de en endret verden. Revolusjonene i den arabiske verden har gjort sitt for å sette det palestinske spørsmålet høyt på den utenrikspolitiske agendaen. Dette, kombinert med at Israel har mistet sine to viktigste regionale allierte – Egypt og Tyrkia – har gjort at Israel er mer isolert enn på lang tid samtidig som USA er svekket økonomisk og politisk.

Likevel kommer USA altså til å opptre som om ingenting har skjedd, nemlig ved å nedlegge veto. Det vil koste og USA vil måtte slite med å gjenoppbygge sin posisjon i regionen. Dette kan palestinerne senere bruke som et forhandlingskort.

Mer fra: Kultur